Svangerskapsdepresjon?

[AnonymBruker]

Jeg er gravid i uke 34. Har en datter på 4 år og planen var da å prøve igjen med nytt barn når jenta mi ble 3 år. Det lyktes jeg med. Graviditeten min har vært alt annet enn enkel. Det har vært veldig slitsomt hver eneste uke fra jeg ble gravid. Jeg slet og fortsatt sliter med hyperemesis (svangerskapskvalme) og kaster opp fortsatt hver uke i ny og ne. Noen dager er det ille, andre dager går det bedre. Jeg var overlykkelig og glad for å ha blitt gravid igjen, de tankene forsvant like fort ettersom jeg ble dårlig med en gang og lagt inn på sykehus fram og tilbake, alt jeg tenkte på var at jeg ville få ut denne ungen, ikke på en dramatisk og brutal måte, men altså fremskynde fødsel bare. Så begynte jeg å bli bedre, kaste opp ca 5 ganger om dagen istedet for 25 ganger. Så begynte jeg å få fine tanker igjen. Nå i uke 34, føler jeg meg bare mer og mer trist, lei og sint. Jeg hater leiligheten vi bor i og alle møblene mine, jeg hater teppet mitt og jeg hater tvn min. Jeg blir helt gal i hodet hver gang jeg prøver å rydde.

Mannen min og jeg har sklidd ifra hverandre for lengst. Han tok en slags avstand fra meg nesten med en gang jeg ble gravid og vi har vært intime ca 9 ganger til sammen iløpet av 34 uker. Han våkner og stikker ut, hjelper ikke til hjemme, henter ikke i barnehage, leverer heller ikke. han kommer hjem sent HVER ENESTE DAG og bruker tid på alle andre enn meg. han er aldri hjemme, han drar på jobb fra 8-16, mandag-fredag, kommer som regel ikke hjem etter jobb men ut med en gang. Når han er hjemme, prater vi ikke sammen. vi er stille i hver vår kant og ingen av oss ønsker egentlig og høre om hverandres hverdag eller whatever det skulle være. jeg har kommet til et punkt hvor jeg ikke bryr meg noe særlig lengre om hva han driver med, hvordan han har det osv. til og med når han blir dårlig (vond rygg osv) pleier jeg å tenke på en måte at det ikke er mitt problem, altså helt careless... før kunne jeg ofret noen tanker i hvordan han kan få det bedre...tror ikke han bryr seg om meg heller. og vi har egentlig ingenting å prate om til vanlig, ingen ting til felles osv. veldig rart å tenke på egentlig, veldig trist at to gifte folk driter så mye i hverandre. For min del har det bare blitt sånn med tiden, var ikke lenge siden jeg sluttet å snakke og ble liksom mere stille, fordi jeg så han var lite inntressert i hva jeg hadde å si. og det har på en måte utviklet seg. må legge til at han aldri har vist noen form for engasjement og interesse i dette svangerskapet og denne babyen, han har kanskje kjent bevegelser ca 2 ganger med handa si. 

jeg er alene med alt og har fungert som en alene mor de siste 2 åra. Jeg er sykemeldt fra jobb og har vært hjemme siden jeg ble gravid. 

jeg ser liksom ingen lys i tunnelen og føler at jeg forbreder meg på å bli alene mor til 2 barn. For å være klar på en ting: jeg har absolutt ingen stygge tanker om babyen i magen og gleder meg til å møte henne. Eneste er at jeg kan ikke vente til fødselen pga jeg er lei av oppkast og kvalme. 

Min tittel skulle være: svangerskapsdepresjon? men veit ikke om jeg er deprimert. eneste jeg vet er at når jeg er dårlig med oppkast og kvalme blir jeg skikkelig lei og trist, men ellers går det fint. det jeg er mer beskymret for er hva mitt forhold til min mann betyr. det er kjempeskummelt å tenke på hvordan ting kommer til å bli når babyen blir født. hvis han ikke bidrar og hjelper til nå, i mitt tyngste og verste, hva kan jeg da forvente at han senere med en 4 åring og et spedbarn i hus? med leveranser og henting i bhg. kommer vi noensinne til å bli kjærester igjen? kommer han til å bruke tid med oss? eller skal han være så mye borte som nå? 

ellers er jeg også veldig nygjerrig på hvordan samspillet mellom mann og kone er hjemme hos dere (ærlige svar takk!!) prater dere hele tiden, litte grann? om hva da? ler dere mye sammen? er dere ofte intime? og hvem tar intiativ isåfall? mener og tror at jeg har et meget rart forhold til mannen jeg er gift med. 

Ble så langt, beklager for det. Takk for svar på forhånd

 

Anonymkode: 7be18...1af

[AnonymBruker]

Det høres ikke greit ut å ha det slik som dere har det, skjønner godt at det er tungt! Jeg er også gravid med nummer to, og var ganske deprimert i starten av svangerskapet (rundt uke 9-12) selv om jeg ikke har vært veldig dårlig. Jeg tok det opp med både jordmor og fastlege, og har fått ekstra oppfølging hos jordmor, noe som har vært veldig betryggende og godt. 

Har du prøvd å snakke med mannen din om at dere sklir fra hverandre? Det tenker jeg er punkt nummer én. Ikke en samtale hvor man kaster ut masse beskyldninger om at "du hjelper aldri til, du er udugelig, du må elske meg mer" osv, men bare konstanter at du er bekymret for dere som familie. Deretter ville jeg tatt kontakt med Familievernkontoret der dere bor for å få rådgivning og hjelp derifra. Selv har vi gått i parterapi der før vi fikk barn, og har veldig god erfaring med det - det er godt å få inn en utenforstående som er profesjonell og som kan se hele situasjonen med nye øyne. Du bør nok også ta opp situasjonen din med lege eller jordmor, slik at du får god oppfølging med tanke på svangerskapet og din psykiske helse. Bare fortell et du skriver i innlegget ditt, så kan dere sammen finne ut av hva som er lurt å gjøre.

Jeg er ikke gift, men føler jeg har et godt og solid forhold til samboeren min. Vi har selvsagt perioder hvor det går opp og ned som alle andre, men han er heldigvis en mann som tar sin del ansvaret både i hjemmet, med barnet vårt og i forholdet vårt. Å få barn var en prøvelse, og det å få nummer to blir sikkert også en prøvelse, men vi har vært sammen i 11 år og er trygge nok på hverandre til at vi vet at vi "står hain av" som vi sier her i nord. Vi har en helt normal, litt kjedelig hverdag, noe vi begge trives godt med. Det er mye humor og varme, men også noen uenigheter og konflikter. Vi er like på noen områder og mer forskjellige på andre områder, men heldigvis er vi begge av typen som snakker om problemer uten å ty til beskyldninger og krangling. Jeg tror kommunikasjon og evne til å se ting fra den andres ståsted er nøkkelen til et godt forhold.

Har ingen råd angående det med at du føler du ikke klarer å holde ut hele svangerskapet på grunn av kvalmen - men kanskje kan det hjelpe bare det å ta tak i dette med forholdet til din mann og din egen psykiske helse i svangerskapet. Lykke til! <3

Anonymkode: e0ff9...20f

[Janniecke]

Hei og takk for at du tok deg tid til å svare <3

Jeg skal snakke med han ang dette, uten å komme med anklagelser om hvordan han er. Tror jeg kan holde ut med kvalmen og oppkasten, med støtte og hjelp. Har jo holdt ut i 34 uker allerede. Er helt enig i at kommunikasjon er en god ting i ekteskap/forhold.. men hvordan skal jeg vite hva han føler og tenker når han er som han er...

[AnonymBruker]

Hei og takk for at du tok deg tid til å svare <3

Jeg skal snakke med han ang dette, uten å komme med anklagelser om hvordan han er. Tror jeg kan holde ut med kvalmen og oppkasten, med støtte og hjelp. Har jo holdt ut i 34 uker allerede. Er helt enig i at kommunikasjon er en god ting i ekteskap/forhold.. men hvordan skal jeg vite hva han føler og tenker når han er som han er...

Anonymkode: 7be18...1af