Det er jo forsent med en gang.

[AnonymBruker]

Jeg er 25 og føler alt blir forsent med en gang. Hvis du ikke vet hva du vil med livet når du er 16, så er løpet kjørt... 

jeg får helt angst av inntrykket om alle drømmene folk har, og at de fleste ikke når dem. 

"For høye forventninger til livet". Jeg synes det er så kjedelig.... tenk at de fleste drømmer er for høye, sånn egentlig? 

Anonymkode: 363ed...922

[AnonymBruker]

Hvorfor er det for sent?  Du har da statistisk sett rundt 70 år igjen på til å gjøre som du vil. 

Drømmer, oppdager en når en blir voksen, har en pris. For mange er denne prisen for høy. Det er ikke sånn at vi ikke kan nå våre drømmer (de aller fleste av oss her i Norge og vesten kan det) men at vi velger dem bort fordi prisen er for høy. Og det er helt ok. Det er også helt ok å finne seg nye drømmer. Selv når en er passert 60  

Anonymkode: dcd94...024

[Sillyline]

Neida, ingenting er for sent. Med mindre du vil være et barn igjen, det er for sent. Jeg hoppet for eksempel på skolebenken igjen i en alder av 28. Klarer det også, jeg.

[Trolltunge]

Når jeg tenker tilbake på da jeg var ung- tenåring og i 20 årene - flirer jeg nå litt over hvordan alt hastet da. Ambisjoner var store, illusjoner om hva og hvordan livet skulle være var store, og jeg var på en måte livredd for å gå glipp av noe, ikke strekke til, og ikke klare å krysse av på listen alt jeg skulle gjøre og oppnå. 

Det som er deiligst med å bli eldre er at man lander litt i seg selv, og i hva som faktisk er viktig. Jeg er 42 år nå, og ting haster ikke slik lenger. Jeg er mer fornøyd bare med å ha det bra. Ikke nødvendigvis fantastisk, men bra. 

Livet blir ikke slik man planlegger det uansett, så man gir med årene slipp på mye av jaget etter det ultimate. Senker skuldrene, og blir bevisst på de gode stunder. Setter pris på dem. 

Man har et litt stort ego når man er ung. Tror man selv og det man kan oppnå er så viktig. Derfor haster alt, og man setter så stort press på å lykkes. Finne sitt sted og sin vei. Være noe. Være riktig. 

Nå er jeg fornøyd med livet, selv om det ikke er perfekt, eller slik jeg så for meg. Jeg har gitt slipp på hovedrollen på en måte. Barna er viktigere. Familien min er viktigere. Venner er viktigere. Jeg setter pris på det jeg har, og streber ikke etter noe. Jeg har innsett at dette er livet. At jeg ER i det, og ikke trenger å jage etter det. 

Jeg skulle ønske jeg kunne ha sagt til 20-årige meg at jeg var god nok som jeg var. At jeg skulle sette pris på livet som det var. Nyte stundene... for det er de som teller. De ER livet! 

Det vet jeg nå, og livet føles bedre og mindre stressende. Det er fint å sette seg mål, men her og nå er viktig! Og det er deilig deilig å ikke lenger tro at jeg burde oppnå så mye, men å være tilstede i livet. 

 

Endret 24. september 2017 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Snakker du om for sent med utdanning siden dette ligger under karriere og utdannelse? Du er jo 25 og kan ta en bachelor på 3 år. Med tanke på man skal jobbe til man blir 67 år så er det rundt 40 år igjen. Det er ikke for sent med utdannelse og å finne drømmejobben. Så klart er det vanskelig å finne ut hva man vil bli eller gjøre med livet. Føler spesielt press på å reise jorden rundt eller bo i typ USA for å ha gjort noe med livet. Men livet er ikke over så fort du blir 30 eller får barn. Alle trenger ikke heller å gjøre noe ''stort'' for å bli lykkelig. Nyt de små øyeblikkene og hverdagen.

Anonymkode: 210bc...9b2

[CoolSistah]

Jeg synes ikke du bør se så mørkt på ting, TS. Forsøk å glede deg over det som er bra, og finn ut hvordan du vil at veien videre skal være. La andres meninger telle mindre, og sett deg mål du har -lyst- til å nå. Og, om du ikke skulle lykkes, er det heller ikke verdens undergang. Da får du med deg viktig lærdom, og står bedre rustet til å forsøke igjen, eller gå en helt annen vei.