Deprimert av å ringe hjem...

[AnonymBruker]

Jeg er student og har derfor flytta til den andre kanten av landet. Jeg har vært så heldig at jeg fikk gode venner svært fort da jeg flyttet hit, og er stort sett opptatt med studie og venner hver dag. Alt i alt har jeg det egentlig veldig bra her jeg bor nå. 

"Problemet" mitt er at jeg blir så deprimert når jeg snakker med foreldrene/søsknene mine på mobil. Vi ringes hver dag og snakker i ca. 15 minutter, men jeg kjenner jeg bare syns det er ubehagelig og trist å snakke med dem. Vi har et godt forhold og jeg er glad i dem, men de går meg så sykt fort på nervene. De er konservative og strenge, så jeg fikk aldri mye frihet a jeg bodde hjemme. Selv da jeg ble myndig kunne de nekte meg å gjøre ting jeg egnt. ville - Altså måtte jeg få tillatelse til alt.

Nå som jeg er i min studentby har jo livet mitt forandra seg helt, så jeg gruer meg til å dra tilbake i ferier, og gruer meg allerede til neste sommer siden jeg da må bo hjemme igjen i 2 måneder... 

Alle de negative følelsene jeg får når jeg snakker med de hjemme kan også komme av at jeg de siste 3 årene på vgs. bare hadde 2-3 venner  (alle sykt falske), og jeg var generelt mye ensom og lei meg. Her jeg bor nå har jeg ordentlige venner jeg kan være meg selv med liksom, kan ikke huske sist jeg hadde det... 

Spørsmålet mitt er om flere også har hatt det slik? Alt i alt forbinder jeg hjembyen med faenskap, men foreldra mine har jo vært med på å lage det faenskapet. Nå som jrg bor her er alt perfekt, og jeg vil det dkal bli sånn, men når jeg ringer hjem får jeg nesten helt angst liksom...

Anonymkode: 47cd7...d81

[Try2]

Du er heldig! Så fint at alt har endret seg til det positive   Du trenger ikke ringe hver dag. Det holder med 1 gang i uka

[Gjest GulSol]

La være å ringe så ofte da, vel! Ringer de i morgen sier du ‘jeg er litt opptatt, vi snakkes en annen dag, hade!’. Hvorfor må du hjem dit i ferien? Vil ikke du heller ha en kul ferie en plass du trives? Finn en deltidsjobb og nyt studietiden din der du trives! 

[alli634]

Kan du ikke bare bli i studiebyen din i sommerferien? Skaff deg en sommerjobb der, så har du en unnskyldning for å ikke kunne komme hjem hele ferien  bare ta en uke eller noe hos dem

[AnonymBruker]

Det er dessverre ikke så mye å finne på i denne byen i ferier. Alle vennene mine er fra forskjellige byer fra over hele landet, og alle drar hjem i feriene. Uten de blir det gørr kjedelig her. Har prøvd å skaffe meg deltidsjobb så langt også, men har enda ikke fått napp dessverre...

Anonymkode: 47cd7...d81

[AnonymBruker]

Det er nok veldig vanlig, og det er en del av det å løsrive seg fra foreldre. Det er selvfølgelig forskjellig grader av dette, men de fleste syns det er spennende å flytte, og få nye impulser. Du trenger ikke ringe hjem hver dag. Det hørtes litt tvangs aktig. Si at du vil heller ringe hjem feks hver søndag, eller hvis det er noe spesielt. Da kan du heller lagre opp noe til å fortelle. Skjer vel ikke så mye hver dag at du må snakke med de hver dag.

Når det gjelder besøk, og ferier så er det ofte begrenset tid. Du får prøve å ha det hyggelig og fokusere på det positive når du er hjemme. Du trenger hvert fall ikke bekymre deg for at det er uvanlig å føle det sånn. 

Anonymkode: 587a1...4ae

[AnonymBruker]

Tror ikke du blir deprimert- depresjon er en sykdom. 

Tror heller ikke du får angst- angst er også en sykdom. 

 

Anonymkode: 9798b...33f

[AnonymBruker]

Sett grenser for deg selv. Ikke la de få "presse på seg sin negativitet" overfor deg. Godt å høre at du har det mye bedre nå! Hvis du får en deltidsjobb, vil du jo vær mye mer uavhengig, så du trenger ikke være hjemme i hele 2 mnd om sommeren f.eks. Prøv å lag andre egne planer, så du ikke blir avhengig av deres strenge "regime":) Så du kan være hjemme f.eks bare 2 uker istednefor 2 mnd etc. Tenk postivt og se på muligheter istedenfor begrensinger. Du kan få det livet du ønsker, søk det som du liker å gjøre.

Anonymkode: 0e425...ca6

[AnonymBruker]

Dersom du faktisk ikke har det bra i barndomshjemmet/der foreldrene bor nå, så bør du faktisk ikke være der i 2 måneder heller. Du er nå voksen, flyttet ut og må da også ta ansvar for din egen helse, inkludert den mentale. Så dersom det å være i barndomshjemmet/foreldres hjem skaper så store negative assosiasjoner at det gir deg problemer, så er det både din rett og ditt ansvar å la være. Det er normalt å være uenig med sine foreldre, men det virker veldig konservativt at du som myndig måtte søke tillatelse til å gjøre ting som andre voksne. Vet at det er noen foreldre som praktiserer "mitt hus, mine regler" veldig strengt, også i den grad man begrenser myndige barns frihet, men da har du samtidig en rett til å ikke være så mye i deres hus og følgelig heller ikke rammes av deres regler  Du kan nok ikke forvente noen endringer der, de er godt voksne og sannsynligvis godt innarbeidet i sine konservative tankesett. Den eneste du kan forandre er deg selv, og du bør jobbe med din dårlige samvittighet for at du ikke ønsker å være så mye hjemme hos dem lenger. 

Ta heller en sommerjobb, jobb frivillig eller gjør noe i en studentforening for eksempel. Man bør ikke kutte helt vekk familie med mindre det dreier seg om svært alvorlige konflikter/forhold, men du trenger på ingen måte å være der 2 måneder om du ikke har lyst. Fokuser på å skape ditt eget liv og nyt studentlivet så lenge du har det. Et knallhardt arbeidsliv venter tidsnok på deg når du er ferdig, så bruk disse årene på deg, gode venner, studier, interesser og bygg deg et fint liv

Anonymkode: 760b6...bbe

[Glød]

Slutt med å ringe hjemme hver dag, det holder med en gang eller to i uken. 

Skaff deg sommerjobb og bo der du bor til sommeren. Eller skaff deg sommerjobb en annen plass, du trenger virkelig ikke å dra hjem for å bo der i 2 mnd. 

Det er helt innafor å redusere kontakten med familien, det er det du som bestemmer. 

[AnonymBruker]

Jeg ville også unngått å være hos foreldrene dine i 2 mnd. Kanskje du kan dra på en ferie for deg selv, besøke noen av de nye vennene dine eller noe? Du kan også ta kontakt med studentforeningen der du bor og høre om de har tilbud for psykisk helse. Det har de iallfall her i Trondheim - det er et lavterskeltilbud for alle studenter som har noe de sliter med eller vil snakke om. Høres ut som du kan ha godt av å bare får "tømt" ut litt følelser og få råd og støtte fra noen utenforstående. Jeg gikk selv til samtaler i en liten periode av studietiden min, og hadde god nytte av det

Anonymkode: fb69d...f46