Et trist liv

[AnonymBruker]

Hei, jeg hadde bare lyst å skrive dette en plass.

Mitt liv startet en dag i 1989, en ganske solfylt dag i følge min mor. De første leveårene mine husker jeg som alle andre lite av, utenom at jeg startet i barnehage allerede fra jeg var ett år gammel. Jeg ble ganske lei av barnehagen etter hvert, og fikk lov å gå annenhver dag det siste året jeg gikk der, når jeg var fem år gammel. Skolegangen begynte ganske fint, selv om jeg ikke likte å gå på skolen. Når jeg var ferdig med andre klasse bestemte foreldrene mine seg for at vi skulle flytte til et nytt sted. Dette var en større by.

Tiden min der startet fint, jeg fikk noen nye venner, selv om enkelte av dem egentlig ikke var gode venner. Det vil si at de ofte ikke var snille, men slik er gjerne barn. Noe ille skjedde derimot ut mot slutten av sjuende klasse, jeg begynte å bli plaget for måten jeg sa enkelte ord. Når jeg begynte på ungdomsskolen ble mobbingen derimot svært grov. Det var ikke fysisk, men psykisk mobbing. Dette fortsatt hele ungdomsskolen, selv om jeg sa i fra opp til tre ganger, en for hvert av trinnene. Mobbingen dannet et djupt arr i sjelen min, som første til at jeg fikk sosial angst og ble mindre sosial. Jeg turde rett og slett ikke å prate med folk, slik som gjerne er i min natur å gjøre.

Å begynne på videregående var en befrielse, et rent og kjært pust av livgivende okysgen. Jeg trivdes gjennom hele videregående og karakterene mine forbedret seg fra omkring 3,4 i snitt, til 4,9. Det ga meg muligheten til å starte på universitetet. Men det var noe som bet seg fast i meg og bet hardere og hardere etter hvert jeg skulle flytte hjemmefra og bo for meg selv. Jeg ble usikker og mer angstfull. Den sosiale angsten min styrket seg. Så når jeg startet på universitetet fikk jeg ikke noen venner, som kjent er alt opp til deg selv der. Du blir ikke plassert i en klasse og kan prate med hverandre hver dag. Alle jeg hadde å prate med, var en romkamerat som røyklet hasj hver eneste dag, og han var ofte ikke veldig koselig.

Etter hvert som år nr. 2 startet ble jeg mer og mer et vrak. Jeg taklet ikke ensomheten og stresset. Til slutt fant jeg ut at jeg måtte ta kontakt med psykolog, men innen jeg fikk komme til der, begynte jeg å utvikle OCD. Jeg hadde en sterk redsel for ulike ting jeg ikke vil gå inn på her. Heldigvis fikk jeg komme til behandling fort, men lidelsen min var en tortur. Om jeg skulle valgt, ville jeg selv i dag heller mistet min høyre hånd, enn å gått gjennom noe slikt igjen.

Jeg greide etter hvert som tiden gikk å takle OCD lidelsen bedre. Jeg hadde det bra i enkelte perioder og verre i andre. Størstedelen av tiden hadde jeg det godt. Etter hvert som tiden gikk, ble det uansett bedre. Jeg gikk til psykolog i ca. 1,5 år.

I mellomtiden fikk jeg en del nye venner og fikk det generelt sett bedre. Jeg startet så på et masterstudium, noe jeg brukte tre år på. Søkte så om å få behandling for sosial angst for et par måner siden, og følte det virkelig tok ut brodden på de emosjonelle problemene mine. Det som har skjedd har hindret meg fra å få en partner, selv om jeg er 28 år nå. Det føler jeg selvsagt er trist, selv om jeg ikke synes det er riktig av meg å få barn.

Anonymkode: a1416...f7a

[Gjest Winza]

Du har virkelig hatt et tøft liv  Jeg kjenner meg igjen i en del, siden 16 års alderen har jeg hatt sosial angst og slitt med å bli kjent med nye folk, er nå uføretrygdet og har ingen venner og har angst for å møte nye folk. Tvangstanker (OCD som det heter på engelsk) fikk jeg først når jeg var 10, da å skulle bite meg hardest mulig i tungen. Har måttet lært meg å leve med det og har bedre kontroll på det nå. Ble også mobbet så det vet jeg ikke er noe kjekt  Jeg er snart 26 nå så nesten samme som deg, jeg håper virkelig at ting går bedre og bedre for deg framover  

Endret 19. september 2017 av Winza

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si at det er håp Prøv å gjøre ting du liker å gjøre, og som kan gjøre livet ditt bra. Livet blir kanskje ikke slik du hadde håpet på, men det kan bli greit likevel

Selv har jeg ikke hatt et lett liv, med misbruk i barndommen, som førte til angst og depresjon. Jeg sliter fortsatt, men det siste året har jeg begynt med en hobby som elsker og som gjør livet verdt å leve (hvertfall for øyeblikket).

Jeg har aldri hatt kjæreste, og kommer trolig ikke til å få det heller, da jeg er en ganske ødelagt person. Dette synes jeg er trist. Jeg er 32 år og "alle" har egen familie.

Men likevel har jeg hobbyen min, og prøver å gjøre hverdagen så fin som mulig. Det er ikke lett, men jeg prøver mitt beste

Lykke til

Anonymkode: feb85...b56

[AnonymBruker]

6 timer siden, Winza skrev:

Du har virkelig hatt et tøft liv  Jeg kjenner meg igjen i en del, siden 16 års alderen har jeg hatt sosial angst og slitt med å bli kjent med nye folk, er nå uføretrygdet og har ingen venner og har angst for å møte nye folk. Tvangstanker (OCD som det heter på engelsk) fikk jeg først når jeg var 10, da å skulle bite meg hardest mulig i tungen. Har måttet lært meg å leve med det og har bedre kontroll på det nå. Ble også mobbet så det vet jeg ikke er noe kjekt  Jeg er snart 26 nå så nesten samme som deg, jeg håper virkelig at ting går bedre og bedre for deg framover  

Vi får bare arbeide hardt med å forbedre oss selv Tipper det går greit etter hvert som tiden går.

Anonymkode: a1416...f7a

[Mari Y]

Du er fortsatt ung, og har fortsatt en sjanse. Det er i alle noe å krysse fingrene for☺

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil bare si at det er håp Prøv å gjøre ting du liker å gjøre, og som kan gjøre livet ditt bra. Livet blir kanskje ikke slik du hadde håpet på, men det kan bli greit likevel

Selv har jeg ikke hatt et lett liv, med misbruk i barndommen, som førte til angst og depresjon. Jeg sliter fortsatt, men det siste året har jeg begynt med en hobby som elsker og som gjør livet verdt å leve (hvertfall for øyeblikket).

Jeg har aldri hatt kjæreste, og kommer trolig ikke til å få det heller, da jeg er en ganske ødelagt person. Dette synes jeg er trist. Jeg er 32 år og "alle" har egen familie.

Men likevel har jeg hobbyen min, og prøver å gjøre hverdagen så fin som mulig. Det er ikke lett, men jeg prøver mitt beste

Lykke til

Anonymkode: feb85...b56

Takk for det! Jeg tror derimot ikke du er ødelagt og har gode sjanser fremfor deg. Jeg har fått stor hjelp av behandling, kanskje du kan ta en ny runde om du føler deg ødelagt. Det skader jo ikke, ingen trenger å vite om det, uten deg selv og behandler. 

Anonymkode: a1416...f7a

[AnonymBruker]

38 minutter siden, Mari Y skrev:

Du er fortsatt ung, og har fortsatt en sjanse. Det er i alle noe å krysse fingrene for☺

Ja, en kan jo ikke miste håper 

Anonymkode: a1416...f7a

[AnonymBruker]

Hvis du er født i 89, hoppet du over 2. Klasse. Fra 1. - 3. 

Anonymkode: 1563e...074

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du er født i 89, hoppet du over 2. Klasse. Fra 1. - 3. 

Anonymkode: 1563e...074

Historien er ganske løst fortalt.Jeg er ikke født i 1989 og jeg kan ha arbeidet et år.

Anonymkode: a1416...f7a