Noen som hjelpe meg å forstå min søster?

[AnonymBruker]

I oppveksten var hun høyt og lavt, utagerende. Hun var gjennom mobbing fra klassekamerater, men mobbe også ei fra klassen under. Husker jeg spurte hva som var galt med jenta hun mobbet og min søster svarte at hun var ekkel. Noe jeg aldri har forstått.

Min søster startet ofte en krangel om det var for stille, ikke bare en krangel - men hun startet med fysisk vold. F.eks kaste en ball i mitt hodet mens jeg sto på kjøkkenet så hodet mitt smalt hardt i kjøkkenbenken (stor treningsball) Fikk hun ikke viljen sin så svarte hun med vold. Jeg var stille og sjenert, når tilstandene var blant annet slikt i hjemmet prøvde jeg å holde meg mest mulig unna. Satt mye på rommet mitt. Moren vår med psykisk sykdom hadde som vane å bruke vold også.

Jeg fikk aldri være i fred, mamma og søster hadde en greie med å finne noe å ta meg på hele tiden. Hvis jeg var ute av rommet så ble jeg ransaket av min søster til hun fant skriblerier av noe slag. Så ble det lest opp høyt for ydmykelse, pekt på og ledd av. 

I ungdomstiden ble det brudd mellom foreldrene våre som førte til at vi søstre ble litt splitta,men jeg prøvde alltid å hjelpe og støtte henne. Hadde hun problemer med ny stefar så støtter jeg selv om.Det betydde at jeg ble uthengt selv. Hun fortsatte å være utagerende som fjortenåring med å henge i byen til 03 på natten, drikke og røyke. Hun røyka fast fra hun var 14. Og jeg som ønsket å jobbe med barn nekta å kjøpe til henne. Da kunne hun dukke opp på døren truende, gråt og skreik for å få viljen sin. 

Jeg inviterte henne ofte på middag fra jeg var 18 selv. En sjeldent gang kom hun, etter hvert sluttet hun bare å svare. Hun svarte kun på meldinger om det var noe som ganget henne. Etter hvert ble hun eldre, bommet litt på skolen og tok et år om igjen på vgs. Gikk til bup og fikk flere diagnoser ift skole. Så siste året på vgs var hun egentlig voksen, hun hadde fra 14-18 ødelagt for seg selv hos mamma med å melde henne til barnevernet (men likevel være der så ofte som mulig) henge ut stefar som voldelig, laget masse bråk som gikk utover meg. Men igjen, huner med de hele tiden. Jeg er aldri der før alt mamma utsatte meg for (som ikke hører med her.) 

Så kom stemor inn i bildet hos pappa og hun satte i gang akkurat samme greiene der. Melde barnevernet, finne på masse rart, utagerende, dette søsken opp mot hverandre, sladre til folk rundt om hvor fælt det er der. Så hun flyttet ut og ting ble veldig tøft mellom henne og pappa. Hun gjorde mye veldig utilgivelig. Men jeg gir alltid nye sjanser.

Hun kunne finne på å ringe meg kun for å slenge dritt om meg. Samtalen varte i 1.5t om dritt om meg selv, jeg tok i mot fordi jeg syns synd på henne. Hun begynte å fortelle løgner om meg til mammas slekt som har gjort det slik at de ikke vil ha kontakt med meg, tror det var litt for å ha de før seg selv. Til meg later hun som ingenting, men jeg har testet henne med å si noe kun til henne og se hva jeg hører om det senere. Rart å høre om det fra noen hun mener hun ikke har snakket med. Får høre av tante på pappas side av familien at min søster ofte forteller ting om meg til de og, men de vet bedre. De har erfart.

Nå er vi begge ganske voksne, hun har endelig fått seg jobb og jeg trodde at det ville hjelp på henne, men nei. Hadde en situasjon for et par år siden hvor jobben min gikk konkurs rundt den tiden hun hadde bursdag. Så ringte henne å sa at jeg ikke har sjans til å gi noen bursdagsgaver. Hun ble veldig sint og satte krav om skikkelig julegave, hun fikk tre julegaver (gir alltid ekstra siden hun ikke snakker med pappa) og fikk ingenting i retur, ingen forklaring eller noe. I tillegg maste hun mye om penger i denne perioden, trengte 100,- til brød liksom, men jeg skjønner jo at nikotin sto på planen. 

Over jul satte jeg krav da at hvis hun skal kreve ting fremover så krever jeg det samme tilbake. Hun inviterer aldri meg på noe, men kan lett invitere søskenbarn. Hun ga aldri penger tilbake, hun svarte ikke en gang når jeg spurte henne på middag. Så kravet var at det er naturlig å ta en telefon i ny og ne og høre hvordan det går med folk. Fikk da tilbake at det ikke var naturlig for henne å være venn med meg, invitere meg eller komme på middag hit. Ingen av disse tingene kom hun til å gjøre fremover. Så da slettet jeg henne på Facebook, hun kom jo ikke til å ha kontakt så hva var poenget. 

Et år senere får vi kontakt og hun mener standhaftig at det var jeg som brøyt kontakt ved å slette på Facebook, selv om hun sa rett ut at hun aldri kom til å ringe å høre hvordan det gikk med meg i blant. Så snakker vi litt mer om dette. Hun har ingen interesse av å høre hvordan det går med sine venner, hun gjør ikke dette med de to eneste venninene hun har heller. Hun har heller ikke behov for at noen ringer henne, hun bryr seg ikke, verken for eller i mot. 

Denne oppførselen mot meg har liksom alltid vært der og jeg har alltid fått drittet, men nå har det begynt å spre seg mot søskenbarn vi omgås mye. Hun kommer sent i bursdager til barna deres uten å gi beskjed, har med egen mat selv om de har tenkt på allergi og alt. Hun snakker ikke med noen og de andre gjestene hadde følt at hun var veldig hoven mot de. Hun har aldri med gaver, kan love at gave kommer, men to år senere er det fremdeles ingenting. Det er mye mer rundt dette flere nå har reagert på og spør meg hva hun sliter med, men vi har nesten ikke kontakt så jeg bare svarer at det er slik behandling jeg har fått i alle år.

Hun besøker aldri noen, hun spør aldri hvordan det går, hun viser ingen interesse og sier rett ut at hun ikke har noen interesse av andre mennesker. Selv venner og familie! 

Hver gang det er noe i mitt liv av familie middager, bursdager etc så tenker jeg på henne, men sånn har ikke hun det. Det bare er ikke en tanke i hodet hennes. 

Hver eneste gang vi nå prater sammen så blir det krangling. Fordi jeg ønsker et vennskap med min søster. Men igjen, blir hun ikke valgt så blir hun jo kjempe sint har jeg opplevd tidligere. For da var det plutselig noe hun hadde sett for seg at hun ville osv.

Det siste hun gjorde meg var å spre rundt at hun ikke er invitert i søsterens bryllup, så får jeg høre det av andre senere. "Har du virkelig ikke invitert søsteren sin, så egoistisk du er." Men jeg blir så overrasket, vi har jo snakket om bordplassering, hun kunne velge selv hvor hun vil sitte osv, så rart. 

Nå er jeg gravid og engstelig for hva hun vil dra i gang. Jeg er ikke en naturlig venn for henne, hun sprer løgner, hun sier en ting til meg og noe annet til andre. Har også erfart at hvis hun ikke ser at du gjør en helt vanlig ting så gjør du aldri denne tingen, og det bruker hun mot deg. Jeg er veldig redd for hva hun kan finne på, hvilke løgner kommer ut om meg nå liksom. 

Noen som kan forstå seg på min søster? Hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: 703b2...e56

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du være venn med noen som oppfører seg så dårlig mot deg?

Anonymkode: 322c8...c27

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor vil du være venn med noen som oppfører seg så dårlig mot deg?

Anonymkode: 322c8...c27

Fordi det søsteren min. Og jeg har lenge syns synd på henne for at hun ikke har så mange. Nå er jeg bare usikker på hva slags person hun og jeg får barn osv.

Anonymkode: 703b2...e56

[FluffyJuggernaut]

Jeg skjønner du vil være en god søster og det er sårt når hun oppfører seg slik. Men du har også ett ansvar for deg selv og jeg syns ikke du skal la deg bli behandlet slik lengre. Du skriver at du har dårlig samvittighet for at hun har brent broer med andre familiemedlemmer, og hun spiller tydelig på de følelsene. Men sånn som du beskriver henne så er det ikke rart at folk har tatt avstand, og det forplikter ikke deg til å være hennes personlige punching bag bare for at dere er i slekt.

Sett klare grenser for henne, hun blir sikker å rase, spre rykter og være vanskelig. Men jeg håper ikke du ville godtatt slik oppførsel fra noen andre, så hvorfor henne. Om hun vil ha ett godt søskenforhold så må respekt og hensyn gå begge veier. Og kan hun ikke gjøre det, så fortjener hun ikke deg. Bruk energi og kjærlighet på mennesker i livet ditt som setter pris på det og deg. Ikke de som tar det som en selvfølge å behandler deg som dritt.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Elliespelli skrev:

Jeg skjønner du vil være en god søster og det er sårt når hun oppfører seg slik. Men du har også ett ansvar for deg selv og jeg syns ikke du skal la deg bli behandlet slik lengre. Du skriver at du har dårlig samvittighet for at hun har brent broer med andre familiemedlemmer, og hun spiller tydelig på de følelsene. Men sånn som du beskriver henne så er det ikke rart at folk har tatt avstand, og det forplikter ikke deg til å være hennes personlige punching bag bare for at dere er i slekt.

Sett klare grenser for henne, hun blir sikker å rase, spre rykter og være vanskelig. Men jeg håper ikke du ville godtatt slik oppførsel fra noen andre, så hvorfor henne. Om hun vil ha ett godt søskenforhold så må respekt og hensyn gå begge veier. Og kan hun ikke gjøre det, så fortjener hun ikke deg. Bruk energi og kjærlighet på mennesker i livet ditt som setter pris på det og deg. Ikke de som tar det som en selvfølge å behandler deg som dritt.

Jeg er gravid nå og satte to klare grenser for å beskytte mitt barn. Begge tingene bare fnyste hun av, svarte at det som skjer hos henne ble hos henne osv. Så hun blir vel ikke naturlig å ha som barnevakt hvert fall.

Men jeg tenker på om jeg bryter tvert nå for godt, hva vil det føre til for hennes del. I verste fall for min del, hvilke drama kommer frem nå og hvilke følelser må jeg takle, føler jo enorm skyld bare av å tenke tanken på å bryte med henne. Samtidig som jeg er redd for å ha henne i barnets liv.

Anonymkode: 703b2...e56

[Gjest noe tilfeldig]

Bruker en søster-meme for å understreke. Du må bare drite i det. La henne seile sin egen sjø. Mest sannsynlig trenger hun å føle seg desperat før hun forstår hva hun faktisk har. Akkurat nå tar hun deg bare for gitt. Fokuser på deg selv. Babyen din. Snakk med folk rundt deg, bearbeid, og; 

[AnonymBruker]

Bør jeg ta en prat med henne eller bare kutte ut? Ender alltid med krangling men.

Anonymkode: 703b2...e56

[AnonymBruker]

På 22.9.2017 den 19.48, Raven.WritingDesk skrev:

Bruker en søster-meme for å understreke. Du må bare drite i det. La henne seile sin egen sjø. Mest sannsynlig trenger hun å føle seg desperat før hun forstår hva hun faktisk har. Akkurat nå tar hun deg bare for gitt. Fokuser på deg selv. Babyen din. Snakk med folk rundt deg, bearbeid, og; 

På et år hadde hun ikke tenkt på meg en eneste gang. Det er periode i livet vi ikke har hatt kontakt på 6mnd. Ser ikke for meg at hun noen gang kommer til å føle at hun har mistet noen.

Anonymkode: 703b2...e56

[Gjest noe tilfeldig]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

På et år hadde hun ikke tenkt på meg en eneste gang. Det er periode i livet vi ikke har hatt kontakt på 6mnd. Ser ikke for meg at hun noen gang kommer til å føle at hun har mistet noen.

Anonymkode: 703b2...e56

Da bør du iallfall la henne gå. Du har ett barn snart. Skal barnet lære å bli trampet på? Å ta imot drit ? Betale til noen som aldri gir tilbake? La seg bli herset med? 

Seriøst... la henne gå. 

Endret 22. september 2017 av noe tilfeldig

[Gjest Catalina Culès]

Selv om hun er din søster så MÅ du ikke ha kontakt med henne, hun er jo ikke et godt menneske. Det er ikke alltid blod er tykkere enn vann. Noen ganger har vi det bedre uten enkelte mennesker i livet, også familie.

[FluffyJuggernaut]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er gravid nå og satte to klare grenser for å beskytte mitt barn. Begge tingene bare fnyste hun av, svarte at det som skjer hos henne ble hos henne osv. Så hun blir vel ikke naturlig å ha som barnevakt hvert fall.

Men jeg tenker på om jeg bryter tvert nå for godt, hva vil det føre til for hennes del. I verste fall for min del, hvilke drama kommer frem nå og hvilke følelser må jeg takle, føler jo enorm skyld bare av å tenke tanken på å bryte med henne. Samtidig som jeg er redd for å ha henne i barnets liv.

Anonymkode: 703b2...e56

Men du trenger ikke bryte for godt. Nå har du satt grenser, hun aksepterer ikke det. Da er det hun som har tatt sitt valg. Hun er så vant til at du tar hensyn i deres forhold så det virker ikke som det faller henne inn å repektere dine følelser og tanker.

Om du må ta avstand fra henne så trenger ikke det å bety for alltid. Men kanskje til hun begynner å sette pris på deg og behandle deg med respekt. Om det ikke skjer, så er ikke det din feil. Du har absolutt rett til å bestemme hvordan du vil bli behandlet, og trekke deg unna det som kjennes skadelig for deg. Men det virker som hun vet veldig godt hvordan hun skal manipulere dine følelser mot deg, og hun kommer sikkert til å spille på følelsene dine. Men hun er ikke ditt ansvar, det har hun aldri vært. Så om dere skal ha ett godt forhold på begge jobbe for det. Så vær ærlig å si til henne hva du trenger fra henne også, om hun ikke er villig, så trekk deg unna. Om hun reagerer med å bli slem eller gir deg dårlig samvittighet, blokker henne fra sosiale medier og telefonen din. Du er ikke pålagt til å ta i mot dritt fra henne.

Om du syns det er vanskelig å være sterk alene, støtt deg til menneskene som bryr seg om deg. En samtale med psykolog kunne sikker også være greit, hun/han kan hjelpe deg med grensesetting uten å få dårlig samvittighet. Alt dette stresset er ikke bra for deg eller barnet. Sett deg selv først for en gangs skyld.

[AnonymBruker]

På 22.9.2017 den 19.52, Elliespelli skrev:

Men du trenger ikke bryte for godt. Nå har du satt grenser, hun aksepterer ikke det. Da er det hun som har tatt sitt valg. Hun er så vant til at du tar hensyn i deres forhold så det virker ikke som det faller henne inn å repektere dine følelser og tanker.

Om du må ta avstand fra henne så trenger ikke det å bety for alltid. Men kanskje til hun begynner å sette pris på deg og behandle deg med respekt. Om det ikke skjer, så er ikke det din feil. Du har absolutt rett til å bestemme hvordan du vil bli behandlet, og trekke deg unna det som kjennes skadelig for deg. Men det virker som hun vet veldig godt hvordan hun skal manipulere dine følelser mot deg, og hun kommer sikkert til å spille på følelsene dine. Men hun er ikke ditt ansvar, det har hun aldri vært. Så om dere skal ha ett godt forhold på begge jobbe for det. Så vær ærlig å si til henne hva du trenger fra henne også, om hun ikke er villig, så trekk deg unna. Om hun reagerer med å bli slem eller gir deg dårlig samvittighet, blokker henne fra sosiale medier og telefonen din. Du er ikke pålagt til å ta i mot dritt fra henne.

Om du syns det er vanskelig å være sterk alene, støtt deg til menneskene som bryr seg om deg. En samtale med psykolog kunne sikker også være greit, hun/han kan hjelpe deg med grensesetting uten å få dårlig samvittighet. Alt dette stresset er ikke bra for deg eller barnet. Sett deg selv først for en gangs skyld.

Det har jeg prøvd i 3 år nå, sette krav og sette meg i respekt. Så for meg er det liksom siste dråpen, vet ikke hva jeg skal gjøre mer. Derfor jeg først nå tyr til et forum. Flere av de i familien som har snudd ryggen til henne allerede sier at jeg bare skal drite i henne, jeg er nok av den følsomme sorten så så klart er det vanskelig. 

Føler jeg må ta et siste store oppgjør. 

Anonymkode: 703b2...e56

[AnonymBruker]

19 minutes ago, AnonymBruker said:

På et år hadde hun ikke tenkt på meg en eneste gang. Det er periode i livet vi ikke har hatt kontakt på 6mnd. Ser ikke for meg at hun noen gang kommer til å føle at hun har mistet noen.

Anonymkode: 703b2...e56

Hvorfor syns du da synd på henne?

Anonymkode: 322c8...c27

[Jolene]

Ville definitivt holdt avstand fra henne. Første jeg tenkte når du skrev at du er gravid, er at hun kommer til å prøve å spre løgner om deg til barnevernet. Ville faktisk tatt en samtale med barnevernet selv jeg, for å være i forkant av det som kommer. Føler med deg TS, sett grenser! Man må ikke godta alt bare fordi man er i slekt med noen.

[AnonymBruker]

På 22.9.2017 den 20.11, Jolene skrev:

Ville definitivt holdt avstand fra henne. Første jeg tenkte når du skrev at du er gravid, er at hun kommer til å prøve å spre løgner om deg til barnevernet. Ville faktisk tatt en samtale med barnevernet selv jeg, for å være i forkant av det som kommer. Føler med deg TS, sett grenser! Man må ikke godta alt bare fordi man er i slekt med noen.

Siden hun har meldt begge våre foreldre til barnevernet så er det min tanke og. Hun har uttalt om et familiemedlem med barn her at familiemedlemmer aldri gjør slik eller sånn med ungen sin, jeg vet at det ikke stemmer. Men fordi min søster ikke ser det så tror hun ikke at det skjer. Skremmer meg vanvittig mye. 

Barnevernet er veldig klar over situasjonen. Pappa jobber i noe som har mye med disse å gjøre så de vet endel. Og jeg jobber i barnehage så har kun god feedback på hvordan jeg er med barn.

Anonymkode: 703b2...e56

[FluffyJuggernaut]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har jeg prøvd i 3 år nå, sette krav og sette meg i respekt. Så for meg er det liksom siste dråpen, vet ikke hva jeg skal gjøre mer. Derfor jeg først nå tyr til et forum. Flere av de i familien som har snudd ryggen til henne allerede sier at jeg bare skal drite i henne, jeg er nok av den følsomme sorten så så klart er det vanskelig. 

Føler jeg må ta et siste store oppgjør. 

Anonymkode: 703b2...e56

Det høres ikke ut som hun gir deg noe valg. Om en samtale med henne utløser en krangel når du forteller om dine følelser, så er kanskje det beste å skrive ett brev, mail eller melding til henne. På den måten vet du at du får sagt alt du ønsker å si. Bruk gjerne eksempler på hendelser hun har gått for langt eller tråkket på deg også (f.eks det som skjedde med bryllupet), så om hun finner ut at hun skal henge deg ut så avslører hun seg selv også. Siden hun høres ganske utspekulert ut så kan det være greit å forberede deg på at brevet/meldingen kan bli lest av andre, men om du velger å ta konfrontasjonen på svart og hvitt så kan hun ikke like enkelt vri på ordene dine heller. Og da får du også mest sannsynlig responsen tilbake i samme form, noe som være nyttig både for at det er lettere å unngå å skrive stygge ting i sinne siden for man må gjerne tenke  seg om før man svarer. Og om hun gjør det, så er det lettere å gå tilbake å minne deg selv om hvorfor du var nødt å ta avstand. Og om hun blir stygg mot deg så blokkerer du henne bare.

Og familien din vet jo nok at dette er vanskelig for deg, så forhåpentligvis kan de være mer støttende nå som de ser at du mener alvor.

Lykke til ❤

PS! Tror nok dette blir det beste for søsteren din i det lange løp også. Hun må kanskje lære seg på den tunge måten at hun også må ta hensyn, investere tid og energi i forholdene til nærmeste familie for at de skal være bra.

[AnonymBruker]

På 22.9.2017 den 20.25, Elliespelli skrev:

Det høres ikke ut som hun gir deg noe valg. Om en samtale med henne utløser en krangel når du forteller om dine følelser, så er kanskje det beste å skrive ett brev, mail eller melding til henne. På den måten vet du at du får sagt alt du ønsker å si. Bruk gjerne eksempler på hendelser hun har gått for langt eller tråkket på deg også (f.eks det som skjedde med bryllupet), så om hun finner ut at hun skal henge deg ut så avslører hun seg selv også. Siden hun høres ganske utspekulert ut så kan det være greit å forberede deg på at brevet/meldingen kan bli lest av andre, men om du velger å ta konfrontasjonen på svart og hvitt så kan hun ikke like enkelt vri på ordene dine heller. Og da får du også mest sannsynlig responsen tilbake i samme form, noe som være nyttig både for at det er lettere å unngå å skrive stygge ting i sinne siden for man må gjerne tenke  seg om før man svarer. Og om hun gjør det, så er det lettere å gå tilbake å minne deg selv om hvorfor du var nødt å ta avstand. Og om hun blir stygg mot deg så blokkerer du henne bare.

Og familien din vet jo nok at dette er vanskelig for deg, så forhåpentligvis kan de være mer støttende nå som de ser at du mener alvor.

Lykke til ❤

PS! Tror nok dette blir det beste for søsteren din i det lange løp også. Hun må kanskje lære seg på den tunge måten at hun også må ta hensyn, investere tid og energi i forholdene til nærmeste familie for at de skal være bra.

Jeg konfronterte henne med det at hun ikke var invitert i mitt bryllup og ting hun har delt videre (det jeg testet henne med) og hun nekter for alt det er verdt. Blant annet så fikk hun vite tidlig at jeg var forlova og lovet å ikke si det til noen, men hun satt hos tanten vår å la ut om det samtidig som hun sa "jeg skal egentlig ikke si noe." De har ikke fortalt meg alt hun har delt, men de forteller meg at hun forteller alt videre. Men når hun blir konfrontert så nekter hun først rolig, men så tar det helt av og hun blir drit sint.

Anonymkode: 703b2...e56

[AnonymBruker]

Hun er også sånn at hun aldri viser følelser, selv i barndommen så gråt hun aldri ikke en gang som liten baby. Så ringte hun meg en morgen kl 6 for hun ikk hadde kommet seg hjem fra fest. Hun gråt masse, gråt da jeg hentet henne og. Prøvde å spørre om det gikk bra så fikk jeg beskjed om å holde til helvete kjeft. Ikke et positivt ord, takk eller noe. Dagen etter var det som om det ikke hadde skjedd. 

Hun kan mene at de jeg har rundt meg nå ikke er riktige for meg, ikke er snille nok eller bra nok. Men hun ser ikke moren vår, med mamma skal jeg liksom alltid prate og prøve mer. Jeg og mamma har ikke hatt kontakt på 4 år.

Anonymkode: 703b2...e56

[AnonymBruker]

Samboer mener at det bare er å ikke svare på tlf de få gangene hun ringer (som regel for å få sjåfør eller penger.) Også ikke ta kontakt eller invitere henne på noe selv så vil hun ikke ha betydning for våre liv. 

Jeg deler heller aldri noe på SoMe pga familieproblemer så ingenting å ta meg på der heller.

Men er jeg dum som føler jeg trenger en avslutning på alle disse problemene?

Anonymkode: 703b2...e56

[AnonymBruker]

Kanskje du føler at du har investert mye tid og energi på forholdet uten at du noen gang får noe igjen? Håpt i det lengste på at hun skal forandre seg? Jeg tror ikke du vil få noen avslutning, hun vil bare fortsette å tyne deg og tyne deg så lenge hun har mulighet til det.

Anonymkode: 322c8...c27