Hva var deres første tanker da dere ble mor?

[Kaffemonsteret]

Nr 1: fy faen, stakkars dåsa mi! Dette gjør jeg ikke igjen

Nr 2: aldri mer, og denne gang mener jeg det!

gråt litt begge ganger, ikke fordi jeg var rørt eller glad, men fordi jeg syntes synd på meg selv 

[AnonymBruker]

Jeg tenkte først "Er det over allerede?!". Jeg hadde en veldig lang åpningsfase, men når trykkingen først startet gikk alt kjempefort! Hun ble forløst med tang fordi hun ble stresset, så det gikk litt fortere enn normalt. Deretter lurte jeg på om hun levde. De kastet henne opp på magen min og legene og jordmødrene klippet raskt av navlestrengen og forberedte seg på det som skulle skje. Babyen var helt slapp og blå. Laget ikke en lyd. Heldigvis kom de føste lydene etter et lite minutt.  Så tok de henne med bort på et bord for å sjekke at alt var bra. Da begynte hun å gråte. Alle i rommet (10-11 stk) trakk pusten inn. Jeg fikk henne på brystet igjen. Denne gang var hun tydelig frisk og fin. ❤ Jeg var overlykkelig.  Spurte om jeg kunne presse ut morkaken slik at jeg kunne sette meg opp og se babyen skikkelig. Det gikk lett (selv om jeg ikke kjente noen rie). Så sydde de noen sting (Det er IKKE vondt!). Deretter må jeg ha ammet, men jeg må innrømme at jeg ikke husker det. Så gikk pappaen bort til vekten med henne slik at hun kunne måles. Jeg fikk satt meg opp i sengen slik at jeg kunne se den nydelige jenten vår 😍

Alt i alt var det en fantastisk opplevelse å føde! Jeg begynte å snakke om "neste gang" etter bare en time. Nå har det gått en uke, og alle bedøvelser o.l. er ute av kroppen, og jeg er fortsatt klar for å.bli relativt raskt gravid igjen . Jeg nyter tiden med jenten vår, og elsker å bli kjent med henne!

Anonymkode: d27e6...b1b

[AnonymBruker]

23 timer siden, Vera Vinge skrev:

Huff, det er ikke morsomt, nei. Jeg husker jeg var glad jeg hadde født før, sånn at det ikke var min første fødselopplevelse, for det føltes utrolig dramatisk å bli hastet av gårde til operasjon rett etter fødsel. Og så våkne av narkose. Så ja, jeg er enig i poenget ditt med at informasjon er bra, men jeg syns det er bedre at en hver gravid tar ansvar for å lese litt om normale og unormale fødsler, kanskje med mindre man er en som bekymrer seg veldig mye unødig. Og så kan venninner droppe sånne konkurranser om å fortelle den mest dramatiske fødselshistorien.

Til dels enig i at dette skjer, men vel så mange underdriver når de forteller om sin fødsel. Rett og slett fordi "man glemmer fort."  Hvor mange 2. og 3. gangsfødende hører man ikke si "jeg hadde helt glemt at det var SÅ vondt?"

Anonymkode: f815e...d70

[AnonymBruker]

1.herregud det er over, jeg er ferdig, jeg overlevde, aldri mer nå vil jeg sove har de sjokolade? Herregud jeg lever! 

2. Skal han se sånn ut? Han ser ut som abe Simpson.

Anonymkode: 7780f...0ba

[Gjest Rødstrømpe]

Jeg hadde forberedt meg på det meste av reaksjoner, også at jeg ikke skulle få noen umiddelbar morsfølelse. Jeg tenkte også at det jo kunne skje at jeg fikk helt kvelningsfølelse/ikke ville ha babyen oppå meg osv om fødselen ble veldig tøff.

Men jeg husker jeg tenkte idet babyen kom opp at "dette er det viktigste som har skjedd i livet mitt" - og at jeg bare var helt perpleks over at jeg var blitt mamma, og at det vi hadde ventet lenge på faktisk var i levende live oppå meg. 

Og så fikk jeg et usannsynlig sterkt beskytterinstinkt, etterfulgt av en hel masse bekymringstanker og litt sånn engstelig "kan jeg klare dette".

På barsel fikk jeg ganske dårlig selvtillit som mor(dels pga ei heks av en ansatt som bare spredte muggenheten sin til alle) - men jeg trøstet meg selv med at "når selv unge mødre ala rosabloggere klarer det så må vel jeg og få det til"  Jeg sa det faktisk til meg selv i fullt alvor, og minnet meg selv flere ganger på at det jo er en masse veldig unge jenter uten noe på plass i livet der ute som faktisk klarer mammarollen bra med tid og hjelp - og da måtte jo jeg som voksen og "A4-liv" mor klare dette også. Det hjalp litt.

Jeg vegret meg for å dra hjem, fordi jeg var sikker på at jeg ikke kunne ta vare på barnet mitt siden ammingen gikk så dårlig. Derfor ble jeg noen dager ekstra - og lot pappaen ta mye av ansvaret med mating. Jeg innbilte meg av en eller annen grunn at jeg ikke klarte å ta vare på barnet siden ammingen ikke funket. 

I ettertid ser jeg jo at mange av tankene var helt irrasjonelle, men der og da trodde jeg faktisk på det merkelig nok - det ville sjokkert meg om jeg visste på forhånd. Man får en masse hormoner som gjør at man blir enten helt berg- og dalbane, eller for noen helt avflatet. Og begge deler er veldig normalt. Jeg var bare ikke forberedt på at jeg skulle bli sånn - jeg var jo ellers selve rasjonaliteten i to sko. 

Men fødsel var skikkelig awesome, selv om det jo var helt forjævlig slitsomt og vondt. Og det var skikkelig skummelt å bli forelder - så jeg var så glad for at jeg hadde en partner som delte på alt, da fikk jeg liksom litt tid til å fordøye vanskelige følelser. 

Og angående fødsel, så hadde jeg igangsatt med sugekopp/ineffektive rier osv - men følte likevel at det var en veldig god fødselopplevelse, og tenkte at "dette var ikke noe å grue seg til - jeg klarer det flere ganger selv om jeg jo ikke akkurat har lyst imorgen".

[Gjest Rødstrømpe]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

1.herregud det er over, jeg er ferdig, jeg overlevde, aldri mer nå vil jeg sove har de sjokolade? Herregud jeg lever! 

2. Skal han se sånn ut? Han ser ut som abe Simpson.

Anonymkode: 7780f...0ba

Abe Simpson  

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Rødstrømpe skrev:

Jeg hadde forberedt meg på det meste av reaksjoner, også at jeg ikke skulle få noen umiddelbar morsfølelse. Jeg tenkte også at det jo kunne skje at jeg fikk helt kvelningsfølelse/ikke ville ha babyen oppå meg osv om fødselen ble veldig tøff.

Men jeg husker jeg tenkte idet babyen kom opp at "dette er det viktigste som har skjedd i livet mitt" - og at jeg bare var helt perpleks over at jeg var blitt mamma, og at det vi hadde ventet lenge på faktisk var i levende live oppå meg. 

Og så fikk jeg et usannsynlig sterkt beskytterinstinkt, etterfulgt av en hel masse bekymringstanker og litt sånn engstelig "kan jeg klare dette".

På barsel fikk jeg ganske dårlig selvtillit som mor(dels pga ei heks av en ansatt som bare spredte muggenheten sin til alle) - men jeg trøstet meg selv med at "når selv unge mødre ala rosabloggere klarer det så må vel jeg og få det til"  Jeg sa det faktisk til meg selv i fullt alvor, og minnet meg selv flere ganger på at det jo er en masse veldig unge jenter uten noe på plass i livet der ute som faktisk klarer mammarollen bra med tid og hjelp - og da måtte jo jeg som voksen og "A4-liv" mor klare dette også. Det hjalp litt.

Jeg vegret meg for å dra hjem, fordi jeg var sikker på at jeg ikke kunne ta vare på barnet mitt siden ammingen gikk så dårlig. Derfor ble jeg noen dager ekstra - og lot pappaen ta mye av ansvaret med mating. Jeg innbilte meg av en eller annen grunn at jeg ikke klarte å ta vare på barnet siden ammingen ikke funket. 

I ettertid ser jeg jo at mange av tankene var helt irrasjonelle, men der og da trodde jeg faktisk på det merkelig nok - det ville sjokkert meg om jeg visste på forhånd. Man får en masse hormoner som gjør at man blir enten helt berg- og dalbane, eller for noen helt avflatet. Og begge deler er veldig normalt. Jeg var bare ikke forberedt på at jeg skulle bli sånn - jeg var jo ellers selve rasjonaliteten i to sko. 

Men fødsel var skikkelig awesome, selv om det jo var helt forjævlig slitsomt og vondt. Og det var skikkelig skummelt å bli forelder - så jeg var så glad for at jeg hadde en partner som delte på alt, da fikk jeg liksom litt tid til å fordøye vanskelige følelser. 

Og angående fødsel, så hadde jeg igangsatt med sugekopp/ineffektive rier osv - men følte likevel at det var en veldig god fødselopplevelse, og tenkte at "dette var ikke noe å grue seg til - jeg klarer det flere ganger selv om jeg jo ikke akkurat har lyst imorgen".

Med eller uten epidural?

Anonymkode: 45ea9...bc0

[Gjest Rødstrømpe]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Med eller uten epidural?

Anonymkode: 45ea9...bc0

Jeg hadde epidural på slutten. Eller; jeg hadde en lang pressefase uten selvsagt, men jeg ble vel igangsatt kl 09(5cm åpning når de tok vannet) fikk epidural kl....14.30(?) og begynte pressingen.... kl 16/16.30 eller noe sånt. Fødte 17.30 tror jeg. Tror pressingen varte i 75 min, fikk maks 2 timer på meg i enellerannen fase før hastesnitt pga babyen. 

Mesteparten var uten, og det gikk greit helt inntil jeg ikke klarte kommunisere og kroppen strittet veldig imot alt. Hadde absolutt smerter med epidural og, så jeg tror de satte med på lav dose  Har hørt at noen opplevde smertene forsvant- det skjedde ikke akkurat. 

Jeg fikk mer pusten igjen og evnen til å ta til meg beskjeder som følge av epidural. Lurer på om de tok det på laveste fordi jeg hadde så ineffektive rier, og de trengte at jeg kunne presse og jobbe mye for egen maskin. 

Hadde nok ikke hatt god opplevelse om det endte i hastesnitt, da blir man nok ganske engstelig vil jeg tro. 

 

[Thinkerbelle]

"Hurra jeg lever!"

"Er babyen frisk? Ble det jente eller gutt?"

"DER er du! Jeg elsker deg! Du er det fineste i verden!"

akutt keisersnitt ved 9 cm åpning. Jeg var fra før livredd for å føde, så det ble ikke akkurat bedre nå..

en eksplosjon av følelser idet jeg så henne! 100% kjærlighet ved første blikk! Følte meg som verdens heldigste som fikk være hennes mamma💗