Hvorfor blir jeg deppa av at noen gjør snille ting som ikke er bra nok?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg vet dette er et utrolig utakknemlig problem, og det plager meg skikkelig. 

Hver gang noen gjør noe for meg og det ikke er sånn jeg ville ønsket, så blir jeg hemmelig irritert og lei meg og deppa. Dette kan gå og plage meg veldig. 

Generelt føler jeg ikke at det ofte er noen som vil gjøre ting for meg, så når det skjer blir jeg veldig lei meg hvis det ikke er "bra nok". 

Jeg klarer virkelig ikke å tenke at det er tanken som teller! 

For eksempel flere av gavene fra kjæresten min. Han vil aldri vite hva jeg ønsker meg, fordi han vil overraske meg med at han "følger med på hva jeg vil ha". Blant annet ville jeg ha et par sko i nøytrale svarte. Jeg har understreket det veldig. Et år etterpå fikk jeg disse i bursdag, men i knæsj lyseblå farge. Jeg ble veldig sjokkert, men faket at jeg ble veldig begeistret, siden han sa "du ønsket deg jo disse veldig!!:)"

Jeg har aldri brukt de. De er virkelig ikke fine og skikkelig prangende. Nå står de på skohylla, og jeg blir bare irritert av å se på dem. De kostet cirka 2000kr, så kan ikke kaste de eller selge de siden de var gave også. Han ser alltid på de når han er her, og vil spørre hvis de blir borte. Men alt jeg ser er bortkastede penger jeg hadde trengt til noe annet som student, og at jeg ikke har samvittighet til å kjøpe de jeg egentlig ønsket meg. Trenger ikke to like par i forskjellig farge..

Hver eneste jul får jeg ny parfyme. Jeg får alltid noen tunge, muskete parfymer som ikke ligner noen jeg har kjøpt selv. Klarer ikke bruke de, føler meg ekkel, men har heller ikke samvittighet til å kaste og fortsette å kjøpe min faste. Han vet at jeg har én jeg har brukt i alle år, men han vil så gjerne at HAN er den som finner ny parfyme til meg. Ender derfor opp med å ikke bruke parfyme, og bruke de han kjøper når han kommer på besøk. Da føler jeg meg ekkel, og han har også sagt de ikke luktet SÅ godt som den gamle. 

I tillegg har han kjøpt Bose-headset til meg. Jeg HATER å gå med headset, men elsker å høre på musikk fordi jeg pendler mye. Ønsket meg veldig de noise cancelling øreproppene, men har ikke lenger samvittighet til å bruke så mye penger på bra ørepropper siden jeg har så bra headset. Men jeg orker ikke bruke headsettet. Det er stort, knotete og sklir bare rundt på hodet, og jeg får vondt i hodet. Lyden er flatere enn jeg liker. Så i stedet bruker jeg bare sånne billige som følger med telefonen, siden jeg ikke har samvittighet til å kjøpe noen bra, fordi JEG HAR JO ET KJEMPEBRA HEADSET til sånn 2500kr. Prøver ofte å ta det opp og bruke det hvis jeg f. eks rydder hjemme, men blir bare irritert og i dårlig humør fordi headsettet irriterer meg. 

Det hele ender med at jeg går rundt irritert over disse tingene! Skulle ønske jeg aldri fikk de! Samtidig vet jeg at det er utrolig utakknemlig av meg å tenke, og min egen skyld at disse hindrer meg i å bruke penger på de tingene jeg virkelig vil ha.

Hvorfor blir jeg så utrolig sint når andre gjør ting som ikke er som jeg ville at det skulle være? Andre eksempler kan være at noen i kollektivet er greie og henter klær på rommet mitt for å vaske, og bruker skyllemiddel som jeg føler ødelegger klærne mine. Det er jo bare snilt ment! Hvorfor får jeg sånn DEPPA-følelse? Hvorfor kan jeg ikke bare være glad for at headsettet egentlig er bedre enn alle øreproppene jeg har - selv om det ikke er ideellt? 

Hater meg selv. Ødelegger bare for meg selv..

Anonymkode: b8ff9...142

[AnonymBruker]

Helt enig! 

Jeg hater å få klær og personlige greier i gave, for det er sjelden noe jeg ville valgt selv. På jobb sliter jeg med å samarbeide, for alt blir så mye bedre når jeg gjør alt selv. 

Jeg har vært ærlig med kjæreste og familie og sagt at jeg foretrekker å kjøpe ting som klær selv. Når de allikevel ønsker å kjøpe klær, får jeg nøytrale strømpebukser, sokker og pysjbukser og slikt. Jeg er også rask med å bytte ting, og er ærlig med at det ikke falt helt i smak. Jeg sier det ikke rett ut, men mer sånn "Åh, er denne fra den butikken? Jeg har sett noe der jeg har så lyst på, gjør det noe om jeg bytter?" Eller så faker jeg at det er feil størrelse og at butikken var utsolgt for riktig størrelse. Eller jeg bare bytter uten å si noe hvis det er byttelapp med gaven. 

Det verste er egentlig at jeg ikke greier å samarbeide med folk som jeg synes gjør en slettere jobb enn meg selv. Heldigvis har jeg greid å sno meg unna konkrete samarbeid i år, så nå jobber jeg selvstendig med egne prosjekter. 

Jeg blir også irritert over at andre ikke synes det samme som meg, men har lært meg til å blåse i det. Noen ganger lærer man til og med noe nytt.

Anonymkode: 8eed4...c6f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig! 

Jeg hater å få klær og personlige greier i gave, for det er sjelden noe jeg ville valgt selv. På jobb sliter jeg med å samarbeide, for alt blir så mye bedre når jeg gjør alt selv. 

Jeg har vært ærlig med kjæreste og familie og sagt at jeg foretrekker å kjøpe ting som klær selv. Når de allikevel ønsker å kjøpe klær, får jeg nøytrale strømpebukser, sokker og pysjbukser og slikt. Jeg er også rask med å bytte ting, og er ærlig med at det ikke falt helt i smak. Jeg sier det ikke rett ut, men mer sånn "Åh, er denne fra den butikken? Jeg har sett noe der jeg har så lyst på, gjør det noe om jeg bytter?" Eller så faker jeg at det er feil størrelse og at butikken var utsolgt for riktig størrelse. Eller jeg bare bytter uten å si noe hvis det er byttelapp med gaven. 

Det verste er egentlig at jeg ikke greier å samarbeide med folk som jeg synes gjør en slettere jobb enn meg selv. Heldigvis har jeg greid å sno meg unna konkrete samarbeid i år, så nå jobber jeg selvstendig med egne prosjekter. 

Jeg blir også irritert over at andre ikke synes det samme som meg, men har lært meg til å blåse i det. Noen ganger lærer man til og med noe nytt.

Anonymkode: 8eed4...c6f

Jeg har blitt flinkere til å tørre å si at jeg trenger kvittering for jeg vil gjerne bytte til en annen farge, etc. Men disse gjenstandene ble kjøpt hos spesialforretninger i en annen by. Jeg hadde ikke mulighet til å bytte. Øreklokkene plager meg mest. Jeg hadde aldri ytrer noe særlig interesse for musikk når jeg fikk de, så ble tatt på senga. Jeg ville ikke valgt den fargen, ville hatt ørepropper fremfor øreklokker, og noen med mer bass. De er kjempebra, men de er helt overflødige for meg, og de hindrer meg i å kjøpe de tingene jeg virkelig vil ha - for nå er jo det bortkastet siden jeg har de andre  

Og det som plager meg mest er hvor FØLESESMESSIG jeg tar dette. Jeg blir skikkelig skuffa og lei meg over at de ikke "kjenner meg bedre" eller ikke har prøvd bedre... Og det er jo urettferdig av meg.

Anonymkode: b8ff9...142

[DoomCake]

Jeg har en teori.. 

Dette handler i utgangspunktet om å føle seg sett. At noen skjønner hvem man er som menneske, hva det som fenger og interesserer en, og at noen faktisk lytter når man snakker. Dette er et grunnleggende menneskelig behov, og gir oss en følelse av tilhørighet. Dette er såklart ikke begrenset til utveksling av gaver, men en del av det. For enkelte betyr det mer enn andre. For oss som føler veldig på akkurat dette, tror jeg det henger sammen med vårt «kjærlighetsspråk», altså måten vi formidler vår kjærlighet til de vi bryr oss om. Siden dette også er en issue for kjæresten din, og han faktisk vil gjøre en innsats og lytte, så blir det ekstra sårt når det alltid blir feil. Det du får ut av gaveutvekslingen er i bunn og grunn "Jeg vet du ville ha sånne sko, men du er ikke viktig nok for meg til at jeg gadd å finne ut hvilken farge du ville ha." -satt på spissen, så klart. 

Samtidig så vet du rasjonelt sett at det han tenker er: "Nå har jeg skutt gullfuglen, xxx kommer til å bli kjempeglad, for det er jo akkurat de skoene hun ønsker seg, og så dyre som de er, så må hun jo skjønne hvor mye hun betyr for meg. Gleder meg sånn til å gi de til henne sånn at hun ser at jeg lytter og virkelig bryr meg!". 

Akkurat hvorfor dette med farger osv. er så jævlig vanskelig for enkelte (les: menn) har jeg ikke noe fornuftig svar på. Har funnet ut at den beste taktikken er å fokusere utelukkende på akkurat den fargen en vil ha. Hvis man ramser opp de man ikke vil ha, er det disse som fester seg i hodet, og du kan banne på at du får hvilken som helst annen farge enn den du ønsket deg.

Det verste er imidlertid at man føler meg som verdens mest utakknemlige drittkjærring, siden noen har lagt mye penger i en gave, og en ikke klarer å bli genuint glad. Men hvis du er sånn som meg, så har selve summen ingenting å si. Jeg kan får random klær eller smykker til x-antall tusen, men si at noen feks. gir meg en bok de vet jeg vil elske fordi de kjenner meg så godt, eller et artig kaffekrus de vet vil få meg til å smile, så blir jeg så glad at jeg blir helt rørt. (Jeg har så teit humor at dette er en utfordring i seg selv).

Det er slik jeg kjøper gaver selv. Jeg forventer ikke at folk synes *den perfekte kaffekoppen* er nok, så jeg legger endel penger i gaver, men de har alltid mer omtanke ved seg enn som så. Og jeg sørger uten unntak for at mottakeren har mulighet til å bytte. Husk at hvis du skal ha sånne forventninger så kan du ikke være noe dårligere selv.

Såklart spiller (usunn)perfeksjonisme en rolle her. Hvis en ikke korrigerer seg selv litt på dette, så vil en ende opp med å føle seg både utakknemlig og uelsket, helt uten grunn. Det er ikke verdens undergang at noen vasker klærne dine i feil vaskemiddel en gang i blant. Da må du faktisk vri fokuset over på hvor greie folkene i kollektivet ditt er. Veldig mange har ikke den luksusen. 

Hvis forholdet ditt skal vare, så må du og kjæresten din på et eller annet tidspunkt ha mye vanskeligere samtaler enn forventninger til presanger, så dette må en bare sette seg ned og snakke ut om. Hvis du kjenner deg igjen i min teori, så er det gjerne en grei måte å forklare det på. Men dette sitter gjerne langt inne å fatte for folk som ikke "snakker" samme kjærlighetsspråk. Vær forberedt på at han ser på deg som utakknemlig. Ihverfall helt til en dag han kommer med en liten oppmerksomhet som fikk ham til å tenke på deg i forbifarten, og han ser hvor inderlig glad du blir når han virkelig treffer.

Endret 16. september 2017 av DoomCake

[AnonymBruker]

I stedet for å sitte lenge etterpå å pipe om at du ikke får noe som er bra nok, så leverer du ønskelisten (uansett hva han sier), og påpeker at du ønsker deg en eneste ting. Den ene tingen som står på ønskelisten.

At han kommer til å bli skuffet og lei seg? Garantert! - men, du får jo fjernet problemet ditt.

Det høres ut som dere ikke passer spesielt godt sammen.

Anonymkode: 5a25e...392

[Meadow]

Dropp å gi dyre gaver til hverandre, finn på noe hyggelig sammen i stedet. Er det noe du trenger, kan du kjøpe det selv. 

[AnonymBruker]

Enkelte menn kan være helt fjerne når det gjelder gaver. I stedet for å si at du ikke er fornøyd med gavene, så kan du vinkle det mot at du ikke er så glad i overraskelser. Si noen sånn som at "i år ønsker jeg meg bare det som står på ønskelisten."

Anonymkode: 242ef...0e9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som dere ikke passer spesielt godt sammen.

Anonymkode: 5a25e...392

Nå syns jeg du overdriver. Typisk KG-kommentar. Fyren har jo ikke bommet helt, han har jo kjøpt nesten det TS ønsker seg, men skjønner ikke at små detaljer utgjør store forskjeller. 

Anonymkode: 242ef...0e9

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg vet dette er et utrolig utakknemlig problem, og det plager meg skikkelig. 

Hver gang noen gjør noe for meg og det ikke er sånn jeg ville ønsket, så blir jeg hemmelig irritert og lei meg og deppa. Dette kan gå og plage meg veldig. 

Generelt føler jeg ikke at det ofte er noen som vil gjøre ting for meg, så når det skjer blir jeg veldig lei meg hvis det ikke er "bra nok". 

Jeg klarer virkelig ikke å tenke at det er tanken som teller! 

For eksempel flere av gavene fra kjæresten min. Han vil aldri vite hva jeg ønsker meg, fordi han vil overraske meg med at han "følger med på hva jeg vil ha". Blant annet ville jeg ha et par sko i nøytrale svarte. Jeg har understreket det veldig. Et år etterpå fikk jeg disse i bursdag, men i knæsj lyseblå farge. Jeg ble veldig sjokkert, men faket at jeg ble veldig begeistret, siden han sa "du ønsket deg jo disse veldig!!:)"

Jeg har aldri brukt de. De er virkelig ikke fine og skikkelig prangende. Nå står de på skohylla, og jeg blir bare irritert av å se på dem. De kostet cirka 2000kr, så kan ikke kaste de eller selge de siden de var gave også. Han ser alltid på de når han er her, og vil spørre hvis de blir borte. Men alt jeg ser er bortkastede penger jeg hadde trengt til noe annet som student, og at jeg ikke har samvittighet til å kjøpe de jeg egentlig ønsket meg. Trenger ikke to like par i forskjellig farge..

Hver eneste jul får jeg ny parfyme. Jeg får alltid noen tunge, muskete parfymer som ikke ligner noen jeg har kjøpt selv. Klarer ikke bruke de, føler meg ekkel, men har heller ikke samvittighet til å kaste og fortsette å kjøpe min faste. Han vet at jeg har én jeg har brukt i alle år, men han vil så gjerne at HAN er den som finner ny parfyme til meg. Ender derfor opp med å ikke bruke parfyme, og bruke de han kjøper når han kommer på besøk. Da føler jeg meg ekkel, og han har også sagt de ikke luktet SÅ godt som den gamle. 

I tillegg har han kjøpt Bose-headset til meg. Jeg HATER å gå med headset, men elsker å høre på musikk fordi jeg pendler mye. Ønsket meg veldig de noise cancelling øreproppene, men har ikke lenger samvittighet til å bruke så mye penger på bra ørepropper siden jeg har så bra headset. Men jeg orker ikke bruke headsettet. Det er stort, knotete og sklir bare rundt på hodet, og jeg får vondt i hodet. Lyden er flatere enn jeg liker. Så i stedet bruker jeg bare sånne billige som følger med telefonen, siden jeg ikke har samvittighet til å kjøpe noen bra, fordi JEG HAR JO ET KJEMPEBRA HEADSET til sånn 2500kr. Prøver ofte å ta det opp og bruke det hvis jeg f. eks rydder hjemme, men blir bare irritert og i dårlig humør fordi headsettet irriterer meg. 

Det hele ender med at jeg går rundt irritert over disse tingene! Skulle ønske jeg aldri fikk de! Samtidig vet jeg at det er utrolig utakknemlig av meg å tenke, og min egen skyld at disse hindrer meg i å bruke penger på de tingene jeg virkelig vil ha.

Hvorfor blir jeg så utrolig sint når andre gjør ting som ikke er som jeg ville at det skulle være? Andre eksempler kan være at noen i kollektivet er greie og henter klær på rommet mitt for å vaske, og bruker skyllemiddel som jeg føler ødelegger klærne mine. Det er jo bare snilt ment! Hvorfor får jeg sånn DEPPA-følelse? Hvorfor kan jeg ikke bare være glad for at headsettet egentlig er bedre enn alle øreproppene jeg har - selv om det ikke er ideellt? 

Hater meg selv. Ødelegger bare for meg selv..

Anonymkode: b8ff9...142

Selg det og kjøp det du vil ha!

Anonymkode: 45011...668