Ensom

[AnonymBruker]

Jeg har rotet det skikkelig til for meg selv. For to år siden ble jeg alvorlig psykisk syk. Ble brått ekstremt deprimert. Så ille at jeg ble innlagt og det tok ca ett år med innleggelser, terapi og medisinering for å bli passe fungerende igjen. Det året det sto på slo jeg av telefonen og logget ikke inn på noen sosiale medier. Jeg hadde kun kontakt med helsevesenet, min samboer og av og til mamma og pappa og søsknene mine.

Dette har så klart resultert i at jeg har mistet kontakten med alle. Jeg har prøvd å gjenoppta den nå i senere tid. Sagt beklager for året som har gått og forklart at jeg var syk. Samtlige har sagt at vi er all good, men når jeg prøver å lage avtaler med dem, så sier de enten nei eller så avlyser de like før. Jeg blir aldri invitert av dem. Så jeg må vel bare se de vennskapene som tapte.

Min samboer er en travel mann som har mange reisedøgn på grunn av jobb og som har et stort nettverk som han tilbringer mye tid med.

Det som skjer er at jeg ender opp alene. Jeg har sagt opp min tidligere jobb, da den ble uaktuell etter sykdommen. Jeg går nå på aap og skal gjør det en stund. Det vil si at jeg går hjemme hele uken. I helgene er som regel min samboer opptatt med sine venner. Jeg har tilbragt 49 av di siste 52 helgene alene. Og jeg kjenner at depresjonen puster med tungt i nakken.

Finnes det noen der ute som har vært i lignende situasjon og kommet seg ut av det? Hvordan?
Sånn som det er nå så ser jeg kun en løsning og det er å flytte til ett nytt sted og begynne på start. Kanskje begynne å studere og prøve å knytte noen relasjoner der. Vil ikke dra fra samboeren min, men ærlig talt, vi ser så lite til hverandre at det vil ikke bli noe veldig stor forskjell.

Skal sies at dette er et lite sted. "Alle kjenner alle". Av hobbyer og fritidsaktiviteter så er det noen lag i ballsport, strikkekafé og sanitetsforening. På alle disse arenaene finnes det folk som har kuttet kontakten med meg, og det er rett og slett for vondt å skulle se dem nå.

Anonymkode: e0a7d...e48

[AnonymBruker]

Men vet disse vennene som har kuttet kontakten hvor dårlig du har vært? Det høres jo ut som du har vært temmelig langt nede. Kanskje de ikke skjønner hvor syk du har vært, eller tror at det er du som har kuttet dem ut og at du nå bare prøver å bøte litt på samvittigheten. Kanskje var de veldig redde for deg og ble såret da de ikke hørte noe som helst?

Kanskje er de redde for at du er veldig ustabil, eller tror at du vil snakke mye om depresjonen med dem, også vet de ikke om eller hvordan de skal takle det? Kanskje de bare ikke vet helt hvordan de skal forholde seg... Jeg prøver å forestille meg hvordan jeg ville ha vært i en slik situasjon.

Hvis det er noen du føler du egentlig kan stole på, så tror jeg at det er lurt å prøve ganske hardt før du gir dem opp. Det kan være mange grunner til at de ikke svarer. Siden du har vært borte ganske lenge, har de nok også vent seg til det, og dermed husker de ikke at de kan kontakte deg, for det er ikke noe de er vant til lenger. 

Håper det går seg til for deg, og at du finner noen gode venner som du kan stole på. Men det tar alltid tid å bygge opp vennskap, så ikke gi opp selv om det ser tungt ut nå. 

Anonymkode: 6ee79...a7f

[Zienna]

Du skriver at din samboer er en travel mann med mange reisedøgn pga. jobb.  Slik er noen jobber.  Men at han er opptatt av egne venner i helgene, og lar deg være alene i 49 av 52 helger...?! 

Ikke rart du føler deg ensom!  Jeg synes ikke dette høres særlig greit ut i et parforhold. 

Å ta videre utdannelse høres svært fornuftig ut.  Du får en ny start!  

[AnonymBruker]

På 22.9.2017 den 21.12, AnonymBruker skrev:

Men vet disse vennene som har kuttet kontakten hvor dårlig du har vært? Det høres jo ut som du har vært temmelig langt nede. Kanskje de ikke skjønner hvor syk du har vært, eller tror at det er du som har kuttet dem ut og at du nå bare prøver å bøte litt på samvittigheten. Kanskje var de veldig redde for deg og ble såret da de ikke hørte noe som helst?

Kanskje er de redde for at du er veldig ustabil, eller tror at du vil snakke mye om depresjonen med dem, også vet de ikke om eller hvordan de skal takle det? Kanskje de bare ikke vet helt hvordan de skal forholde seg... Jeg prøver å forestille meg hvordan jeg ville ha vært i en slik situasjon.

Hvis det er noen du føler du egentlig kan stole på, så tror jeg at det er lurt å prøve ganske hardt før du gir dem opp. Det kan være mange grunner til at de ikke svarer. Siden du har vært borte ganske lenge, har de nok også vent seg til det, og dermed husker de ikke at de kan kontakte deg, for det er ikke noe de er vant til lenger. 

Håper det går seg til for deg, og at du finner noen gode venner som du kan stole på. Men det tar alltid tid å bygge opp vennskap, så ikke gi opp selv om det ser tungt ut nå. 

Anonymkode: 6ee79...a7f

Da jeg "forsvant" tok det nok litt tid før folk skjønte hva som hadde skjedd. Noen skjønte det nok aldri heller. Rykter går jo. Lite sted og jeg ble observert utenfor sykehuset og på tur med behandlere. Jeg har tatt kontakt med alle mine venner. Møtt dem en og en og fortalt om det som skjedde. Ikke i detalj. Før jeg ble utskrevet pratet jeg og psykologen min om hvordan jeg kunne fortelle om dette.

Frykt for at jeg ikke er frisk nok eller at det skal bli for mye sykdomssnakk vet jeg lite om, da ingen har sagt noe. Jeg prøver jo å sette meg i deres situasjon, men vet ikke om jeg får det helt til.

Eventuell flytte vil jo uansett ikke være før til neste høst. Så jeg får forsøke enda mer. Er bare så sliten akkurat nå...

TS

Anonymkode: e0a7d...e48

[AnonymBruker]

På 22.9.2017 den 22.11, Zienna skrev:

Du skriver at din samboer er en travel mann med mange reisedøgn pga. jobb.  Slik er noen jobber.  Men at han er opptatt av egne venner i helgene, og lar deg være alene i 49 av 52 helger...?! 

Ikke rart du føler deg ensom!  Jeg synes ikke dette høres særlig greit ut i et parforhold. 

Å ta videre utdannelse høres svært fornuftig ut.  Du får en ny start!  

Ja, men slik har det alltid vært. Og det har aldri gjort meg noe, da jeg selv har hatt nok å holde på med. Jeg visste hva jeg gikk til og det er en svært opptatt mann med mange prosjekter. Og det er det som gjør han lykkelig

TS

Anonymkode: e0a7d...e48