Jeg er et lett mobbeoffer - hva kan jeg gjøre for å stå i mot?

[AnonymBruker]

Heihei KG-damer (og menn!), 

Jeg tror jeg er et lett mobbeoffer. Og sånn vil jeg ikke ha det. Verken med å bli utsatt for det, men heller ikke gå og frykte det. Jeg vet mange her inne kommer med rådene "stå opp for deg selv!", "ikke vær så konfliktsky!", "ikke la dem komme unna med det", slike ting. Men de gir liksom ikke helt mening for meg. Jeg vet at jeg må stå opp for meg selv, ta meg sammen og ikke være så konfliktsky, men det er jeg jo, så dette er mer sånn: helt praktisk, faktisk HVORDAN? Jeg er litt nervøs for å skrive denne tråden for jeg vil ikke bli møtt med disse "bare ta deg sammen" og "slutt å ta offerrollen". Jeg pleier ikke ta offerrollen, det er nettopp derfor jeg er så ærlig på at her sliter jeg og jeg trenger praktiske råd for å ikke fortsette å ha det sånn. 

Bakgrunn: Jeg ble grovt mobbet som barn. Har opplevd andre traumer i tillegg og vokste opp til å gå rett inn i årevis med alvorlig sykdom. Jeg har prøvd meg i forskjellige jobber og flere steder har det vært sånn at jeg blir utsatt for mennesker som trakasserer og peker meg ut. Det er ikke mye, men kommentarer som "kan du ingenting?", "har du vært her så lenge uten å forstå såpass", henvisning til å gjøre de enkleste jobbene, og typisk sånn herse-med gjør noe med en over tid. Jeg har nok også en sårbarhet i forhold til dette pga min barndom. Jeg har fått senskader av mobbingen og plages mye med vonde tanker om meg selv. Det skal ikke mye latterliggjøring eller vonde ord til før jeg kjenner det på psyken. Og min reaksjon gjør nok at disse dårlige frøene bare fortsetter de ekle kommentarene og handlingene. Det at dette har skjedd har ført til at jeg frykter at det alltid kommer til å være sånn, jeg er utsatt, jeg må gjøre noe med det. For ekle mennesker møter man overalt. 

Hva jeg gjør:

• Jeg går allerede i terapi hos en god psykolog. Det hjelper mye, men jeg har bare time en gang i uka og jeg synes ikke det går raskt nok. Jeg må gjøre mer på egenhånd, derfor denne tråden her. Vi har så mange andre viktige ting å snakke om at akkurat dette ikke får mye plass. Men generelt jobber vi jo også med å styrke selvfølelsen og det å ikke ta på vei for det andre måtte mene/si.
• Jeg trener, etter at jeg begynte med det har jeg fått et bedre psykisk skjold. Føler meg bedre med meg selv. 
• Velger venner med omhu og omgås mennesker som får meg til å føle meg bra. 
• Ser på meg selv og prøver å være ærlig med mine tilkortkommenheter. 

Men dette er ikke nok. Jeg innser at jeg må nettopp stå opp for meg selv, og gjøre et eller annet for å ikke være så lett bytte. Men det er som at det er noe jeg ikke forstår. Jeg er redd for konfrontasjon, det gir meg skikkelig angst. Hvordan kan jeg begynne å øve på dette?  Jeg har også "høy moral", jeg har siden jeg var barn vært veldig opptatt av å ikke "synke så lavt", det er viktig for meg å ivareta min egen integritet, og ikke behandle andre dårlig selv når de behandler meg dårlig.  Men det skal ikke gå på bekostning av meg selv. 

TL;DR: Jeg har vært mobbet i oppveksten, er et lett offer, vet ikke hvordan jeg gjør noe med det. "Stå opp for deg selv" er for platte råd. 

Setter pris på forskjellige forslag. Bøker jeg kan lese? Øvelser jeg kan gjøre? Psykologiske temaer jeg kan lese om? Aktiviteter som bedrer psyken og selvfølelsen? Andre som har slitt med det samme og kommet seg ut av det? Hvordan? 

Anonymkode: b39bd...d22

[AnonymBruker]

Få deg våpenlisens så går du rundt med en gønner. Ingen vil messe med deg, bro, jeg lover, walla!

Anonymkode: c49f0...de0

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er helt spesifikke aktiviteter som nødvendigvis utgjør noen mirakler, men å utvikle dine evner på ulike områder. Bare det å føle at man kan noe og er dyktig på noe, utgjør en stor forskjell.

Jeg bruker f.eks. Duolingo hver uke (gratis - og lærer nye språk), leser ulik faglitteratur og lærer nye, gode matretter. Alt dette er ting som kanskje ikke teller så mye umiddelbart, men over tid blir ting jeg kan glede meg over. Plutselig er du den som kan nok tysk til å snakke med en utenlandsk kunde på jobben, eller du kan bidra med kunnskap i en samtale som ikke andre har.

Ellers vil jeg anbefale å se litt utover deg selv. Det som ofte skjer med mange som har hatt det vondt i oppveksten er rett og slett at de blir veldig navlebeskuende. Det å opplevde vonde ting kan ironisk nok gjøre en litt narsissistisk. Sannheten er at folk flest har nok med seg selv, og tenker ikke veldig mye på hva du sier og gjør hele tiden. Kollegaen som sa noe nedsettende tilbringer ikke helgen med å snakke dritt om deg - han driver med egne ting, og ofrer ikke den situasjonen en tanke. Finn et sted du kan jobbe frivillig, der du blir tvunget til å tenke på andre.

Anonymkode: 6708b...999

[AnonymBruker]

Jeg tviler på at alle er så ute etter deg som du mener, men du oppfatter sikkert alt i verste mening.

Anonymkode: b2cb1...3ee

[Gjest noe tilfeldig]

Selvironi og sarkasme.

om du flirer av degselv blir du ikke like sårbar av en og annen kommentar. 

"Du kan ingenting"

- "nei det er sant, Apropo det; jeg må drite etterpå, du som kan alt; orker du å tørke meg i rævva"? 

Osv. 

[AnonymBruker]

Du MÅ dessverre slå tilbake... Gjerne med selvironi på deg selv... Viser du at du har selvironi, så ser ikke de andre at det er ett sårt punkt for deg...

"Du kan ingenting" (digga den over her, men den krever nok litt mer mot )
Da svarer du; "jaggu bra at du/en av oss er perfekt og kan alt da, så løser det seg"...

"Har du vært her så lenge uten å skjønne det/har du ikke skjønt det enda?" "Nei, jeg ble født dum, har du ikke skjønt det enda?"

Slå tilbake ved å fornærme de som sier sånt, eneste som fungerer, dessverre.. Og slå gjerne tilbake der det svir litt, f,eks intelligens, utseende, status, utdannelse, økomomi... ALLE har noe de er flaue over/usikre på ved seg selv, det gjelder bare å finne det og ha det i bakhånd til det trengs... Om du føler det er slemt; synes du det er mindre slemt av de (jeg antar) voksne menneskene som oppfører seg som slemme barn? De fleste normale slutter å mobbe ett eller annet sted i løpet av skolegangen, og er ferdig med sånn oppførsel etter videregående.

Anonymkode: 47cd6...c35

[AnonymBruker]

Kanskje du blir litt lukka og avvisende av å ha så mye på tallerkenen (velge venner med omhu), og så blir kollegene fornærma og utrygge og vil straffe deg litt.  I tillegg til at de senser at det lett lar seg gjøre.

Så.  Lag ditt eget Ricky Lake-show, this-is-my-life-show, i neste lunsjpause.  Kan sikkert være oppkonstuert, bare man får følelsen av å bli kjent med deg.

Uff.  Beklager flåsethet.  Har det litt sånn selv.  Synes det suger at man ikke skal få tjene til livets opphold uten å skulle knytte bånd til tilfeldige.

Anonymkode: 6cc74...6c0

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Få deg våpenlisens så går du rundt med en gønner. Ingen vil messe med deg, bro, jeg lover, walla!

Anonymkode: c49f0...de0

Hvem i huleste er det som sier walla lenger? Du lever 15 år bak i tid så tragisk 

Anonymkode: 4142c...022

[pressplay]

Det er veldig vanskelig å gi råd utifra et innlegg på internett, men generelt mestring innenfor et fag gir selvtillit, om det så er trening eller arbeid. En ting som kan være viktig å tenke på er at man må kreve og tørre å ta plass. Hvis man hele tiden lar folk dytte på deg så gjør man det, ikke fordi man ønsker å være stygg, men fordi det er praktisk å gi de kjipe arbeidsoppgavene til dem som aldri protesterer.

Om noen sier "kan du ingenting?" så kan du svare noe sånt som "unnskyld, hva sa du? Ikke snakk til meg på den måten" på en bestemt måte uten at du begynner å diskutere om de har rett eller ikke. Gi klart uttrykk at du ikke aksepterer at noen er frekk mot deg. Unngå å bli frekk tilbake eller eskaler situasjonen, da har du tapt. Om noen kritiserer musikksmaken/fotballaget/favorittfilmen/din generelle mening, ikke trekk deg fra meningen din og si noe slikt som "nei, de er jo ikke sååå bra da" eller på noen måte unnskyld din mening. Bare smil og si "javel" eller ikke kommenter i det hele tatt. Lar man folk trakke på seg så gjør folk det av vane uten å tenke seg om.

Mitt viktigste tips er kanskje at man ikke er redd for hva andre skal tenke og mene om seg selv i enhver situasjon. Frykt for å ikke bli akseptert skaper underdanig personlighet, du må tørre å ikke bli likt. Hvis alt du gjør preges av at du håper andre skal like deg gjør deg sårbar. Ikke åpne den døren. Ikke at man skal bli drittsekk og ikke respektere andre, men liker du å høre på klassisk musikk eller synes kunst er interessant så er det uviktig om din vennegjeng synes det samme. Folk respekterer at man har ulike interesser selv om man er venner så lenge man er vennlig og hyggelig mot andre. Det er noe av det beste jeg har innsett etter at jeg passerte 30 at jeg ikke bryr meg om mine venner liker det samme som jeg gjør eller om kompiser synes at det jeg har på meg er teit. 

Endret 23. september 2017 av pressplay

[Forundret..]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvem i huleste er det som sier walla lenger? Du lever 15 år bak i tid så tragisk 

Anonymkode: 4142c...022

15? Det må vel være minst 20, eller?

[AnonymBruker]

Ts, det du må gjøre er å øke selvbildet ditt, det gjør du ved mestringsfølelse. Gjøre ting som gjør at du føler du klarer ting, er god for ting. Alt fra å skru en ikea hylle til å trene og sette mål om å nå en viss vekt eller løpe distanse, eller gå på kurs med klatrevegg eller andre ting som utfordrer deg i det små. 
Så må du tørre å bruke selvverdet ditt rundt andre, så så fort du føler at noen er ute etter deg eller gir deg ubehag så fjerner du deg fra situasjonen eller utfordrer eller setter på plass den som gir deg ubehag. Si fra , enten det er en fremmed på bussen som spiller høy musikk "unnskyld kan du ikke skru ned den musikken, du spiller for hele bussen her", eller om det er noen som sier noe nedlatende til deg så påpek at det er unødvendig å ta den tonen. 
Vær snill, men ikke dumsnill og underkast deg kun for å slippe konflikter eller kun for å være heeelt sikker på å bli likt. 

Anonymkode: 4142c...022

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke det er helt spesifikke aktiviteter som nødvendigvis utgjør noen mirakler, men å utvikle dine evner på ulike områder. Bare det å føle at man kan noe og er dyktig på noe, utgjør en stor forskjell.

Jeg bruker f.eks. Duolingo hver uke (gratis - og lærer nye språk), leser ulik faglitteratur og lærer nye, gode matretter. Alt dette er ting som kanskje ikke teller så mye umiddelbart, men over tid blir ting jeg kan glede meg over. Plutselig er du den som kan nok tysk til å snakke med en utenlandsk kunde på jobben, eller du kan bidra med kunnskap i en samtale som ikke andre har.

Ellers vil jeg anbefale å se litt utover deg selv. Det som ofte skjer med mange som har hatt det vondt i oppveksten er rett og slett at de blir veldig navlebeskuende. Det å opplevde vonde ting kan ironisk nok gjøre en litt narsissistisk. Sannheten er at folk flest har nok med seg selv, og tenker ikke veldig mye på hva du sier og gjør hele tiden. Kollegaen som sa noe nedsettende tilbringer ikke helgen med å snakke dritt om deg - han driver med egne ting, og ofrer ikke den situasjonen en tanke. Finn et sted du kan jobbe frivillig, der du blir tvunget til å tenke på andre.

Anonymkode: 6708b...999

Takk for svar. 

Jeg er en ganske dyktig person. Flink til mye, kan snakke for meg, men det er som at jeg virkelig bare blokkeres når noen er ufine. Går helt i lås. Men det kommer gjerne av at jeg ikke har fått bearbeidet alle problemene mine enda. Å vise at man kan noe er ogå forbundet med mobbingen, det var blant det jeg fikk høre som barn, at jeg trodde jeg var noe, var bare nerd, og ble vel et utskudd fordi jeg var spesielt flink. Men jeg gjør disse tingene for meg selv, og mestring er en god følelse som hjelper selvfølelsen. 

Jeg kjenner meg ikke igjen i at jeg tenker spesielt mye mer på meg selv enn andre gjør. Det er ikke sånn at jeg innbiller meg at folk driver og baksnakker meg, men det er helt åpenbart at de har plukket seg ut meg og stadig kritiserer og kommer med stikk. Men det handler jo om ting i dem, de har et behov for å dytte meg ned for å føle seg bra. Det er jo synd for dem, men det er også synd for meg når jeg uten at jeg vil det ender i en slik rolle som er så destruktiv for meg. Men jeg kan ikke forvente at andre mennesker ikke skal være fæle liksom. Da må jeg bli mer hardhudet. Jeg bare skjønner ikke hvordan jeg gjør det. Jeg er skjør, det må jeg slutte med. 

TS

Anonymkode: b39bd...d22

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. 

Jeg er en ganske dyktig person. Flink til mye, kan snakke for meg, men det er som at jeg virkelig bare blokkeres når noen er ufine. Går helt i lås. Men det kommer gjerne av at jeg ikke har fått bearbeidet alle problemene mine enda. Å vise at man kan noe er ogå forbundet med mobbingen, det var blant det jeg fikk høre som barn, at jeg trodde jeg var noe, var bare nerd, og ble vel et utskudd fordi jeg var spesielt flink. Men jeg gjør disse tingene for meg selv, og mestring er en god følelse som hjelper selvfølelsen. 

Jeg kjenner meg ikke igjen i at jeg tenker spesielt mye mer på meg selv enn andre gjør. Det er ikke sånn at jeg innbiller meg at folk driver og baksnakker meg, men det er helt åpenbart at de har plukket seg ut meg og stadig kritiserer og kommer med stikk. Men det handler jo om ting i dem, de har et behov for å dytte meg ned for å føle seg bra. Det er jo synd for dem, men det er også synd for meg når jeg uten at jeg vil det ender i en slik rolle som er så destruktiv for meg. Men jeg kan ikke forvente at andre mennesker ikke skal være fæle liksom. Da må jeg bli mer hardhudet. Jeg bare skjønner ikke hvordan jeg gjør det. Jeg er skjør, det må jeg slutte med. 

TS

Anonymkode: b39bd...d22

Hvor ofte opplever du disse "stikkene"? Og hva slags stilling / bransje jobber du i?

Jeg synes det høres litt underlig ut. Folk snakker ikke slik til hverandre på min arbeidsplass, og det gjelder ikke bare til meg, men generelt.

Anonymkode: 6708b...999

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tviler på at alle er så ute etter deg som du mener, men du oppfatter sikkert alt i verste mening.

Anonymkode: b2cb1...3ee

Dette poengterer jeg vel selv også, så jeg får si No shit, Sherlock. 

Det handler ikke om at folk er ute etter spesifikt meg, men det handler om at folk er usikre selv, de overkompenserer for mindreverdskomplekser og ting de selv sliter med og jeg blir et lett bytte når de kommer unna med surmulingen sin til meg. 

TS

Anonymkode: b39bd...d22

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvor ofte opplever du disse "stikkene"? Og hva slags stilling / bransje jobber du i?

Jeg synes det høres litt underlig ut. Folk snakker ikke slik til hverandre på min arbeidsplass, og det gjelder ikke bare til meg, men generelt.

Anonymkode: 6708b...999

Tenker du at jeg kan innbille meg det? Jeg tror ikke det. Jeg har snakket med andre som har merket det, men de lar seg ikke kue, bryr seg ikke. Jeg blir som barn igjen og blir helt lamslått. Jeg blir på en måte så overrasket selv om det skjer igjen og igjen. 

Den jobben jeg har nå er det ikke så mye sånn. Det er ei som kommer med slike stikk, men jeg unngår å jobbe så mye med henne. Men jeg innser liksom at dette går igjen for meg, og at det er nærmest som at før eller siden blir noen slike ekle mennesker trukket mot meg. Eg leste en tråd for en uke siden om ei som hadde opplevd mye trakassering fra menn før hun fikk kjæreste,  og synes den tråden hørtes litt utrolig ut, men det er litt det samme jeg merker. Det skjer igjen og igjen, og jeg tror det er lurt å se at det handler ikke bare om at jeg er uheldig (det er jeg jo også) men det er noe med meg som gjør at de føler at de kommer unna med å mobbe. 

Tidligere: Den ene som assistent på barneskole, den andre som assistent på sykehjem. Beboerne og barna liker meg, jeg gjør en god jobb og gjør ikke mye ut av meg. Står opp for det som er rett. Jeg vet ikke om det er provoserende for noen eller hva, hvis de kanskje ikke har så mye kapasitet? Jeg skjønner jo at det kan være provoserende hvis jeg virker som jeg er ny og tror jeg kan alt, men sånn er det ikke. Men jeg går jo ikke rundt og slurver med jobben jeg gjør bare fordi de som jobber fast kanskje ikke orker alt det jeg orker. Jeg vet ikke. Og da komme de med noen krasse kommentarer som jeg vet burde drite i eller kommentere tilbake og så er det gjort. 

TS

Anonymkode: b39bd...d22

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du kan lykkes helt med dette, du er bare et menneske.

Jeg er litt omvendt, at mange tenker de kan si hva som helst uten at jeg blir såret eller tar det med meg hjem etterpå. Og det har noe med utstråling å gjøre, jeg ser nok litt sånn "go fuck yourself" ut - og ingen av delene er jo egentlig noe fordel.

Så jeg tenker at du ikke bør gå for å endre deg så mye - utover de tingene du allerede gjør som jo høres veldig fornuftig ut. 

Ingen mennesker kan bygge opp skjold mot negativitet og eventuelle sårende kommentarer - men du kan prøve å gjøre noe med dine egne tankemønstre. Og du kan øve deg på å sette grenser, og si ifra når det skjer.

Om noen bruker deg som sin søppelkasse så må du bare øve deg på å avbryte situasjonen tidlig, og trekke deg unna. Jeg ser ikke hvorfor man skal ta enhver konflikt med asosiale mennesker - som jo er de som oppfører seg såpass dårlig.

Jeg er jo på en måte helt omvendt enn deg - men blir likevel veldig såret og lei meg når noen oppfører seg kjipt. Og de kjipe folkene går jo rundt og forpester dagene til langt flere enn deg, de bare er sånn. Så mitt beste råd er å tenke at det ikke handler om å være konfliktsky eller ei, det handler om å bruke energien sin på annet enn å stå i ubehag med idioter. 

Idoiter kan de være uten at du eller andre er publikum.

Om noen kommer med en syrlig eller helt unødvendig kommentar går det derimot an å spørre om de har et mer konstruktivt råd enn å slenge ut av seg negative sure kommentarer. Og så går du derfra.

Anonymkode: fefa2...d2a

[AnonymBruker]

1 time siden, Raven.WritingDesk skrev:

Selvironi og sarkasme.

om du flirer av degselv blir du ikke like sårbar av en og annen kommentar. 

"Du kan ingenting"

- "nei det er sant, Apropo det; jeg må drite etterpå, du som kan alt; orker du å tørke meg i rævva"? 

Osv. 

Jeg har selvironi, og er flink på å se mine egne feil og mangler. Men er selvironi det samme som å akseptere andres åpenbare gale kommentarer som sannhet? Når noen sier at jeg kan ingenting er det jo åpenbart feil.

Innlegget ditt fikk meg til å le. Tenk om jeg kunne sagt det! Jeg tror kanskje jeg sliter litt sosialt, evt. er det bare en senskade og at jeg er så redd for å oppleve det jeg opplevde som barn igjen. Jeg vil ikke gjøre meg selv mer utsatt med f.eks en kommentar som over, men i søken etter å ikke bli utsatt unngår jeg nettopp atferden som ville ivaretatt meg selv. Men jeg bli altså helt stiv. Jeg lar meg herse med rett og slett! 

F.eks drev jeg og hjalp en elev med noe, gikk rundt og hjalp de som rakk opp hånda, som jeg er god på og som det var behov for (mange hender oppe), og så kommer hun og avbryter foran eleven og sier at jeg har glemt å brette noen melkekartonger, hvorfor har jeg ikke gjort det, herlighet, det må jeg ikke glemme og jeg kan jo gjøre det nå så kan hun hjelpe eleven (det var mange andre å hjelpe). Og jeg har da for faen ikke glemt det, men det må gå an å se prioriteringer, det er jo åpenbart behov for å hjelpe elevene akkurat nå. Og senere i friminuttet når jeg gjør det så sier hun "Så bra!", som er forferdelig nedøatende som om dette var en utfordring for meg. Og alt jeg noen gang sier når folk kommer med slikt tull er "åja", blir satt ut for jeg synes det er slik idioti. Og så vil jeg ikke liksom skape scener foran barna eller komme med noe skarpt tilbake. De tror jeg er evneveik, prøver å trykke meg ned, men egentlig er jeg vel gjerne bare veik. 

Hvordan kan man øve på å komme med slike kommentarer uten at tunga og kroppen låser seg? 

TS

Anonymkode: b39bd...d22

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke du kan lykkes helt med dette, du er bare et menneske.

Jeg er litt omvendt, at mange tenker de kan si hva som helst uten at jeg blir såret eller tar det med meg hjem etterpå. Og det har noe med utstråling å gjøre, jeg ser nok litt sånn "go fuck yourself" ut - og ingen av delene er jo egentlig noe fordel.

Så jeg tenker at du ikke bør gå for å endre deg så mye - utover de tingene du allerede gjør som jo høres veldig fornuftig ut. 

Ingen mennesker kan bygge opp skjold mot negativitet og eventuelle sårende kommentarer - men du kan prøve å gjøre noe med dine egne tankemønstre. Og du kan øve deg på å sette grenser, og si ifra når det skjer.

Om noen bruker deg som sin søppelkasse så må du bare øve deg på å avbryte situasjonen tidlig, og trekke deg unna. Jeg ser ikke hvorfor man skal ta enhver konflikt med asosiale mennesker - som jo er de som oppfører seg såpass dårlig.

Jeg er jo på en måte helt omvendt enn deg - men blir likevel veldig såret og lei meg når noen oppfører seg kjipt. Og de kjipe folkene går jo rundt og forpester dagene til langt flere enn deg, de bare er sånn. Så mitt beste råd er å tenke at det ikke handler om å være konfliktsky eller ei, det handler om å bruke energien sin på annet enn å stå i ubehag med idioter. 

Idoiter kan de være uten at du eller andre er publikum.

Om noen kommer med en syrlig eller helt unødvendig kommentar går det derimot an å spørre om de har et mer konstruktivt råd enn å slenge ut av seg negative sure kommentarer. Og så går du derfra.

Anonymkode: fefa2...d2a

Takk for godt svar. Jeg har tenkt mye av det samme at å få denne personen til å forstå hvor urimelig hun er kommer aldri til å gå, men så fordi jeg da verken sier i mot eller kommer med en nedlatende slengbemerkning tilbake ender det med at de tror de kan herse med meg (for det kan de jo tydeligvis). 

Du sier jeg skal øve på å sette grenser og si fra, har du noen forslag til hvordan gjøre dette? For jeg vet på en måte at det er det jeg må, men jeg får det ikke til. Synes det er flaut å si det, men jeg lukker meg helt, holder det inni meg og griner når jeg kommer hjem fordi jeg får ikke til LIVET. 

Mange settinger er det heller ikke mulig å gå bort fra. Et annet eksempel var når vi var to på et stell med en beboer, jeg hadde aldri vært på den avdelingen før, hadde aldri møtt beboeren og ikke brukt utstyret hennes så er det noe jeg ikke får til å bruke og spør denne andre som jobber der fast. Og hun kvesser i og roper til meg foran beboeren, som også er nedverdigende for henne som er avkledd og sårbar. Jeg synes ikke det er stedet å si noe tilbake, men det er jo ikke OK oppførsel å bli ropt til på jobb fordi det er noe man ikke får til når man ikke har vært på den avdelingen før. Jeg kunne heller ikke fjerne meg fra situsjonen, og i tillegg følte jeg på hvor utrolig krenkende det hadde vært overfor beboeren å bli behandlet som hun var et objekt og ikke tilstede. 

Etterpå er kollegaen sint hele dagen og jeg får ikke til å si noe. Det går jo ikke annet å ha det sånn, men jeg vet ikke hva jeg skal si, og konflikten får meg bare til å grine. Jeg bli flau av å dele dette her, men jeg vil virkelig gjøre noe med det. 

TS

Anonymkode: b39bd...d22

[Gjest Axl Rose]

Ta igjen. Aldri gi opp det.

[Gjest noe tilfeldig]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selvironi, og er flink på å se mine egne feil og mangler. Men er selvironi det samme som å akseptere andres åpenbare gale kommentarer som sannhet? Når noen sier at jeg kan ingenting er det jo åpenbart feil.

Innlegget ditt fikk meg til å le. Tenk om jeg kunne sagt det! Jeg tror kanskje jeg sliter litt sosialt, evt. er det bare en senskade og at jeg er så redd for å oppleve det jeg opplevde som barn igjen. Jeg vil ikke gjøre meg selv mer utsatt med f.eks en kommentar som over, men i søken etter å ikke bli utsatt unngår jeg nettopp atferden som ville ivaretatt meg selv. Men jeg bli altså helt stiv. Jeg lar meg herse med rett og slett! 

F.eks drev jeg og hjalp en elev med noe, gikk rundt og hjalp de som rakk opp hånda, som jeg er god på og som det var behov for (mange hender oppe), og så kommer hun og avbryter foran eleven og sier at jeg har glemt å brette noen melkekartonger, hvorfor har jeg ikke gjort det, herlighet, det må jeg ikke glemme og jeg kan jo gjøre det nå så kan hun hjelpe eleven (det var mange andre å hjelpe). Og jeg har da for faen ikke glemt det, men det må gå an å se prioriteringer, det er jo åpenbart behov for å hjelpe elevene akkurat nå. Og senere i friminuttet når jeg gjør det så sier hun "Så bra!", som er forferdelig nedøatende som om dette var en utfordring for meg. Og alt jeg noen gang sier når folk kommer med slikt tull er "åja", blir satt ut for jeg synes det er slik idioti. Og så vil jeg ikke liksom skape scener foran barna eller komme med noe skarpt tilbake. De tror jeg er evneveik, prøver å trykke meg ned, men egentlig er jeg vel gjerne bare veik. 

Hvordan kan man øve på å komme med slike kommentarer uten at tunga og kroppen låser seg? 

TS

Anonymkode: b39bd...d22

 

Jeg ble mobbet ekstremt mye i hele min barndom, måtte ta opp fag jeg hadde skulket eller "hull" i, ble fryst ut, direkte grovt mobbet, både verbalt men også fysisk vold. Så jeg vet hvordan det føles.

du skriver "skal jeg bare tåle". - Ja. Og Nei. Poenget er at du klarer ikke "fikse" eller oppdra idioter/mobbere/creeps.. så du må lære deg å leve med dem/rundt dem. 

Kommentaren var ment til å få deg til å le. Jeg ser en AB kommer med et annet forslag som er mer "moderat", etter mitt innlegg.

Men den kommentaren er ikke morsom. Den er bare spydig. Da er man bare passiv-aggressiv. Min kommentar er "over the top", ergo alle, absolutt ALLE (inkludert den som får kommentaren) - skjønner at det er tull. Samtidig tvinger det vedkommende til å analysere sin egen kommentar, etter å ha sett det komiske i mitt utsagn. Ergo jeg avvæpner situasjonen. Vedkommende skjønner jeg kødder, samtidig som jeg gir en form for "korrigering" på hva som er akseptabelt og ikke. 

Når man har vært mobbet sånn som vi har, er den største feilen vår at vi tar alt for mye personlig. Den personen som sa "kan du ingenting", hadde muligens en dårlig dag. Sov kanskje lite den natta. sliter på hjemmebane. Er obstipert.. gudene vet.. men det er IKKE en refleksjon på DEG. Vedkommende kunne mest sannsynlig sagt det til hvem som helst. 

Som tidligere mobbeoffer har man alt for lett for å tolke enhver kjip setning, avvisning, negativ tilbakemelding; som mobbing. Eller starten på mobbing. Fordi man er så redd for å gjennoppleve det. Men; absolutt alle møter idioter en og annen gang. Og absolutt alle ER vi idioter; en og annen gang.

De som IKKE har opplevd (grov) mobbing, har lettere for å distansere seg og ikke ta det personlig (" idag var Erik en dust, han var i skikkelig dårlig humør og sa kjipe ting. For en IDIOT") Og tenker ikke mer på det, hvor mobbeofferet (over)analyserer; "idag sa Erik at jeg kan ingenting. Hvorfor meg? Liker ikke Erik meg? Hva har jeg gjort galt? Hvordan skal jeg tolke dette? Hvordan skal jeg forholde meg til dette fremover? Hbordan blir det neste gang jeg møter han? Jeg må vise Erik at dette er uakseptabelt, dette er ikke greit".. osv osv osv.. 

1.) Du må lære deg å tenke at problemet ligger hos den som er kjip. Ikke deg.

2.) Du må lære deg at DU ER GOD NOK og verden er full av idioter. Du kan ikke tekkes dem alle.

3.) Du må lære deg å bruke selvironi og sarkasme fremfor selvanalyse og selvkritikk.

4.) Du må lære deg å basicly gi mer FAEN. Om Erik har en dårlig dag; hans problem! DU skal ikke fikse det. Om Erik er en dust. HANS problem. DU skal ikke fikse det. Om Erik ikke liker deg og synes du er dum; HANS problem. Du vet at du ikke er dum, og du trenger ikke bli likt av alle. 

5.) Du vet hvem du er. DU definerer DEG! Ingen andre!

6.)  Now, go and be fabulous!