Går det an å jobbe med barn, og samtidig se null verdi i å ha egne?

[AnonymBruker]

Det er tilfellet for meg.

Jeg liker andres barn (ikke alle så klart), men misliker tanken på egne pga familiehistorikken min med mye psykisk sykdom. Og ironisk nok, ser jeg ikke poenget eller verdien i det heller.

Hvordan kan dette henge sammen på en logisk måte? Jeg ser jo verdien med å jobbe med barn, og gleder meg til jobb.

Anonymkode: da6d6...39f

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke noe ulogisk ved det? Jeg kunne aldri tenkt meg å jobbe med (andres) barn, men har stor glede av å ha mine egne. Er ikke det like "ulogisk"?

Anonymkode: 37f35...eb6

[AnonymBruker]

Jeg liker best å jobbe med andres barn enn å være sammen med mitt barn. 😐

Anonymkode: d7112...eef

[AnonymBruker]

Det å jobbe med og det å ha er jo totalt annerledes. En jobb kan man slutte i man kan ikke slutte å være far og mor. En jobb har man visse timer hver dag men mor og far er mann døgnet rundt osv osv. Ved å være foreldre så er det et visst ansvar, som faktisk kan virke tyngende og skummelt når det er sykdom i familien som barnet også kan få.

Det gir en mye å jobbe med mennesker, spesielt barn. De setter pris på deg på en herlig måte, man blir akseptert for å være seg selv.

Regner med at de fleste som ikke missliker barn ser at det å jobbe med dem har en stor verdi.

Anonymkode: 454bf...987

[AnonymBruker]

Utgangspunktet må jo være at man liker barn, utover det er det ikke helt sammenheng mellom å jobbe med barn og ha egne.

Selv om man kan bli litt mer realistisk når man får egne til hva som er gjennomførbart og hvilke pedagogiske ting man faktisk får gjennomført i praksis.

Jeg synes nok at endel helsepersonell kan være litt vel teoretiske ("det er jo bare å") før de får barn selv.

Anonymkode: 9335a...565

[AnonymBruker]

Selvfølgelig 

Anonymkode: 4ac7d...309

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kan man det. Har flere bekjente som er lykkelig frivillig barnløs, men likevel jobber som ped.ledere og assistenter i barnehage. Ungene elsker dem og damene det er snakk om, er veldig glade i "barna sine" selv om de ikke ønsker å produsere egne.

Anonymkode: dad51...349

[AnonymBruker]

Ei venninne av meg jobber med avlastning for barnevernet. Hu henter barn på skolen, følger dem på fritidsaktiviteter, hjelper med lekser, gir middag osv før hu leverer dem hjem (ikke hver dag på samme barn vel og merke). 

Hu skal absolutt aldri her i verden ha egne barn. Men hu har tantebarn og elsker jo de over alt. Men egne barn er no go. 

Anonymkode: 4a7c1...837

[AnonymBruker]

La meg trekke det litt lengre, TS: Jeg elsker å jobbe med multifunksjonshemmede, især barn. Men jeg ønsker meg ikke den belastningen hjemme. 

Å være forelder er hver dag, hele dagen, resten av livet. Å jobbe med barn er å levere dem fra seg/gå hjem ved arbeidsdagens slutt. Det er ganske stor forskjell på det.

Anonymkode: 3ad8d...4cd