Ned i vekt- hvorfor fikk du det til?

[Pølsa83]

Etter 15 år med slanking er jeg så lei og oppgitt. Nå har jeg bestemt meg. Jeg må ned i vekt nå. Sakte, en gang for alle. Derfor lurer jeg på: dere som har fått til et varig vekttap: de fleste har jo forsøkt mange ganger før de lyktes. Hva tror du ble utslagsgivende for at du fikk det til? Hva var annerledes med slankingen den gangen du lyktes i forhold til tidligere mislykkede forsøk? 

Tusen takk for all inspirasjon og gode råd!

 

 

[Pringle]

Jeg liker at du bruker ordet hvorfor og ikke hvordan. Alle vet (ihvertfall innerst inne) hvordan de går ned i vekt, men vektmestring har ikke bare med vaner og kunnskap om mat og kalorier å gjøre, men om holdninger og innstilling, og hvilke tanker vi har. Jeg har slitt med vekta helt fra jeg var ung ungdom, ikke alltid faktisk overvekt, men alltid med en konstant murrende usikkerhet rundt vekta mi. Jeg gikk ned ca 20 kilo med Grete Roede i 2006, opp igjen omtrent halvparten på noen måneder, nesten alle ned igjen bare ved å spise tre måltider om dagen. Så i rykk og napp opp igjen, til jeg i 2013 hadde 25 kilo som måtte av. Innimellom hadde jeg et "håp" om at jeg skulle "klare" å gå ned i vekt, gjerne i forbindelse med flytting eller oppstart av en aktivitet, men vektnedgang krever en helt annen type innsats, omgivelser og fokus. Jeg gikk gjerne ned i vekt på ferie - det hadde vært nyttig innsikt om jeg hadde brukt den - men jeg skjønte ikke hvorfor, så jeg tenkte ikke noe over det.

Tidligere har mat og vekt vært forbundet med begrensninger, strenge regler om hva man burde og ikke burde spise, hvor mye mosjon man burde utøve, hvor mye man kunne tillate seg å veie. Trusler om helseproblemer hvis man ikke følger reglene er muligens ment å hjelpe folk å ta fornuftige valg, men jeg mener de bare gjør folk redde og apatiske, og redde og apatiske mennesker er ikke i stand til å ta gode valg. 

Jeg startet igjen med GR, men ble etterhvert irritert over de tilsynelatende tilfeldige, men samtidig veldig spesifikke, målene man skulle nå (grønnsaker, tran ol). Jeg oppdaget raskt at det fantes alternativer. Diskusjoner rundt om på nettet, blant annet her på Kvinneguiden, Myfitnesspal, og mange bøker og artikler, snudde opp-ned på forestillingene mine. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg var åpen for nye innfallsvinkler akkurat da, men jeg tror det var det at mange forskjellige sa mye av det samme, på litt forskjellig måte, og det fikk meg til å tenke, og fortsette å tenke. Jeg oppdaget at jeg allerede visste masse, jeg hadde bare valgt å ignorere det. Jeg tok det for gitt at Grete Roede var "gullstandarden" for slanking, siden det er det firmaet som har flest kunder, og det som jeg har vokst opp med. Jeg skjønte at jeg bare får øyeblikksbilder av andres atferd. Da jeg skjønte at jeg ikke trengte å trene, og kunne spise akkurat den maten jeg ville, så lenge jeg ikke spiser for mye over tid, gikk det opp for meg både hvor restriktivt jeg hadde forsøkt å leve, og hvorfor det ikke fungerer i lengden. Jeg oppdaget at jeg hadde glemt å stille spørsmål, jeg som vanligvis er nysgjerrig og krever å forstå sammenhenger, hadde bare blindt svelget alt sludderet om hva som må til for å gå ned i vekt og holde seg der. 

Denne gangen telte jeg kalorier, men Myfitnesspal legger ingen som helst føringer, så man må selv finne ut av hvordan man må spise for å holde seg til anbefalt kaloriinntak. Jeg oppdaget at jeg fint kunne bruke litt fett, sukker og salt. Jeg oppdaget også at med litt fett og salt, er det kjempelett å få i seg masse grønnsaker, faktisk får jeg et sug etter grønnsaker, og det smaker nydelig. Jeg spiser mye mer grønnsaker nå enn da jeg tvang dem i meg etter Grete Roedes anbefalinger. Jeg spiser heller ikke for mye fordi jeg ikke har fått nok smak. 

Sultfølelse blir ofte dratt fram som et "problem" når man slanker seg. Jeg svelget det også, og har vært mye bekymret for å bli sulten. Men når jeg lærer meg å kjenne igjen hvordan det kjennes ut å være sulten og mett, og husker på at mye blir sagt for å skape salg, oppdager jeg at det å være sulten ikke er noe problem for meg. Jeg spiser jo nok, jeg vet jeg gjør det; noen ganger får jeg sug etter noe uten å være sulten, men alle får det. Noen ganger gir jeg etter for suget, men å avdramatisere og normalisere gjør at sug blir sjeldnere og svakere, og når jeg lettere kan si nei, er det uproblematisk å innimellom si ja.

Gode vaner er ikke bare "sunne", de er praktiske også. Jeg spiser nå tre måltider om dagen og har to faste handledager i uka. Jeg lager mye av maten min selv, fordi det er gøy - det er gøy fordi jeg kan lage og spise god mat, ikke bare "sunn" mat. 

I det hele tatt er presset borte, livet mitt er normalisert. Jeg gikk ned de 25 kiloene jeg ønsket, og jeg har i dag holdt vekta i 3 år (minus en måned), uten nevneverdige anstrengelser eller forsakelser. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Pølsa83 skrev:

Etter 15 år med slanking er jeg så lei og oppgitt. Nå har jeg bestemt meg. Jeg må ned i vekt nå. Sakte, en gang for alle. Derfor lurer jeg på: dere som har fått til et varig vekttap: de fleste har jo forsøkt mange ganger før de lyktes. Hva tror du ble utslagsgivende for at du fikk det til? Hva var annerledes med slankingen den gangen du lyktes i forhold til tidligere mislykkede forsøk? 

Tusen takk for all inspirasjon og gode råd!

 

 

Mistet 3 kg på en mnd ved å kutte ut brød og poteter. Så kuttet jeg ut sukker,sjokolade. Ned 7 kg nå. Spiser sukker men da i frukt. Ellers spiser jeg fire små porsjoner mat hver dag. Mye frukt og grønt innimellom. Kronisk mett. Slankekurer er ikke noe for meg. Har prøvd, og er dømt til å tape.ja, du går ned, men får tilbake alt..og mye mere. Så går jeg raskt 45 min 2 g i uken

Anonymkode: fe5e4...325

[ajarRun]

Spiste mindre

[Inwe]

Utslaget var nok at vekta viste 120 kg. Jeg hadde latt det gå alt for langt. Jeg måtte lære å bli glad i meg selv. Jeg ga jo faen fordi alle fortalte meg at jeg var feit hele barndommen og ungdomsåra, til tross for at jeg ikke var overvektig på den tiden. 

Jeg gjorde det over 3 år uten å nekte meg selv noe som helst. Jeg spiste mindre og sunnere samtidig som jeg ble helt forelsket i styrketrening. Jeg koste meg med andre, var med på fest og spiste burgere på restaurant, men når jeg var alene spiste jeg sunt og aldri mer enn jeg trengte. For meg var det viktig og kunne delta sosialt uten restriksjoner, for andre er det viktig og kunne spise sjokolade på lørdager. Hva er viktig for deg? 

Jeg spiser fortsatt sunt alene, men koser meg ekstra i helgene med samboer. Dette har nå blitt en livsstil, noe jeg var helt klar på da jeg begynte prosjektet. Jeg måtte finne noe jeg ikke bare kunne leve med, men noe jeg hadde lyst å leve med. 

Kvittet meg samtidig med eksen (selvfølgelig av andre grunner), noe som gjorde alt enklere.

Endret 16. september 2017 av Inwe

[AnonymBruker]

Jeg tenker spising og psyke henger grundig sammen for de fleste. Enig i at man må finne sin greie. Selvsagt er det i terorien bare å spise mindre. Men om det var så enkelt hadde ikke slanking vært en mega-industri og utallige bedrøvet over å veie mer enn de trives med.

Jeg tror en må finne en plan en kan leve med i lengden. Og ikke være for streng. For sundt. For perfekt. Og tilgi seg selv å feile og være meneske og ikke maskin. Her går det rundt ved at jeg spiser begrenset generelt. Men innimellom dropper jeg middag og lunsj og stuper i potetgullposen uten blygsel og koser meg uten ett snev av baktanker. En annen da gikk frokost fløyten for kakestykket på jobben den dagen sku jeg ha ja. Ingen oppskrift. Ingen ambefaling. Men sånn funker det for meg. Jeg har også kommet inn i en syklus. Teller kalorier. sånn ca. Automatik. Sparer litt hver ukedag for å ha til ekstra i helgen.  For meg blir det da slik at det er ingenting som er neimat. Og ikke lenge mellom hver utskeielse. Ser på klærne det funker. Vekta har jeg kastet.

Ikke gjør som meg. Gjør hva du kan leve med og som funker.

Anonymkode: 047f5...c1d

[Leo]

Jeg har vært normalvektig hele livet, men for drøyt ti år siden la jeg på meg mange kilo på relativt kort tid bl.a. i forbindelse med fertilitetsbehandling. Jeg har altså aldri vært en typisk jo-jo slanker. I fjor høst fikk jeg imidlertid en skade som viste seg å bli langt mer omfattende enn først antatt med inaktivitet og usikkerhet rundt egen helse som resultat og da følte jeg at jeg på en måte befant meg på et slags "Point of No Return". Enten kunne jeg bli sittende hjemme, trøstespise og bli enda feitere, og kanskje deprimert, eller så måtte jeg ta tak i vekten for i hvert fall å få ett problem mindre å håndtere. Ikke har jeg hørt om noen som blir generelt friskere og fått mindre smerter av å være overvektige heller  

Nå, nesten ett år senere, er jeg drøyt 20 kilo lettere. Årsaken til at jeg, i hvert fall så langt, har lykkes er at jeg egentlig ikke har hatt fokus på vektnedgangen i seg selv men mer på hva den, og selvfølgelig et sunnere kosthold, har gitt meg i form av økt energi, bedre helse og velvære. Og nå i det siste, når jeg er bare noen få kilo fra målet, hvor mange lekre klær jeg kan prøve og som sitter fint selv i små størrelser . Jeg har også hele tiden tenkt på at jeg ikke skal plage meg selv med å gå rundt og være sulten. Har jeg vært sulten, så har jeg spist meg passe mett. Jeg har også fokusert på at jeg ikke skal være den som sitter i selskap eller på restaurant og plager meg selv og andre med hva jeg kan spise og ikke. Tvert i mot har jeg kost meg med både kaker, desserter og godt drikke. Belønning er også viktig for meg, men jeg har vært nøye med å ikke belønne meg selv med mat. (Jeg har trent en del hunder og har sett hvor matfokusert de gjerne blir når man stadig bruker mat som belønning ). I stedet har jeg for eksempel kjøpt meg et par lekre sko, en ny ansiktskrem eller rett og slett gjort noe morsomt når jeg har nådd et nytt mål. 

[Leo]

Jeg kom på en ting til som kanskje er det viktigste av alt: Jeg har lagt alt som heter dårlig samvittighet i forhold til mat på hylla. Om jeg spiser et fantastisk måltid på restaurant en gang i halvåret som inneholder et ukjent, men høyt, antall kalorier spiller ingen rolle for noe som helst. Ikke at jeg spiser is noen ganger i løpet av sommeren heller. Det er at det grunnleggende kostholdet mitt er sunt og variert som er viktig. Og hva som er sunt avhenger av mengden, ikke matvaren i seg selv (Unntaket er kanskje potetgull...). Det altså ikke noe som heter "å sprekke" i forhold til slanking for meg. 

Ikke ser jeg noen grunn til at jeg skal gå opp igjen i vekt når jeg har nådd målet heller. De faktorene som forårsaket vektoppgangen i sin tid er ikke der lenger og jeg følger ikke noe "opplegg" eller en diett som jeg skal avslutte. 

[Pølsa83]

Tusen takk for reflekterte og veldig interessante svar!

[SPOCA]

Jeg har gått ned over 70 kg, og det klarte jeg ved å rette fokuset mot de tingene som var rotårsaken til vektoppgangen i utgangspunktet. Jeg flyttet fra min voldelige (eks)mann, jeg sluttet med de tingene som jeg gjorde ut av plikt og ikke fordi de var morsomme, jeg begynte å fokusere på de tingene som gjorde meg glad, la vekk dårlig samvittighet på hylla, og lyttet til den indre stemmen som fortalte hvem jeg faktisk var: jeg omfavnet de tingene som jeg elsker, og la vekk de tingene som ikke gav meg gode følelser lenger. Og jeg sluttet med dietter og hardtrening - jeg begynte heller å sette mål som var så enkle at jeg kunne nå dem uavhenging av hvor sliten jeg var etter jobb.

Det handler mye for meg om å gi seg selv lov til å fokusere på meg, hva som gjør meg glad, og ikke hva alle andre måtte mene og tenke. Å spise sjokolade uten dårlig samvittighet. Så jepp, i dag har jeg faktisk spist så mye sjokolade at jeg ligger kvalm i senga, men vet du? Det er helt greit. Det er helt greit og lov å virkelig ta den helt ut en sjelden gang. Det er tross alt hverdagen og alle de andre dagene som teller.  

[Gjest Mass]

Veldig enig med svarene her.

Problemet med overvekt er at mat ofte blir brukt for "å dempe" følelser eller for å fylle opp et tomrom. Så utvikler det seg og dermed blir vekten et problem. Etter det er det slanking som står for tur, og mestrer man ikke det fordi at man ikke egentlig forstår hvorfor man 'endte opp dit', så får man dermed en ekstra følelse av å mislykkes. Som igjen gjør varig vektnedgang vanskeligere. 

Jeg la ganske mye på meg i mitt første svangerskap og jeg husker hvor avkledd jeg følte meg når alle kiloene raste av meg igjen. Det ble gjerne litt for brått for min del, og det fulgte jo også plutselig mye ekstra oppmerksomhet med fra andre som igjen ble vanskelig å takle. Det var nærmest overveldende når kjentsfolk enten ikke kjente deg igjen eller ble så satt ut over transformasjonen, for ikke å snakke om alle man ikke kjente som plutselig dukket opp fra intet. De mange ekstra kiloene var jo gjerne også en slags beskyttelse på en måte, om det gir noen mening.

"Sultslanking" kan vekke mange følelser som den tunge mettheten dempet. Så der ville jeg begynt dersom det var tilfellet med deg. Hvorfor kom du dit du er nå? Hvorfor spiser du den maten du spiser i den mengen du spiser den? Demper du følelser? Fyller du opp et tomrom? Spiser du mat for ren nytelse? Kan du i så fall spise den samme maten i mindre mengder? Hamstrer du maten "idag" fordi at du skal starte "imorgen" hver dag? 

 

Endret 16. september 2017 av Mass