Har det bedre uten kjæresten men vet ikke hvordan jeg skal si det

[AnonymBruker]

Pga tillitsproblemer med god grunn har kjæresten og jeg tatt en pause og han har flyttet ut for en lengre periode. 
Det var naturligvis mye savn i begynnelsen men mitt ve og vel er mye bedre uten han, presset om å føle at jeg må være perfekt for han, kranglene våres, og spesielt stresset han skapte i meg. Jeg fikk ubehag bare vi var noen timer fra hverandre fordi jeg var redd han var utro og gikk ned masse i vekt. Nå har jeg det mye bedre med meg selv , spiser godt og er ikke en ustabil psycho lenger.
Men HAN derimot har blitt mer deprimert og ringer ofte å sier han kommer til å dø uten meg og vil gjøre hva som helst for at jeg skal stole på han og vi få det som før igjen (hørt den før, skjer ingenting).

Vi sier fortsatt "elsker deg" til hverandre på telefon og sms, men treffes ikke lenger de siste 2 mnd. .....
Når jeg ba han flytte ut så jeg fikk følelsene og han litt på avstand så LOVTE JEG at det ikke betydde at forholdet var slutt, men at jeg bare trengte å finne meg selv igjen og selvtillitt igjen og jeg vet han ville bli knust og dypt deprimert om jeg sier at jeg faktisk har det bedre uten han og derfor vurderer / vil slå opp. Hva skal jeg gjøre?! Er det noen som har opplevd å plutselig føle livet er bedre uten den man trodde man aldri kunne leve uten?

Jeg var så besatt av han at jeg mistet helt meg selv og fant meg i mye jeg aldri ville gjort så det ble bare vondt å være sammen med han til slutt og å tenke på han. Merker også at vi egentlig ikke har noe til felles å snakke om, jeg bare engasjerte meg i hans temaer fordi jeg var så opptatt av at han skulle like meg. Råd, erfaringer?.....

Anonymkode: 877a8...009

[AnonymBruker]

Vi er 31 og 33 hvis det har noe å si .. . . 

Anonymkode: 877a8...009

[AnonymBruker]

Og er hverandres første langvarige kjærester 

Anonymkode: 877a8...009

[Gjest Mass]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Pga tillitsproblemer med god grunn har kjæresten og jeg tatt en pause og han har flyttet ut for en lengre periode. 
Det var naturligvis mye savn i begynnelsen men mitt ve og vel er mye bedre uten han, presset om å føle at jeg må være perfekt for han, kranglene våres, og spesielt stresset han skapte i meg. Jeg fikk ubehag bare vi var noen timer fra hverandre fordi jeg var redd han var utro og gikk ned masse i vekt. Nå har jeg det mye bedre med meg selv , spiser godt og er ikke en ustabil psycho lenger.
Men HAN derimot har blitt mer deprimert og ringer ofte å sier han kommer til å dø uten meg og vil gjøre hva som helst for at jeg skal stole på han og vi få det som før igjen (hørt den før, skjer ingenting).

Vi sier fortsatt "elsker deg" til hverandre på telefon og sms, men treffes ikke lenger de siste 2 mnd. .....
Når jeg ba han flytte ut så jeg fikk følelsene og han litt på avstand så LOVTE JEG at det ikke betydde at forholdet var slutt, men at jeg bare trengte å finne meg selv igjen og selvtillitt igjen og jeg vet han ville bli knust og dypt deprimert om jeg sier at jeg faktisk har det bedre uten han og derfor vurderer / vil slå opp. Hva skal jeg gjøre?! Er det noen som har opplevd å plutselig føle livet er bedre uten den man trodde man aldri kunne leve uten?

Jeg var så besatt av han at jeg mistet helt meg selv og fant meg i mye jeg aldri ville gjort så det ble bare vondt å være sammen med han til slutt og å tenke på han. Merker også at vi egentlig ikke har noe til felles å snakke om, jeg bare engasjerte meg i hans temaer fordi jeg var så opptatt av at han skulle like meg. Råd, erfaringer?.....

Anonymkode: 877a8...009

Er ikke det bare typisk hvordan enkelte menn går inn, styrer og kontroller deg på et vis, og blir panikkslagen når du faktisk er sterkere og klarer deg bedre uten dem? Det må jo være et mareritt for han å se at du har det så bra!

Men om du har det bedre uten han så burde du jo bare brutt forholdet. Det der kan bare bli en viktig lærdom for han videre. Ja for deg også. Ser jo ut som at du har funnet en styrke i dette. Veldig bra!

Endret 23. september 2017 av Mass

[AnonymBruker]

Jo det er ganske villt! Jeg har aldri bøyd meg for noen mann før, mens med han så la jeg meg flat og gjorde alt for at han skulle bli fornøyd, mens han gjorde lite for meg, lot meg bruke som en dørmatte men vi hadde det jo mye bra også men når tilliten er brutt er hvert sekund fra hverandre et stress helvete. 

Problemet er vel at jeg er fryktelig glad i han og VIL være med han, men kjenner jo at jeg har det bedre med meg selv på mange måter, og vet ikke helt hvordan jeg skal reagere på det. Kjenner jeg har det bedre uten. 
Når han ringer og sender meldinger tenker jeg ofte nå "Åh nei" istedet for "koselig" som før, og i stedet for å bli trist når jeg tenker på hva han har utsatt meg for så blir jeg sint men greier å skyve det vekk på et vis, noe jeg ikke greide når vi bodde sammen, gråt mye og hadde det for ustabilt i følelsene mine. Fra gråting til trygleklenging og trodde jeg aldri ville klare meg uten. Nå er det omvendt, han som sier han ikke klarer seg uten meg! og jeg får vondt av han .. .. 

Anonymkode: 877a8...009

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jo det er ganske villt! Jeg har aldri bøyd meg for noen mann før, mens med han så la jeg meg flat og gjorde alt for at han skulle bli fornøyd, mens han gjorde lite for meg, lot meg bruke som en dørmatte men vi hadde det jo mye bra også men når tilliten er brutt er hvert sekund fra hverandre et stress helvete. 

Problemet er vel at jeg er fryktelig glad i han og VIL være med han, men kjenner jo at jeg har det bedre med meg selv på mange måter, og vet ikke helt hvordan jeg skal reagere på det. Kjenner jeg har det bedre uten. 
Når han ringer og sender meldinger tenker jeg ofte nå "Åh nei" istedet for "koselig" som før, og i stedet for å bli trist når jeg tenker på hva han har utsatt meg for så blir jeg sint men greier å skyve det vekk på et vis, noe jeg ikke greide når vi bodde sammen, gråt mye og hadde det for ustabilt i følelsene mine. Fra gråting til trygleklenging og trodde jeg aldri ville klare meg uten. Nå er det omvendt, han som sier han ikke klarer seg uten meg! og jeg får vondt av han .. .. 

Anonymkode: 877a8...009

Ikke vær en dørmatte for en mann. En mann som elsker deg vil aldri behandle deg slik. Jeg er enig med kloke @Mass her, du er sterk og tøff og klarer deg best og har det best som singel. Han der bryter deg bare ned. Han får energi ut av det, i mens du blir tømt for energi. Slikt er ikke kjærlighet. 

Anonymkode: 19880...bd6

[Gjest supernova_87]

Callie og Arizona i Grey's anatomy. 

Du knuser ham kanskje men du ødelegger jo ikke livet hans. Om noen år har han også gått videre og er lykkelig med en annen. 

Si det, jo før jo bedre.