Verdens vrangeste 2-åring

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg vil oppnå med denne posten, kanskje litt medfølelse, kanskje å høre at noen har det litt likt, kanskje jeg bare trenger å skrive den for min egen del. Men jeg har det så forferdelig vanskelig med 2-åringen min. Jeg innser at det umiddelbart høres ut som nok et tilfelle av helt naturlig og vanlig trass, men det føles som om vi er de eneste som har det som dette. Gutten var en "enkel baby" til ca 10 mnd. Etter det har det vært mange vonde stunder, som har toppet seg det siste halvåret. Han hyler og skriker dagen lang. Vi vekker nabolaget kl 5 hver morgen med dødsskrikene hans. Han skriver fordi han er våken, skriker fordi han ikke vil sove mer. Han vil ingenting. Og hvis han vil noe, så ombestemmer han seg når han får det han vil. Med dødsskrik som varer og varer. Han vil ikke være ute, han vil ikke være inne. Han vil ikke ha på sko, han vil ikke ha av sko. 2 timer hyling for skoene. 2 timer med hyling fordi vi skal spise. Han vil ikke holdes, han vil ikke stå selv. 2 timer med hyling om holdes/stå selv. Både jeg og pappen prøver så godt vi kan å være tålmodige, men det er så utrolig vanskelig i lengden. Mest har jeg lyst til å sette meg i fosterstilling i et hjørne og bare gråte. "Alle andre" har tilsynelatende så enkle og fornøyde barn. Her hjemme er det bare uhyggelig. Vi har det best alle sammen når han er i barnehagen. Da sier de at han er snill og grei. Vi gruer oss alltid til helga, helga består av forferdelig masse uhygge. Han liker å leke på lekeplassen, da har vi det godt, men det fører alltid til enda mer sliten gutt når vi kommer hjem og et par timer ekstra med hyling. Og hadde det bare vært "normalt" volum på den hylinga... Får så vondt av han også, det må være utrolig slitsomt å ha det sånn. Og han må jo merke at vi blir berørt av det, det er nok også en vond følelse. Dette går også kraftig utover forholdet til meg og min mann. Vi er totalt tappet for energi, og begynner lettere å glefse til hverandre. Jeg går grundt med en konstant dårlig samvittighet for at vi tydeligvis ikke klarer å gjøre det beste for sønnen vår, og dårlig samvittighet overfor min mann, og for naboene. Det er så jævlig leit det hele. 

Vi har så få bekymringer ellers, han har alltid vært tidlig ute med alt, sover godt og er enkel å legge, snakker flytende og gjør seg forstått på alle vis muntlig. Og når han er god så er han SÅ GOD. Men det er lenge mellom de gode stundene.. 

Det var dagens utblåsning, men jeg trengte nok den. Det føles så tabu å snakke om det med andre mødre, har prøvd, men andre mødre har en tendens til å komme med teorier om hvorfor deres barn er engler i forhold, og teoriene og rådene er alltid sånne ting som vi har prøvd for lengst og som overhodet ikke virker her. 

Jeg har mine tvil, men finnes det noen andre ute i verden som har opplevd noe lignende? I såfall, værsåsnill fortell meg at det går over? Og, fikk dere noen gang lyst på flere barn? 

Anonymkode: 73319...ab5

[AnonymBruker]

Skriker*, ikke skriver, så klart.

Anonymkode: 73319...ab5

[AnonymBruker]

Jeg har ikke engang barn, men om jeg skulle forsøkt noe fra mitt ståsted, så ville jeg kanskje engasjert en familieterapaut som kunne komme og observere gutten både alene i barnehagen og sammen med dere hjemme. Siden han er grei i barnehagen er det tydeligvis noe som skjer når han er sammen med dere som skaper en negativ energi. En utenforstående kan kanskje se hva som går galt i dynamikken som man selv ikke ser fordi man er så "oppi" det hele tiden  

Anonymkode: 6088f...349

[AnonymBruker]

Jeg støtter Familieterapeut, eller kontakt med helsevesenet generelt, dette høres for slitsomt ut til å takle alene eller med råd fra Kvinneguiden. 

Anonymkode: b7afc...63b

Endret 19. september 2017 av sofie777

[AnonymBruker]

Kontakt helsestasjonen og spør om de har kurs i COS (circle og security). Det er et veiledningsprogram for foreldre med barn mellom 0-18år. Jeg har nylig vært igjennom kurset selv da jeg har slitt med tilnærming og å skape en god relasjon mellom meg og min snart 5åring. Har følt det sånn siden hun var ca 1år. Angrer på at jeg ikke turte å be om hjelp tidligere. Min partner har også deltatt og sammen har vi klart å gjenvinne balansen i hjemmet og harmonien ruler. Fikk konkrete tips og øve på,og fikk se små filmsnutter som for oss skapte refleksjon og gjenkjenning.Jeg fikk også hjelp av en psykolog 6timer (gratis gjennom helsestasjon) for å endre mitt tankesett ifht meg selv og min egen trygghet i mammarollen.

Det høres krevende ut og ha det slik som dere har det. Kontakt helsestasjonen i dag så slipper dere å ha det sånn veldig mye lenger. Lykke til. Klem 😀

Anonymkode: e8271...262

[AnonymBruker]

Min var tilnærmet sånn. 

Spørsmål: er det i overganger han blir sånn? Altså når dere skal bytte aktivitet eller noe endres? Min reagerte (og gjør det fortsatt) på overganger/endringer. Hun ville ikke kle på, hun ville ikke gå ut - og når hun først var påkledd og ute,  så ville hun ikke gå inn og kle av. Å få henne i dusjen kan fortsatt være en halvtime-times kamp - og når hun først er kommet i stampen så skal hun i alle fall ikke ut av den igjen! 

Her funker det til en viss grad å forberede og å leke seg gjennom ting. 'Når vi er ferdige å spise, skal vi ta på jakke og sko, vi skal til lekeplassen.' 'Sistemann til gangen er en gammel promp! Og nå skal jeg vinne!' (La ungen vinne, for all del!) 'Åååeh, jeg vil ikke være en gammel promp!' 'Klarer du å hoppe over dørstokken?' 

Og når ingenting annet funker - ta ungen under armen og gå. La ham hyle, men sett også ord på følelsene hans. 'Nå ble du veldig frustrert for at mamma bestemte at vi skal dra. Det forstår jeg godt, det er ikke alltid så gøy å bli bestemt over. Likevel så er det sånn at mamma bestemmer at vi må dra nå.'

Dere kan vurdere å spørre kommunen om et cos-p eller pmto-kurs. Veldig gode foreldrekurs som lærer oss å tone inn på barnas følelser og å sette gode grenser. Jeg har gjennomført begge, og det er gode kurs.

(Datteren min har adhd, hos henne er det årsaken til at hun vegrer seg for overganger. Overganger kan oppleves som uoversiktlige for henne, og hennes primærreaksjon da er sinne. Hun fikk diagnosen som femåring.)

Anonymkode: 503ac...be3

[bettsa]

Datteren vår var slik da hun var 2. Nå er hun 4 og det gikk heldigvis over. Veldig grei i barnehagen og veldig trassig hjemme. Vet ikke årsaken til hvorfor hun var slik. Hadde raserianfall hjemme og i butikken, var et mareritt. Har nå fått en baby, håper ikke han blir slik hun var.

[Fleur Delacour]

Søk hjelp på helsestasjonen og få foreldreveiledning.

Dere trenger hjelp fra en utenforstående.

Lykke til. 

[AnonymBruker]

"Vi er totalt tappet for energi, og begynner lettere å glefse til hverandre."

Håper dere ikke krangler mens barnet er i huset. Barn får med seg mye mer enn mange foreldre forstår. Dere skal være forbildet her.

Å la barnet skrike og være lei seg i nesten 2 timer for små ting som å ta på sko og slikt, høres ut som feil strategi. Da er det mangel på følelsesmessig kontakt og forståelse barnet trenger for sin situasjon.

Ta fri litt mer fra jobb, slik at barnet får mulighet til å slappe mer av hjemme. Der funker alltid bra for oss. Mange tenker at jobb er mer viktig enn barna sine. De ser kanskje barna bare 2-3 timer hver dag, mens barna ser de ansatte i barnahagen 9-10 timer hver dag. Gi litt tid til barna er en god ting!

Ellers er det bare å stå på. Vær rolig og tolmodig. Men husk å møte barnet på det følelseplanet det er på. Si at du forstår hvorfor han føler slik han gjør, også forklarer du han hvorfor sånn og sånn.

Anonymkode: b1a1a...9c9

[AnonymBruker]

Takk for tips om kurs, de har jeg ikke hørt om før og skal absolutt sjekke om det finnes i nærheten.


 

5 minutes ago, AnonymBruker said:

"Vi er totalt tappet for energi, og begynner lettere å glefse til hverandre."

Håper dere ikke krangler mens barnet er i huset. Barn får med seg mye mer enn mange foreldre forstår. Dere skal være forbildet her.

Å la barnet skrike og være lei seg i nesten 2 timer for små ting som å ta på sko og slikt, høres ut som feil strategi. Da er det mangel på følelsesmessig kontakt og forståelse barnet trenger for sin situasjon.

Ta fri litt mer fra jobb, slik at barnet får mulighet til å slappe mer av hjemme. Der funker alltid bra for oss. Mange tenker at jobb er mer viktig enn barna sine. De ser kanskje barna bare 2-3 timer hver dag, mens barna ser de ansatte i barnahagen 9-10 timer hver dag. Gi litt tid til barna er en god ting!

Ellers er det bare å stå på. Vær rolig og tolmodig. Men husk å møte barnet på det følelseplanet det er på. Si at du forstår hvorfor han føler slik han gjør, også forklarer du han hvorfor sånn og sånn.

Anonymkode: b1a1a...9c9

Vi krangler aldri, hverken foran barn eller når vi er alene. Men vi blir lettere sure i den dagligdagse kommunikasjonen, og ja, jeg er enig i at det er uheldig. 

Ellers mente jeg ikke å fremstille det som at vi "lar" barnet skrike for "små ting". Det er han som har bestemt at de små tingene er store ting for ham, og han skriker uansett hva vi gjør. Vi prøver selvsagt å få oppmerksomheten over på andre ting, vi følger alle triks i boka hva gjelder vise forståelse, rolig kommunikasjon på hans nivå, snakke om følelser osv. Men det funker ikke.

Og jeg skulle ønske at det å være hjemme var "slappe av-tid" for barnet. Men det er stikk motsatt. Takk for tipset likevel, vi har prøvd det også. "Mange tenker at jobb er mer viktig enn barna sine"?? Det tror jeg de færreste tenker. Håper ikke innlegget mitt ga inntrykk av at det er det jeg tenker. Barnet er forøvrig i barnehage 8-15, og sover 12-14. Det betyr at han er våken hjemme fra 5-8, og 15-19. Lenger hjemme i våken tilstand enn han er i barnehagen i våken tilstand, altså. Men det er sikkert lurt å ha i bakhodet likevel. Takk

Anonymkode: 73319...ab5

[AnonymBruker]

2 minutes ago, AnonymBruker said:

Takk for tips om kurs, de har jeg ikke hørt om før og skal absolutt sjekke om det finnes i nærheten.


 

Vi krangler aldri, hverken foran barn eller når vi er alene. Men vi blir lettere sure i den dagligdagse kommunikasjonen, og ja, jeg er enig i at det er uheldig. 

Ellers mente jeg ikke å fremstille det som at vi "lar" barnet skrike for "små ting". Det er han som har bestemt at de små tingene er store ting for ham, og han skriker uansett hva vi gjør. Vi prøver selvsagt å få oppmerksomheten over på andre ting, vi følger alle triks i boka hva gjelder vise forståelse, rolig kommunikasjon på hans nivå, snakke om følelser osv. Men det funker ikke.

Og jeg skulle ønske at det å være hjemme var "slappe av-tid" for barnet. Men det er stikk motsatt. Takk for tipset likevel, vi har prøvd det også. "Mange tenker at jobb er mer viktig enn barna sine"?? Det tror jeg de færreste tenker. Håper ikke innlegget mitt ga inntrykk av at det er det jeg tenker. Barnet er forøvrig i barnehage 8-15, og sover 12-14. Det betyr at han er våken hjemme fra 5-8, og 15-19. Lenger hjemme i våken tilstand enn han er i barnehagen i våken tilstand, altså. Men det er sikkert lurt å ha i bakhodet likevel. Takk

Anonymkode: 73319...ab5

Da er du på riktig spor ihvertfall. Tror du kan legge bak den dårlige samvittigheten og glede deg til denne periloden snart går over.

Anonymkode: b1a1a...9c9

[AnonymBruker]

36 minutes ago, AnonymBruker said:

Jeg har ikke engang barn, men om jeg skulle forsøkt noe fra mitt ståsted, så ville jeg kanskje engasjert en familieterapaut som kunne komme og observere gutten både alene i barnehagen og sammen med dere hjemme. Siden han er grei i barnehagen er det tydeligvis noe som skjer når han er sammen med dere som skaper en negativ energi. En utenforstående kan kanskje se hva som går galt i dynamikken som man selv ikke ser fordi man er så "oppi" det hele tiden  

Anonymkode: 6088f...349

Dette kan nok være en idé. Samtidig føles det drastisk, og det gjør meg enda litt mer fortvilet å tenke at dette skal være nødvendig.. Men hvis det fortsetter som dette, må vi nok engasjere en familieterapeut ja.

Anonymkode: 73319...ab5

[AnonymBruker]

29 minutes ago, AnonymBruker said:

Spørsmål: er det i overganger han blir sånn? Altså når dere skal bytte aktivitet eller noe endres? Min reagerte (og gjør det fortsatt) på overganger/endringer. Hun ville ikke kle på, hun ville ikke gå ut - og når hun først var påkledd og ute,  så ville hun ikke gå inn og kle av. Å få henne i dusjen kan fortsatt være en halvtime-times kamp - og når hun først er kommet i stampen så skal hun i alle fall ikke ut av den igjen! 

(Datteren min har adhd, hos henne er det årsaken til at hun vegrer seg for overganger. Overganger kan oppleves som uoversiktlige for henne, og hennes primærreaksjon da er sinne. Hun fikk diagnosen som femåring.)

Anonymkode: 503ac...be3

Det kan være noe i det at det er endringer i forskjellige varianter som gjør ham urolig. Samtidig er det endringer han møter hver dag, skulle nesten tro at han ble mindre usikker på de kjente endringene med tiden liksom. Kanskje det er en diagnose i bildet her også, men det er vel umulig å finne ut av så tidlig..

Anonymkode: 73319...ab5

[Rotemor]

Ta kontakt med helsestasjonen, be om foreldreveiledningskurs av et eller annet slag.

Det finnes treningsprogram for foreldre. Det er dessverre slik at trass ofte er et resultat av erfaring.

Gode eksempler på dette er når feks barn skriker i butikken for å få leke og foreldrene strever med å roe barnet og tilbyr is. Hva skal man lære av det? Jo, jeg skriker og har det vondt og så får jeg is....M.a.o belønner man dårlig oppførsel og det er en superforvirrende måte å lære på.

Men det var bare et eksempel....Det er jo ikke alltid man vet hva det er som blir galt, eller at man har lagt opp til det selv. Likevel finnes det gode tips til hvordan man skal jobbe med å få bort slike uvaner. 

Man må ta noen kamper, men man må vite hvordan. At han stortrives i barnehagen bekrefter jo teorien om at noe blir galt i håndteringen hjemme.

Jeg skriver selvsagt ikke det for å gi skyldfølelse, men fordi det er en sannhet. Dere elsker han og ønsker han alt godt. Likevel er han sur hjemme og blid borte...

 

[Rotemor]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være noe i det at det er endringer i forskjellige varianter som gjør ham urolig. Samtidig er det endringer han møter hver dag, skulle nesten tro at han ble mindre usikker på de kjente endringene med tiden liksom. Kanskje det er en diagnose i bildet her også, men det er vel umulig å finne ut av så tidlig..

Anonymkode: 73319...ab5

Ikke grip etter diagnoser!! Han har det jo fint i barnehagen. Barn med diagnoser skal også ha oppdragelse selv om det da kan være andre hensyn.

Ett av mine 4 barn var veldig trassig i den alderen. Alt var feil. Det gikk over med diverse knep. Men jeg husker noen episoder da jeg bar han inn i barnehagen mot hans vilje, eller bar han ut igjen. Som regel med skoene i hendene fordi det ikke nyttet. Jeg var ikke sint, men bestemt. Inn døren hjemme så fikk han være i fred til han kom av seg selv. da var han hjertelig velkommen selvsagt. Med tiden forsto han vel selv at han hadde valg. 1. Sitte i gangen og furte og skrike. 2. Bli med de andre på kjøkkenet og perle...

Riktig eller galt så har jeg ikke tid til å forhandle i evigheter med totalt irrasjonelle mennesker - små eller store.

Hovedpoenget er vel at ting tar tid og finne ut av. Man må holde ut og gjøre minst mulig feil i mellomtiden.

[Gjest brud3813]

Jeg ville bare si at min nevø var ganske lik, og det gikk over. Han var også veldig tidlig ute i utviklingen, både motorisk og språklig, og foreldrene hans tror han kan ha blitt overveldet av å lære seg så mye nytt på en gang.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke en så krevende 2 åring som deg, og heller ikke eldste var så krevende. Vi har turbulenser, men ikke på dette nivået. Men jeg vet at eldste håndterer ting mye bedre om hun er godt forberedt. Skal hun til legen, ja, så snakker vi om det 1-2 uker i forveien, gjerne annenhver dag eller hver dag når det nærmer seg. Snakker om hva vi skal snakke om, hva legen kommer til å gjøre osv. Kanskje gjelder det din gutt også - men han er bare 2. Det er mye han enda ikke forstår, selv om han forstår mye, og vil forstå mer og mer ettersom ukene går. 

Jeg ville lukket øynene og tenkt på alle situasjoner hvor han slår seg vrang. Finnes det en rød tråd...? Her gjelder det å gå inn i seg selv og tenke over situasjonene som oppstår. 

En annen ting er at det ganske enkelt kan være språket. At han ikke får uttrykket seg som han vil. Fordi han ikke klarer. Og det gjør at han ikke blir forstått/misforstått, og vel, hvem ville ikke blitt grinete og sure av noe sånt?
Kanskje kombinert (eller kun dette) med denne bølgen av selvstendighet som trer inn litt etter litt som barnet blir eldre. Vil klare, klarer ikke, vil ikke ha hjelp - klarer ikke, slår seg vrang - vil klare, men klarer ikke, vil ikke ha hjelp, men klarer ikke - slår seg vrang. Ser du poenget? 
Kanskje er det i tillegg trass man ser. Men hva er egentlig trass? Joda, det handler om vilje. Å skape identitet. Trass er i bunn og grunn en god ting, men slitsomt når det står på for alle rundt. 
Har dere tenkt på om han kan ha vondt noe sted? Ville tatt en tur til lege. Kanskje er det snakk om store mandler, polypper eller kanskje allergi/intoleranser. Det finnes utrolig mye som kan gjøre vondt, men som ikke synes eller merkes av andre enn barnet (dere hører kun skriking og skjønner ikke hva som er i veien (og lurer kanskje på om ungen er helt "god")).

Ville tatt kontakt med lege og helsestasjon, for sjekk, råd og veiledning. 
COS-kurs er også gull. Hør med helsestasjonen. 

Anonymkode: d2b4c...cf8

[bib_84]

Huff, dette hørtes ikke greit ut TS. Jeg støtter også forslaget om kurs i trygghetssirkelen eller lignende. Jeg har ikke tatt det selv, men har lært mye bare ved å se på videoene på folkom.no (trykk på "serier" og "å være forelder"). Dere kan jo også tyvstarte der, men når problemene deres er så store er det nok sikkert greit med et skikkelig kurs også - kjenner flere som har deltatt på det og som roser det opp i skyene. Om det er noen trøst så synes jeg det er mye lettere å være mamma nå som sønnen er tre år enn da han var to år - om det skyldes at jeg har lært mye av disse videoene og endret måten jeg forholder meg til ham på, eller om det bare er en naturlig utvikling hos ham med tanke på språk osv er ikke greit å si. Kanskje en kombinasjon? Uansett: bedre blir det helt sikkert hos dere også. Lykke til! <3

[AnonymBruker]

Jeg kom på en ting nå. Ofte så får barn ut sin frustrasjon blandt foreldrene som man føler seg trygg på. Husker vår datter hadde noen raseriutbrudd etter barnehagen i 1-2 års alderen. Dette selv om hun var glad og sånn i barnehagen. Noen barn trenger å få ut følelsene sine en plass. Og da velger dem selvsagt å få ut litt av det blandt dem som de er trygg på.

Anonymkode: b1a1a...9c9

[Gjest Sisti]

Jeg syns absolutt det høres ut som dere trenger litt profesjonell veiledning og råd. Ikke fordi dere er dårlige foreldre, men fordi dere er i en mer krevende situasjon enn "folk flest", og da er det faktisk ikke rart at man sliter! Det er ikke rart dere er slitne og rådville. Søk hjelp! Det er ikke et nederlag, hele poenget med hjelp er jo å slutte med nederlagene. 

Vil også anbefale en gruppe på Facebook som heter Tio - tilknytningsomsorg i praksis (eller noe sånn). Du kan be om råd anonymt der, eller bare lese gjennom gruppa om du finner lignende tilfeller. Der finnes både foreldre med "enkle" barn og krevende barn, med gode innspill og ikke minst god innsikt i hvilke kurs som er nyttige, terapi, hverdagsteknikker  osv. Veldig lærerik gruppe!