Deprimert av å ha dårlig råd. Flere der ute?

[AnonymBruker]

Vil bare lufte tankene mine litt, og se om andre har det på samme måte.

For min del vokste jeg opp i et fattig hjem. Jeg fortalte meg selv at jeg skulle aldri få en dårlig betalt jobb. Jeg skulle bli rik, ha et fint hus med nye møbler, ha en fin bil, og alltid ha råd til å kjøpe mat.

Så sitter jeg her da... 25 år og på AAP, minstesats. Noe som vil si jeg sitter med 11 000 i mnd. Vi er to voksne som lever på denne inntekten, samt et par kjæledyr. (Dyrene hadde jeg før jeg endte opp på AAP. Å ta livet av de/gi de bort hadde tatt knekken på meg. Og pga. en komplisert situasjon er det bare jeg som har inntekt, ikke sambo.)

Jeg har slitt med depresjon siden tenårene, blant andre ting. Men nå som det har gått flere år på denne latterlige inntekten begynner det å tære. Å aldri ha råd til det jeg faktisk har lyst på, å være avhengig av å arve alt av møbler fra familie og bekjente, å kjøre en opprustet bil som såvidt putrer av gårde med ødelagte dører og lykter, å bruke klær til de blir så fillete og hullete før jeg kan ta meg råd til å kjøpe nye...

Har 2 stk bukser for øyeblikket. En av de har hull langs sømmen på innsiden av låret, så er veldig redd for at det hele skal ryke en dag, eller at andre skal se det. Har én bukse til som heldigvis ikke har noen hull på seg, men den er hakket for liten og veldig vond å gå i. Har flere t-skjorter som jeg har hatt i 10+ år. De er så fillete og fullt av hull at de burde ha blitt kastet for 5 år siden, men da må jeg kjøpe nye, og det går bare ikke.

I tillegg er jeg veldig interessert i mote og innredning. Jeg har aldri brydd meg om dyre ting, og merkevarer betyr ingenting for meg. Men jeg ønsker at ting skal se fine ut. Fine mønstre, farger, fasonger... Å ikke ha råd til å føle seg sånn nogenlunde fin er veldig sårt. Jeg føler meg som en dass hver gang jeg prøver å pynte meg, for det blir aldri sånn som jeg vil ha det. Det samme med innredningen i huset mitt. Alt er arvet og/eller lappet sammen. Ingenting er i de fargene jeg ønsker. Én svart skinnstol der, en rød tøysofa der, svarte gardiner der, ingen gardiner der, blå plastikkurver her, brune stoler der... Jeg skjønner at dette er et luksusproblem, og absolutt ikke noe å klage over sånn i det hele og store, men det er en av de mange pittesmå tingene som har begynt å bygge seg opp.

Så kommer tankene: skal det alltid være sånn? Vil jeg aldri få bedre råd? Vil jeg aldri klare å fikse det råtne kjøkkengulvet? Lekkasjen i taket? Sofa i "rett" farge? Hyller istedet for plastesker hentet gratis på butikklageret? Ha mer enn to par bukser? Vil jeg alltid være avhengig av snille familiemedlemmer som hjelper til når det trengs? Er dette livet mitt? Orker jeg det?

Det kjennes så håpløst, når jeg var så skråsikker på at jeg aldri skulle havne i en sånn situasjon. Spesielt ille er det når det virker som det er en sjanse for at det kommer til å ende med ufør. Minstesatsen der er vel ikke så mye mer bedre. Hvordan blir det da med lån? Hus og bil? Barn? Klær? Møbler? ... Resten av livet? Uff, vet ikke om jeg klarer det. 

Noen som kjenner på lignende følelser?

Anonymkode: 0abaf...873

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke helt å relatere til deg. Jeg går også på AAP, men bil er en fjern drøm for meg. Å ha kjæledyr har jeg heller ikke råd til.

Jeg bryr meg døyten om hvordan leiligheten ser ut eller om sofaen har rett farge. Du virker ikke fattig, du virker sytete.

Anonymkode: bc798...005

[AnonymBruker]

Slitsomt, ja. Det er mest stress fordi du vet at om du blir plustelig kastet ut av leiligheten eller der dukker opp store utgifter, så kan det være halve bankkontoen brukt på noen få dager. Det er kjipt å aldri kunne kjøpe seg en brus uten å tenke over at det er en unødvendig utgift, eller bestemme seg for å bruke de hundrelappene på tannlegesjekk. 

Penger er ikke mitt største problem, men det er mitt mest stressende. Jeg kan lære meg å leve med sykdommene jeg har, men å ha det konstante pengestresset hengende over gjør meg mer syk. 

Ganske sikker på at mange blir sykere på AAP bare pga pengestresset

Anonymkode: de5e7...91e

[AnonymBruker]

Det er jo ikke meningen at to stykk skal leve på dine 11.000, den andre personen får få seg et spark bak. 

Og du må jo ikke leve slik resten av livet du går jo på AAP for å avklare arbeidsevne og komme ut i arbeid hvor du kan tjene deg dine egne penger  

Anonymkode: 13fd7...18d

[tussi84]

Hvorfor søker ikke samboeren din om sosial hjelp fram til han får orden på inntekt? Du har ikke råd til å forsørge dere begge. Han må bidra og hvis han ikke er villig til å prøve å gjøre noe med sin situasjon så hadde du hatt det bedre av å bo alene med dyrene. Hva er det de 11000 går til forr? Om du gir meg en oversikt så skal jeg gi deg tips om hva du kan gjøre anderledes.

[AnonymBruker]

Klart du ikke skal leve sånn! Hvorfor har ikke sambo inntekt? Du er i denne situasjonen fordi du godtar den, du må gjøre noe for å endre det, og det første du må gjøre er å se på inntekten til sambo. Jeg snakker av erfaring.

Anonymkode: 14453...4c4

[AnonymBruker]

Selvsagt vil du en gang få bedre råd, det er jo ikke meningen at de 11 000 skal gå til dere begge? 

Anonymkode: fdbd7...c0d

[SesameStreet]

Om han er samboeren din og ikke ektemannen din så burde han ha rett på sosialhjelp. I tillegg, så burde dere få bostøtte med mindre dere bor gratis. Steder vil du finne organisasjoner som har mulighet til å hjelpe deg med ting som ny bukse. Men jeg skjønner godt hva du mener. Det er skikkelig slitsomt å ha dårlig råd.

Endret 25. september 2017 av SesameStreet

[AnonymBruker]

Det er ikke meningen at du skal forsørge samboer på din AAP. Alle i Norge har da noen rettigheter så jeg forstår ikke hvorfor han lar deg forsørge han? 

Anonymkode: d2eee...668

[AnonymBruker]

Skal du få litt ekstra å rutte med. Så må du gjøre noe for det selv. Rikdom kommer ikke av seg selv og banker på døra. 

Vil du ha det slik det er i dag så er det greit. Men vil du ha en forandring må du gjøre noe for det. 

Flytt et eller annet sted hvor det er jobb. Ta en utdanning. Nå på sensommeren kan du plukke jordbær hos en bonde som du selger forran en butikk. Gå med avisen i ferier når de trenger folk. Renholdsyrket skriker etter folk som kan snakke Norsk osv osv. 

Dette vet du godt fra før. Du kommer ingen vei med klaging. 

Anonymkode: 7df96...c26

[AnonymBruker]

Skjønner at det er vanskelig. Men hvorfor forsørger du samboeren din? Han er en samboer, hvilket betyr at du ikke har forsørgerplikt overfor han. Her prøvde nav seg på at jeg skulle forsørge min samboer, men da ga jeg han klar beskjed om at det ikke var aktuelt. Jeg sa også at han måtte flytte ut dersom han ikke klarte å betale for seg selv. Når han fortalte dette til nav ordnet de sosialstønad til han. Alternativet var jo mye dyrere og mer arbeid. Nå betaler han i det minste litt for seg selv. Det er litt brutalt, og noen mener sikkert at det var slemt av meg, men hadde jo selvfølgelig rettigheter som de aller fleste andre. 

Anonymkode: 626d4...f3b

[Gjest Blondie65]

Har du mat på bordet? Tak over hodet? Da har du det alt bedre enn svært mange andre.

Det er ikke dermed sagt at du ikke har lov å synes det er trasig. Men om det største problemet er at stuens møbler ikke matcher hverandre, så beklager jeg å meddele at du har et urealistisk syn på verden rundt deg. Du skulle bli rik sa du. Bare der glipper det for meg. Hva er det å være rik? 

Og nei, du skal ikke forsørge en samboer på 11.000 i måneden. Han må skaffe seg egen inntekt enten ved hjelp av sosialstønad eller arbeidsledighetstrygd. Hvis han ikke gidder det får du be han pakke sammen og flytte slik at du kan leve etter evne og forsørge deg selv. Dette er muligens harde bud, men det er realiteten. 

Hilsen en som bodde med en slik en, og som fikk et himla mye bedre liv den dagen jeg kom hjem til en bolig der det rotet jeg hadde forlatt om morgenen ikke var forverret når jeg kom hjem, maten i kjøleskapet ikke var spist opp og ikke ble det sutret fordi vi ikke hadde råd til å gå på byen.

[AnonymBruker]

Du er bare 25 år. Du må begynne å se på mulighetene du har. Ikke sitte passiv å vente sånn som du gjør. Hadde vært noe annet hvis du var 20+30 år eldre med lang bakgrunn i arbeidslivet...

Du skal IKKE betale for kjæresten din. Han må skaffe seg hjelp selv, om det er sosialhjelp eller hva det er, men han må ta tak selv å gjøre noe med det. 

Angående klær: sjekk ut loppemarked, finn.no, ebay etc. Jeg har selv dårlig råd, men kan finne gode tilbud der. Du trenger ikke å gå med hullete klær i Norge idag. Det finnes et hav av billige klær! Noen gir også bort klær. 

Anonymkode: afacd...b2e

[AnonymBruker]

På 25.9.2017 den 17.45, AnonymBruker skrev:

Det kjennes så håpløst, når jeg var så skråsikker på at jeg aldri skulle havne i en sånn situasjon. Spesielt ille er det når det virker som det er en sjanse for at det kommer til å ende med ufør. Minstesatsen der er vel ikke så mye mer bedre. Hvordan blir det da med lån? Hus og bil? Barn? Klær? Møbler? ... Resten av livet? Uff, vet ikke om jeg klarer det. 

Noen som kjenner på lignende følelser?

Anonymkode: 0abaf...873

Livet er ikkje over, TS!
Du har framleis masse spennande å glede deg til! Hus og bil, klær osv er klart ein saknar i kvardagen når ein ikkje har det. Om det så skulle skje at du kjem på ufør, så husk at det ikkje er ein dødsdom. På ein måte så kan det vere ein lettelse, sidan det er meir stabilt enn aap, og du då veit kva du har å rutte med framover. Og ufør er ikkje lenger ein evig stønad, du kan søke om å endre denne dersom du skulle bli frisk. 

Eg tenkjer vel at du verkar litt deprimert og ser svart på livet, og kanskje dette er noko du skulle snakke med legen din om? Om du ikkje allereie har gjort det? 

Ein ting som er litt bekymra over er dette med sambuaren din. Du skriv at han ikkje har inntekt, og at de begge for tida lever på din aap. Eg tenkjer at når han kjem i arbeid (eller får ei type inntekt), så vil mykje falle på plass. Ting vil bli meir stabilt og oversikteleg. Og då er det vel han sin tur til å betale det meste ei tid framover?

Uansett så er du berre 25 år og har livet framfør deg! Ja, det er kjipt no, men det kjem til å bli betre!  

Anonymkode: 0b21d...842

[AnonymBruker]

Hvis samboeren din sørger for å få i det minste sosialstønad, som alle uten midler til å klare seg selv har krav på, så hadde samboeren din kunne bidratt med halve husleien, halve strømmen, + livsopphold på rundt 4500kr-5000kr. Da hadde livet ditt blitt mye lettere. Du kan om så hente søknad til din samboer hos ditt lokale NAV-kontor, hjelpe til med å fylle ut + dokumentasjon med kontoutskrift for 3 måneder, kopi av leiekontrakt(leieutgift) og strømregning. 

 

 

Anonymkode: 0899b...263

[Smascha]

På 25.9.2017 den 18.36, AnonymBruker skrev:

Livet er ikkje over, TS!
Du har framleis masse spennande å glede deg til! Hus og bil, klær osv er klart ein saknar i kvardagen når ein ikkje har det. Om det så skulle skje at du kjem på ufør, så husk at det ikkje er ein dødsdom. På ein måte så kan det vere ein lettelse, sidan det er meir stabilt enn aap, og du då veit kva du har å rutte med framover. Og ufør er ikkje lenger ein evig stønad, du kan søke om å endre denne dersom du skulle bli frisk. 

Eg tenkjer vel at du verkar litt deprimert og ser svart på livet, og kanskje dette er noko du skulle snakke med legen din om? Om du ikkje allereie har gjort det? 

Ein ting som er litt bekymra over er dette med sambuaren din. Du skriv at han ikkje har inntekt, og at de begge for tida lever på din aap. Eg tenkjer at når han kjem i arbeid (eller får ei type inntekt), så vil mykje falle på plass. Ting vil bli meir stabilt og oversikteleg. Og då er det vel han sin tur til å betale det meste ei tid framover?

Uansett så er du berre 25 år og har livet framfør deg! Ja, det er kjipt no, men det kjem til å bli betre!  

Anonymkode: 0b21d...842

Meg over her. Blei plutseleg anonym :/ 

[AnonymBruker]

Næh. Blir i godt humør av det

Anonymkode: c5f22...57e

[Smascha]

På 25.9.2017 den 18.37, AnonymBruker skrev:

Hvis samboeren din sørger for å få i det minste sosialstønad, som alle uten midler til å klare seg selv har krav på, så hadde samboeren din kunne bidratt med halve husleien, halve strømmen, + livsopphold på rundt 4500kr-5000kr. Da hadde livet ditt blitt mye lettere. Du kan om så hente søknad til din samboer hos ditt lokale NAV-kontor, hjelpe til med å fylle ut + dokumentasjon med kontoutskrift for 3 måneder, kopi av leiekontrakt(leieutgift) og strømregning. 

 

 

Anonymkode: 0899b...263

Hmm, det verkar merkeleg dersom TS sin sambuar ikkje har sjekka ut sosialstønad endå. Her må det vere slik at han ikkje har krav på sos. stønad.

[AnonymBruker]

På 25.9.2017 den 18.39, AnonymBruker skrev:

Næh. Blir i godt humør av det

Anonymkode: c5f22...57e

Har du svart hår, shava på ene sida og bor i Oslo? Jeg tror jeg kjenner deg!

Anonymkode: 0b21d...842

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Smascha skrev:

Hmm, det verkar merkeleg dersom TS sin sambuar ikkje har sjekka ut sosialstønad endå. Her må det vere slik at han ikkje har krav på sos. stønad.

Alle med lovlig opphold har krav på sosialstønad. Alternativt får han det ikke fordi han ikke følger opp krav om aktivitet eller utredning.

Anonymkode: 13fd7...18d