I hvor lav alder kan man huske visse minner?

[GLADIATORE]

Jeg tror fast bestemt jeg var rett under to år da jeg fikk mine første minner. Men det høres veldig ungt ut? Kan spesielle hendelser brenne seg fast fra en alder hvor man strengt tatt ikke skal ha minner i fra?

Jeg ble født  i Juni 1984 i Brooklyn. Det var en veldig turbulent tid for min far har jeg lært senere. I Mai 1986 sparket noen inn døren og tok med seg faren min. Jeg kan innbille meg at jeg husker det, til tross for at moren min aldri snakket om det. Jeg husker detaljer. Jeg husker hvordan døren var revet inn i gangen og at de sparket han. Og at moren min skrek høyt. Plutselig var det mange i oppgangen etter at de hadde dratt med han.

Jeg har lurt lenge på om jeg virkelig husker det. Eller tror jeg husker det. Det gikk noenlunde greit med han. Men han døde syv år senere av unaturlige årsaker. Det var da vi flyttet til Oslo hvor moren min var i fra.

Faren min hadde lånt penger av feil folk flere ganger. Så han døde ung. Hele tiden i New York var turbulent. Og jeg var veldig, veldig ung. Førskolealder. Jeg husker ikke bare vold, men også når han kom opp med  ideen om å legge et teppet over gardinene på barnerommet mitt for første gang for å skjerme lyset fra tvillingtårnene. Moren min sier at hvis jeg husker det var jeg knapt nettopp blitt to år.

Så til spørsmålet? Er minnene ekte? Er det mulig å huske ting fra så tidlig alder?  

[AnonymBruker]

http://www.side2.no/foreldre/derfor-husker-du-ingen-ting-fra-fr-du-var-fylt-tre-ar/5183552.html

Anonymkode: e59e4...009

[GLADIATORE]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

http://www.side2.no/foreldre/derfor-husker-du-ingen-ting-fra-fr-du-var-fylt-tre-ar/5183552.html

Anonymkode: e59e4...009

Takk.

Det står også:

"Nå har forskerne funnet ut mer nøyaktig når de siste småbarnsminnene svinner hen: nemlig ved sju års alder."

Det var da faren min døde og jeg i all hast ble tatt med til Norge. Kanskje jeg beholdt noen minner fra toårsalderen på grunn av ny stressituasjon. Nei, jeg vet ikke.

Jeg vet at jeg har fortalt moren min om detaljer hun føler seg veldig sikker på at hun ikke har fortalt meg når døren ble sparket inn.

Mulig jeg allikevel bare innbiller meg detaljer som tilfeldigvis var riktige. Vanskelig å vite:)

 

[AnonymBruker]

Jeg husker min farfar. Han døde da jeg var 2 år og 7 måneder. Jeg husker siste gangen jeg så han. Han ble hentet av ambulanse. Jeg husker at han ble bært på båre ut av huset. Jeg var nært knyttet til han.

Anonymkode: d9436...dd2

[AnonymBruker]

Husker litt fra jeg var ca 3/3+, men det er først fra ca 5 at jeg husker en del. 

Anonymkode: bdad0...db3

[AnonymBruker]

Jeg husker flere episoder fra jeg var ca. 2,5 år. Blant annet et sykehusopphold. Husker ganske mye fra jeg var 4 år (da min søster ble født). 

Anonymkode: 7c8ed...514

[Edinbruh]

Greien med minner er at de er veldig upålitilege. Det er lett å få mennesker til å tro de husker noe som egentlig er oppdiktet informasjon. Jo mer du gjenkaller et minne, jo mer upålitelig blir det også. Finns mye forskning på dette.

[Gjest Anonym Bruker]

Når eg spoler båndet tilbake så kommer det  frem bilder,og hendelser  ifra barndommen ned til  omlag  2 års alderen.... 

Endret 15. september 2017 av Anonym Bruker

[AnonymBruker]

Jeg husker også ting som mamma blir overrasket over at jeg husker, fordi det er så lenge siden at jeg ikke burde klart å husket dem. Husker masse fra parken. Alt fra sekken jeg hadde til hvem jeg lekte med, og hva slags falske smykker vi dilla med. Kan ikke ha vært eldre enn 2,5 år. 

Anonymkode: 0a4f2...e92

[AnonymBruker]

Jeg husker fra jeg var 1 år gammel. Jeg husker leiligheten vi bodde i. Jeg husker jeg syklet på trehjuling ute. Jeg husker leiligheten vi flyttet til etterpå. Jeg husker senga der (sånn trekk-ut-seng fra under en sofa). Jeg husker et mareritt jeg våknet opp fra og så var ingen hjemme. Da må jeg ha vært to år gammel. Jeg husker oppvasken som var der. Jeg husker godteriet jeg fikk. Jeg husker vi flyttet igjen og barnehagen jeg gikk på der vi flyttet til. Jeg husker 3-års-fødselsdagen min. Jeg husker "potte-styltene" med hyssing vi hadde i den barnehagen i tillegg til vanlige stylter. De vanlige syntes jeg var så vanskelige å få til å gå med, husker jeg.

Jeg husker mye rart, selv fra før jeg var 3 år gammel.

Anonymkode: fa614...786

[AnonymBruker]

Jeg mener selv at jeg husker en situasjon fra babysvømming. Har minner fra at jeg ble holdt under vann og hvor lykkelig jeg ble når jeg ble "reddet", og har kunnet beskrive bassengområdet til foreldrene mine selv om jeg ikke har vært der siden. Om det er et faktisk minne vet jeg jo ikke. Vet ikke hvor gammel jeg var. 

Anonymkode: 73a46...57d

[Djungelvrål]

Har ganske klare minner fra jeg var 2 år gammel. Kjenner ikke mange som har det. 

[tussi84]

Ikke meg men dette gjelder min søster. Hun har minner om en grandtante som hun var på besøk hos rundt ca 2 og 3 år alder. Denne grandtante døde når min søster var 4. De siste par årene levde hun på eldre hjem og minnene min søster fortalte om gjaldt mens vår grandtante fortsatt bodde hjemme. Min søster har minner som tilknyttet seg til hvordan leiligheten så ut både inne og ute. 

Jeg selv husker mine minner fra ca 3 til 4 års alder. 

[AnonymBruker]

Har et minne fra da jeg var 2 år gammel. Var i en svømmehall med bror og mamma. I et slikt bølgebasseng. Mamma sto på grunna med meg. Så skjedde det en ulykke. En gutt holdt på å drukne ute på dybden. Panikk i hele bassenget, for folk kom jeg ikke unna pga bølgene. Flere kom til for å hjelpe gutten, men de slet med å nå han pga folkemengden. Broren min forsvant i mengden og mamma ble hysterisk. Husker hun gikk frem og tilbake ved bassenget, ropte ut navnet hans. Med meg i armene. Kaos rundt oss. Så så jeg noe rødt i vannet, blod og en livløs kropp i vannet. Mamma hylte. I panikken så hadde broren min slått hodet i bassengkanten, stort kutt i pannen og var bevistløs. Ambulanse og blålys, mer panikk. 

Jeg kan fortsatt våkne av mareritt av lyden av mamma som roper ut navnet hans. Den følelsen av panikk i stemmen hennes glemmer jeg aldri. Blålysene, panikken, blodet. Får det ikke utav hodet. 
Jeg tørr ikke å være i bølgebasseng. Får panikk av tanken av det. Minnene kommer tilbake som en flashback. 
Han andre gutten gikk det bra med. Broren min lå i koma i noen dager. Pga vann i lungene og slikt. Husker ikke detaljer fra tiden etter. Bare selve hendelsen. 

Dette er det eneste minnet jeg har fra før jeg var 6 år gammel. Det ble aldri snakket om. For mamma slet med skyldfølelse. Broren min husker ikke noe fra hendelsen. Han var 7 år gammel. 
Husker ikke min første skoledag. Husker ikke at jeg gikk i barnehage. Husker ikke hvem jeg hadde som lærere i 1. til 4. klasse. Men dette minnet ,det sitter som støpt i hodet mitt. 
Fortalte mamma om det i fjor, og hun begynte å gråte. Jeg husket detaljer hun hadde glemt. Dette har aldri blitt pratet om, aldri. Så ingen forstår hvordan jeg kan huske så mye. Forstår det ikke selv heller. Men jeg har alltid husket det. Aldri turt å si noe, for mamma har aldri vært med oss på stranden eller svømmehall siden. Hun ble helt rar.. litt panikk.. skyldfølelse, redd.. så jeg viste at det var noe med dette minnet. Selv den dag i dag så vil hun ikke bli med på stranden. Hun kan dra alene med pappa.. men ikke med oss barna, selv om at vi i dag er voksen. Etter å ha hatt med tantebarnet på 4 i svømmehall, og fikk panikk selv. Så måtte jeg spørre mamma om dette minnet i fjor. Første og siste gang vi snakket om det. 

Anonymkode: 76f00...2cc

[Vera Vinge]

Det er jo også ulike teorier om småbarnsamnesi, og én mulig forklaring kan være at hukommelse og språk henger tett sammen, at med utvikling av språk kan man forstå og lagre minnene på en annen måte. Og språket blir gjerne ordentlig godt rundt treårsalderen. 

Men jeg vet også at jeg husker ting fra før jeg var tre. Jeg er f.eks. ganske sikker på at jeg husker at vi besøkte moren og broren min på sykehuset da han kom til verden. Jeg husker en del detaljer, som siden har blitt bekreftet og i bildene i hodet fra dette ser jeg alt i veldig lav høyde, som fra et barna perspektiv. Da var jeg to år og fire mnd. Jeg husker også mange ting fra der vi bodde da. Vi flyttet derfra like før jeg fylte tre. I voksen alder har jeg dratt tilbake og alt ser ut som jeg husker. Det ble ikke tatt noen bilder av huset utvendig, men jeg husket mange detaljer. Og så sier foreldrene mine at jeg snakket veldig tidlig, og da lurer jeg jo på om alle de tidlige minnene henger sammen med det.

Og så er det ganske vanlig at man kan huske veldig spesielle eller dramatiske ting, selv om man husker lite annet. Men, hvor pålitelig minnene er kan være vanskelig å si, for det viser seg jo f.eks. at vitnebeskrivelser ved kriminelle handlinger kan være svært avvikende fra hverandre. Og dette gjelder jo situasjoner med sterke følelser involvert, som igjen kan påvirke minnene.

[MissPierce]

Har veldig mye barndoms minner, de aller tidligste er fra jeg var 2 år 4/5 mnd. 

Er absolutt ingen mulighet for at noen har fortalt det til meg, for de andre sov. 

Hunden til de jeg var hos snek seg inn til meg, og det fikk han absolutt ikke lov til. Jeg sov på en veldig lav seng, så han la seg på gulvet med hode på kanten for å få kos. 

Har også minner fra da vi lekte ute alene bak huset. Han fotfulgte meg de dagene jeg var på besøk der. 

Har masse minner fra ting pappa og jeg gjorde også. Han døde da jeg var 9 år, og mamma aner ikke alle tingene vi fant på sammen. Hun blir fortsatt overrasket da jeg forteller om ting han og jeg fant på. Dette var spesielt da søsteren min var liten, og vi to dro på ting alene. Da var jeg sånn rundt 2-4 år  😍😍

 

Endret 15. september 2017 av MissPierce

[AnonymBruker]

3 timer siden, GLADIATORE skrev:

Takk.

Det står også:

"Nå har forskerne funnet ut mer nøyaktig når de siste småbarnsminnene svinner hen: nemlig ved sju års alder."

Det var da faren min døde og jeg i all hast ble tatt med til Norge. Kanskje jeg beholdt noen minner fra toårsalderen på grunn av ny stressituasjon. Nei, jeg vet ikke.

Jeg vet at jeg har fortalt moren min om detaljer hun føler seg veldig sikker på at hun ikke har fortalt meg når døren ble sparket inn.

Mulig jeg allikevel bare innbiller meg detaljer som tilfeldigvis var riktige. Vanskelig å vite:)

 

Såkalte "falske minner" kan dukke opp dersom en har blitt fortalt/sett bilde/video. Minner kan også dukke opp i form av traumer (opplevd noe traumatisk i tidligere liv, og kroppen fester seg ved en hendelse, som f.eks dør som blir slått opp, en viss lukt eller lignende). 

Det er derfor barn som opplever f.eks traumer i løpet av 1.leveåret kan slite langvarig med traumer flere år etter, fordi kroppen husker stressreaksjonen den opplevde der og da og reagerer deretter selv om en nødvendigvis ikke vet hvorfor kroppen reagerer som den gjør dersom kroppen merker at den er i ferd med å oppleve/tror en skal oppleve et traume på ny. Minner sitter i større grad i form av lukt, lyder og lignende de første årene enn grafiske minner 

Anonymkode: aa413...0d8

[Edinbruh]

Virker ikke så veldig spesielt eller sjeldent å huske ting fra før 3-årsalderen ifølge denne tråden, selvom det ifølge vitenskapen skal være det. Her er det nok noe mer som spiller inn, sier nå jeg bare.

[GLADIATORE]

50 minutter siden, Edinbruh skrev:

Virker ikke så veldig spesielt eller sjeldent å huske ting fra før 3-årsalderen ifølge denne tråden, selvom det ifølge vitenskapen skal være det. Her er det nok noe mer som spiller inn, sier nå jeg bare.

Jo, hele poenget mitt var jo at det er spesielt. Så spesielt at jeg er usikker på om jeg tror på det selv. Til tross for at selve dørsparkingen og håndteringen av faren min må ha skremt livskitten ut av meg. Så påstår jeg ingenting.

[GLADIATORE]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Såkalte "falske minner" kan dukke opp dersom en har blitt fortalt/sett bilde/video. Minner kan også dukke opp i form av traumer (opplevd noe traumatisk i tidligere liv, og kroppen fester seg ved en hendelse, som f.eks dør som blir slått opp, en viss lukt eller lignende). 

 

 

I tidligere liv?