Familiemedlem med voldsomt overdrevet sinne uten selvinsikt

[AnonymBruker]

Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg har ett voksent familiemedlem på nesten 40 med eneansvaret for barn som for noen år siden gikk ut av ett belastende forhold. Etter vedkommende kom ut av dette forholdet er personligheten fullstendig endret og som har fått fullstendig oppheng i ett emne som vedkommende klandrer hele verden for alle problemene som oppstår....ja igrunn, overalt. Jeg forstår at det er en reaksjon på det vedkommende gikk igjennom, men det gjør det jo ikke bedre når vedkommende ikke vil ha hjelp.

Personen er altså så sint at hele familien er blitt redd for vedkommende. Vi snakker hyling i ett i flere timer, skjelvinger, svetting, vrangforestillinger, fråding ut av munn og en kronisk følelse at vedkommende når som helst flyr på deg. Denne reaksjonen kommer med en gang vedkommende er uenig i ett eller annet og personen vrir uenigheten (om det så er om det er egg i vaffelrøre eller politikk) til å gjelde emnet vedkommende har oppheng i. Mine gamle foreldre har stilt vannvittig opp etter bruddet, brekt ryggen baklengs og nesten gruset seg selv økonomisk for at personen skulle kunne ta vare på barnet sitt. Det tok 6 mnd før vedkommende fikk noe som helst fra NAV så vedkommende hadde bokstavelig talt ikke midler til å gi ungen en brødskive. Det var mildt sagt ille fatt. (Den andre foreldren er forøvrig ikke i bildet.) Og de har ikke fått noe som helst annet enn grisekjeft og stygge beskyldninger fra dag 1...altså personen er fullstendig irrasjonell.

Vedkommende er hos mine foreldre med barnet sitt svært ofte. Da sitter vedkommende kun på internett å leser om emnet vedkommende har oppheng i. Og i løpet av besøket så tilter alltid vedkommende i vinkel på ett eller annet så det eksploderer i alle retninger og mine foreldre blir så regelrett skjelt ut at om jeg hadde vært i deres sko så hadde jeg ringt politiet. Vedkommende kaller vår gamle mor ord som fitte, hore osv.....ja som dere sikkert skjønner, det er ikke så mye fornuftig det som kommer ut og jeg begynner å bli redd for at det tilslutt kommer til å dytte de i graven. Det må jo være en ekstrem belastning å bli behandlet så urettferdig og irrasjonelt om igjen og om igjen og om igjen av barnet sitt. Mine foreldre vil ikke gjøre noe med dette fordi vedkommende bruker barnebarnet som en trussel.

OG barnet hører alt....OG emnet personen har så oppheng i angår barnet til en viss del så stakkarn sitter å hører foreldren hyle og skrike at vedkommende HATER ******** og ******** ødelegger verdenen å gud vet hva...

Vedkommende har null innsikt i egen reaksjon og mener oppriktig at det er resten av familien det er noe galt med. Og resten av verden.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.....jeg ser barnet sliter. Vedkommende er en god forelder sånn bortsett fra at vedkommende lar barnet lytte til det over. Jeg kan aldri tenke meg at det forekommer når barnet er alene med foreldren. Iallefall når man tar til etteretning det barnet sier...Barnet er redd for alt i denne verden, tydelig traumatisert av forholdet foreldrene hadde og det blir ikke noe bedre når omsorgspersonen har forandret personlighet totalt og er fullstendig avhengig av besteforeldrene sine som ungen nesten har brukt 50% av livet sitt sammen med. Jeg har så lyst å ta med meg barnet og rømme rett og slett. Men jeg får ikke lov til å ringe barnevernet eller egentlig gjøre noenting fordi foreldrene mine er så redd for at vedkommende skal holde barnet borte fra de så barnet mister den tryggheten. Og på den andre foreldren sin side så er det ingen plass for ett barn å bo. Så jeg føler uansett hva jeg gjør så får jeg ikke hjulpet barnet. Det er fullstendig krise om barnet havner i den andre foreldrens varetekt. Der er det like ille, men ingen trygge tanter, onkler og besteforeldre. 

Om mitt familiemedlem bare hadde lagt fra seg dette opphenget og oppført seg som vedkommende har gjort omtrent hele livet så ville alt vært i orden. Men hva gjør man for å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp? Som ikke skjønner at de antageligvis sliter med psykoser eller noe i den dur?

Vi er redde for vedkommende i tilegg....jeg har selv barn. Og en av mine store frykter er at mitt barn skal oppleve ett sånt anfall. Så jeg føler meg veldig låst. Gjør jeg noe så blir skytsen rettet i meg (og mine barn) sin retning og gjør jeg ikke noe så lider barnebarnet til foreldrene mine og foreldrene mine. Jeg tenker også mye på at vedkommende kan ikke ha det godt inni seg....men enhver forsøk på tilnærmelse for å vise støtte har blitt bitt av tvert og nå tør jeg ikke.....ingen av oss tør.

Er det noen som har vært igjennom det samme?

Anonymkode: bd596...936

[AnonymBruker]

Du bør kontakte ditt kommunale, lokale Barnevern slik at forholdene kan bli undersøkt 🙂

Anonymkode: a2cd8...847

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du bør kontakte ditt kommunale, lokale Barnevern slik at forholdene kan bli undersøkt 🙂

Anonymkode: a2cd8...847

Nei det er som jeg sa i innlegget uaktuelt. 

Anonymkode: bd596...936

[AnonymBruker]

Barnevernet er ikke riktig her. Her er det en mor som trenger psykiatrisk oppfølging hovedsaklig. Da sender man bekymringsmelding på mor til fastlegen, og prøver skaffe mor hjelp i første omgang. 

Anonymkode: 396b2...b8c

[AnonymBruker]

Du trenger ikke å si ditt navn, men meld til BV. Personen trenger hjelp!

Anonymkode: 973da...35c

[AnonymBruker]

Vi har diskutert litt her nå. Om vi feks kun sier: "Slik finner jeg meg ikke i å bli behandlet. Vi kan prates når du roer deg" også går i en annen etasje.

Vil det på sikt føre til mer sinne eller mindre sinne tror dere som har greie på det? Vedkommende vil jo da bli tvunget til å måtte se på sitt eget reaksjonsmønster. 

Anonymkode: bd596...936

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Barnevernet er ikke riktig her. Her er det en mor som trenger psykiatrisk oppfølging hovedsaklig. Da sender man bekymringsmelding på mor til fastlegen, og prøver skaffe mor hjelp i første omgang. 

Anonymkode: 396b2...b8c

Det er det jeg mener også....men jeg får ikke lov av min familie og jeg er tilbakeholden fordi jeg er redd for at da vreden blir snudd mot meg og mine barn. Jeg er redd for vedkommende. Det er nesten umulig å forklare hvor sint vedkommende blir. Det er helt vilt.

Noen forslag til hvordan jeg kan få overtalt familien min? 

Anonymkode: bd596...936

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du trenger ikke å si ditt navn, men meld til BV. Personen trenger hjelp!

Anonymkode: 973da...35c

Bv vil uansett ikke ha noe å finne siden disse reaksjonene kun skjer hjemme hos foreldrene mine. Utad er alt helt topp og vedkommende har alt på stell. Så det vil også være ganske åpenbart at det er jeg som har meldt og jeg vil ikke at mine barn skal bli utsatt for vreden. 

Anonymkode: bd596...936

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har diskutert litt her nå. Om vi feks kun sier: "Slik finner jeg meg ikke i å bli behandlet. Vi kan prates når du roer deg" også går i en annen etasje.

Vil det på sikt føre til mer sinne eller mindre sinne tror dere som har greie på det? Vedkommende vil jo da bli tvunget til å måtte se på sitt eget reaksjonsmønster. 

Anonymkode: bd596...936

Har dere forsøkt å be personen direkte om å roe seg ned? Som en kommando? " RO DEG NED!" Har selv måtte ty til slikt i visse tilfeller og det hjelper. 

Anonymkode: 8f938...429

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er det jeg mener også....men jeg får ikke lov av min familie og jeg er tilbakeholden fordi jeg er redd for at da vreden blir snudd mot meg og mine barn. Jeg er redd for vedkommende. Det er nesten umulig å forklare hvor sint vedkommende blir. Det er helt vilt.

Noen forslag til hvordan jeg kan få overtalt familien min? 

Anonymkode: bd596...936

Har du prøvd å snakke med henne direkte og på tomannshånd der du legger vekk de negative reaksjonsmønstrene hennes men bare fokuserer på at det er tydelig at hun har det dårlig og at du tror hun trenger hjelp til å få bearbeidet ting? Sånn at hun skjønner at du prøver å hjelpe og ikke er "i mot henne"?

Anonymkode: 396b2...b8c

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har dere forsøkt å be personen direkte om å roe seg ned? Som en kommando? " RO DEG NED!" Har selv måtte ty til slikt i visse tilfeller og det hjelper. 

Anonymkode: 8f938...429

Jepp....endte mildt sagt ikke bra....

Anonymkode: bd596...936

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du prøvd å snakke med henne direkte og på tomannshånd der du legger vekk de negative reaksjonsmønstrene hennes men bare fokuserer på at det er tydelig at hun har det dårlig og at du tror hun trenger hjelp til å få bearbeidet ting? Sånn at hun skjønner at du prøver å hjelpe og ikke er "i mot henne"?

Anonymkode: 396b2...b8c

Ja, i starten. Da var vedkommende veldig motagelig. Også gikk åra og det skjedde aldri...også nå er alt bare surrealistisk. Vedkommende har null innsikt i hvor vill oppførselen er og mener oppriktig at det er alle andre, ja hele verden det er noe galt med. Jeg prøvde også for ett års tid siden men da fikk jeg bare tiraden om HATER ******. Som heldigvis stoppet før det gikk ut av kontroll ved at tilfeldigheter avbrøt. Så jeg tror det er for sent for det om ikke hele familien setter seg ned samlet....med en psykiater eller noe...

Men familien min er ikke sånn og de er konfliktsky og livredde for at vedkommende skal fjerne barnebarnet fra de....

Anonymkode: bd596...936

[AnonymBruker]

Det verste er egentlig følelsen av å miste familiemedlemmet....Vedkommende er fantastisk flott person utenom....Og før det her startet. Jeg er redd vedkommende aldri kommer tilbake til oss..Nå er personen direkte ond når det pågår og det er vondt. 

Anonymkode: bd596...936

[AnonymBruker]

Jeg forstår vegringen for å kontakte noen utenfra når det topper seg. Er alenemor uten familie rundt meg og har selv en sønn med en kronisk psykisk lidelse og har måttet skaffe hjelp mange ganger på egenhånd. Utrolig vanskelig å ta avgjørelsen på når det er riktig å kontakte hjelp, når er det liksom "ille nok"?

Dette høres ikke greit ut!! Uansett strategi dere kommer opp med, vil det ikke løse problemet. Om hun er like ustabil som du beskriver så kan dere ikke vite hva hun er i stand til å gjøre! Spesielt ikke om dere konfronterer henne eller setter grenser. Presser dere henne i et hjørne kan hun tilte helt. 

Jeg syns du skal ta noen telefoner anonymt og diskutere det som foregår med noen som kan dette. Du trenger ikke tillatelse fra dine foreldre for å snakke med fagpersoner, de trenger heller ikke vite om det, før eventuelt etterpå om du vil. Det kan være psykiatrisk legevakt eller barnevernet. (Men jeg tror at hun vil ha større problemer med å tilgi dere for å kontakte barnevernet enn psykiatrisk). 

Du kan ringe de flere ganger for råd, før du bestemmer deg for hva du skal gjøre og de kan veilede deg/dere i prosessen. Dette gjorde jeg selv mange ganger før hans første innleggelse.

Det jeg ser i ettertid er at jeg IKKE gjorde han noen tjeneste ved å vente! Faktisk, dess lenger han fikk surre rundt i sin tilstand dess dypere kom han inn i vrangforestillingene og det tok lengre tid å bli frisk. Det jeg heller ikke forstod var at han fremstod så bra den ene dagen og veldig rar neste. Eller som du beskriver; ekstrem reaksjon på egentlig bagatellmessige utsagn. Det gjorde nok at jeg ikke forstod hvor syk han var, for han fungerte jo greit på mange områder og var ikke helt fullstendig fjern hele tiden. 

Uansett hva dere gjør; søk iallefall informasjon for deres egen del. Ring fagpersoner og spør om råd!

Ønsker dere alle lykke til!

Anonymkode: 742fc...b5a

[AnonymBruker]

Du bør lese deg opp om om hva psykisk mishandling kan gjøre med et barn

Anonymkode: 0005a...3fa

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår vegringen for å kontakte noen utenfra når det topper seg. Er alenemor uten familie rundt meg og har selv en sønn med en kronisk psykisk lidelse og har måttet skaffe hjelp mange ganger på egenhånd. Utrolig vanskelig å ta avgjørelsen på når det er riktig å kontakte hjelp, når er det liksom "ille nok"?

Dette høres ikke greit ut!! Uansett strategi dere kommer opp med, vil det ikke løse problemet. Om hun er like ustabil som du beskriver så kan dere ikke vite hva hun er i stand til å gjøre! Spesielt ikke om dere konfronterer henne eller setter grenser. Presser dere henne i et hjørne kan hun tilte helt. 

Jeg syns du skal ta noen telefoner anonymt og diskutere det som foregår med noen som kan dette. Du trenger ikke tillatelse fra dine foreldre for å snakke med fagpersoner, de trenger heller ikke vite om det, før eventuelt etterpå om du vil. Det kan være psykiatrisk legevakt eller barnevernet. (Men jeg tror at hun vil ha større problemer med å tilgi dere for å kontakte barnevernet enn psykiatrisk). 

Du kan ringe de flere ganger for råd, før du bestemmer deg for hva du skal gjøre og de kan veilede deg/dere i prosessen. Dette gjorde jeg selv mange ganger før hans første innleggelse.

Det jeg ser i ettertid er at jeg IKKE gjorde han noen tjeneste ved å vente! Faktisk, dess lenger han fikk surre rundt i sin tilstand dess dypere kom han inn i vrangforestillingene og det tok lengre tid å bli frisk. Det jeg heller ikke forstod var at han fremstod så bra den ene dagen og veldig rar neste. Eller som du beskriver; ekstrem reaksjon på egentlig bagatellmessige utsagn. Det gjorde nok at jeg ikke forstod hvor syk han var, for han fungerte jo greit på mange områder og var ikke helt fullstendig fjern hele tiden. 

Uansett hva dere gjør; søk iallefall informasjon for deres egen del. Ring fagpersoner og spør om råd!

Ønsker dere alle lykke til!

Anonymkode: 742fc...b5a

Takk for ett godt innlegg. Det er sant som du sier det sitter langt inne. Da også spesielt med at jeg da motarbeider hele familien min og utsetter mine barn for angrep rettet mot meg. Nå ville aldri vedkommende gått til angrep på barna, men de vil jo merke at mor ikke blir behandlet bra. Og det vil jeg ikke utsette de for...

Vi har for orden skyld presset hardt tidligere med meg i spissen. Før jeg fikk barn var jeg mye tøffere og strengere sånn sett da jeg ikke hadde de å ta hensyn til. Jeg har trengt vedkommende inn i ett hjørne mer enn en gang og personen har aldri tidligere vist tegn til å være voldelig selv om vedkommende er så sint at personen rister og er svart i øya. Nå er vi vel mer redd for vold fordi psyken vår begynner å bli ganske knekt enn fordi det faktisk er en reell risiko. Det er stemmen som er våpenet. Jeg skal prøve å ikke glemme det. Kanskje det kan minske redselen noe. 

Men jeg tror jeg skal ta rådet ditt å ringe for å anonymt drøfte saken før jeg bestemmer meg. Det kan uansett ikke fortsette sånn. Familien blir ødelagt og vi savner vedkommende. 

Tusen takk for at du delte historien din! 

Anonymkode: bd596...936

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du bør lese deg opp om om hva psykisk mishandling kan gjøre med et barn

Anonymkode: 0005a...3fa

Barnet blir ikke mishandlet. Barnet er vitne til skriking fra ett annet rom. Vedkommende er en god forelder på alle mulige måter bortsett fra hvordan vedkommende behandler oss. Og det er selvfølgelig ikke greit. Det er jo det jeg prøver å få stoppet. Men mishandling er det virkelig ikke. 

Anonymkode: bd596...936

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, i starten. Da var vedkommende veldig motagelig. Også gikk åra og det skjedde aldri...også nå er alt bare surrealistisk. Vedkommende har null innsikt i hvor vill oppførselen er og mener oppriktig at det er alle andre, ja hele verden det er noe galt med. Jeg prøvde også for ett års tid siden men da fikk jeg bare tiraden om HATER ******. Som heldigvis stoppet før det gikk ut av kontroll ved at tilfeldigheter avbrøt. Så jeg tror det er for sent for det om ikke hele familien setter seg ned samlet....med en psykiater eller noe...

Men familien min er ikke sånn og de er konfliktsky og livredde for at vedkommende skal fjerne barnebarnet fra de....

Anonymkode: bd596...936

Ville da konfontert øvrig familie. Fordi det der er ikke bry seg om noen, det er å fokusere på eget behov om å ha barnebarnet der og velge å "bære over" og satse på at ting ordner seg for en mor som stadig får det dårligere antagelig fordi traumene har fått skikkelig grep på henne fordi hun ikke har fått noe hjelp..

Jeg ville sendt en bekymringsmelding til fastlege i dine sko selv om det ville innebært at folk kunne bli sinte på meg, men du må vurdere selv om du syns det er verdt det da det opplyses om hvor den kom fra. 

Anonymkode: 396b2...b8c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ville da konfontert øvrig familie. Fordi det der er ikke bry seg om noen, det er å fokusere på eget behov om å ha barnebarnet der og velge å "bære over" og satse på at ting ordner seg for en mor som stadig får det dårligere antagelig fordi traumene har fått skikkelig grep på henne fordi hun ikke har fått noe hjelp..

Jeg ville sendt en bekymringsmelding til fastlege i dine sko selv om det ville innebært at folk kunne bli sinte på meg, men du må vurdere selv om du syns det er verdt det da det opplyses om hvor den kom fra. 

Anonymkode: 396b2...b8c

Men vedkommende har blitt tilbudt hjelp titalls ganger og vi har virkelig prøvd alt vi har maktet å hjelpe til. Om du hadde visst hele historien så hadde du også sett hvor fjellstøtt vi har stått bak vedkommende og hvor langt vi har strekt oss. Det er også derfor behandlingen vi får er ekstra sår.

Og jeg er enig med deg. Jeg har lyst å kontakte fastlegen. Men det igjen vil føre til at jeg (og mine barn) havner i skuddlinjen, at jeg motarbeider foreldrene mine og at potensielt barnet blir brukt som straffemetode mot oss. Barnet trenger den stabiliteten barnet får hos besteforeldrene og å ha trygge voksne rundt seg. 

Så hvordan kan jeg kontakte fastlegen OG ikke få alle disse lidelsene  i samme slengen. Det er tross alt bedre at vedkommende psykisk og verbalt angriper oss voksne med full styrke enn at barnebarnet blir fratatt  besteforeldrene i hevn og at mine barn blir vitne til den behandlingen jeg får. Så konsekvensene er endel større enn litt sint...

Har du noen forslag? 

Anonymkode: bd596...936

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, i starten. Da var vedkommende veldig motagelig. Også gikk åra og det skjedde aldri...også nå er alt bare surrealistisk. Vedkommende har null innsikt i hvor vill oppførselen er og mener oppriktig at det er alle andre, ja hele verden det er noe galt med. Jeg prøvde også for ett års tid siden men da fikk jeg bare tiraden om HATER ******. Som heldigvis stoppet før det gikk ut av kontroll ved at tilfeldigheter avbrøt. Så jeg tror det er for sent for det om ikke hele familien setter seg ned samlet....med en psykiater eller noe...

Men familien min er ikke sånn og de er konfliktsky og livredde for at vedkommende skal fjerne barnebarnet fra de....

Anonymkode: bd596...936

Dette familiemedlemmet holder på den måten dere i et psykisk grep, men det kan ikke fortsette. Skjønner at det er tøft, men man kan ikke løse slike situasjoner med å være konfliktsky, særlig når det er et lite barn som denne er forelder for, som potensielt opplever en ustabil forelder. Dere har ingen garanti for at barnet ikke får oppleve den ustabile siden av forelderen når de to er alene heller, og dere har faktisk ingen garanti for at vedkommende ikke kan snappe og ty til vold - mot dere eller i verste fall sitt eget barn. 

Jeg er uenig i de som sier at man ikke skal ta kontakt med BV. Det må dere gjøre, og dere må stå samlet i deres forklaring ovenfor BV, dine foreldre og deg. Bruk eventuelt en lydopptaker til å ta opp noen av utbruddene eller skjul et videokamera slik at dere kan fange bevisene mens de skjer.

Skjønner at det oppleves trist å miste et familiemedlem inn i psykisk sykdom, men å beskytte barna er første bud. 

Anonymkode: af4cf...1bf