Vi har ansvar for hver våre/egne barn enda vi bor sammen.

[AnonymBruker]

Vi har bodd sammen i fire år og fortsatt har vi stort sett kun ansvar for egne barn. Eller kanskje ikke fortsatt, men vi har endt opp på. Jeg gjorde mye i starten for å bli kjent med hans barn, gjøre det trivelig for dem, vise interesse, ta dem med på ting etc. Samboeren gjorde ikke det samme med mine barn. Vi har to barn/ungdommer hver, på samme alder. I begynnelsen tenkte jeg vel at vi skulle hjelpe hverandre og samarbeide som en hel familie, men det viste seg fort at det bare var jeg som fikk ekstrajobb. Hvis jeg er borte en kveld, så ordner mine barn seg selv. Samboeren trenger ikke engang å minne på hva klokka er. Hvis jeg skal passe hans barn en kveld, så må de mases på om å gå på badet og fotfølges for at de skal gjøre det de skal. Det samme med å rydde av bordet etter seg, vaske hender, morgenstell. Det skal også sies at jeg har blitt sittende med all rengjøring, rydding og forefallende arbeid i huset, samt maling av vegger. Så jeg har følt meg ganske utkjørt. 

Så slik det har blitt så ordner jeg med andre, som mine foreldre eller andre foreldre, hvis jeg trenger hjelp med å få hverdagen til å gå opp. Og han må gjøre det samme med sine. Det er vel egentlig jeg som har tydelig sagt og vist at jeg ikke ønsker noe større ansvar for hans barn. Jeg vil ikke følge på fritidsaktiviteter, ha dem alene en kveld etc. Hender jeg strekker meg og gjør det likevel, men helst ikke. Jeg får iblant litt dårlig samvittighet, men samtidig tenker jeg at det faktisk ikke er mitt ansvar. Barna har jo to foreldre og det er de som burde samarbeide for å få ting til å gå opp. Jeg vet det kommer en dag neste uke hvor barna skal på hver sin aktivitet og faren skal bort noen timer på samme tidspunkt. Jeg har ingen planer om å tilby meg å hjelpe.

Hva tenker dere om ordningen? For å forsvare meg selv vil jeg si at det er et resultat av at samboeren har tatt for lite ansvar fra start, både for alt som hører et hus til og for egne barn. Men det er jo litt trist at vi har det slik. 

Anonymkode: 46d7f...de3

[AnonymBruker]

Åfytti at du orker. 

Hvis han ikke er villig til å leve sammen som en familie og faktisk ta ansvar for ALLE og ikke bare sine egne så hadde jeg snudd i døra før tingene mine hadde kommet i hus. 

Selv om det er "dine, mine og våre" i dag så syns eg at man skal prøve å leve et liv sammen, ikke hver for seg. 

Anonymkode: 992b8...9ae

[Hermine3011]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har bodd sammen i fire år og fortsatt har vi stort sett kun ansvar for egne barn. Eller kanskje ikke fortsatt, men vi har endt opp på. Jeg gjorde mye i starten for å bli kjent med hans barn, gjøre det trivelig for dem, vise interesse, ta dem med på ting etc. Samboeren gjorde ikke det samme med mine barn. Vi har to barn/ungdommer hver, på samme alder. I begynnelsen tenkte jeg vel at vi skulle hjelpe hverandre og samarbeide som en hel familie, men det viste seg fort at det bare var jeg som fikk ekstrajobb. Hvis jeg er borte en kveld, så ordner mine barn seg selv. Samboeren trenger ikke engang å minne på hva klokka er. Hvis jeg skal passe hans barn en kveld, så må de mases på om å gå på badet og fotfølges for at de skal gjøre det de skal. Det samme med å rydde av bordet etter seg, vaske hender, morgenstell. Det skal også sies at jeg har blitt sittende med all rengjøring, rydding og forefallende arbeid i huset, samt maling av vegger. Så jeg har følt meg ganske utkjørt. 

Så slik det har blitt så ordner jeg med andre, som mine foreldre eller andre foreldre, hvis jeg trenger hjelp med å få hverdagen til å gå opp. Og han må gjøre det samme med sine. Det er vel egentlig jeg som har tydelig sagt og vist at jeg ikke ønsker noe større ansvar for hans barn. Jeg vil ikke følge på fritidsaktiviteter, ha dem alene en kveld etc. Hender jeg strekker meg og gjør det likevel, men helst ikke. Jeg får iblant litt dårlig samvittighet, men samtidig tenker jeg at det faktisk ikke er mitt ansvar. Barna har jo to foreldre og det er de som burde samarbeide for å få ting til å gå opp. Jeg vet det kommer en dag neste uke hvor barna skal på hver sin aktivitet og faren skal bort noen timer på samme tidspunkt. Jeg har ingen planer om å tilby meg å hjelpe.

Hva tenker dere om ordningen? For å forsvare meg selv vil jeg si at det er et resultat av at samboeren har tatt for lite ansvar fra start, både for alt som hører et hus til og for egne barn. Men det er jo litt trist at vi har det slik. 

Anonymkode: 46d7f...de3

Tenker at dere nærmer dere begynnelsen på slutten jeg..

Noe må endres; hans bidrag og din innstilling. Man kan ikke leve sammen i et godt forhold uten kommunikasjon og uten et oppriktig ønske om å hjelpe og bidra for den andre parten. 

En annen ting; dere har barn i samme alder. Stusser litt på at dine er englebarn som gjør alt selv når han er alene med dem -som små voksne. Mens hans gjør det stikk motsatte..

vet du at dine oppfører seg perfekt med sikkerhet? Eller er det bare noe du antar? 

Eller er irritasjonen generelt i forholdet i ferd med å manifestere seg også i forhold til stebarna?

Endret 18. september 2017 av Hermine3011

[AnonymBruker]

Om ordningen tenker jeg at barna deres får et veldig rart bilde av hva det vil si å være familie og i kjæresteforhold. Så tenker jeg at jeg godt forstår utviklingen og hvorfor du skjermer deg og konsentrerer deg om dine egne barn. Men trist er det jo at det har endt opp sånn. At du selv også kjenner på tristhet tyder på at du egentlig har høyere krav til hva et forhold og en familie skal være. Det er et toveisprosjekt å lage familie, og hvis han ikke orker å anstrenge seg er det faktisk ikke noe du kan gjøre annet enn å vurdere om det beste for deg og barna dine er å bli boende eller om du skal begynne å forberede deg på en annen løsning.

Anonymkode: ddde9...4e6

[AnonymBruker]

Sånn har det blitt hos oss også. Han kjører eget løp med sine barn og jeg følger opp mitt.

Anonymkode: 2745e...7b4

[Rotemor]

Dere ser ut til å mangle lim! Lever parallelt, med for lite samhold..

Trasshandlinger lærer man til barn at ikke hjelper. Voksne har i tillegg langt flere virkemidler. Bruk de! Det heter kommunikasjonen  Av og til må man ha hjelp av andre til å snakke sammen. Vil ikke en part det, så blir konsekvensen brudd slik jeg ser det.

[AnonymBruker]

Hvorfor, ts, gikk dere for sambo?  

Altså: bortsett fra at dere sparer noe strøm og husleie, så er dere jo særboere. Og husleie og strøm opp mot selvstendighet, egne rutiner, kun ansvar for egne oppgaver +++ veier da virkelig ikke opp på noe som helst vis.

Når dere diskuterte om dere skulle flytte sammen eller fortsette å være særboere: hvilke avtaler og rutiner enes dere om? Hvordan avtalte dere å dele arbeid med hus og hjem, fordele utgifter og slikt?

Å flytte to stk barneflokker til en felles husholdning er en såpass omfattende sak at jeg rett og slett nekter å tro at dere ikke både du og mannen og dere to og barnas respektive fedre/mødre ikke diskuterte og la planer for integrering i månedsvis. Noe annet er så uansvarlig at det er utenkelig. Finn frem denne planen for å integrere barna. Gjennomfør den. Eller ta særbo på alvor som en mulighet. Ta dere på tak. Barneoppdragelse krever tung planlegging og mye samarbeid. Sånn det er nå bruker dere trolig mer resurser på å planlegge neste jobbmøte enn dere har brukt på å fusjonere to familier.

Anonymkode: 49bbd...9f8

[Rotemor]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor, ts, gikk dere for sambo?  

Altså: bortsett fra at dere sparer noe strøm og husleie, så er dere jo særboere. Og husleie og strøm opp mot selvstendighet, egne rutiner, kun ansvar for egne oppgaver +++ veier da virkelig ikke opp på noe som helst vis.

Når dere diskuterte om dere skulle flytte sammen eller fortsette å være særboere: hvilke avtaler og rutiner enes dere om? Hvordan avtalte dere å dele arbeid med hus og hjem, fordele utgifter og slikt?

Å flytte to stk barneflokker til en felles husholdning er en såpass omfattende sak at jeg rett og slett nekter å tro at dere ikke både du og mannen og dere to og barnas respektive fedre/mødre ikke diskuterte og la planer for integrering i månedsvis. Noe annet er så uansvarlig at det er utenkelig. Finn frem denne planen for å integrere barna. Gjennomfør den. Eller ta særbo på alvor som en mulighet. Ta dere på tak. Barneoppdragelse krever tung planlegging og mye samarbeid. Sånn det er nå bruker dere trolig mer resurser på å planlegge neste jobbmøte enn dere har brukt på å fusjonere to familier.

Anonymkode: 49bbd...9f8

Jeg tror altfor få tenker slik dessverre.

Folk styres av forelskelsen sin, flytter sammen og oppdager tre år senere at de først nå kjenner hverandre og ikke liker det de ser.

[AnonymBruker]

Det er ikke alltid at ting er forhastet. Her var vi sammen i 4 år før vi flyttet sammen. De første årene gikk veldig bra, bodd sammen i 7 år nå, og de siste 2-3 årene vi har gått til å bli "to familier". Det er mye pga at barna våre må følges opp på helt forskjellige nivåer/interesser. 

Anonymkode: 2745e...7b4

[AnonymBruker]

4 timer siden, Rotemor skrev:

Jeg tror altfor få tenker slik dessverre.

Folk styres av forelskelsen sin, flytter sammen og oppdager tre år senere at de først nå kjenner hverandre og ikke liker det de ser.

Vi flyttet ikke sammen tidlig vil jeg si. Vi var sammen i 2,5 år først. Jeg kan vel ikke si annet enn at samboeren åpenbart er veldig flink til å si èn ting og gjøre noe annet. Uten at han helt ser det selv. For selvsagt snakket vi om oppdragelse, samhold og alt mulig. Og selvsagt hørtes alt flott ut, og til å begynne med (da vi bare besøkte hverandre) så så også alt bra ut. Vi var ute på turer og hadde det hyggelig. Jeg er usikker om han bare strakk seg og gjorde ting for at jeg skulle like det, eller om han faktisk har endret seg. Men han snakker så varmt om viktigheten av nok søvn, om å se barna, om å lære dem selvstendighet. Likevel følger han ikke opp noe av det i praksis. Og det virker ikke som han ser det selv. 

Det er ikke aktuelt å flytte fra hverandre igjen. Jeg ønsker ikke at mine barn skal flytte og det er ikke slik at mine barn blir noe dårlig behandlet. Jeg synes ikke samboeren gjør noen vesentlig forskjell på barna. 

Anonymkode: 46d7f...de3

[Rotemor]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi flyttet ikke sammen tidlig vil jeg si. Vi var sammen i 2,5 år først. Jeg kan vel ikke si annet enn at samboeren åpenbart er veldig flink til å si èn ting og gjøre noe annet. Uten at han helt ser det selv. For selvsagt snakket vi om oppdragelse, samhold og alt mulig. Og selvsagt hørtes alt flott ut, og til å begynne med (da vi bare besøkte hverandre) så så også alt bra ut. Vi var ute på turer og hadde det hyggelig. Jeg er usikker om han bare strakk seg og gjorde ting for at jeg skulle like det, eller om han faktisk har endret seg. Men han snakker så varmt om viktigheten av nok søvn, om å se barna, om å lære dem selvstendighet. Likevel følger han ikke opp noe av det i praksis. Og det virker ikke som han ser det selv. 

Det er ikke aktuelt å flytte fra hverandre igjen. Jeg ønsker ikke at mine barn skal flytte og det er ikke slik at mine barn blir noe dårlig behandlet. Jeg synes ikke samboeren gjør noen vesentlig forskjell på barna. 

Anonymkode: 46d7f...de3

Jeg mente ikke nødvendigvis deg, TS. Men det er for mye av det. Beklager.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her ts. 

Samboeren min har to barn annenhver uke, og jeg har mitt barn hele tiden utenom annenhver helg. Datteren min og jeg flyttet inn i hans hjem med barna. 

Vi snakket mye om hvordan vi ville ha det osv. Før vi flyttet sammen, så fikk vi begge en oppfatning om at vi hadde ganske så lik oppdragelse. Men etter at vi flyttet sammen, så så vi at den var litt forskjellig allikevel. 

Samboer og jeg pratet mye sammen med barna og tok dem med i regler/ holdningerpraten. Men samboer er ikke så god på å følge opp ting, som kanskje jeg er. 

Jeg ønsker struktur og helt sikkert mer enn han også. Og i tillegg har han en ekskone som gjør alt for å " være vanskelig" umyndiggjør pappaen ovenfor barna.

Barna hans synes det er mye regler her i forhold til hos moren. Lite regler og rutiner har jeg fått inntrykket av hos moren. 

Forventer at barna rydder opp etter seg når de lager mat, rydder etter seg sjenerelt, legger skittentøy i kurven( alle har hver sin på rommet) Barna hans er 11 og 14 år. 

Mitt barn er også 11 år. 

Så nå har det blitt litt sånn at han følger opp sine barn, og jeg med mitt. 

Anonymkode: 65f0a...3d3

[AnonymBruker]

3d3, det hørtes ganske likt ut ja! Og også alderen på barna stemmer. 

På 18.9.2017 den 20.50, Hermine3011 skrev:

 

En annen ting; dere har barn i samme alder. Stusser litt på at dine er englebarn som gjør alt selv når han er alene med dem -som små voksne. Mens hans gjør det stikk motsatte..

vet du at dine oppfører seg perfekt med sikkerhet? Eller er det bare noe du antar? 

Eller er irritasjonen generelt i forholdet i ferd med å manifestere seg også i forhold til stebarna?

Jeg vet at de oppfører seg bra, helt sikkert. Samboeren forteller det ganske enkelt. At de klarte seg helt selv og at han ikke trengte å hjelpe dem med noe. Begge har vi barn på barneskolen og ungdomsskolen, og mitt barneskolebarn kan og forstår mye mer enn hans ungdomsskolebarn. 

Jeg tror derimot at en stor del av problemet er at samboeren sin kommunikasjon med barna begrenser seg til irettesettelser og kommandoer. Både mine barn og hans. Mest hans egne i og for seg, for jeg er jo der for å ta hånd om mine barn. Og det er så merkelig, for med meg er samboeren så empatisk, forståelsesfull og støttende, også får barna bare smuler. De lider av mangel på gode ord og ros. Men vi har snakket om det mange ganger, og han forstår liksom ikke. Han ser ikke hvordan han kommuniserer med barna. Jeg innser at vi må ta en ordentlig prat og legge en helt konkret plan for hvordan vi skal bli mer samkjørte. Pr idag "tør" vi ikke spørre hverandre om hjelp. Han fordi han er redd for at jeg skal bli sliten av hans barn, jeg fordi jeg er redd for sukk og stønn. Det blir det jo ikke noe trivelig hjem ut av. 

Anonymkode: 46d7f...de3

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi flyttet ikke sammen tidlig vil jeg si. Vi var sammen i 2,5 år først. Jeg kan vel ikke si annet enn at samboeren åpenbart er veldig flink til å si èn ting og gjøre noe annet. Uten at han helt ser det selv. For selvsagt snakket vi om oppdragelse, samhold og alt mulig. Og selvsagt hørtes alt flott ut, og til å begynne med (da vi bare besøkte hverandre) så så også alt bra ut. Vi var ute på turer og hadde det hyggelig. Jeg er usikker om han bare strakk seg og gjorde ting for at jeg skulle like det, eller om han faktisk har endret seg. Men han snakker så varmt om viktigheten av nok søvn, om å se barna, om å lære dem selvstendighet. Likevel følger han ikke opp noe av det i praksis. Og det virker ikke som han ser det selv. 

Det er ikke aktuelt å flytte fra hverandre igjen. Jeg ønsker ikke at mine barn skal flytte og det er ikke slik at mine barn blir noe dårlig behandlet. Jeg synes ikke samboeren gjør noen vesentlig forskjell på barna. 

Anonymkode: 46d7f...de3

Sitter i samme situasjon som deg. Jeg har akseptert at sånn er det bare. Vi fungerer greit. Mitt råd: gjør din del av jobben, vis at du er der for å ta vare på alle( begrenset) . Bruk tid og snakk med barna. De ser at ting er ikke perfekt. Si at alle bør være rause og at alle mennesker er forskjellige. Jeg har forklart til mine barn at min samboer er ulik meg og derfor oppfatter de en del ting som urettferdig. At han har dårlig samvittighet overfor barna sine og derfor gjør han del urasjonelle ting. Barn trenger forklaringer og rasjonelle voksne rundt seg. Min samboer er av og til så tett i pappen når det gjelder ting rundt barna at jeg har vurdert å tvangsende ham på MR undersøkelse. At det går an. I bunnlinjen er han snill og glad i alle, men sitter med de små forstyrelsene 😂

 

Anonymkode: 61b22...0a7

[Hermine3011]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

3d3, det hørtes ganske likt ut ja! Og også alderen på barna stemmer. 

Jeg vet at de oppfører seg bra, helt sikkert. Samboeren forteller det ganske enkelt. At de klarte seg helt selv og at han ikke trengte å hjelpe dem med noe. Begge har vi barn på barneskolen og ungdomsskolen, og mitt barneskolebarn kan og forstår mye mer enn hans ungdomsskolebarn. 

Jeg tror derimot at en stor del av problemet er at samboeren sin kommunikasjon med barna begrenser seg til irettesettelser og kommandoer. Både mine barn og hans. Mest hans egne i og for seg, for jeg er jo der for å ta hånd om mine barn. Og det er så merkelig, for med meg er samboeren så empatisk, forståelsesfull og støttende, også får barna bare smuler. De lider av mangel på gode ord og ros. Men vi har snakket om det mange ganger, og han forstår liksom ikke. Han ser ikke hvordan han kommuniserer med barna. Jeg innser at vi må ta en ordentlig prat og legge en helt konkret plan for hvordan vi skal bli mer samkjørte. Pr idag "tør" vi ikke spørre hverandre om hjelp. Han fordi han er redd for at jeg skal bli sliten av hans barn, jeg fordi jeg er redd for sukk og stønn. Det blir det jo ikke noe trivelig hjem ut av. 

Anonymkode: 46d7f...de3

Ønsker dere masse lykke til.

Er likevel litt innpå tanken om det bilde du maler av hans barn kontra dine egne er en del av problemet. 

Ditt barneskolebarn forstår mer enn hans ungdom, dine gjør alt selv etc. Vær helt ærlig. Er dette et helt realistisk bilde? Roter dine aldri? Er de aldri vanskelig å få i seng? Gjør de alle arbeidsoppgavene sine i huset uten å klage? Er de alltid empatiske og aldri medvirkende til krangling i huset? Tenk over det.

Det at dine klarer seg selv når han er alene med dem, men ikke hans med deg, kan jo rett og slett bety at du er en typisk mor som vil følge tett opp (passe på lekser, passe på at de spiser, har de pakket sekken til dagen etter, ikke mer spilling, rydd rommet, gå på badet, vask håret etc). Mens en typisk far legger ikke så mye vekt på alle detaljer og heller helheten (alt er bra hvis de spiser og sovner).

Kan det være at han merker at du favoriserer, og dermed reagerer med irritasjon og tilbakeholdenhet?

Det er aldri bare en i en konflikt. Så jeg holder på det jeg sa; han må bidra mer, og du må endre innstilling (mer realistisk ift egne barn og mer positiv ovenfor hans).

Endret 20. september 2017 av Hermine3011