Midtlivskrise og ekteskapskrise

[AnonymBruker]

Jeg trenger å lufte litt - og vil gjerne ha innspill fra andre som har vært eller er i samme situasjon. 

Veldig kort oppsummert: Snart 20 års samliv. Tre barn i småskolealder. Krise i ekteskapet, som på mystisk vis sammenfaller med min egen midtlivskrise. Tilfeldig? Neppe. 

Jeg føler ekteskapet er døden nært. Konfliktnivået er høyt (vil ikke gå i detalj om hva). Følelsene mine er ikke der, selv om jeg glimtvis lengter tilbake til det vi hadde. Skilsmisse er i utgangspunktet ikke et alternativ - jeg klarer ikke å rive i stykker familien min fordi JEG er misfornøyd med tingenes tilstand. Barna ville blitt helt knust av et samlivsbrudd, og jeg orker ikke engang tanken. Mannen min er klamrende, jeg er avvisende.

Jeg får litt åndenød av å tenke på at jeg skal bruke resten av mitt liv i dette parforholdet. Livet er kort, og jeg begynner å bli gammel (ref. midlitvskrisen min). Egoistisk nok frustrerer det meg enormt mye at jeg aldri skal kunne ligge med noen annen mann... og jeg bruker nok uforholdsmessig (og uhensiktsmessig) mye tid på slike fantasier. Jeg er seksuelt frustrert og savner kroppskontakt og nærhet... men ikke fra mannen min. 

Er det noen andre som har opplevd noe lignende? Hva gjorde du/dere for å komme ut av krisen? Hvordan leve sammen - for barnas skyld - på en meningsfull måte?

Anonymkode: 2b3e7...683

[AnonymBruker]

Du sier du ikke vil gå i detalj om hva konfliktnivået dreier seg om, men det er jo litt relevant. Er det løsbare ting eller ei? Er det viktige ting, eller kameler man kan svelge? Hvem starter kranglene?

Anonymkode: f31a2...8a7

[tingeling]

Hvis skilsmisse ikke er et alternativ så er eneste muligheten å ta tak i problemene. Snakke sammen og finne ut hvordan dere kan få det bedre. Mannen din er antageligvis heller ikke lykkelig. Vær åpen, ærlig og tydelig, men på en måte som viser at du ønsker å få til dette på en måte som fungerer for begge parter. 

Så kan det hende at dere likevel går ifra hverandre, men da har dere ihvertfall prøvd. Og som barn av to foreldre som mislikte hverandre i alle år vil jeg si at jeg hadde syntes det hadde vært bedre om de hadde skilt seg. 

[AnonymBruker]

Du vil ikke rive i stykker familien fordi DU er misfornøyd? Det er en helt vanlig grunn til skilsmisse, det, at den ene parten ikke orker å være i ekteskapet lenger.

Er du forelsket i en annen?

Når begynte denne krisen?

Anonymkode: a5f10...df0

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du vil ikke rive i stykker familien fordi DU er misfornøyd? Det er en helt vanlig grunn til skilsmisse, det, at den ene parten ikke orker å være i ekteskapet lenger.

Anonymkode: a5f10...df0

TS sikter vel til at det er egoistisk ettersom mange av de negative følelsene sitter i henne, og ikke er fremprovosert av mannen. Og det har hun for så vidt rett i.

Det er heller ikke slik at det er normen at en part bare stikker, de fleste skilsmisser tas ut i fellesskap.

Anonymkode: f31a2...8a7

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

TS sikter vel til at det er egoistisk ettersom mange av de negative følelsene sitter i henne, og ikke er fremprovosert av mannen. Og det har hun for så vidt rett i.

Det er heller ikke slik at det er normen at en part bare stikker, de fleste skilsmisser tas ut i fellesskap.

Anonymkode: f31a2...8a7

Dette er egentlig vanskelig å si noe om, så lenge hun ikke utdyper dette med at konfliktnivået er høyt, hva det skyldes og hvilke roller de inntar i den.

Det er svært, svært vanlig at den ene er en større pådriver for bruddet enn den andre.

Anonymkode: a5f10...df0

[Majott]

5 minutes ago, AnonymBruker said:

Jeg trenger å lufte litt - og vil gjerne ha innspill fra andre som har vært eller er i samme situasjon. 

Veldig kort oppsummert: Snart 20 års samliv. Tre barn i småskolealder. Krise i ekteskapet, som på mystisk vis sammenfaller med min egen midtlivskrise. Tilfeldig? Neppe. 

Jeg føler ekteskapet er døden nært. Konfliktnivået er høyt (vil ikke gå i detalj om hva). Følelsene mine er ikke der, selv om jeg glimtvis lengter tilbake til det vi hadde. Skilsmisse er i utgangspunktet ikke et alternativ - jeg klarer ikke å rive i stykker familien min fordi JEG er misfornøyd med tingenes tilstand. Barna ville blitt helt knust av et samlivsbrudd, og jeg orker ikke engang tanken. Mannen min er klamrende, jeg er avvisende.

Jeg får litt åndenød av å tenke på at jeg skal bruke resten av mitt liv i dette parforholdet. Livet er kort, og jeg begynner å bli gammel (ref. midlitvskrisen min). Egoistisk nok frustrerer det meg enormt mye at jeg aldri skal kunne ligge med noen annen mann... og jeg bruker nok uforholdsmessig (og uhensiktsmessig) mye tid på slike fantasier. Jeg er seksuelt frustrert og savner kroppskontakt og nærhet... men ikke fra mannen min. 

Er det noen andre som har opplevd noe lignende? Hva gjorde du/dere for å komme ut av krisen? Hvordan leve sammen - for barnas skyld - på en meningsfull måte?

Anonymkode: 2b3e7...683

Sexuell tilfredsstillelse er veldig kortvarig. Et forhold er mer langvarig..

Limer inn et innlegg jeg hadde i en annen tråd:

Jeg er skilt selv, det er vel 16 år siden nå. Og selv om jeg har det veldig bra med min "nye" mann, ser jeg generelt at verdien med å fortsette ekteskapet ofte er større enn verdien av å gå videre når man har barn sammen. Da har man ikke bare seg selv å ta hensyn til. 

1. Ungene hadde sluppet alt en skilsmisse innebærer. For mange betyr det flytting fra hjemmet de er vant til, og de skal også fortløpende bo med både mor og far. Etterhvert blir det gjerne stemor/stefar, stesøsken og halvsøsken å forholde seg til. Samt et nytt sett med "tanter/onkler, stebesteforeldre" osv. 

Mange er heldige, og går godt overens med stemor/stefar/stesøsken, men mange opplever også store konflikter i forhold til nye omsorgspersoner og "søsken", og sorg over at familien ble brutt opp. Les inne på Barn og familie her på forumet, så ser du mange eksempler på konflikter med stebarn/stesøsken/steforeldre. 

2. For paret er det en stor verdi i å ha en felles historie, et felles hjem for barna, felles barnebarn osv. Det har jeg merket godt selv.

Jeg har jo etterhvert fått en lang felles historie med min "nye" mann, vi har vært sammen lengre enn jeg og eksen var. Og jeg verdsetter vår felles historie mye! Og selv om vi også har fått hverdagen, så er jeg mer moden nå til å jobbe med ekteskapet istedet for å ønske meg en annen mann.

Jeg kjenner fortsatt på at jeg kunne fortsatt ekteskapet, og gitt barna den tryggheten det var å ha ett hjem, og bare oss foreldre å forholde seg til i oppveksten. Vi ble skilt da eldste barn var ung tenåring, og det ble veldig tøft for henne. Hun var i en vanskelig alder, og i full opposisjon til oss foreldre, og særlig meg. Det ble ikke bedre av skilsmissen, men vi har hatt et godt forhold i mange år nå. Likevel er det jeg angrer mest på i livet mitt, at jeg gjorde tenårene tyngre for henne ved å ta den beslutningen om å skilles.

Det er etterpåklokskap, og det lar seg ikke endre på. Men i forhold til det, så har egentlig "mannen", og hva han gjør og er, mindre betydning. Familien og barnas trivsel har større betydning på lang sikt. Det vet jeg nå senere. Jeg følte den gang at jeg ikke klarte å leve med han mer, men vi gikk ikke i terapi eller til samtaler. Jeg følte også at jeg hadde sagt fra, og ikke fått respons, og at han ikke brydde seg. Og vi hadde andre og større problemer som vi ikke klarte å løse. Så vi hadde nok hatt godt av samtaler for å finne ut av ting.

Så om jeg hadde fortsatt med han, så hadde vi og barna hatt et trygt familieliv, med foreldre som kanskje ikke kom helt overens på alle punkt, men klarte å leve med hverandre. ......Og her har jeg slettet en hel del som forklaring på at vi ikke kunne det likevel, og det er også grunnen til at jeg ikke kunne leve mer med han.

Men i ettertid ser jeg at jeg hadde kanskje klart det, selv om det gikk utover meg selv. Og bonusen hadde kommet nå når jeg har barnebarn. Den gang så jeg ikke lengre enn noen få år fram i tid. Men nå har det gått mange år, og jeg savner det å ha et felles hjem for barn og barnebarn, der de kan møte både mormor og morfar.

Selv om jeg har det veldig bra med min "nye" mann merker jeg at det hadde vært annerledes om barna kom hjem til mamma og pappa nå når de er voksne, istedet for at de kommer hjem til meg og stefar, eller eksen og hans nye dame (de har vært sammen i 2 år). Nå kommer de hjem til meg og stefar. Han er en fin mann, men jeg har ikke barn og barnebarn sammen med han, så det føler jeg meg litt alene om.

Han har engasjement i forhold til barna mine, men i forhold til barnebarn er han lite til stede. Han har ikke egne barn selv, og er ikke så flink med barn. Så jeg føler at jeg må ta alt ansvar når det gjelder besøk og pass av barnebarn. Hadde jeg og eksen vært sammen, så hadde vi delt på det, fordi de hadde vært våre, ikke bare mine. Det er en forskjell der.

Ser også at eksen min har det sånn. Hans nye dame er opptatt av sine barn og barnebarn, men ikke av hans sine. Så han blir heller med henne på det hun vil istedet for å bruke tid på barn og barnebarn når de er der 3 ganger i året. Nå har datteren vår nettopp vært hos han på besøk, og hun fikk nesten ikke tid med sin far. Den siste helga hun var der, valgte han å dra på hytta med dama istedet for å være sammen med barn og barnebarn. Pga jobb reiser hun ikke dit igjen før til neste sommer, så hun var skuffa over hans prioritering der.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er egentlig vanskelig å si noe om, så lenge hun ikke utdyper dette med at konfliktnivået er høyt, hva det skyldes og hvilke roller de inntar i den.

Anonymkode: a5f10...df0

Nei, alt er sammensatt, men ser du bare på overskriften i innlegget og det gjennomgående temaet her, så er vel TS relativt tydelig på at det meste ligger hos henne. Ingen vits i å krangle på det når hun faktisk er ærlig med seg selv om at hun har en midtlivskrise som spiller en stor rolle her.

Anonymkode: f31a2...8a7

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, alt er sammensatt, men ser du bare på overskriften i innlegget og det gjennomgående temaet her, så er vel TS relativt tydelig på at det meste ligger hos henne. Ingen vits i å krangle på det når hun faktisk er ærlig med seg selv om at hun har en midtlivskrise som spiller en stor rolle her.

Anonymkode: f31a2...8a7

Jeg kan godt utdype mer, for jeg ønsker ikke å krangle på det i det hele tatt

Men jeg har opplevd noe lignende, og er vel midt i det fremdeles. Det er veldig vanskelig å se hva som skyldes en krise hos en selv, og hva som skyldes parforholdet. Er det en selv om plutselig ser alt i negativt lys? Eller er det langvarige problemer som man plutselig får nok av? Hva om det er en midtlivskrise OG en ekteskapskrise som har oppstått hver for seg? Jeg har vært overrasket over hvor vanskelige disse tingene har vært å skille fra hverandre, noe jeg ville aldri ha trodd det på forhånd.

TS skriver at det neppe er tilfeldig at ekteskapet hangler samtidig som hun har en midtlivskrise, så hun har nok rett i at det henger sammen. Men så er det høyt konfliktnivå hjemme også. Er det bare hun som har skyld i den? Hun er seksuelt frustrert. Hvordan har det oppstått?

Ekteskapet er dødt. Det er konflikter. Hun er seksuelt frustrert (det er sikkert han også). Det er klart dette får henne til å lengte ut av forholdet. Like klart som det er at det å lengte ut av forholdet, fører til store problemer i ekteskapet. Mannen hennes merker det åpenbart, at hun begynner å orientere seg ut, og han reagerer med å klamre. Helt naturlig reaksjon, men ikke alltid det som fungerer best på en person som synes forholdet er småklaustrofobisk fra før.

Men: Det finnes en mulighet for at problemet oppstod hos TS, men nå er uansett problemet begges. Skal forholdet bli virkelig godt igjen, handler det ikke bare om at TS skal skjerpe seg. De må i parterapi og ordne opp sammen.

Anonymkode: a5f10...df0

[AnonymBruker]

Parterapi kan være en ide, ja, men hvis en så stor del av greia er TS's midtlivskrise, er jeg redd at parterapi bare blir at hun snakker mannen og terapeuten etter munnen for å få fred. En kan ikke gå i terapi sammen med mindre begge er motivert. 

Jeg skjønner at du har fokus på barna, men det skal være levelig for mannen din også. Han er selvfølgelig desperat fordi han ser for seg at dere enten blir skilt, eller at du emosjonelt og seksuelt avviser ham "resten av livet". Og ikke minst tipper jeg at han er glad i deg og prøver å skjønne seg på deg, men det er jo ikke lett om du ikke skjønner deg på deg selv. 

Har du prøvd å snakke med noen om dette (som ikke er mannen din eller andre i deres nære krets)?

Anonymkode: c8a2c...c40

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Du sier du ikke vil gå i detalj om hva konfliktnivået dreier seg om, men det er jo litt relevant. Er det løsbare ting eller ei? Er det viktige ting, eller kameler man kan svelge? Hvem starter kranglene?

Anonymkode: f31a2...8a7

Konfliktene handler i hovedsak om klassiske, kjipe ting som husarbeid og arbeidsfordeling - og de underliggende følelsene av å være en slave for andre, ikke verdsatt for det man gjør etc. Det er absolutt ingen ny problemstilling, jeg er bare så syk fed up av hele greia og har vel nådd et punkt hvor jeg kjenner at jeg ikke gidder å ha det slik i livet mitt mer. Da kan jeg heller være alene om jobben. 

3 hours ago, Majott said:

Sexuell tilfredsstillelse er veldig kortvarig. Et forhold er mer langvarig..

Limer inn et innlegg jeg hadde i en annen tråd:

Ja, jeg leste innlegget i den andre tråden, og det gjorde inntrykk. Det var litt det innlegget som inspirerte meg til å lage denne tråden . Tanken på å bryte opp familien får det til å vrenge seg i meg....

Til dere andre: Vi har begynt i parterapi, ikke kommet så veldig mye ut av det hittil. 

Anonymkode: 2b3e7...683

[Virrevirrevapp]

Jeg skjønner godt at du blir sur for ting som går på husarbeid. Det er ikke noe lett, dette. Har dere prøvd å sette noe av husarbeidet bort og se hvordan ting blir da?

[RoH]

4 timer siden, Majott skrev:

Sexuell tilfredsstillelse er veldig kortvarig. Et forhold er mer langvarig..

Limer inn et innlegg jeg hadde i en annen tråd:

Jeg er skilt selv, det er vel 16 år siden nå. Og selv om jeg har det veldig bra med min "nye" mann, ser jeg generelt at verdien med å fortsette ekteskapet ofte er større enn verdien av å gå videre når man har barn sammen. Da har man ikke bare seg selv å ta hensyn til. 

1. Ungene hadde sluppet alt en skilsmisse innebærer. For mange betyr det flytting fra hjemmet de er vant til, og de skal også fortløpende bo med både mor og far. Etterhvert blir det gjerne stemor/stefar, stesøsken og halvsøsken å forholde seg til. Samt et nytt sett med "tanter/onkler, stebesteforeldre" osv. 

Mange er heldige, og går godt overens med stemor/stefar/stesøsken, men mange opplever også store konflikter i forhold til nye omsorgspersoner og "søsken", og sorg over at familien ble brutt opp. Les inne på Barn og familie her på forumet, så ser du mange eksempler på konflikter med stebarn/stesøsken/steforeldre. 

2. For paret er det en stor verdi i å ha en felles historie, et felles hjem for barna, felles barnebarn osv. Det har jeg merket godt selv.

Jeg har jo etterhvert fått en lang felles historie med min "nye" mann, vi har vært sammen lengre enn jeg og eksen var. Og jeg verdsetter vår felles historie mye! Og selv om vi også har fått hverdagen, så er jeg mer moden nå til å jobbe med ekteskapet istedet for å ønske meg en annen mann.

Jeg kjenner fortsatt på at jeg kunne fortsatt ekteskapet, og gitt barna den tryggheten det var å ha ett hjem, og bare oss foreldre å forholde seg til i oppveksten. Vi ble skilt da eldste barn var ung tenåring, og det ble veldig tøft for henne. Hun var i en vanskelig alder, og i full opposisjon til oss foreldre, og særlig meg. Det ble ikke bedre av skilsmissen, men vi har hatt et godt forhold i mange år nå. Likevel er det jeg angrer mest på i livet mitt, at jeg gjorde tenårene tyngre for henne ved å ta den beslutningen om å skilles.

Det er etterpåklokskap, og det lar seg ikke endre på. Men i forhold til det, så har egentlig "mannen", og hva han gjør og er, mindre betydning. Familien og barnas trivsel har større betydning på lang sikt. Det vet jeg nå senere. Jeg følte den gang at jeg ikke klarte å leve med han mer, men vi gikk ikke i terapi eller til samtaler. Jeg følte også at jeg hadde sagt fra, og ikke fått respons, og at han ikke brydde seg. Og vi hadde andre og større problemer som vi ikke klarte å løse. Så vi hadde nok hatt godt av samtaler for å finne ut av ting.

Så om jeg hadde fortsatt med han, så hadde vi og barna hatt et trygt familieliv, med foreldre som kanskje ikke kom helt overens på alle punkt, men klarte å leve med hverandre. ......Og her har jeg slettet en hel del som forklaring på at vi ikke kunne det likevel, og det er også grunnen til at jeg ikke kunne leve mer med han.

Men i ettertid ser jeg at jeg hadde kanskje klart det, selv om det gikk utover meg selv. Og bonusen hadde kommet nå når jeg har barnebarn. Den gang så jeg ikke lengre enn noen få år fram i tid. Men nå har det gått mange år, og jeg savner det å ha et felles hjem for barn og barnebarn, der de kan møte både mormor og morfar.

Selv om jeg har det veldig bra med min "nye" mann merker jeg at det hadde vært annerledes om barna kom hjem til mamma og pappa nå når de er voksne, istedet for at de kommer hjem til meg og stefar, eller eksen og hans nye dame (de har vært sammen i 2 år). Nå kommer de hjem til meg og stefar. Han er en fin mann, men jeg har ikke barn og barnebarn sammen med han, så det føler jeg meg litt alene om.

Han har engasjement i forhold til barna mine, men i forhold til barnebarn er han lite til stede. Han har ikke egne barn selv, og er ikke så flink med barn. Så jeg føler at jeg må ta alt ansvar når det gjelder besøk og pass av barnebarn. Hadde jeg og eksen vært sammen, så hadde vi delt på det, fordi de hadde vært våre, ikke bare mine. Det er en forskjell der.

Ser også at eksen min har det sånn. Hans nye dame er opptatt av sine barn og barnebarn, men ikke av hans sine. Så han blir heller med henne på det hun vil istedet for å bruke tid på barn og barnebarn når de er der 3 ganger i året. Nå har datteren vår nettopp vært hos han på besøk, og hun fikk nesten ikke tid med sin far. Den siste helga hun var der, valgte han å dra på hytta med dama istedet for å være sammen med barn og barnebarn. Pga jobb reiser hun ikke dit igjen før til neste sommer, så hun var skuffa over hans prioritering der.

Les å forstå. Signeres ut, bare så synd at ikke en skjønner slikt før toget har gått. 

[Gjest Rødstrømpe]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Konfliktene handler i hovedsak om klassiske, kjipe ting som husarbeid og arbeidsfordeling - og de underliggende følelsene av å være en slave for andre, ikke verdsatt for det man gjør etc. Det er absolutt ingen ny problemstilling, jeg er bare så syk fed up av hele greia og har vel nådd et punkt hvor jeg kjenner at jeg ikke gidder å ha det slik i livet mitt mer. Da kan jeg heller være alene om jobben. 

Ja, jeg leste innlegget i den andre tråden, og det gjorde inntrykk. Det var litt det innlegget som inspirerte meg til å lage denne tråden . Tanken på å bryte opp familien får det til å vrenge seg i meg....

Til dere andre: Vi har begynt i parterapi, ikke kommet så veldig mye ut av det hittil. 

Anonymkode: 2b3e7...683

Et veldig banalt spørsmål:

Ville det hjulpet å få en mer rettferdig og praktisk fordeling av oppgaver hjemme?

Jeg ser jo at mange kvinner her inne nevner akkurat dette som årsak - og jeg har all forståelse for det. Men det bare slår meg som ufattelig fjernt at så mange partnere der ute går i årevis med misnøye og ender opp i parterapi fordi klesvasken er problemet, sånn satt på spissen.

[AnonymBruker]

8 minutes ago, AnonymBruker said:

Konfliktene handler i hovedsak om klassiske, kjipe ting som husarbeid og arbeidsfordeling - og de underliggende følelsene av å være en slave for andre, ikke verdsatt for det man gjør etc. Det er absolutt ingen ny problemstilling, jeg er bare så syk fed up av hele greia og har vel nådd et punkt hvor jeg kjenner at jeg ikke gidder å ha det slik i livet mitt mer. Da kan jeg heller være alene om jobben. 

Ja, jeg leste innlegget i den andre tråden, og det gjorde inntrykk. Det var litt det innlegget som inspirerte meg til å lage denne tråden . Tanken på å bryte opp familien får det til å vrenge seg i meg....

Til dere andre: Vi har begynt i parterapi, ikke kommet så veldig mye ut av det hittil. 

Anonymkode: 2b3e7...683

Sånne klassiske kjipe ting blir ikke nødvendigvis bedre med en ny mann. Kanskje han attpåtil er enda verre enn han du har nå, men da er du såpass nyforelsket at du ikke ser det før det har gått 6 år.

I tillegg har du kanskje også hans 2-3 andre barn som også roter og som ikke gidder å rydde opp etter seg. Se for deg x antall tomflasker av brus på sofateppet, og x antall tallerkener med matrester på sofabordet. Av hans tenåringer. Så har du dine tenåringer i tillegg, som påstår at de er uskyldige i den slags. Så har du rommene til disse som du ikke engang orker å åpne døra til, men det er endel av ditt hus, så du gjør det likevel. Og rygger ut i sjokk. Så skal du prøve å få disse barna til å få en slags orden på rommene sine.

Og før du kommer dit har du x antall år med både dine og hans mindre barn som skal følges opp med tanker om bruddet, lekser, oppførsel, fritidsaktiviteter, cuper, og foreldremøter og samvær hit og dit. 

Jepp, gå for skilsmisse, og se for deg at livet blir så mye mer behagelig! Og ja, det blir det hvis du greier å holde en mann utenfor! Men så snart du drar en mann i hus, så får du ungene hans også, og da blir det gjerne verre enn det du hadde prøvd før!

Jeg fant en mann uten barn fra før, og som heller ikke ønsket seg barn, så jeg var heldig!

Når du får barnebarn vil du, som jeg savne at ungene har et felles hjem (og en mann som er forpliktet til å ta halve ansvaret for barnebarna)

Anonymkode: adf0a...10b

[Maetei]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trenger å lufte litt - og vil gjerne ha innspill fra andre som har vært eller er i samme situasjon. 

Veldig kort oppsummert: Snart 20 års samliv. Tre barn i småskolealder. Krise i ekteskapet, som på mystisk vis sammenfaller med min egen midtlivskrise. Tilfeldig? Neppe. 

Jeg føler ekteskapet er døden nært. Konfliktnivået er høyt (vil ikke gå i detalj om hva). Følelsene mine er ikke der, selv om jeg glimtvis lengter tilbake til det vi hadde. Skilsmisse er i utgangspunktet ikke et alternativ - jeg klarer ikke å rive i stykker familien min fordi JEG er misfornøyd med tingenes tilstand. Barna ville blitt helt knust av et samlivsbrudd, og jeg orker ikke engang tanken. Mannen min er klamrende, jeg er avvisende.

Jeg får litt åndenød av å tenke på at jeg skal bruke resten av mitt liv i dette parforholdet. Livet er kort, og jeg begynner å bli gammel (ref. midlitvskrisen min). Egoistisk nok frustrerer det meg enormt mye at jeg aldri skal kunne ligge med noen annen mann... og jeg bruker nok uforholdsmessig (og uhensiktsmessig) mye tid på slike fantasier. Jeg er seksuelt frustrert og savner kroppskontakt og nærhet... men ikke fra mannen min. 

Er det noen andre som har opplevd noe lignende? Hva gjorde du/dere for å komme ut av krisen? Hvordan leve sammen - for barnas skyld - på en meningsfull måte?

Anonymkode: 2b3e7...683

Det kan virke litt som om du trenger å få luftet deg litt ja. I fysisk forstand. Andre menn ville rådet mannen din i samme tilfelle til å gå ut en tur.. "sjekke tingenes tilstand"/"hvordan du ligger an på markedet"/"se om gresset er grønnere på den andre siden"..

Jeg vil råde Deg til å leke litt med tankene, fantasier er lov. Og kanskje,du skulle gått ut entur eller fler. Sett deg litt rundt.. Du kan også ha en på "si", om det hjelper deg personlig. Valgene er mange og livet er ditt! Du er selvstendig og fri. 

Men samtidig,blir det utnyttende å bli i et ekteskapforhold med en som du bare anser som en trygg klippe. Barna er lykkelige der foreldrene er lykkelige, uansett hvor og hvordan,så lenge de har kontakt med begge to. 

[AnonymBruker]

11 timer siden, Rødstrømpe skrev:

Et veldig banalt spørsmål:

Ville det hjulpet å få en mer rettferdig og praktisk fordeling av oppgaver hjemme?

Jeg ser jo at mange kvinner her inne nevner akkurat dette som årsak - og jeg har all forståelse for det. Men det bare slår meg som ufattelig fjernt at så mange partnere der ute går i årevis med misnøye og ender opp i parterapi fordi klesvasken er problemet, sånn satt på spissen.

Jeg er ikke TS, men svarer likevel:

For min del var det slik at jeg gjennom år dro lasset mest. Problemet var ikke det å støvsuge og at det irriterte meg, etterhvert ble det heller slik at jeg ble trist av at jeg brukte så mye tid på ting som aldri syntes og aldri ble satt pris på. Jeg kunne vaske huset, mannen kom hjem og ikle kommentere det engang. Jeg følte meg totalt usynlig. 

Så problemet er ofte ikke klesvasken, men at den ene parten så inderlig godt tåler å se den andre slite seg ut, uten å føle for å gjøre noe med det (jeg sa klart i fra, så han visste det godt). Da føler man seg ikke satt pris på.

For meg kunne følelsene kommet tilbake dersom jeg virkelig fikk forståelse av at han faktisk brydde seg. Hvis han ble sur og furtet mens han gjorde husarbeid etterpå, ville det ikke vært mulig.

Anonymkode: a5f10...df0

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan godt utdype mer, for jeg ønsker ikke å krangle på det i det hele tatt

Men jeg har opplevd noe lignende, og er vel midt i det fremdeles. Det er veldig vanskelig å se hva som skyldes en krise hos en selv, og hva som skyldes parforholdet. Er det en selv om plutselig ser alt i negativt lys? Eller er det langvarige problemer som man plutselig får nok av? Hva om det er en midtlivskrise OG en ekteskapskrise som har oppstått hver for seg? Jeg har vært overrasket over hvor vanskelige disse tingene har vært å skille fra hverandre, noe jeg ville aldri ha trodd det på forhånd.

TS skriver at det neppe er tilfeldig at ekteskapet hangler samtidig som hun har en midtlivskrise, så hun har nok rett i at det henger sammen. Men så er det høyt konfliktnivå hjemme også. Er det bare hun som har skyld i den? Hun er seksuelt frustrert. Hvordan har det oppstått?

Ekteskapet er dødt. Det er konflikter. Hun er seksuelt frustrert (det er sikkert han også). Det er klart dette får henne til å lengte ut av forholdet. Like klart som det er at det å lengte ut av forholdet, fører til store problemer i ekteskapet. Mannen hennes merker det åpenbart, at hun begynner å orientere seg ut, og han reagerer med å klamre. Helt naturlig reaksjon, men ikke alltid det som fungerer best på en person som synes forholdet er småklaustrofobisk fra før.

Men: Det finnes en mulighet for at problemet oppstod hos TS, men nå er uansett problemet begges. Skal forholdet bli virkelig godt igjen, handler det ikke bare om at TS skal skjerpe seg. De må i parterapi og ordne opp sammen.

Anonymkode: a5f10...df0

Jeg forstår (og er enig i) alt du sier.

Det jeg reagerte på var den umiddelbare reaksjonen om at dette sannsynligvis lå mer hos mannen. Veldig mange kvinner tror de sitter med "oppskriften" på hvordan et forhold skal være (det gjør de ikke nødvendigvis), og er veldig flinke til å peke ut hva mannen ikke bringer til forholdet. Så har du for en gangs skyld en kvinne som vedkjenner seg hvilke egne mekanismer som gjør at hun blir lei av mannen, og den første responsen fra en annen kvinne er "er du sikker på at det ikke er mer hans skyld!". Om du ser trenden?

Jeg er kvinne selv, bare så det er sagt. Igjen, det er godt mulig det er mer her som TS ikke har tenkt over, men jeg synes man skal applaudere det å være selvgranskende og kritisk, fremfor å fyre opp under et behov for å skylde på andre - som stort er den underliggende impulsen uansett.

Anonymkode: f31a2...8a7

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår (og er enig i) alt du sier.

Det jeg reagerte på var den umiddelbare reaksjonen om at dette sannsynligvis lå mer hos mannen. Veldig mange kvinner tror de sitter med "oppskriften" på hvordan et forhold skal være (det gjør de ikke nødvendigvis), og er veldig flinke til å peke ut hva mannen ikke bringer til forholdet. Så har du for en gangs skyld en kvinne som vedkjenner seg hvilke egne mekanismer som gjør at hun blir lei av mannen, og den første responsen fra en annen kvinne er "er du sikker på at det ikke er mer hans skyld!". Om du ser trenden?

Jeg er kvinne selv, bare så det er sagt. Igjen, det er godt mulig det er mer her som TS ikke har tenkt over, men jeg synes man skal applaudere det å være selvgranskende og kritisk, fremfor å fyre opp under et behov for å skylde på andre - som stort er den underliggende impulsen uansett.

Anonymkode: f31a2...8a7

Og dette er jeg helt enig i.

Det jeg ville fram til er at den ene parten sjelden kan fikse en konflikt på egenhånd. I dette tilfellet hvor problemet er husarbeid og arbeidsfordeling kan TS gå i terapi og holde på i evigheter, men det vil ikke skje noen bedring før også mannen er med på laget. 

Så kan hun gjerne være selvkritisk til sin rolle i det. Har mannen hennes virkelig forstått hvordan hun har opplevd dette, for eksempel.

Anonymkode: a5f10...df0

[Gjest Rødstrømpe]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke TS, men svarer likevel:

For min del var det slik at jeg gjennom år dro lasset mest. Problemet var ikke det å støvsuge og at det irriterte meg, etterhvert ble det heller slik at jeg ble trist av at jeg brukte så mye tid på ting som aldri syntes og aldri ble satt pris på. Jeg kunne vaske huset, mannen kom hjem og ikle kommentere det engang. Jeg følte meg totalt usynlig. 

Så problemet er ofte ikke klesvasken, men at den ene parten så inderlig godt tåler å se den andre slite seg ut, uten å føle for å gjøre noe med det (jeg sa klart i fra, så han visste det godt). Da føler man seg ikke satt pris på.

For meg kunne følelsene kommet tilbake dersom jeg virkelig fikk forståelse av at han faktisk brydde seg. Hvis han ble sur og furtet mens han gjorde husarbeid etterpå, ville det ikke vært mulig.

Anonymkode: a5f10...df0

Joda, jeg skjønner det.

Men ganske ofte tror jeg og at det er to parter i forhold som har "sine usynlige oppgaver" en ikke opplever den andre setter pris på, om som genererer konflikt.

Og da er det jo lurt å gjøre noe mer enn å bare krangle og gå rett på skilsmisse noen år etterpå. 

Eksempelvis familievernkontor, omfordeling av oppgaver, systemer osv.