Når du er forbannet på noen, hvordan reagerer du?

[AnonymBruker]

Er du den som kjefter og smeller? Eller er du sint, men på en "stille" måte?  Venter du til det verste sinnet har lagt seg før du konfronterer vedkommende? Eller e du en som lar det skure og gå i håp om at det går over? 

Hva er deres beste tips for å konfrontere den du er sint på, på en grei måte (selv om du egentlig fråder innvendig og er forbannet)? 

Blir glad for innspill her, som jeg forhåpentligvis kan ta med meg videre.

Anonymkode: 26548...8c4

[AnonymBruker]

Kommer helt an på hvem jeg er sint på og hvorfor. Smeller og kjefter på samboeren, hadde nok ikke gjort det samme med en kollega.

Anonymkode: 8a0ad...7ad

[AnonymBruker]

Om jeg er rundt vedkommende jeg er forbannet på, i det jeg blir forbannet så kjefter jeg og smeller. 
Om jeg ikke er rundt vedkommende venter jeg med å konfrontere til jeg kommer meg til hektene og det er oftest det beste. 
Har også hendt at for eksempel med bekjente så gidder jeg ikke en gang å konfrontere de, bare lar det gå, og gidder aldri snakke med eller hilse på de igjen uten å bruke noe mer energi eller sinne på det. 

Anonymkode: 1ed71...d65

[AnonymBruker]

Tidligere så har jeg noen ganger konfrontert venninner når jeg mener de har gått over streken. Men det har vel aldri ført noe godt med seg. De har enten svart kaldt eller svart med et angrep. Jeg får nesten inntrykk av at i vår kultur er det ikke rom for å konfrontere. Man skal feie det under teppet, visst. Det at jeg har blitt møtt med en kald skulder når jeg har sagt fra, gjør at jeg vegrer meg for å gjøre det mer, for jeg synes ikke jeg fortjener slik dårlig behandling. Nå heller jeg mer mot å trekke meg unna personen.

Anonymkode: 97d0c...429

[Honey Dew]

Mister helt selvkontrollen og svimer av pga raseri

[AnonymBruker]

Det kommer an på hvor sint jeg er og hva personen har gjort og om jeg er forbannet fordi jeg er såret eller bare rasende fordi de har gjort noe stygt.

Jeg kan gjøre alt fra å ignorere/kutte kontakt med folk til å gå fysisk til angrep, men jeg er ikke typen som kjefter og smeller. Jeg blir for sint til å klare forsvare eller angripe verbalt. 

Anonymkode: 371df...e20

[AnonymBruker]

Blir Passiv-aggressiv

Anonymkode: d1c61...e65

[Maleficenta]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du den som kjefter og smeller? Eller er du sint, men på en "stille" måte?  Venter du til det verste sinnet har lagt seg før du konfronterer vedkommende? Eller e du en som lar det skure og gå i håp om at det går over? 

Hva er deres beste tips for å konfrontere den du er sint på, på en grei måte (selv om du egentlig fråder innvendig og er forbannet)? 

Blir glad for innspill her, som jeg forhåpentligvis kan ta med meg videre.

Anonymkode: 26548...8c4

Jeg blir ofte sint inni meg men lar det skure og gå. Har hatt dårlig erfaring med å konfrontere tidligere, så nå tør jeg ikke.

[AnonymBruker]

Leser at flere har dårlige erfaringer med å konfrontere. Høres ikke bra ut, er det fordi det er en etablert enkeltutgave der man ikke skal velge konfrontasjon, men å lide i stillhet? Hvorfor blir folk så aggressive av konfrontasjon? Typisk norsk? 

 

Anonymkode: 26548...8c4

[AnonymBruker]

Trekker meg stille og rolig unna dem.

Enkelte ting som å baksnakke meg er utilgivelig og kan ikke tilgis. Falske mennesker unngår jeg å gå i dialog med.

Anonymkode: 9a9fe...cbd

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er du den som kjefter og smeller? Eller er du sint, men på en "stille" måte?  Venter du til det verste sinnet har lagt seg før du konfronterer vedkommende? Eller e du en som lar det skure og gå i håp om at det går over? 

Hva er deres beste tips for å konfrontere den du er sint på, på en grei måte (selv om du egentlig fråder innvendig og er forbannet)? 

Blir glad for innspill her, som jeg forhåpentligvis kan ta med meg videre.

Anonymkode: 26548...8c4

Når jeg bli skikkelig sinna begynner jeg å gråte, og så blir jeg enda mer sinna fordi jeg gråter.

Derfor venter jeg til jeg har roet meg så jeg kan konfrontere på en rolig og saklig måte.

Anonymkode: 1f738...153

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er du den som kjefter og smeller? Eller er du sint, men på en "stille" måte?  Venter du til det verste sinnet har lagt seg før du konfronterer vedkommende? Eller e du en som lar det skure og gå i håp om at det går over? 

Hva er deres beste tips for å konfrontere den du er sint på, på en grei måte (selv om du egentlig fråder innvendig og er forbannet)? 

Blir glad for innspill her, som jeg forhåpentligvis kan ta med meg videre.

Anonymkode: 26548...8c4

Nei, jeg er mer sånn som konfronterer de foran alle, og foran flere, men jeg vet om noen som skriker og stukne griser når de er forbanna. Eks dama mi var sånn.

Anonymkode: 0c75b...9b9

[Forundret..]

4 timer siden, Honey Dew skrev:

Mister helt selvkontrollen og svimer av pga raseri

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Leser at flere har dårlige erfaringer med å konfrontere. Høres ikke bra ut, er det fordi det er en etablert enkeltutgave der man ikke skal velge konfrontasjon, men å lide i stillhet? Hvorfor blir folk så aggressive av konfrontasjon? Typisk norsk? 

 

Anonymkode: 26548...8c4

Vet ikke. Kanskje fordi de føler seg truet av at noen beskylder dem for å ha gjort noe galt? At de da bare vil nekte for at det var galt, for å kunne opprettholde sitt gode selvbilde? Bare en teori.

Og kanskje føler de seg også truet fordi det er person som tør å si fra til dem? Mange personer tør jo ikke å si fra. En slags jantelov. "Du må ikke tro du kan komme her og si fra. Nei, vær så god og hold kjeft som alle oss andre."

Anonymkode: 97d0c...429

[AnonymBruker]

Det beste er å si sannheten: Nå sitter de å snylter på folk igjen.

Anonymkode: 0c75b...9b9

[Sillyline]

Jeg ser for meg alle mulige måter en eventuell konfrontasjon kan ende på, og så prøver jeg å se saken fra motparten sin side. Så tygger jeg på det i lang tid, men roer meg ned. Skulle jeg allikevel føle et behov for en konfrontasjon, tar jeg det på en rolig og behersket måte, uten å være beskyldende. 

[AnonymBruker]

Kommer helt ann på situasjon og person. Utagerer nok mer med de nærmeste men det er fort over og glemt hvis ikke såret går dypt, da har jeg vanskelig for å tilgi. 

Anonymkode: 315ed...515

[Anoia]

Først blir jeg stum som en østers og trekker meg unna i frykt for at jeg skal si noe jeg angrer på eller begynne å gråte.
Når jeg får samlet meg litt kan jeg godt konfrontere vedkommende på en saklig måte og forsøke å løse konflikten, i hvert fall om det dreier seg om folk jeg bryr meg om og vil (eller må) ha i livet mitt. Prøver så godt jeg kan å ikke angripe eller såre den andre parten, men er tydelig på hva jeg føler og mener om saken.
Klart, jo nærmere man står den man er sint på, jo vanskeligere blir det å være rasjonell siden det er så mye følelser involvert. Så har kommet med mye usakligheter i krangler med f.eks mannen min i årenes løp 

Folk jeg ikke bryr meg om viser jeg bare en kald skulder, orker ikke å bruke energi på dem.