3åringen min er så sint, at jeg gråter hver kveld

[AnonymBruker]

Har en 3 år gammel jente, hun er en engel ute blandt andre folk i bhg eller når hun er hos faren sin,. Men når vi kommer hjem blir hun en helt annen person. Om jeg spør henne om noe kan hun feks si at jeg er dum, eller slem. Når hun skal feks legge seg kan hun få et raserianfall ut av det blå, hun sparker, slår og er helt hysterisk. Hun tester meg hele tiden, slår hunden, og er veldig frekk. Hun knuser ting og spytter etter meg. Å om jeg sier ifra at det er nok så ler hun av meg og fortsetter. Hun kan si at hun gleder seg til jeg dør. Og hun kan le av meg hvis jeg blir så lei meg at jeg begynner å gråte.Jeg har prøvd alt, nå har det gått så langt at jeg blir skikkelig sint noen ganger, jeg slår aldri eller noe slikt, meg jeg kan rope å slå dørene, jeg kan true henne med at hun må flytte osv, jeg er helt utmattet, det er ingen som skjønner hvor vanskelig det er pga at når vi er flere enn bare meg og henne så er hun så snill og hjelpsom 😕 Det virker nesten som at hun ikke er glad i meg, og jeg føler meg som en stor fiasko 🙄 Hun blir 4 om ikke lenge, men er veldig flink og stor for alderen. Hva kan jeg gjøre? Jeg sitter med dårlig samvittighet hver kveld pga sinnet mitt.. Jeg har prøvd å snakke med helsesøster om det men hun sier det er trassalderen. Men jeg har aldri sett noe slikt før. Må si hun var verdens snilleste barn for bare et halvt år siden, og det er ingenting spesielt som har skjedd det siste året heller 😥

Anonymkode: 43187...00d

[AnonymBruker]

Hvordan vet du at det ikke har skjedd noe? Dette kan du ikke vite. 

Dette kan virke nedlatende, men er bare for å få mer informasjon. Hva har du prøvd av grensesetting og faste rammer? Har hun faste rammer og er trygg på hva reglene er? Får de konsekvenser eller er du ettergivende? Vet du noe om hvordan faren gjør det hjemme hos han? 

Anonymkode: 05a54...9c9

[AnonymBruker]

Timeout. Hun er 3 år. Ville også sjekket om hun ikke blir utsatt for vold. Barn får ikke slikt ut av det blå. Utredning hos psykiater spesialisert på barn er en løsning også. 

Anonymkode: f23ae...7a0

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har en 3 år gammel jente, hun er en engel ute blandt andre folk i bhg eller når hun er hos faren sin,. Men når vi kommer hjem blir hun en helt annen person. Om jeg spør henne om noe kan hun feks si at jeg er dum, eller slem. Når hun skal feks legge seg kan hun få et raserianfall ut av det blå, hun sparker, slår og er helt hysterisk. Hun tester meg hele tiden, slår hunden, og er veldig frekk. Hun knuser ting og spytter etter meg. Å om jeg sier ifra at det er nok så ler hun av meg og fortsetter. Hun kan si at hun gleder seg til jeg dør. Og hun kan le av meg hvis jeg blir så lei meg at jeg begynner å gråte.Jeg har prøvd alt, nå har det gått så langt at jeg blir skikkelig sint noen ganger, jeg slår aldri eller noe slikt, meg jeg kan rope å slå dørene, jeg kan true henne med at hun må flytte osv, jeg er helt utmattet, det er ingen som skjønner hvor vanskelig det er pga at når vi er flere enn bare meg og henne så er hun så snill og hjelpsom 😕 Det virker nesten som at hun ikke er glad i meg, og jeg føler meg som en stor fiasko 🙄 Hun blir 4 om ikke lenge, men er veldig flink og stor for alderen. Hva kan jeg gjøre? Jeg sitter med dårlig samvittighet hver kveld pga sinnet mitt.. Jeg har prøvd å snakke med helsesøster om det men hun sier det er trassalderen. Men jeg har aldri sett noe slikt før. Må si hun var verdens snilleste barn for bare et halvt år siden, og det er ingenting spesielt som har skjedd det siste året heller 😥

Anonymkode: 43187...00d

Vær konsekvent! Min 3,5 åring har mye sinne i seg.. Kan si at hun skal drepe xxx😯 Aner ikke hvor hun plukker opp slike ord engang. Hvis hun slår, spytter eller lugger søster, fjernes hun fra situasjonen og jeg forklarer hva som skjer når hun gjør slikt  (søster får vondt, da vil hun ikke leke med deg om du slår+++). Hun gjør ikke slikt i bhg, men forstår det slik at de mindre barna kan finne på å lugge henne blant annet. Raserianfall er lov, men da inne på rommet. Så kan hun komme ut når hun er ferdig. Stygt munnbruk er ikke lov, og jeg forklarer at jeg blir lei meg om hun snakker stygt til meg. Mitt barn truet også med at hun heller vil til far, når jeg grensesetter..

Hvor ofte er barnet ditt hos far? Kan hun reagere på samværsform? 

 

Anonymkode: a66b4...96d

[AnonymBruker]

Ja, hun har faste grenser og jeg er veldig lite ettergivende, hun har alltid hatt grenser og vært ganske så snilt og rolig barn, helt til nå. Det eneste jeg kan komme på at har skjedd er at jeg har startet i jobb, da sover hun hos besteforeldre, der er de kanskje litt mer ettergivende.. Men jeg har sagt ifra og de prøver å holde seg til rutiner osv som vi har hjemme. Hos far er hun tydeligvis en engel, men som jeg forstår det så får hun det litt som hun vil der, men hun krever heller ingenting når hun er der. Han har henne ei helg i måneden, +hver onsdag. Ja det er en trist situasjon, og jeg lurer på hvor det ble av den snille gode jenta som var her. Hun er sammen med meg 24/7, utenom da hun er hos far, eller de kveldene jeg er på jobb. Men jeg vet at det ikke er noe der som skjer. Har prøvd med time-out, men det funker der og da, men så er det påan igjen etter en liten stund 🙄

Anonymkode: 43187...00d

[AnonymBruker]

Ring helsestasjonen og hør om de tilbyr COS-kurs. Mange foreldre får seg noen skikkelige AHA-opplevelser og det er et utrolig lærerikt kurs. Google det for mer info.

Har til gode å oppleve foreldre som angrer på at det går på det.

 

En stor klem til deg TS, og lykke til ☺️

Anonymkode: 63ec3...7c9

[AnonymBruker]

Du kan jo ikke bare prøve ett par ganger med timeout,du må gjøre det over tid. Alle konsekvenser må det. Sånn det er nå vet hun at hun kan vente deg ut og at hun tilslutt vinner. Her må du kvinne deg opp å stå steil i stormen å ikke gi deg. Dette vil også gi henne trygghet på at du faktisk mener det du sier og så får hun trygge rutiner. Det vil bli ett helvete når maktkampen er i gang, men dette vinner du.

Anonymkode: b4cc9...a45

[mortilen]

Altså.. du truer ungen din med å måtte flytte. Vil ikke tro det skaper mindre sinne hos et lite barn. 

Be om et circle of sequrity kurs (cos-kurs). Det er ikke barnet det er noe feil med, det er måten vi voksne møter barnets følelser.  

Ikke lag en maktkamp der du er størst. Du vil ikke vinne. 

Be om cos kurs og hold sinnet inne og uttalelser. Ring heller en venninne etter barnet er lagt og ikke hører for å få ut frustrasjonen din. Du håndterer ikke selv sinne, hvordan skal din treåring håndtere det da? 

[MammaMums]

Vondt og vanskelig å bringe på bane; men eneste nytt er at hun sover hos besteforeldre ? Kan det ligge noe under det?noe vanskelig hun har sett ? Opplevet? Fått tanker om? 

Huff- ikke bli sint for at jeg bare lufter tanker.. Mener ikke å insinuere. At det skjer noe overgrep det - men kan det væte noe hun føler er vanskelig der ift hjemme ?

klem og lykke til

[AnonymBruker]

VET DERE SERIØST IKKE HVOR BARNA FÅR DE SETNINGENE FRA ??? (Jeg skal drepe deg) 

Følger dere ikke med på barnefilmene når dere ser dem sammen med barna. Dere tenker kanskje ikke over at de sier sånn på film? Eller feks YouTube. Det kan ha noe med det å gjøre også gitt. Og kanskje pluss noe mer. 

Anonymkode: b0a36...3be

[AnonymBruker]

ALLE lever i fornektelse! Ser dere,seriøst ikke hvordan verden, media påvirker barn for tiden? Hvordan alders grenser på filmer settes ned og ned etter som årene går. De banner ekstremt mye på TV osv. I England sier de unnskyld om de banner på TV. Her i Norge er du jo helt rar om du ikke banner på TV. Vi nordmenn er wanna be media america. 

Anonymkode: b0a36...3be

[Vera Vinge]

Enig med de andre, spør om de har Cos-kurs på helsestasjonen. Det du beskriver høres ut som mer enn vanlig "trassalder" for meg. Og selv om det er vanskelig må du prøve å kontrollere ditt eget sinne. Barn tar ikke skade av at voksne blir veldig sinte en gang i blant, men på det jevne er jo du hennes viktigste rollemodell. Du må vise henne hvordan man takler sinnet. Og aldri, aldri si at hun må flytte ut. Hun er 3 år, hun er en liten jente! Aldri si noe som gjør at hun kan føle seg uønsket. Du må vise henne at du er glad i henne uansett hva hun sier og gjør, men at det hun gjør kan få konsekvenser. Å slå hunden eller å si at hun gleder seg til du dør (noe jeg syns var en merkelig og avansert påstand for en 3-åring) er åpenbart ikke greit. Du er den voksne her, du må ta kontrollen. Det høres ut som jenta tror hun kan styre deg (?). 

[AnonymBruker]

Slå med dørene, rope, true med at hun må flytte ut.. 

Du er klar over at det du driver med er psykisk vold? Her må du ta tak i deg selv! 

 

 

Anonymkode: a71e0...9c7

[AnonymBruker]

Mitt barn vendte seg fullstendig mot moren etter bruddet. Det var mor som valgte å gå og vi har vært åpne om det.

Vi har prøvd det meste, men mor er og blir et naut i barnets øyne. Mitt barn er dog en del eldre enn TS sitt.

Leit dette, men innerst i hodet mitt tenker jeg at mor fikk som fortjent likevel.

Anonymkode: 91683...ee4

[AnonymBruker]

Sånn har min vært i flere år. Får ikke noe "offisiell" hjelp, det er "innen normalspekteret, dog i ytterkant", ikke patologisk, fastlege og pedleder anbefaler ikke utredning og regner med vi ville blitt avvist av BUP. Det er faren og meg det går ut over, barnet er et englebarn mot andre, "svært moden"(!), svært glup osv, og det at sinnet retter seg mot oss er visst et tegn på trygghet(!).

Mine råd: Les råd som blir gitt til foreldre med ADHD-barn, og forsøk å følg dem. Ikke at barnet ditt har en diagnose, men hun har noe av den samme uønskede atferd (hjemme), og det er den du vil endre der og da. Jeg tenker på ting som rutiner, forutsigbarhet, velg dine kamper , vær veldig obs på blodsukker, slitenhet, skjermtid, for mye/for lite fysisk aktivitet og inntrykk osv. Det barnet trenger hjelp til er å 1) heve frustrasjonsterskelen, 2) dempe sinneutbruddene når hun blir sint/endre atferden da (det er lov å bli sint, det er ikke lov å slå).

Du trenger også å snakke med noen som forstår hvor slitsomt det er for deg. Barnet er for lite til å selv ha utbytte av samtaler med noen, så du må snakke med noen om hvordan du skal hjelpe barnet (og ikke minst deg selv). Vanlige råd på vanlige kurs har ingen effekt hos oss, ting som belønning og  konsekvens gjør alt vondt verre. Vårt barn må spise, og roe seg alene. Nå går hun inn på rommet sitt (det vil si hiver seg brølende inn og slenger døra igjen med et brak), og kommer ut igjen når det går over. Hun forteller også at hun "kan ikke noe for det" og at det er veldig slitsomt. Det viktigste for deg er at hennes følelser ikke smitter (at du blir sint og frustrert). Tenk på at barnet ditt er inne i en boble av sinne, og du er utenfor. Du SKAL IKKE inn i hennes boble, du skal stå upåaktet utenfor, selv om du har et brølende, sparkende barn på fanget, er det hun som er sint, du er nøytral og trøstende. Du vil ha nytte av å snakke med noen som forstår deg i situasjonen, en klok mor, venninne, psykolog, fastlege eller helsesøster. Jeg snakket med fastlegen, ba tynt om han visste om kurs eller familierådgivning som kunne være til hjelp, og jeg fikk snakke med en barnepsykiater utenfor BUP-systemet, mest som privatperson som har hørt om slike velfungerende, "ikke-problembarn med store problemer" før. Det kom ikke så mye ut av det, men allikevel var det til stor hjelp, han forsto. Du er ikke den eneste. Datteren din er ikke unormal. Det er ikke deg det er noe feil med (og kanskje ikke henne heller), hun er bare liten, viljesterk, smart og ofte frustrert. Frustrasjonen tar hun ut på deg, fordi det er du som er den viktigste relasjonen.

Jeg har også satt meg rett ned foran henne og grått mens hun slår meg, mange ganger. Jeg vet ikke om dette er til så stor hjelp for deg, men jeg håper det er til litt trøst. Det går for øvrig glimrende på skolen for min nå. Og, vi har ett (av mange) annet barn i slekta som er helt lik (vår har også søsken uten slik oppførsel). Så det er ikke oppdragelsen, det er barnet som ikke er helt A4.

Anonymkode: 423be...4de

[AnonymBruker]

Dette ligger det nok noe bak. Du må prøve å finne ut hva! 

Anonymkode: 38aa5...7ee

[AnonymBruker]

Jeg tenker, som flere andre her nevner, at du må lære deg å møte følelsene hennes på en annen måte. Jeg kjenner så godt den fortvilende følelsen når alt bare rakner og du føler at det er barnet som sitter med all makt. Det er forferdelig, og man føler seg så liten, men det går altså an å lære seg å takle dette på en god måte som også vil hjelpe datteren din. Å smelle med dørene og true med at hun må flytte gjør antagelig stor skade, dessverre. Hør med helsestasjonen om de tilbyr cos-kurs, det er gull verdt! Jeg tenker det er naturlig at en treåring med skilte foreldre har mange forvirrende følelser og vil teste grenser, og dette gjør hun selvfølgelig hos deg som er hovedomsorgspersonen og den hun er tryggest på. Håper du ber om hjelp TS, dette virker for vanskelig til at det er noe du bør takle alene <3

Anonymkode: 3f8c0...d79

[våren14]

Ta en titt her også: http://centerforparentingeducation.org/library-of-articles/child-development/developmental-stages-the-roller-coaster-of-equilibrium-and-disequilibrium/ Forklarer nettopp det du sier med at hun for 6 mnd siden var en liten engel. Frykt ikke, det blir bedre  

I mens bør du ser følelseutbruddene som en mulighet til å snakke og lære om følelser og hvordan å håndtere de. Anbefaler å lese "Hjerteforeldre" av Dr. John M. Gottman. Forøvrig må man bare ta det som et kompliment at hun tør å vise følelsene sine til deg etter å helt sikkert ha holdt masse inne ila dagen. For ingen 3-4 åringer er "engler" hele dagen sånn egentlig, spsm er bare om de er trygge nok til å vise følelsene sine andre steder enn hjemme. Er de ikke det lagres det opp og renner nok fort over når man er hjemme der det er trygt. Ikke din feil, så ta det ikke personlig! Betyr bare at hun er trygg på at hun kan være seg selv når hun er hjemme hos deg
 

[AnonymBruker]

Se folkom.no og gå inn på haimusikk og cos info derfra, så kan du se litt der. Gir verktøy til å håndtere eget sinne og anerkjennelse av barnet. Lykke til! 

Anonymkode: 28c7a...2cf