Hvor mange av dagens unge må ta seg sammen?

[AnonymBruker]

Jeg vet det er mange unge som har psykiske problemer. Det er mange som sliter skikkelig, og som trenger hjelp. Det være f.eks. traumer, vanskelige familiesituasjoner, mobbing, incest/voldtekt eller psykiske lidelser av mange slag. Disse må selvfølgelig få hjelp, forståelse og trøst. 

Jeg hadde en samtale idag og fikk høre av en som sa at det er mange som bare burde ta seg sammen. Ikke de som faktisk er syke eller har store problemer, men de som skaper problemene selv eller sier at de er deprimerte fordi de er lei seg en dag. Jeg synes det er skummelt å slenge ut at en person bare må ta seg sammen, for man vet aldri hva som skjuler seg bak. Man kan ikke lese andres tanker, og man MÅ være forsiktig. Derfor heller jeg mer imot å forstå de som sier at de sliter, istedenfor å tenke at de er slappe. 

Hva tenker dere? Hvor stor andel tror dere påberoper seg problemer de ikke har? 

Anonymkode: 8d32d...c79

[Daniel123]

Dagens ungdomskultur er svært individualistisk og konkurransepreget, og da skal det ikke så mye til for at en liten angstlidelse blusser opp Altså tror jeg de fleste som påberoper seg en psykisk lidelse, snakker sant, og har denne lidelsen.

Samtidig finnes det utvilsomt et lite mindretall som påberoper seg en psykisk lidelse for oppmerksomhet/sympati. Jeg kjenner personlig til mennesker som har hevdet de har det ene og det andre (spesielt angst og høysensitivitet er utbredt blant slike hypokondrere), men som mest sannsynlig ikke har dette. Det er gjerne de med dårlig selvtillit og med en grumsete bakgrunn, som påberoper seg fiktive sykdommer.   

[GLADIATORE]

På ‎19‎.‎09‎.‎2017 den 23.02, AnonymBruker skrev:

Jeg vet det er mange unge som har psykiske problemer. Det er mange som sliter skikkelig, og som trenger hjelp. Det være f.eks. traumer, vanskelige familiesituasjoner, mobbing, incest/voldtekt eller psykiske lidelser av mange slag. Disse må selvfølgelig få hjelp, forståelse og trøst. 

Jeg hadde en samtale idag og fikk høre av en som sa at det er mange som bare burde ta seg sammen. Ikke de som faktisk er syke eller har store problemer, men de som skaper problemene selv eller sier at de er deprimerte fordi de er lei seg en dag. Jeg synes det er skummelt å slenge ut at en person bare må ta seg sammen, for man vet aldri hva som skjuler seg bak. Man kan ikke lese andres tanker, og man MÅ være forsiktig. Derfor heller jeg mer imot å forstå de som sier at de sliter, istedenfor å tenke at de er slappe. 

Hva tenker dere? Hvor stor andel tror dere påberoper seg problemer de ikke har? 

Anonymkode: 8d32d...c79

Jeg tror de aller færreste i Norge får høre at de må ta seg sammen. Det gjelder ikke alle. Men det begynner å bli vel drøyt i Norge. Bare det å droppe ut av VGS før du er ferdig, er virkelig ikke veien å gå.

Folk flest har det bra i Norge. Jeg kan sammenligne med helt andre steder og mener det er innafor å skrive det jeg sier. De som ikke responderer på enkle metoder som å ta seg sammen, trenger trolig mer bistand.

Noe i den duren. Alle vil jo egentlig sove når alarmklokken ringer. Noen derimot står alltid opp. Ikke fordi det er enkelt.

Jeg er redd dette her i større og større grad går utover de som virkelig er psyke.

  

[GLADIATORE]

For de aller fleste av oss, hvis viljen er der, kan holde denne talen i fremtiden.

Jeg virkelig mener det. 

[GLADIATORE]

På ‎20‎.‎09‎.‎2017 den 18.34, Daniel123 skrev:

Dagens ungdomskultur er svært individualistisk og konkurransepreget, og da skal det ikke så mye til for at en liten angstlidelse blusser opp Altså tror jeg de fleste som påberoper seg en psykisk lidelse, snakker sant, og har denne lidelsen.

Og da skal de legge seg ned å tenke på hvor mye bedre tidligere generasjoner hadde det? Nei. Totalt uenig. Vi tilhører en generasjon som har blitt overforstått. Det er bare min mening. Og den bøyer jeg meg for. 

[Gjest Mass]

Det blir hvertfall spennende å følge utviklingen videre når begrepet kjernefamilie dør ut og alle 50/50 barna vokser opp med mine/dine/våre-løsninger. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Mass skrev:

Det blir hvertfall spennende å følge utviklingen videre når begrepet kjernefamilie dør ut og alle 50/50 barna vokser opp med mine/dine/våre-løsninger. 

Sant. 

En annen medvirkende faktor er tendensen til at folk selvdiagnoserer seg selv. Og finner de ikke en reell diagnose så skaper de en. Latskap, stress o.l får nye navn som man kan flotte seg med. Delvis fordi det pynter grisen, men også delvis fordi man ikke klarer å leve opp til egne forventninger.

Anonymkode: 1f04c...bf7

[Maleficenta]

Syns alle som sliter bør ta seg sammen og kjempe igjennom så de kan bli friske igjen, istedet for å omfavne den psykiske sykdommen og oppføre seg som om de er sykdommen, noe jeg føler psykisk syke ofte gjør. Er bare et fåtall som står fram om sine lidelser og kjemper for å klare seg tross disse. Disse få burde være en inspirasjon for alle unge som sliter.

Og så tror jeg alt for mange er uføre. Syns ikke det er rett st staten bare gir de uføretrygd og hjelper dem å gi opp.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Maleficenta skrev:

Syns alle som sliter bør ta seg sammen og kjempe igjennom så de kan bli friske igjen, istedet for å omfavne den psykiske sykdommen og oppføre seg som om de er sykdommen, noe jeg føler psykisk syke ofte gjør. Er bare et fåtall som står fram om sine lidelser og kjemper for å klare seg tross disse. Disse få burde være en inspirasjon for alle unge som sliter.

Og så tror jeg alt for mange er uføre. Syns ikke det er rett st staten bare gir de uføretrygd og hjelper dem å gi opp.

Ja det er mye offermentalitet ute og går hos psykisk syke. Ofte tror jeg ikke de forstår st hva de sier og gjør faktisk påvirker folk rundt dem. Ansvarsløshet i forskjellige områder er nok også et punkt på plakaten. Ansvarsløshet for andres følelser er lett å fraskrive seg. 

Anonymkode: ce85b...e75

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja det er mye offermentalitet ute og går hos psykisk syke. Ofte tror jeg ikke de forstår st hva de sier og gjør faktisk påvirker folk rundt dem. Ansvarsløshet i forskjellige områder er nok også et punkt på plakaten. Ansvarsløshet for andres følelser er lett å fraskrive seg. 

Anonymkode: ce85b...e75

Eller at en del av sykdomsbildet er at man tar innover seg andres smerte så mye at man går med konstant dårlig samvittighet for alt, føler man er en dårlig person osv.. og skyld i at andre har det vanskelig.

Anonymkode: 8d32d...c79

[Maleficenta]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eller at en del av sykdomsbildet er at man tar innover seg andres smerte så mye at man går med konstant dårlig samvittighet for alt, føler man er en dårlig person osv.. og skyld i at andre har det vanskelig.

Anonymkode: 8d32d...c79

Da må man skaffe seg hjelp til å bearbeide disse tankene

[Gjest Mass]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sant. 

En annen medvirkende faktor er tendensen til at folk selvdiagnoserer seg selv. Og finner de ikke en reell diagnose så skaper de en. Latskap, stress o.l får nye navn som man kan flotte seg med. Delvis fordi det pynter grisen, men også delvis fordi man ikke klarer å leve opp til egne forventninger.

Anonymkode: 1f04c...bf7

Joda, men tenker at med mindre de har tenkt å bo hos mor/far eller på gaten, så vil de ikke fungere i arbeidslivet og i samfunnet generelt når de ikke kan sykemelde seg selv på selvdiagnose eller troppe opp på nav og si at "jeg leste på google at jeg har angst" f.eks. Så om de gjør det så kommer de ikke lange veien med det.

Samfunnet er blitt bløtere, men mer krevende på samme tid med tanke på sosiale medier og at det virker som at det er vanskeligere å få seg jobb. Jeg kunne jobbe fra 13 års alderen ved å gå med aviser f.eks.

[AnonymBruker]

Vi er i ferd med å skape en krenkelseskultur. Folk blir krenket og såret for den minste ting, og livet blir vanskelig om en ikke får ting tilrettelagt. Når de kommer i situasjoner der de må tenke på noe annet enn seg selv og sine behov vet de ikke hva de skal gjøre, og blir fortvilet. 

Jeg mener selv jeg sliter nok med negativt tankemønster om meg selv, jeg har i perioder hatt det veldig tungt og slitsomt. Når jeg tenker tilbake på perioder jeg har hatt, lurer jeg nesten litt på hvorfor jeg ikke sykemeldte meg. Men midt oppi det tenkte jeg bare på at jeg måtte stå på, holde hodet over vannet og holde ut! Og egentlig har det gjort meg sterkere. Hadde jeg sykemeldt meg hadde jeg ikke kunnet jobbet med problemene mine i hverdagen. Og det er jo å komme seg gjennom og takle hverdagen som fører deg videre i livet. Havner jeg i lignende situasjoner senere vet jeg nå mer om hvordan jeg skal tåle det.

Er enig i det TS sier at man selvfølgelig skal være forsiktig med å be hvem som helst om å "ta seg sammen", man vet jo aldri. Og noen er så langt nede at det omtrent er umulig. Men jeg kjenner folk som har hatt det så jævlig at jeg nesten griner av det, men som likevel aldri gir opp! Jeg beundrer de jeg kjenner som er sånn, og de har nok også vært en motivasjon for at jeg selv skal klare å komme meg gjennom tunge stunder. 

Anonymkode: 1c1e5...ea2

[AnonymBruker]

Slik jeg ser det, er det foreldregenerasjonen som svikter. Det er de som må lære opp barna sine, vise dem hvordan overleve og takle det moderne samfunn. Du kan ikke legge skylden på de unge som vokser opp, du må legge skylden på foreldrene som skal veivise og veilede.

Sosiale medier og andre teknologiske fremskritt har blitt undervurdert av de "voksne" og det er barna deres som lider av det. Den psykologiske utviklingen holder ikke tritt med den teknologiske. 

Det er stadig mer "hat" og kritiske stemmer på internett og i samfunnet, de unge lærer ikke noe for å takle disse overveldende kritiske og sinte røster. De lærer ikke hvordan de skal vurdere meninger etter hvor de kommer fra. Samfunnet er ikke lenger slik at vi kan ta alt til oss, vi er nødt til å lære hvordan forskjellsbehandle informasjon og meninger. Vi er nødt til å lære oss å legge bort vise meninger og ta til oss andre. Men dette er en type informasjon og holdning den forrige generasjonen ikke har og ikke er i stand til å lære bort til den neste. Så vi får barn og unge som tar til seg alt av negative holdninger og meninger

Anonymkode: 7a8d6...571

[AnonymBruker]

Hva menes med "dagens unge"? Er dagens unge mindre tøffe og mer syke enn noen generasjoner tilbake, er det dét som menes?

I så fall tviler jeg sterkt på at det er tilfelle. Grunnen til at flere har psykiske diagnoser i dag er snarere at diagnoser ikke var en greie for 70 år siden. Man hadde ikke navn og registre for sånt, med mindre man var så syk at man havnet på sinnsykeasyl. Folk hadde ikke noe begrep om hva depresjon eller angst var for noe. Man kalte det å "slite med nerver" på folkemunne, og det var det mange som gjorde dengang. Mange som i dag ville blitt regnet som psykisk syke havnet også på spritflaska før i tiden, eller ble gatelasaroner, og ble regnet som alkiser/fattigfranser snarere enn syke. Dermed kom heller ikke de med i noen helsestatistikk.

Jeg er via jobb mye i kontakt med unge asylsøkere/flyktninger som kommer hit fra fattige og utrygge kår, og de er absolutt ikke mer robuste og mer psykisk sterke enn norsk ungdom bare fordi de aldri har fått "sydd puter under armene". De har vokst opp i tøffe samfunn, og de bærer preg av det. Når de undersøkes av psykologer har de drøssevis diagnoser og komplekse psykiske utfordringer. Så at "snille samfunn" som det moderne norske samfunnet gjør ungdom svakere og feigere, er bare tull. Sannsynligvis er norsk ungdom meget robust og oppegående. Forskjellen er at vi har et aktivt helsevesen som gjør at diagnoser faktisk blir gitt der de trengs, og at det er et fokus rundt psykisk helse. 

Anonymkode: d4058...efe