Jeg tør bare ikke å være positiv!:(

[AnonymBruker]

Jeg synes livet er så kjedelig. Jeg tenker at hvis man er positiv, så er man naiv. Hører man på positive mennesker, så hører du egentlig på folk som sier det du vil høre. 

Jeg tror heller ikke at "HAN" eksisterer. Jeg forelsker meg, men jeg tenker at det er naivt å tro at han ikke vil være utro, såre meg eller noe annet. 

jeg blir 26 snart, og føler meg forferdelig gammel. 

Anonymkode: d3c0e...29f

[AnonymBruker]

Hei!

Kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Har du opplevd noe i livet som gjør at du synes det er tryggere å være negativ? Jeg vokste opp i et hjem med dårlig stemning, og konflikt var min komfortsone. Der var jeg trygg på meg selv og hadde kontroll fordi jeg kjente det godt. Jeg trivdes best når jeg fikk krangle eller klage. Var jeg i et positivt miljø med mye smil og latter, fikk jeg angst fordi jeg kunne ikke identifisere meg med disse menneskene i det hele tatt, og jeg skjønte ikke hvordan de kunne være så positive.

Så fikk jeg hjelp til å bearbeide dårlige opplevelser i oppveksten og hjelp til å konfrontere min oppfatning av verden. Nå velger jeg ofte hvilken holdning jeg skal ha til ting, og velger bevisst den holdningen jeg tror jeg får mest igjen for i mange situasjoner. Og det har vist seg, at verden er et bedre sted når man er positivt innstilt.

Ikke rart du synes livet er kjedelig, du har jo allerede bestemt deg for at livet er dritt og alltid kommer til å være det (ang. kjæreste osv). Men hva vet du egentlig om fremtiden? Det eneste du kan være sikker på, er at hvis du bestemmer deg for at livet er kjedelig og kjipt, så kommer du til å få et kjedelig og kjipt liv.

Anonymkode: e9dac...70e

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Har du opplevd noe i livet som gjør at du synes det er tryggere å være negativ? Jeg vokste opp i et hjem med dårlig stemning, og konflikt var min komfortsone. Der var jeg trygg på meg selv og hadde kontroll fordi jeg kjente det godt. Jeg trivdes best når jeg fikk krangle eller klage. Var jeg i et positivt miljø med mye smil og latter, fikk jeg angst fordi jeg kunne ikke identifisere meg med disse menneskene i det hele tatt, og jeg skjønte ikke hvordan de kunne være så positive.

Så fikk jeg hjelp til å bearbeide dårlige opplevelser i oppveksten og hjelp til å konfrontere min oppfatning av verden. Nå velger jeg ofte hvilken holdning jeg skal ha til ting, og velger bevisst den holdningen jeg tror jeg får mest igjen for i mange situasjoner. Og det har vist seg, at verden er et bedre sted når man er positivt innstilt.

Ikke rart du synes livet er kjedelig, du har jo allerede bestemt deg for at livet er dritt og alltid kommer til å være det (ang. kjæreste osv). Men hva vet du egentlig om fremtiden? Det eneste du kan være sikker på, er at hvis du bestemmer deg for at livet er kjedelig og kjipt, så kommer du til å få et kjedelig og kjipt liv.

Anonymkode: e9dac...70e

Jeg opplevde litt mobbing, men ikke av verste sort, og jeg er ikke bitter pga mobbingen. Har disse på hils som vanlige mennesker i dag. 

Jeg har hatt en trygg barndom. Men jeg tror foreldre påvirker oss dypere enn vi er klar over. Mamma har gjort slt for st jeg skal ha det bra. Hun har stilt opp og gjør det enda. MEN, hun er så skeptisk og negativ til omverdenen. Hun vil på en måte ikke at jeg skal ta egne beslutninger. Hun ser en fare i alt og alle. Jeg lærte å være redd for mennesker i banrdommen. Derfor har jeg hatt store vansker med å slippe inn nye mennesker og bli kjent.

ang kjærlighetslivet, så har jg aldri hatt forhold. Jeg har truffet i håp om å få følelser. Jeg har vært forelsket men i feil menn. Menn med psykiske problemer. Disse var også mye eldre enn meg og jeg var i tenårene. Men jeg husker det vle så masse krangling med foreldre pga forelsker. Jeg ser ikke noe positivt ved det bare. Det rare var at de ertet meg for st jeg ikke datet slik som mine jevnaldrede jenter, mennnår jeg endelig hadde noen jeg ville være sammen med, så ble det kjefting. Det ble sagt alt menn gjør bak ryggen. "Tror du virkelig du er den eneste han skriver til?" "Menn vil ikke ha tilgang til noe annet enn det du har mellom beina" "det ender bare med sorg likevel". 

Jeg har jonøye for en ny igjen, men for det første bor han på lang avstand. For det andre har han trykt liker på andre jenters bilder, og da tenker jeg at det er nok... 

 

Anonymkode: d3c0e...29f

[AnonymBruker]

Man er positiv, men tar ikke alt så bokstavelig. Du har en hjerne og fornuft du kan bruke sammen. Naiv er ikke det samme som positiv og omvendt.

Anonymkode: 3e264...fad

[AnonymBruker]

Og til deg som svarte meg. Jeg kjenner meg igjen i det med å føle seg trygg i nwgativiteten. For da ka jeg på en måte si "var det jeg visste". Likevel er det så forbanna tungt å være det  

Anonymkode: d3c0e...29f

[AnonymBruker]

Tror at dette med positiv tenkning ofte er noe medfødt, barn blir jo født med ulike temperament-stiler. Noen barn er svært sensitive, andre barn reagerer oftere med sinne eller trass, noen barn har et pessimistisk temperament og så har man dem som stort sett smiler seg gjennom livet. Litt kan sikkert påvirkes av miljø men medfødt temperament tror jeg er den viktigste årsaken til om vi har en generelt positiv-eller negativ tankegang.

Anonymkode: da372...1c3

[Gjest Esperanza98]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror at dette med positiv tenkning ofte er noe medfødt, barn blir jo født med ulike temperament-stiler. Noen barn er svært sensitive, andre barn reagerer oftere med sinne eller trass, noen barn har et pessimistisk temperament og så har man dem som stort sett smiler seg gjennom livet. Litt kan sikkert påvirkes av miljø men medfødt temperament tror jeg er den viktigste årsaken til om vi har en generelt positiv-eller negativ tankegang.

Anonymkode: da372...1c3

Det handler mye om valg også. Man kan velge å se ting på en positiv måte. For noen mnd siden var jeg på en flyplass da flyet ble 2-3 timer forsinket. Istedenfor å bli sur tenkte jeg heller at det var deilig at flyselskapet sponset oss med noe gratis mat. 

[AnonymBruker]

Vel, til syvende og sist så er det jo bare deg selv en slik tankegang vil gå ut over, TS. Ofte blir negative tanker en selvoppfyllende profeti. Som andre sier i tråden "det var det jeg visste, det ville ikke gå." Ser man positivt på livet og velger å se det positive i ting, så får man det jo bedre. Så det er opp til deg hvordan du ønsker å ha det med deg selv.

Anonymkode: f43f6...367

[AnonymBruker]

Jeg er en positivt innstilt menneske, og ser positivt på det meste. Negative mennesker slite meg ut, og jeg holder meg derfor langt unna negative mennesker. Disse tapper meg for energi, orker ikke å omgås slike. Så som en nevner lenger oppe i tråden, det er dem det vil gå utover til syvende og sist siden "ingen" orker eller har energi til å omgås disse mennesketypene.

Anonymkode: f8469...78d

[AnonymBruker]

Arv og miljø. Jeg har foreldre, spesielt far, som er fryktelige negative og pessimistiske. Dette har naturlig nok "smittet" over på meg, og jeg anser ikke meg selv for å være en særlig positiv person. Men jeg har heldigvis utviklet meg til å bli litt mer fryktløs enn de er og har en "gi faen og nyt livet mens man har det mentalitet" som hjelper meg til å gjøre det jeg har lyst til. Bort med alle tanker om mulige feilsteg og negative konsekvenser. Uansett, mye bedre å angre på ting man gjorde enn ting man aldri gjorde. Man lærer og vokser som menneske uansett utfall.

Anonymkode: 23807...e15

[AnonymBruker]

On 24.9.2017 at 12:08 AM, AnonymBruker said:

Jeg synes livet er så kjedelig. Jeg tenker at hvis man er positiv, så er man naiv. Hører man på positive mennesker, så hører du egentlig på folk som sier det du vil høre. 

Jeg tror heller ikke at "HAN" eksisterer. Jeg forelsker meg, men jeg tenker at det er naivt å tro at han ikke vil være utro, såre meg eller noe annet. 

jeg blir 26 snart, og føler meg forferdelig gammel. 

Anonymkode: d3c0e...29f

Jeg tør ikke heller være positiv, men kanskje av en annen grunn enn deg. Har du noen gang følt at universet straffer deg hvis du prøver å være positiv?Det høres jo veldig rart ut, men siden tenåringsårene opplevde jeg at hver gang jeg prøvde å være positivt innstilt, ikke forvente det verste utfallet, skjedde det noe sååå negativt som knuste all min innsats i biter.. Jeg er sååå trøtt av å være pesimist, men jeg er redd at universet skal straffe meg hvis jeg ikke er det. Har noen peiling på hva jeg snakker om..?

Anonymkode: aeffe...295

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tør ikke heller være positiv, men kanskje av en annen grunn enn deg. Har du noen gang følt at universet straffer deg hvis du prøver å være positiv?Det høres jo veldig rart ut, men siden tenåringsårene opplevde jeg at hver gang jeg prøvde å være positivt innstilt, ikke forvente det verste utfallet, skjedde det noe sååå negativt som knuste all min innsats i biter.. Jeg er sååå trøtt av å være pesimist, men jeg er redd at universet skal straffe meg hvis jeg ikke er det. Har noen peiling på hva jeg snakker om..?

Anonymkode: aeffe...295

Jeg kjenner meg veldig igjen i det at man blir "straffet" hvis man tør å være positiv. Det å være pessimistisk blir på en måte en beskyttelsesmekanisme.

Anonymkode: 23807...e15

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Arv og miljø. Jeg har foreldre, spesielt far, som er fryktelige negative og pessimistiske. Dette har naturlig nok "smittet" over på meg, og jeg anser ikke meg selv for å være en særlig positiv person. Men jeg har heldigvis utviklet meg til å bli litt mer fryktløs enn de er og har en "gi faen og nyt livet mens man har det mentalitet" som hjelper meg til å gjøre det jeg har lyst til. Bort med alle tanker om mulige feilsteg og negative konsekvenser. Uansett, mye bedre å angre på ting man gjorde enn ting man aldri gjorde. Man lærer og vokser som menneske uansett utfall.

Anonymkode: 23807...e15

Ja, jeg har en mor som er litt negativ. Altså hun er veldig positiv på mange områder i livet altså. Hun er ike negativ som "dette går aldri bra" "dette klarer du aldri". Hun er absolutt ikke sånn. Men mer slik overrealistisk, kan man si. Man skal ikke tørre å satse høyt. Hvis du skjønner? Hun har litt den innstillingen "Det er et nåløye å komme gjennom" "Det er beinhardt altså" . Altså....hun er så redd for at jeg skal bli skuffet at hun heller ville at jeg skulle satse lavere. Jeg har ikke med viten og vilje satset høyt, jeg hadde bare tilfeldigvis mål og drømmer som NOEN vil omtale som høyt. Særlig i ei bygd..her folk felst er noe lavere utdannet og går i den trygge bobla si.
Mamma har også vært en slik person som trekker seg mye. Vi har vært på tur til å flytte flere ganger, men hun trakk seg. Tryggest å holde seg på samme sted. Nå har hun ikke vært utenfor Norge på flere titalls år, og jeg er litt redd hun har grodd fast. Hun har også gjort meg negativ til andre mennesker. Fordi hun er redd for meg såklart. Men jeg var på fest i Oslo for et par uker siden, hadde ikke vært pålogget på messenger på 12 timer. Går inn og hun har sendt så masse meldinger at min mobil hekter seg opp. Hun hadde sittet og grått og trodd jeg var kidnappet eller noe. Jeg er snart i slutten av 20 årene. 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tør ikke heller være positiv, men kanskje av en annen grunn enn deg. Har du noen gang følt at universet straffer deg hvis du prøver å være positiv?Det høres jo veldig rart ut, men siden tenåringsårene opplevde jeg at hver gang jeg prøvde å være positivt innstilt, ikke forvente det verste utfallet, skjedde det noe sååå negativt som knuste all min innsats i biter.. Jeg er sååå trøtt av å være pesimist, men jeg er redd at universet skal straffe meg hvis jeg ikke er det. Har noen peiling på hva jeg snakker om..?

Anonymkode: aeffe...295

Ja jeg vet hva du mener. Jeg har ikke blitt straffet hver gang jeg var positiv, men dører føles som holdt igjen. 
Men jeg vet godt hva du snakker om, jeg har hatt perioder i livet hvor jeg har visst langt inni meg at det jeg gledet meg til ikke ville bli noe av. Jeg turte ikke å glede meg til å møte Xxxx eller at vi skulle dra på ferie til Xxxxx. Fordi jeg visste at det ville bli avlyst i siste liten. 

Anonymkode: d3c0e...29f

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det at man blir "straffet" hvis man tør å være positiv. Det å være pessimistisk blir på en måte en beskyttelsesmekanisme.

Anonymkode: 23807...e15

Men hva slags forbannelse er det??Jeg fortalte det til mamma, men hun mener det er noe jeg innbiller meg, men er ganske sikker på at jeg ikke gjør det, at det virkelig er sånn. Har så lyst til å bryte ut av den onde sirkelen, men hvordan?Av og til tenker jeg  at det er an slags test man må bestå, å bevise at man virkelig ønsker det..

Anonymkode: aeffe...295

[Sillyline]

Men... Å være positiv er så mye bedre enn å være negativ! Positivitet tiltrekker seg positivitet og motsatt. Det er en god (alternativt ond) sirkel det der. Husk også at hjernen din tror på det du forteller den. Den sluker alt du sier rått. Så dersom du sier positive ting og tør generelt å være positiv, så påvirker det deg positivt. Stemningen blir lettere, og man blir generelt lykkeligere. Neivel, så får man kanskje ikke alltid et positivt utfall til slutt, men det hjelper virkelig INGENTING å være negativ hele veien. Det er bare vondt for de som er rundt også. Vær positiv, som det sies: det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det.

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det at man blir "straffet" hvis man tør å være positiv. Det å være pessimistisk blir på en måte en beskyttelsesmekanisme.

Anonymkode: 23807...e15

Ja , det blir det
Jeg har alltid følt at situasjoner gjentar seg og gjentar seg. Altså, ikke at jeg er i samme jobb, bor på samme sted og slike ting, men at jeg er like misfornøyd med livet. At det dukker opp nye ting, fordi ejg vil ha en foradnring i livet mitt, oppsøker jeg nye jobber, nye miljø, men så er det jobber eller miljøer som er like dårlig. Jeg klarer på en måte aldri å "klatre".

Det samme gjelder forelselse. Jeg er ikke utseendemessig frastøtende. Tvert imot, jeg har fått masse tilbud, men avvist pent de jeg ikke har likt. Likevel, har jeg alltid følt at forelskelse straffer seg. Derfor tør jeg ikke gå videre med noen jeg liker. Jeg går rundt med angst fordi jeg er forelsket. Jeg føler heller aldri at jeg fortjener han jeg liker. For negativ, for stygg, osv osv. For lite suksessrik. Og VELDIG DUM som an forelske meg. Det er et bevis på at jeg er kvinne, føles det som. Å være forelsket er bare å være naiv, dum, fortjene å bli behandlet som dritt. 

 

Anonymkode: d3c0e...29f

[AnonymBruker]

Jeg har også følt på at forelskelse straffer seg. Jeg ødelegger alltid med selvoppfyllende profetier. Han vil på et eller annet tidspunkt være utro eller bli drittlei meg og avslutte forholdet..Det er jo andre jenter der ute som er penere, mer positiv og sprudlende, smartere, mer interessante, mer utadvendte, oppnår mer i livet etc..hver eneste gang  Jeg prøver meg på nye ting og tenker at det kan jo faktisk gå bedre denne gangen, være seg forhold, skole, jobb, men det går i samme mønsteret. Vet jeg bare har meg selv å skylde.

Anonymkode: 23807...e15

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja , det blir det
Jeg har alltid følt at situasjoner gjentar seg og gjentar seg. Altså, ikke at jeg er i samme jobb, bor på samme sted og slike ting, men at jeg er like misfornøyd med livet. At det dukker opp nye ting, fordi ejg vil ha en foradnring i livet mitt, oppsøker jeg nye jobber, nye miljø, men så er det jobber eller miljøer som er like dårlig. Jeg klarer på en måte aldri å "klatre".

Det samme gjelder forelselse. Jeg er ikke utseendemessig frastøtende. Tvert imot, jeg har fått masse tilbud, men avvist pent de jeg ikke har likt. Likevel, har jeg alltid følt at forelskelse straffer seg. Derfor tør jeg ikke gå videre med noen jeg liker. Jeg går rundt med angst fordi jeg er forelsket. Jeg føler heller aldri at jeg fortjener han jeg liker. For negativ, for stygg, osv osv. For lite suksessrik. Og VELDIG DUM som an forelske meg. Det er et bevis på at jeg er kvinne, føles det som. Å være forelsket er bare å være naiv, dum, fortjene å bli behandlet som dritt. 

 

Anonymkode: d3c0e...29f

Får jeg anbefale deg å søke hjelp til å få hodet og tanker på rett kjøl igjen?

Hvorfor fortjener du å bli behandlet som dritt?

Hvorfor fortjener du ikke han du liker?

- hvordan tenker du når du snakker om å fortjene noe eller noen? Er vedkommende en premiebamse på tivoli som du må score så-og-så mange poeng for å vinne? 

Helt umiddelbart synes jeg du høres depressiv ut.

Anonymkode: 47756...514