Hvorfor er det bare ok å være positiv til livet?

[AnonymBruker]

Mens hvis man er positiv til døden, så er man negativ? De fleste som er positivt til livet, er negative til døden. De som er positive til døden, er negative til livet. Ergo er ikke de som er negative til livet, mer negative enn de som er positive til livet. De har en positiv og en negativ side hver.

Hvorfor skal det være så "politisk korrekt" å elske livet? Vi skal jo være døde/ikke-eksisterende stort sett hele evigheten, så hvorfor er det så rart å trakte etter det, egentlig?

Anonymkode: c9066...34c

[AnonymBruker]

Åh, jeg føler hva du skriver! Jeg sitter stadig å smågleder meg til livet etter døden. Dvs å bare bli borte. Det er noe behagelig å godt over det hele. 

Anonymkode: 6a2c0...275

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åh, jeg føler hva du skriver! Jeg sitter stadig å smågleder meg til livet etter døden. Dvs å bare bli borte. Det er noe behagelig å godt over det hele.

Anonymkode: 6a2c0...275

Vel, jeg håper virkelig ikke det er noe liv etter man dør.

Anonymkode: c9066...34c

[AnonymBruker]

Fordi det er hjernevask som kom med romeremperiet som stjal historie og religionsbøkene, brente de og lagde sine egne for å forvirre folk med. 

Sannheten er at livet starter når vi dør, det vi har nå er bare en slags pre-zombie tilstand. Eller kall det gjerne helvete om man skal bruke ordene om et himmel og helvete eksisterer. Det er først når sjelen vår er fri fra materialistisk fengsel og illusjon at det ekte livet starter. We are spiritual beings having a human experience, not human beings having a spiritual experience. 
Gleder meg masse til døden! Juhu! Men vet også at det er en velsignelse i uhellet ved å ha fått oppleve materie , på grunn av sansene våres. En ånd kan ikke føle berøring på huden, smaker av mat, lukt av parfymer osv, så vi skal ta med oss det vi lærer av sansene videre til etterlivet for det vil vi nok savne der vi flyr rundt i spøkelsesverden gjennom vegger og ikke kan føle noe fysisk og ikke trenger mat!  

Anonymkode: a1529...369

[Gjest Tungsinn]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel, jeg håper virkelig ikke det er noe liv etter man dør.

Anonymkode: c9066...34c

Det samme tenker jeg. 

[HalldirV2]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mens hvis man er positiv til døden, så er man negativ? De fleste som er positivt til livet, er negative til døden. De som er positive til døden, er negative til livet. Ergo er ikke de som er negative til livet, mer negative enn de som er positive til livet. De har en positiv og en negativ side hver.

Hvorfor skal det være så "politisk korrekt" å elske livet? Vi skal jo være døde/ikke-eksisterende stort sett hele evigheten, så hvorfor er det så rart å trakte etter det, egentlig?

Anonymkode: c9066...34c

Fordi det handler om å bry seg om andre og ikke bare seg selv. Lik det eller ikke, når du blir født inn i denne verden blir du også født med et ansvar overfor andre, disse andre er mennesker som bryr seg om deg, og i mange tilfeller er de avhengig av deg. Men å ha et positivt syn på livet utelukker ikke å ha et positivt syn på døden, ei heller omvendt. 

[AnonymBruker]

46 minutter siden, HalldirV2 skrev:

Fordi det handler om å bry seg om andre og ikke bare seg selv. Lik det eller ikke, når du blir født inn i denne verden blir du også født med et ansvar overfor andre, disse andre er mennesker som bryr seg om deg, og i mange tilfeller er de avhengig av deg. Men å ha et positivt syn på livet utelukker ikke å ha et positivt syn på døden, ei heller omvendt. 

Skal man leve for andre?

Det er ingen som blir bedt om å bli født. At noen ikke synes livet så stas er vel helt greit. Alle er vi egoister. Hvorfor skal noen tvinges til å leve bare fordi andre vil savne dem? Å ha et liv man ikke trives i er ikke noe hyggelig altså. Er det ikke like egoistisk av andre å kreve at en person de er glad i skal fortsette å eksistere, bare fordi det er mest behagelig for dem? 

Anonymkode: 33821...56f

[AnonymBruker]

Vel, da må jeg fortelle deg at alle tenker at "livet ikke er no stas" innimellom. Men, livet er en utfordring for de fleste, det er få, eller ingen som går gjennom livet uten å tenke negative tanker! Hverdagene er ofte et slit for mange, finne sin plass, sine mennesker man trives sammen med, få det Ok økonomisk. Alt er et strev for oss alle. Men, vi vil jo gjerne være her se hva som dukker opp rundt neste sving, være her gjøre hverdagene lyse og minnerike for de som står oss nær. Å være positiv til livet handler om holdningene til livet, og egenskapen ved å SE de positive tingene rundt seg. Å være positiv til livet er ikke synonymt med å ha det lett, og ikke ha utfordringer i livet..

Anonymkode: 3014c...98d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel, da må jeg fortelle deg at alle tenker at "livet ikke er no stas" innimellom. Men, livet er en utfordring for de fleste, det er få, eller ingen som går gjennom livet uten å tenke negative tanker! Hverdagene er ofte et slit for mange, finne sin plass, sine mennesker man trives sammen med, få det Ok økonomisk. Alt er et strev for oss alle. Men, vi vil jo gjerne være her se hva som dukker opp rundt neste sving, være her gjøre hverdagene lyse og minnerike for de som står oss nær. Å være positiv til livet handler om holdningene til livet, og egenskapen ved å SE de positive tingene rundt seg. Å være positiv til livet er ikke synonymt med å ha det lett, og ikke ha utfordringer i livet..

Anonymkode: 3014c...98d

Det er vel et fåtall som tror at livet bare skal være lett?

Det kan vel ikke være så vanskelig å forstå at noen ikke synes livet er så stas? At man ikke finner det positivt nok til å leve videre. Man behøver ikke å være klinisk deprimert for det. Vi er forskjellige. 

 

Anonymkode: 33821...56f

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært redd for døden. Men i mitt 26 år lange år måttet innsett masse etter fylte 25. Vet ikke hvorfor etter den alderen, men jeg synes livet er veldig kjedelig. Det er liksom ikke noe som skjer. Og det foreldrene drev og sa når du var nedenfor skjer heller ikke. Nå ble jeg mobbet og har ikke så mange gode minner fra ungdomstiden, ser tilbake på en tid jeg følte meg uønsket, men siden utseendet ble veldig bra ville gutter/menn tilbringe tid med meg ,de hjalp meg å sosialisere mer, men dessverre i skjul. Det er hva jeg mener med uønsket. Alt dette har blitt bedre med årene og etter jeg flyttet. Men jeg har aldri klart å fullføre studiene, har bare vanlig jobb og trives helt ok. Det jeg ikke er ok med er at det er sett ned på, og at jeg neppe står særlig høyt på lista som parnter for en som skulle ønske familie. Da jeg mest sannsynlig ikke ersmart nok eller økonomsik sterk nok til å ta meg av familie.

og denne kjæresten jeg "en gang vil treffe" tror keg egentlig ikke finnes. Jeg har truffet et par, men enten fikk jeg ikke frem følelsene, enten er det forbudte menn, som i form av annen religion/bodde i utlandet. Ellers var han perfekt. Jeg valgte å ikke gi han den sjansen. Jeg føler meg for stygg og har vanskelig for å tro at følelsene var ekte fra hans side. Det tør jeg egentlig aldri å tro på. Jeg tror dessverre at man bare tar en man ikke føler så mye for ettersom man blir eldre. 

Jeg tror man kanskje er lykkelig når man er super takknemlig for den jobben man har, og at man har en seng å sove i. Noen vil kanskje si at dette er å sette terskelen lavt. Men jeg synes helt ærlig at alt er kjedelig. Det er liksom ingen mening med ting. 

Anonymkode: a0e9f...181

[AnonymBruker]

1 time siden, HalldirV2 skrev:

Fordi det handler om å bry seg om andre og ikke bare seg selv. Lik det eller ikke, når du blir født inn i denne verden blir du også født med et ansvar overfor andre, disse andre er mennesker som bryr seg om deg, og i mange tilfeller er de avhengig av deg. Men å ha et positivt syn på livet utelukker ikke å ha et positivt syn på døden, ei heller omvendt. 

Så ulogisk.  Du høres ut som livet er en plikt vi har overfor hverandre.  Men da kunne vi jo også fri hverandre fra den plikten, sånn at alle slapp.

Men kanskje du mener de som ikke syns livet er noe særlig skal ta hensyn til de som genuint mener livet er positivt, og ikke demoralisere disse.  Men det verste man logisk sett kan påvirke andre til ved å forsvinne fra livet er å ta fra dem lysten til å leve.  Dette er fortsatt bedre enn en skjebne verre enn døden - skjebnen til de som genuint ønsker å dø men blir forhindret.  Så du mener man er moralsk forpliktet til å gjennomleve noe grusomt, så andre skal slippe å gjennomleve noe kjipt.

TS:  https://www.goodreads.com/book/show/8524528-the-conspiracy-against-the-human-race

 

 

 

Anonymkode: a200c...335

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Fordi det er hjernevask som kom med romeremperiet som stjal historie og religionsbøkene, brente de og lagde sine egne for å forvirre folk med. 

Sannheten er at livet starter når vi dør, det vi har nå er bare en slags pre-zombie tilstand. Eller kall det gjerne helvete om man skal bruke ordene om et himmel og helvete eksisterer. Det er først når sjelen vår er fri fra materialistisk fengsel og illusjon at det ekte livet starter. We are spiritual beings having a human experience, not human beings having a spiritual experience. 
Gleder meg masse til døden! Juhu! Men vet også at det er en velsignelse i uhellet ved å ha fått oppleve materie , på grunn av sansene våres. En ånd kan ikke føle berøring på huden, smaker av mat, lukt av parfymer osv, så vi skal ta med oss det vi lærer av sansene videre til etterlivet for det vil vi nok savne der vi flyr rundt i spøkelsesverden gjennom vegger og ikke kan føle noe fysisk og ikke trenger mat!  

Anonymkode: a1529...369

Hvordan vet du at dette er sannheten?

Anonymkode: 50815...96e

[jabx]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fordi det er hjernevask som kom med romeremperiet som stjal historie og religionsbøkene, brente de og lagde sine egne for å forvirre folk med. 

Sannheten er at livet starter når vi dør, det vi har nå er bare en slags pre-zombie tilstand. Eller kall det gjerne helvete om man skal bruke ordene om et himmel og helvete eksisterer. Det er først når sjelen vår er fri fra materialistisk fengsel og illusjon at det ekte livet starter. We are spiritual beings having a human experience, not human beings having a spiritual experience. 
Gleder meg masse til døden! Juhu! Men vet også at det er en velsignelse i uhellet ved å ha fått oppleve materie , på grunn av sansene våres. En ånd kan ikke føle berøring på huden, smaker av mat, lukt av parfymer osv, så vi skal ta med oss det vi lærer av sansene videre til etterlivet for det vil vi nok savne der vi flyr rundt i spøkelsesverden gjennom vegger og ikke kan føle noe fysisk og ikke trenger mat!  

Anonymkode: a1529...369

Bare tull. Når man dør, så er man borte. Det er ikke mer.

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mens hvis man er positiv til døden, så er man negativ? De fleste som er positivt til livet, er negative til døden. De som er positive til døden, er negative til livet. Ergo er ikke de som er negative til livet, mer negative enn de som er positive til livet. De har en positiv og en negativ side hver.

Hvorfor skal det være så "politisk korrekt" å elske livet? Vi skal jo være døde/ikke-eksisterende stort sett hele evigheten, så hvorfor er det så rart å trakte etter det, egentlig?

Anonymkode: c9066...34c

Hvis dette er sant, hvorfor ikke være positiv til "annerledesheten" for den lille stunden vi har den?  Hvorfor kun være positiv til "normaltilstanden"?

Jeg er av dem som har planer for fremtiden, men lever i nuet.  Døden er ikke noe jeg tenker over, hverken positivt eller negtivt, den bare "er".  Jeg savner de jeg er glade i, som har forlatt denne verden, men jeg reflekterer ikke på hvor eller hva de er nå.

Hvis vi helt hypotetisk sett ser på livet som en gave.  Vi kan sette pris på den, like den, eller ikke.  Det er alles frie valg. 
Personlig har jeg aldri fått en gave jeg ikke har satt pris på.  Jeg har ikke alltid likt gavene jeg har fått, men jeg velger å sette pris på dem likevel.  Noen har tenkt nok på meg til å gi meg en gave, og det er tilstrekkelig for meg.  Jeg er barnlig på den måten, hvor jeg på samme måte som et barn evner å glede meg over de minste ting.

Jeg snakket med en mann på 17.mai i år, som var negativ til livet, og veldig positiv til døden.
Han hadde opplevd døden på nært hold, og han var sinna fordi han hadde overlevd!
Han klarte ikke sette pris på noe.  Sine 3 små barn, sin flotte snille kone, den utvidede familien, naturen, maten - han så ingenting positivt ved livet.
Hvorfor gifte seg og sette barn til verden hvis han ikke ville engang prøve å sette pris på det livet han hadde skapt for seg selv?
Det kunne han ikke svare på.
Jeg prøvde forstå ham, men tankegangen hans var så fremmed for meg, at jeg ikke ikke klarte det.  Jeg opplevde ham som ekstremt selvsentrert, og det er vel egentlig slik jeg opplever de fleste som er negative til livet.
De tenker stort sett bare på seg selv.  De vil ha alt, eller ingenting.
De vil ikke sette pris på det (lille?) de har, de vil ha noe mer, noe nytt, noe ukjent, noe spennende, og hvis de ikke får dette vil de heller ha ingenting (les:døden). 

Anonymkode: 444e7...f7f

[AnonymBruker]

Livet mitt har vært en eneste stor kamp fra jeg kom til verden. Opplevd mer enn de fleste. Men jeg kjemper hver dag, for noen dager er bra, noen timer er bra, og jeg har fått oppleve helt fantastisk kjærlighet, fikk ikke oppleve det før jeg var 32, og fikk bare ha det i 2 år. Men det var så fantastisk, så det vil jeg oppleve igjen. Så håper jeg at en dag, så slutter livet å være en kamp, en dag har jeg det bare godt.

Og jeg har vært suicidal, våknet opp hver morgen og bare grått, fordi jeg våknet og ikke var død. Men jeg kjemper for å leve, for å få de gode dagene. Og ingen vet hva som skjer den dagen du dør. Hva om du får ett nytt liv? Og hva om det livet du da får tildelt, blir tildelt ut fra hvordan du var i dette livet.

Anonymkode: 6c4ef...aa5

[Skadeskutt]

Hm si det. Det er jo litt rart at det i noen land, sånn som i Norge, ikke er lov til å ta sitt eget liv. Mens i andre land som løftes ikke en finger dersom noen uttrykker at de ikke vil leve lenger til helsepersonell. Fordi det er deres valg. 

Jeg føler ofte jeg faller mellom to stoler når det gjelder livet. Jeg vil ikke leve, men jeg vil ikke dø. Jeg har hatt noen runder som har endt opp med dødsangst og dermed oppsøking av hjelp i "siste liten". Så til slutt kom jeg til den konklusjon at det ikke nytter å forsøke noe sånt igjen. For selv om jeg regelmessig kjenner at dette vil jeg ikke mer, så vet jeg at redsel for døden er stor nok til at det ikke lykkes uansett. 

Så akkurat nå har jeg akseptert at jeg eksisterer. Har på sett og vis gitt opp, men samtidig ikke. Siden jeg nå har tatt et standpunkt om at jeg ikke skal forsøke å ta eget liv flere ganger, så funderer jeg på om det er mulig å en dag få det bedre. Jeg har ikke troen på det, for jeg har i 26 år sjeldent hatt det bra. Sånn sett bort fra at jeg er flink til å "feie ting under teppet". Er sånn sett veldig flink til å skjule for omverdnen hvordan jeg har det. Så får vi se da. Om jeg en dag kommer til et bedre sted i livet, eller om livet for det meste vil handle om å eksistere og gjøre de tingene som forventes av meg. 

Min likegyldighet til livet er dessverre årsaken til at jeg har havnet inn i et mønster med rusmisbruk som jeg nå skal inn til rehabilitering for å komme meg ut av. 

Men jeg tror døden er helt ok. Jeg tror ikke vi har aktive tanker, men en slags følelse av fred, letthet og ro. Når vi dør så blir jo energien fra kropp og sjel til noe annet. Til vind, varme, regn, gress, trær osv. Det er fint å tenke på synes jeg. Likevel sitter redselen for at døden er skikkelig kjip dypt nok til at jeg frykter tilværelsen. 

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mens hvis man er positiv til døden, så er man negativ? De fleste som er positivt til livet, er negative til døden. De som er positive til døden, er negative til livet. Ergo er ikke de som er negative til livet, mer negative enn de som er positive til livet. De har en positiv og en negativ side hver.

Hvorfor skal det være så "politisk korrekt" å elske livet? Vi skal jo være døde/ikke-eksisterende stort sett hele evigheten, så hvorfor er det så rart å trakte etter det, egentlig?

Anonymkode: c9066...34c

Så du mener at de som bruker hele sin tid på jorden til å glede seg til å bli til kompost er positive?  

Sånn på alvor? 

Teives du ikke i livet så er det mest konstruktive å ta seg på tak og endre dette. Det er ikke konstruktivt å bruke potensielle 90 år på å glede seg til å bli til blomsterjord. 

Men for all del: jeg, personlig, gir jo blanke f* i om folk trives eller ikke. Det angår ikke mitt liv på noe vis.

Anonymkode: ed2a5...a3f