Bør jeg avslutte kontakten med min mor?

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som igjennom hele min oppvekst har terrorisert meg psykisk, og det henger igjen i mange traumer som jeg har etter barndommen. Dette var noe min psykolog gjordet meg obs på og hun fortalte meg at jeg snakker om mye av det som har skjedd, som at jeg tror at det er normalt og at andre familier har det slik. Har gått i samtale lenge og bitt erklært frisk fra traumene, og har bearbeidet dette over god tid. 

Og flytte ut i tidlig alder var for meg en lettelse, og jeg slapp å bli fortalt vær dag hvor lite jeg betydde. Selv om min mor prøvde å sette en stopper for at jeg skulle flytte, og har aldri hjulpet meg økonomisk etter at jeg flyttet ut. Hun lurte meg også med at jeg skulle på barnetrygden, så lenge slik at jeg ikke skulle gå til NAV å kreve denne. Men tankene på hvor lite jeg betydde har vært vanskelig å prøve å overbevise meg selv om at det ikke er sant. Selv den dag i dag, gir jeg meg selv godt påfyll med disse tankene, det er jo det jeg har vært vant til å høre igjennom hele min oppvekst. Dette har preget meg en del i voksenlivet, det er ingen vits å prøve fordi det får jeg uansett ikke til. Eller at man går rundt men dårlig samvittighet for den minste tid, og har følt seg i veien for alle som eksisterer. 

Som liten ble fikk jeg aldri kjærlighet fra min mor, og har heller aldri blitt behandlet som at jeg har vært hennes datter. Det eneste jeg anser som kjærlighet når jeg var liten, var når jeg fikk lov til å se på film. Tror at det var denne gode flukten fra hverdagen og freden, som jeg følte på som kjærlighet. Livet med min mor var full av nye menn, menn som ikke var snill og voldelig mot både meg og min mor. En mor som var både voldelig mot meg og drev med psykisk vold, den psykiske volden var verst. Orker ikke å gå inn på hendelser, kunne ha skrevet bokserier av det.

Det som sårer meg er at mine søsken er elsket og blir behandlet som hennes barn, jeg unner de selvfølgelig dette. Men forstår bare ikke hvorfor jeg ikke blir behandlet som at jeg er min mor sitt barn. Min mor har hatt en kjæreste i over 20 år, og de har fått et felles barn. De prøver også åpenlyst å gjøre forskjell på oss, som å gi de store fine gaver i hverdagen og i høytider og gir åpenlyst billige gaver til meg som ikke er gitt med kjærlighet engang. De har god økonomi, så er ikke det at de ikke har nok penger til å gi meg det samme. De har også et stort behov for å lyge om ting for å provosere, og liker å få reaksjoner. Jeg bruker derfor aldri å si noe når de provoserer eller lyger, eller snakker dårlig om meg til andre som er til stede. Så sitter bare å hører på alt sammen uten å bryte inn å si at dette ikke er sant(kjenner de såpas godt at jeg vet at det blir verre). Og dette er noe av det som sårer aller mest, og sitte å høre på alt det stygge moren min sier om meg og finner på løgner. Jeg og min samboer føler også at de prøver å heve seg over oss, om å eie mer en hva vi gjør når det kommer til bolig, bil eller skryte av inntekt. Jeg og min samboer skjønner ikke poenget og vi prøver ikke å konkurere om hvem som tjener og har mest. Vi synes at det viktigste er å være lykkelig, selvom vi er unge og ikke kan klage på det vi eier men det er ikke viktig for oss. Men det virker som at dette er veldig viktig tema når vi er på besøk, og vi blir så lei av å høre på deres skryting på alt. Og de kan også skryte av seg selv eller deres felles barn på ting som ikke er sant. Vi bruker ikke å si noe på dette og bare later som at vi tror på de, slik at min mor ikke blir rasende. 

De respekterer heller ikke meg og min kjæreste på hvilken regler vi har på vårt barn, og setter ingen grenser og har ingen rutiner hvis barnet vårt overnatter. Så vi må alltid finne på unnskyldninger når de spør om barnet vårt kan komme på overnatting. 

Hva synes dere at jeg bør gjøre? Burde jeg å avslutte kontakten med min mor og eventuelt stefar?

Anonymkode: c8ef7...95f

[AnonymBruker]

Har du noen gang spurt henne hvorfor hun behandler deg annerledes enn de andre? Hva sier de andre søsknene dine om dette? Er bare nysgjerrig. Skjønner ikke hvordan noen foreldre kan behandle barna sine på den måten.

Jeg hadde lett kuttet ut kontakten med henne. Mennesker som ikke bidrar til noe positivt i livet ditt, er ikke verdt å bruke tiden på. Du sliter bare deg og familien din ut. Jeg ville forklart henne hvorfor du ikke ønsker å ha noe mer med henne å gjøre. Da har du i det minste gitt henne en forklaring fra ditt ståsted, selv om hun sannsynligvis ikke er enig i den/ikke vil innrømme at hun er problemet. Samtidig brenner du ikke alle broene, for da har hun muligheten til å endre seg dersom hun innser at "oi, jeg har vært et hespetre". 

Jeg kuttet selv ut min egen mor som tenåring da hun kun brukte tid på festing, ringe meg i fylla osv. Det skal sies at jeg aldri har tvilt på at hun både var glad i meg og gjerne ønsket å være en god mor. Problemet var bare at alt som involverte henne bidro til at livet mitt ble ganske mye dårligere. Det var veldig befriende å slippe alt styret. Jeg fikk en helt annen ro i meg (litt vanskelig å forklare). Nå har hun tørrlagt og har delvis innsett (tror jeg) at hun ødela for seg selv og oss barna. Siden ting er annerledes har vi tatt opp kontakten igjen de siste to årene. Nå opplever jeg kontakten med henne som noe positivt. 

Anonymkode: 099eb...450

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du noen gang spurt henne hvorfor hun behandler deg annerledes enn de andre? Hva sier de andre søsknene dine om dette? Er bare nysgjerrig. Skjønner ikke hvordan noen foreldre kan behandle barna sine på den måten.

Jeg hadde lett kuttet ut kontakten med henne. Mennesker som ikke bidrar til noe positivt i livet ditt, er ikke verdt å bruke tiden på. Du sliter bare deg og familien din ut. Jeg ville forklart henne hvorfor du ikke ønsker å ha noe mer med henne å gjøre. Da har du i det minste gitt henne en forklaring fra ditt ståsted, selv om hun sannsynligvis ikke er enig i den/ikke vil innrømme at hun er problemet. Samtidig brenner du ikke alle broene, for da har hun muligheten til å endre seg dersom hun innser at "oi, jeg har vært et hespetre". 

Jeg kuttet selv ut min egen mor som tenåring da hun kun brukte tid på festing, ringe meg i fylla osv. Det skal sies at jeg aldri har tvilt på at hun både var glad i meg og gjerne ønsket å være en god mor. Problemet var bare at alt som involverte henne bidro til at livet mitt ble ganske mye dårligere. Det var veldig befriende å slippe alt styret. Jeg fikk en helt annen ro i meg (litt vanskelig å forklare). Nå har hun tørrlagt og har delvis innsett (tror jeg) at hun ødela for seg selv og oss barna. Siden ting er annerledes har vi tatt opp kontakten igjen de siste to årene. Nå opplever jeg kontakten med henne som noe positivt. 

Anonymkode: 099eb...450

Jeg har sagt til henne for noen år siden hvordan henne behandler behandler meg, og hvor annerledes henne behandler meg i forhold til mine andre søsken, og andre bekreftet denne gangen dette til henne. Og den gangen så sa henne ikke så mye, hun bruker vanligvis å bli veldig sint. Men har ikke blitt noe bedre, tvert imot..

Jeg har tenkt tanken om det kan være fordi henne fikk meg veldig ung, og at kanskje henne klandrer meg for at ting ikke ble annerledes siden henne fikk meg. Har også følt at jeg er et problem, kanskje det bare er min personlighet og slik jeg er som gjør at henne ikke har klart å bli glad i meg. Andre mener at henne kan være sjalu på meg på et vis, siden moren hennes ga meg kjærlighet og ikke ga henne kjærlighet. Men tanken har også slått meg at henne ikke eier empati, virker slik. Virker som at henne bryr seg om søskene mine, og bærer de på gullstol i forhold(føler meg litt som Askepott i hennes øyne, før henne fikk på seg kjolen og skoen), men jeg er litt usikker på om det er noen ordentlige følelser.. Hun kan behandle de også dårlig, men dette skjer ikke ofte.

Det er akkurat derfor jeg ønsker å høre om hva deres mening er, fordi jeg er så lei av å bruke tid og energi på henne også føler jeg meg bare dratt ned vær gang jeg er på besøk hos de. De lager masse kvalme i familien, og sprer løgner og ekskluderer meg fra selskap og lyver om at jeg er blitt informert. Jeg tror ikke at henne kommer til å forstå hvis jeg sier hvordan ting er, jeg kommer sikkert til å få slengt noen fra henne som gjør sånn at jeg kommer til å føle at det er min feil at ting er slik som de er. Jeg har lite lyst til at barnet vårt skal høre på måten jeg blir snakket til av de og blir behandlet, vil ikke at han skal lære at det er greit å tråkke på noen på den måten. 

Utrolig sterkt av deg å kutte ut kontakten med din mor i en så ung alder, og at du hadde evnen til å se at det var henne som sugde all energien ut av deg når dere var sammen! Det var veldig smart av å gjøre det, og du fikk din mor tilbake ved at hun innså hva hun hadde tapt. 

Jeg har tidligere holdt min mor på avstand, og det har hent at jeg bare har snakket med henne et par ganger i året. Hun har ikke giddet å ringe eller høre hvordan det går, og når jeg møtte henne igjen var det på samme viset. Hun er veldig glad i sitt barnebarn, men det er også mest for å kunne skrive på Facebook at han har vært på besøk, og skryte av at hun bruker så mye tid sammen med han,noe som henne ikke gjør. Henne kan også ha han som unnskyldning hvis det er noe henne ikke orker å være med på, sier at henne må sette av tid til han å være sammen med han. Og det kan henne også lyve om på Facebook, selv om at jeg ser at henne lyver om det. Hvis henne blir konfrontert, så blir henne et monster og det går ikke lenger ant til å være i samme rom som henne lenger.

Jeg savner det å ha en mor å snakke om ting som skjer i livet, få råd fra noen og føle på kjærlighet fra sine foreldre. Har heller ikke kontakt med min far, siden min mor fikk meg i ung alder og han har aldri tatt ansvar for meg. 

Anonymkode: c8ef7...95f

[SesameStreet]

Jeg tenker at du må gjøre det som føles riktig for deg. 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har sagt til henne for noen år siden hvordan henne behandler behandler meg, og hvor annerledes henne behandler meg i forhold til mine andre søsken, og andre bekreftet denne gangen dette til henne. Og den gangen så sa henne ikke så mye, hun bruker vanligvis å bli veldig sint. Men har ikke blitt noe bedre, tvert imot..

Jeg har tenkt tanken om det kan være fordi henne fikk meg veldig ung, og at kanskje henne klandrer meg for at ting ikke ble annerledes siden henne fikk meg. Har også følt at jeg er et problem, kanskje det bare er min personlighet og slik jeg er som gjør at henne ikke har klart å bli glad i meg. Andre mener at henne kan være sjalu på meg på et vis, siden moren hennes ga meg kjærlighet og ikke ga henne kjærlighet. Men tanken har også slått meg at henne ikke eier empati, virker slik. Virker som at henne bryr seg om søskene mine, og bærer de på gullstol i forhold(føler meg litt som Askepott i hennes øyne, før henne fikk på seg kjolen og skoen), men jeg er litt usikker på om det er noen ordentlige følelser.. Hun kan behandle de også dårlig, men dette skjer ikke ofte.

Det er akkurat derfor jeg ønsker å høre om hva deres mening er, fordi jeg er så lei av å bruke tid og energi på henne også føler jeg meg bare dratt ned vær gang jeg er på besøk hos de. De lager masse kvalme i familien, og sprer løgner og ekskluderer meg fra selskap og lyver om at jeg er blitt informert. Jeg tror ikke at henne kommer til å forstå hvis jeg sier hvordan ting er, jeg kommer sikkert til å få slengt noen fra henne som gjør sånn at jeg kommer til å føle at det er min feil at ting er slik som de er. Jeg har lite lyst til at barnet vårt skal høre på måten jeg blir snakket til av de og blir behandlet, vil ikke at han skal lære at det er greit å tråkke på noen på den måten. 

Utrolig sterkt av deg å kutte ut kontakten med din mor i en så ung alder, og at du hadde evnen til å se at det var henne som sugde all energien ut av deg når dere var sammen! Det var veldig smart av å gjøre det, og du fikk din mor tilbake ved at hun innså hva hun hadde tapt. 

Jeg har tidligere holdt min mor på avstand, og det har hent at jeg bare har snakket med henne et par ganger i året. Hun har ikke giddet å ringe eller høre hvordan det går, og når jeg møtte henne igjen var det på samme viset. Hun er veldig glad i sitt barnebarn, men det er også mest for å kunne skrive på Facebook at han har vært på besøk, og skryte av at hun bruker så mye tid sammen med han,noe som henne ikke gjør. Henne kan også ha han som unnskyldning hvis det er noe henne ikke orker å være med på, sier at henne må sette av tid til han å være sammen med han. Og det kan henne også lyve om på Facebook, selv om at jeg ser at henne lyver om det. Hvis henne blir konfrontert, så blir henne et monster og det går ikke lenger ant til å være i samme rom som henne lenger.

Jeg savner det å ha en mor å snakke om ting som skjer i livet, få råd fra noen og føle på kjærlighet fra sine foreldre. Har heller ikke kontakt med min far, siden min mor fikk meg i ung alder og han har aldri tatt ansvar for meg. 

Anonymkode: c8ef7...95f

Dette er absolutt ikke bra. Men dersom du bestemmer deg for å kutte henne ut, da er du jo forberedt på at hun kommer til å si noe. Det har utrolig mye å si for hvordan du blir å føle det. Slik som det er nå er du faktisk fullstendig klar over at det er måten hun er på mot deg som er problemet, ikke måten du er på. Dessuten har hun behandlet deg slik fra du var et barn, og det er ALDRI barns feil at voksne er slik. 

Jeg lurer også litt på hvor gammelt barnet ditt er? Dersom du opplever at hun er mest opptatt av barnet fordi hun kan bruke han som en unnskyldning, opplever han eller vil han oppleve det samme? For det kan være utrolig ødeleggende for han. 

Hvordan er forholdet til søsknene dine? Svigerforeldrene dine? Siden du ikke har en far heller, vil det nok bety mye for deg å vite at du har "noen" dersom du velger å kutte ut din mor. For min del var det f.eks. ganske enkelt å kutte ut min mor, men det var jo fordi jeg hadde fantastiske fosterforeldre som alltid har behandlet meg som sin egen datter. 

Anonymkode: 099eb...450

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er absolutt ikke bra. Men dersom du bestemmer deg for å kutte henne ut, da er du jo forberedt på at hun kommer til å si noe. Det har utrolig mye å si for hvordan du blir å føle det. Slik som det er nå er du faktisk fullstendig klar over at det er måten hun er på mot deg som er problemet, ikke måten du er på. Dessuten har hun behandlet deg slik fra du var et barn, og det er ALDRI barns feil at voksne er slik. 

Jeg lurer også litt på hvor gammelt barnet ditt er? Dersom du opplever at hun er mest opptatt av barnet fordi hun kan bruke han som en unnskyldning, opplever han eller vil han oppleve det samme? For det kan være utrolig ødeleggende for han. 

Hvordan er forholdet til søsknene dine? Svigerforeldrene dine? Siden du ikke har en far heller, vil det nok bety mye for deg å vite at du har "noen" dersom du velger å kutte ut din mor. For min del var det f.eks. ganske enkelt å kutte ut min mor, men det var jo fordi jeg hadde fantastiske fosterforeldre som alltid har behandlet meg som sin egen datter. 

Anonymkode: 099eb...450

Det er vanskelig å skulle kutte ut kontakten med sin familie, jeg vet at kutter jeg ut min mor, så blir jeg nødt til å kutte ut min stefar også. Han støtter henne fullt ut i alt henne sier og gjør, og det blir ikke noe bedre hvis alt det hun sier kommer via han.. Hun er veldig utspekulert og vet akkurat hva henne skal si og gjøre slik at henne får folk til å gjøre det hun vil. Hun kommer nok også hvis jeg kutter henne ut, til å vri dette til alle at dette var min feil og at jeg er vanskelig. Samboeren min brukte lang tid på å skjønne hvordan hun er, han trodde at hun var kjempehyggelig, til han plutselig sa en dag at dette er ikke greit lenger. At han skjønte ikke hvorfor henne behandlet meg så dårlig, og at han ikke aksepterte måten hun var mot meg på. Han ønsker at jeg skal få et godt forhold til henne, og har lenge pushet meg til å dra på besøk og har ikke skjønt hvorfor jeg ikke har lyst til å dra på besøk. 

Jeg har ikke lyst til å miste kontakten med mine søsken, og dette er grunnen til at jeg har svelget mange kameler og vært på besøk hos de. Vi har andre familiemedlemmer rundt oss, som tar vare på oss og viser oss kjærlighet, så vi blir ikke uten familie rundt oss. 

Barnet mitt er 8 år gammelt, og jeg har lenge tenkt på hvilken påvirkning dette kan ha for han. Vet at de er snille med han og behandler han pent. Men de er ikke flinke til å følge han opp og passe på rutiner og at han får i seg nok mat i løpet av en dag, de er litt ansvarsløse.

Heldig du er som har fosterforeldre, det er jo foreldre som faktisk har ønsket seg barn selv og som ofte er flinkere til å ta seg av barna. Kunne ønske at jeg ble sett når jeg gikk på skole og i barnehagen at jeg ikke hadde det bra, og heller fikk et annet hjem. Selv om at det nok sikkert ikke er lett å være liten og skal knytte seg til noen helt fremmede mennesker. 

Føler bare at jeg ikke har lyst til å bruke all min energi på å få et godt forhold til min mor, når hun egentlig ikke ønsker å ha noe med meg å gjøre og når hun heller ikke bryr seg om meg. Og at jeg kan slippe unna alt det negative jeg får høre når jeg er på besøk og all lyvingen. 

Anonymkode: c8ef7...95f