Barnløs venninne

[Gjest Anonymous]

Håper dere ikke tar det ille opp at jeg skriver her inne selv om jeg ikke hører til her.

Trenger råd og innspill fra noen som vet hva det går i.

Jeg har tvillinger, født i fjor. Har en venninne som er fadder til min eldste på 10.. Vi har alltid hatt god kontakt. Hun og mannen har prøvd i mange år å få barn og har hatt sine tre prøverørsforsøk uten å lykkes. At det må være en påkjenning kan jeg forstå.Vet at det er sårt, dette har vi pratet om.

Vi hadde kontakt tildlig i gravidititen med tvillingene, men så ble det stopp. Jeg tenkte at hun sikkert ikke orket å forholde seg til min voksende mage og tok derfor ikke kontakt med henne.Hva gjør et par mnd fra eller til? Etter at barna ble født har jeg fått en plikt tlf fra henne. Men hun har ikke vært her selv om hun kjører forbi hver gang hun skal til byn.

Ungene nærmer seg nå ett år snart, og jeg er gravid på ny. Det blir bare 13 mnd forskjell i alder.

Får meg ikke til å ta kontakt. Vet at hun sliter, har pratet med andre. Men lurer jo på hvorfor hun makter å omgås andre som har barn/er gravid.

Synes det er så synd at vi ikke kan være venninner lenger. Hvorfor kan ikke jeg være en støtte for henne når hun trenger det slik som før?

Føler meg ekskludert fordi jeg har barn.

Jeg har aldri vært interessert i å prate om unger og bleier når jeg treffer venner. Så jeg kan fint unngå det temaet, men jeg tør som sagt ikke å ta første steget.

Samtidig, ettehvert som tiden går, tenker jeg at: så mye var det vennskapet verdt......

Har dere kuttet ut vennskapsforhold fordi dere ikke orket å se ungene?

[Gjest Anonymous]

De eneste venninnene jeg har kuttet ut, etter at de har fått barn, er de jeg egentlig ikke ønsker som venninner i utgangspunktet. Det er lissom litt lettere å dumpe dem når de har fått barn, for da har de så mye å styre med likevel, og jeg slipper å få dårlig samvittighet for å ikke ta kontakt så ofte... Veldig deilig egentlig :-)

[Gjest Kolera]

Det må da vel være lett å skjønne at det er utrolig sårt for henne at du får unger uten problemer, mange unger, og hun får ingen!! Hadde ikke orka så my kontakt med deg jeg heller hvis jeg var i henner situasjon!

[Snuppelure]

Er du sikker på at du ikke snakker om graviditet og barn sammen med henne? Jeg har nemmelig en venneninne som tror at hun ikke gjør det... :-) men poenget er at hun ikke er opptatt av noe annet, og har svært lite å bidra med i en samtale som ikke handler om mager, syster, blieier, og barnevogner. Tror det er litt ubevist fra hennes side.

Jeg synes det er veldig hyggelig at hun skal ha barn, men jeg tar meg selv i at jeg rett og slett ikke gidder å ringe henne for å finne på ting. Jeg bare i å kjede meg enormt i hennes selskap. Derfor gidder jeg ikke ringe. Det har ingen ting med graviditeten å gjøre, det har med henne å gjøre....

[*tine*]

Jeg har mange venninner som er gravid eller har unger.. Ville ALDRI kuttet dem ut pga. det, selv om jeg er barnløs, og det er sårt!! Jeg er kjempeglad i unger, og koser meg når jeg får være sammen med dem..

[Gjest Anonymous]

Klart jeg skjønner at det er veldig sårt for henne at hun ikke blir gravid.En sinnsyk, personlig krise. Vet også hvordan det tærer på en da mine foreldre også var igjennom dette endel år. Heldigvis lyktes det for de ved første prøverørsforsøk.

Vi har vært venninner i mange år. For to år siden hadde jeg den verste tiden i livet mitt og opplevde noe som har gitt meg en smell for livet. Da kunne jeg prate med henne, og hun har alltid før kommet til meg når hun sliter. Altså, vi har vært der for hverandre.

Jeg mener ikke at hun skal juble når folk rundt henne får barn. For min del trenger hun ikke å se barna mine engang. Forstår at det kan bli i tøffeste laget...

Jeg er bare så trist fordi jeg ikke får støtte henne og pratet med henne som før.

En annen ting er at selv om en har en personlig krise av en eller annen art,så går det an å si til gode venner at :"Beklager, dette blir for tøft for meg. Jeg må holde meg unna en stund."

Og til slutt, nei-jeg prater ikke om barn eller graviditet når jeg er med venner. Orker ikke, vil heller vite hva som skjer med de, få litt nytt utenfra.

[Gjest Anonymous]

Jeg tror ikke du noen gang kommer til å forstå hvordan hun har det. Hvor sårt det egentlig er.

Selv har jeg slitt med det samme. Jeg så mine svigerinner og venniner få barn på løpende bånd, og siden mannen min og jeg valgte å ikke si noe om at vi slet med å få barn, måtte jeg bare bite tennene sammen og besøke disse.

Til slutt endte jeg opp med å hate alle som hadde barn, alle som var gravide, og alle som var gravide. Jeg unngikk til slutt alle disse som hadde barn, fordi jeg ønsket ikke at de skulle se hat i mine øyne. Det er en ubeskrivelig følelse hvordan det er. Heldigvis så bl jeg gravid etter 5 års prøving ved hjelp av prøverør, så jeg er på bedringens vei.

Vi mennesker er forskjellige, vi takler ting annerledes. Det er tydelig at vennina di sliter veldig, og jeg syns at du skal holde deg unna, og vente til hun tar kontakt med deg...

[Gjest Anonymous]

men ærlig talt, jeg gikk rundt og trodde jeg ikke kunne få barn i flere år, ja i hele 7 år! men jeg hatet da ikke folk fordi! nei, tåler ikke venninna di om jeg skal kalle henne det, å se at du har barn, ja da er det ikke din feil! og absolutt noe du ikke skal ha dårlig samvittighet for! hun må jo takle dette hver dag ... det er reklame av barn på tv, hun ser sikkert foreldre med barn i butikken osv.... jeg tror det er mer at hun tror at du er så opptatt nå, at du ikke har tid til henne... kanskje hun ønsker at du tar kontakt? at hun føler seg oversett? ta iniativ , og reis til henne, spør om hun ikke kan komme over til deg for en kopp te eller kaffe og prat ut med henne! det tror jeg vil være det riktige!

[Gjest Madden i.i.]

Å se foreldre med barn på butikken blir noe GANSKE annet enn å se sine nærmeste venner/familie få barn/gå gravide!! Ærlig talt gjest..ikke alle reagerer likt på sin barnløshet. Å kjenne både avmakt og uvilje mot dem som "får det til" er helt normale følelser.

Synes trådstarter heller kan ta affære og snakke med venninna si om det. er dere så gode venner som du sier så må dere kunne snakke om hva som skjer mellom dere nå...Og hvorfor skal ikke du være den som tar kontakt? Strekk ut en hånd..det verste som kan skje er at hun avviser deg..men da har du iallefall prøvd!

Jeg er selv ufrivillig barnløs, og har vært det noen år. Har kjent på kroppen hvor leit det er å stå på utsiden når "alle rundt deg" får barn/blir gravide. Jeg har nok mistet noen vennskap underveis, men jeg skriver det mer til at vi kanskje ikke var så gode venner som vi trodde i utgangspunktet.. Utelukker dog ikke at det har med graviditet å gjøre. For det er utrolig hvor mye ufølsomt enkelte kan komme med som sitter med kul på magen og tror at alt er så enkelt!

Jeg har gode venner som har barn, og som vi klarer å "fungere" med, men det handler kanskje om et sterkere bånd i utgangspunktet.

Jeg blir selvsagt lei meg, men det er på mine vegne..ikke på deres! Jeg er veldig glad for at mine nærmeste venner slipper å gå igjennom det jeg gjør, jeg gleder meg over at de får barn, og at jeg får ta del i deres liv.

Ønsker deg lykke til, og håper at dere klarer å løse opp i det som har kommet imellom dere!

fra Madden

[Gjest Anonymous]

Takk for svar.

Hadde nok tatt kontakt om det ikke var for at jeg venter en liten en. Men nå er vel tidspunktet ikke helt bra... Så da venter jeg litt til. Får la tiden jobbe. Adopsjon vet jeg de tenker på, så kanskje kommer det en gladmelding med tid og stunder.

[Martha Stewart]

Jeg har mange venninner som er gravid eller har unger.. Ville ALDRI kuttet dem ut pga. det' date=' selv om jeg er barnløs, og det er sårt!! Jeg er kjempeglad i unger, og koser meg når jeg får være sammen med dem.. [/quote']

Samme her!

Tvertimot er jeg redd for at de jeg kjenner som har barn skal ekskludere meg, pga at de vil "skjerme" meg...? Man føler seg annerledes nok fra før som ufrivillig barnløs, om man ikke skal bli ytterligere "utstøtt" pga misforstått medlidenhet. Men slik føler jeg det, vi er alle forskjellige.

[Gjest Embla s]

Er du sikker på at det er slik det henger sammen? Du skriver at hun har kontakt med andre som har barn, også skriver du at da det ble slutt på kontakten (mens du ventet tvillinger) lot du vær å kontakte henne for å spare henne den påkjenningen det sikkert var for henne å se din voksende mage...

Kanskje HUN føler at DU ekskluderer henne? (selv om det er det siste du vil?) Kanskje du er for følsom på hennes vegne og tilegger henne for mye du ikke er sikker på at stemmer? Kanskje hun lurer på hvorfor du sluttet å ringe henne.... ?

[Gjest Anonymous]

det var jeg som var den første til å skrive at jeg tror hun venninna di føler seg utenfor, at du overser henne, nå som du har fått familie...så ta kontakt!!!! hun vet at du har barn og blir ikke deprimert av å se deg med voksende mage heller, jeg tror hun har innfunnet seg med situasjonen og godtatt den, og at du ikke har noe å tape på å ta kontakt! er hun et godt menneske vil hun til og med gratulere deg! hvis hun er normal da.

[Gjest Anonymous]

Det må da vel være lett å skjønne at det er utrolig sårt for henne at du får unger uten problemer' date=' mange unger, og hun får ingen!! Hadde ikke orka så my kontakt med deg jeg heller hvis jeg var i henner situasjon![/quote']

Men det må da føles utrolig sårt for trådstarter også å bli "straffet" med avvisning fordi hun er så heldig å få barn.

Selv venter jeg nr 4, så jeg kan nok ikke forestille meg hvordan det er å være ufrivillig barnløs. Men jeg mener likevel at selv om det er tøft å se andres mager/babyer så må man ta seg sammen.

[Snuppelure]

Men jeg mener likevel at selv om det er tøft å se andres mager/babyer så må man ta seg sammen.

Nettop på grunn av den holdningen du representerer om at det er jeg som må ta meg sammen fordi du har valgt å bli gravid er det som gjør at jeg holder meg unna gravide som deler din mening.

Det er den som blir gravid som står for endringen i forholdet.

Jeg er bare så utrolig lei gravide jenter som ikke kan prate om annet en siste kontroll og hvor spennende det skal bli med neste. Jeg er dritt lei mødre som ikke klarer å høre en hel settning uten at deres fokus er over på poden.

Jeg har droppet disse jenten, og har ikke den minste dårlige samvittighet for det. Våre interesser er på så forskjellig planet at jeg ikkehelt ser poenget.

[Gjest Anonymous]

Enhver gravid med hodet på rett plass vet at hun ikke bør prate for mye om graviditet og barn med barnløse venninner, om hun vil beholde vennskapet.

Men når fadderen til mitt eldste barn ikke har sett barna etter de kom til verden så mener jeg at skylden ikke ligger på meg. Jeg VET at hun sliter og jeg tror ikke at hun venter på en tlf fra meg.

Hun har valgt å ikke komme på besøk, ikke noe kort,ingen liten oppmerksomhet, ikke noe annet enn en plikt telefon to uker etter de var født. Og siden ingenting.

Jeg er valgt bort fordi jeg har barn og fordi jeg er gravid.

10 års vennskap er lagt på hyllen.

Jeg FORSTÅR henne, det er det verste av alt, men det er uansett sårt at hun har valgt meg vekk.

Jeg er ikke bare noens mamma, jeg var også hennes venn. De to tingene kunne jeg fint hatt separert.

[Imax]

Her var det masse antakelser! Det beste du kan gjøre er å invitere til en prat og være DØNN ærlig. Fortell henne hvorfor du føler det sånn og hør på hvordan hun føler det. Da er jeg sikker på at dere kan komme frem til en "løsning" på vennskapet slik at dere begge har glede av det og respekterer hverandre.

Hvis det ikke funker, så er dere kanskje rett og slett ikke "venne-materiale" sammen kanskje?

Min erfaring er at mange konflikter (spesielt kvinner i mellom), skyldes mangel på kommunikasjon og mange antakelser om hva den andre føler, mener osv, og ingen kunnskap om hva som faktisk er tilfellet.

Jeg har en venninne som trodde jeg ikke hadde interesse av barna hennes pga en flåsete kommentar en gang. Herregud, jeg gikk i bakken da hun sa det. Men når det var ute fikk vi løst problemet. Så nøkkelordet er så enkelt - og så vanskelig - kommunikasjon.

[Varja]

Jeg er enig med de andre her som sier at du bør kontakte henne. Det kan være noe helt annet enn dine mange barn som er årsaken til det som er skjedd. Som ufrivillig barnløs følte jeg meg ofte "i veien" hos veninner som hadde vært så heldige å få barn. Jeg var ikke åpen om problemet og følte nesten at de så ned på meg eller ikke gadd å være sammen med meg mer. Det var leit, for jeg syntes det var stor stas med små barn. Håpet at de skulle be meg være barnevakt og sånn. Ikke alle ufrivillig barnløse har problemer med andres barn. Noen har det, og det er fullt forståelig, men noen har det ikke.

Håper det ordner seg for dere!