Eldre far som ringer hver dag

[AnonymBruker]

Min far er snart 90 år, og bor på sykehjem. Han er nok på vei til å bli ganske glemsk , og er til tider forvirret på tid og sted (men klarer å ta imot informasjon, men glemmer noe av det). Jeg prøver å besøke han annenhver dag. Noen dager kan vi ha en tilnærmet normal samtale om vær og vind, familien, det som står i avisen osv, andre dager går mer med til å lytte til hans opplevelser av en virkelig som ikke helt stemmer overens med min (f eks at han har vært på konsert i byen, når han egentlig har vært på en lite sangstund i etasjen under). 

Alt dette er for så vidt greit. Det som sliter på meg, er at han ringer meg alltid de dagene jeg ikke er der, og gjerne et par timer etter at jeg har vært. Da er det gjerne et spørsmål om hvordan han f eks skal få vannet plantene sine, at han har en genser som han gjerne skulle få lagt inn i skapet sitt osv. Jeg merker at jeg blir sliten og oppgitt, og må virkelig ta meg sammen for ikke å bli irritert "Du bor på sykehjem, det er folk der som kan hjelpe deg" - type ting å si, vil jeg helst unngå. Så jeg må foreslå det - "Du kan jo be de som jobber der om å gjøre det.". Da blir han enten litt forvirret - hvem skal han spørre ? Eller litt, "Å ja, det er sant. Det kan han gjøre."

Jeg vet ikke om dette jeg opplever er en fase på vei mot total demens, og hvor lang denne fasen kan være. Sikkert andre her som har opplevd det samme. Kan dere fortelle litt ? Jeg merker at jeg blir frustrert, litt irritert og selvsagt er det veldig leit å oppleve at faren min mister mer og mer begrep om verden rundt seg og hvordan håndtere de enkleste ting. Det som også er veldig frustrerende, er de ansattes manglende tid til å sette seg ned og bli kjent med beboerne. Hadde det vært tid til det, ville min far kunne få formidlet mye av sine tanker og spørsmål til dem, og blitt betrygget på at de ansatte kan hjelpe han. Nå ringer han altså til meg, fordi han vet at de ansatte hverken har tid til å høre han ferdig (han snakker langsomt og må bruke tid på å tenke igjennom hva han skal si, så det ar lang tid), eller kanskje vil forstå. Det er veldig trist (og absolutt ikke de ansatte sin skyld) at våre eldre skal oppleve dette som slutten på livet.

Anonymkode: 5763d...4cf

[AnonymBruker]

Klart det er trist TS. Bruk tid med din far og snakk med han når han ringer, vær tålmodig og ikke bli irritert. Man vet aldri hvor lenge man har de når de er så gamle.

Anonymkode: 28944...a75

[AnonymBruker]

Ville brukt den tiden jeg hadde igjen med faren min om jeg var deg... En telefon samtale ekstra har vell ikke så mye å si? 

Han har ikke mange årene igjen. Og om han går bort i morgen vil du være glad for at du fikk pratet med han på telefonen idag  

Anonymkode: b139b...62b

[Horten Market]

TS virker kald og ufølsom mot sin gamle far, for de som ikke har vært i hennes sko. Men tro meg, dette er en helt normal reaksjon fra pårørende. Selv den mest rolige og balanserte person kan føle irritasjon når de enkleste ting må gjentas og forklares i detalj, for så å oppdage at alt er glemt i neste øyeblikk. Dette minner om småbarnstiden, med den forskjell at du vet at ungene blir flinkere dag for dag, mens den gamle går andre veien.

Så TS har min fulle forståelse.

[Minlillesky]

Dette er en normal reaksjon fra pårørende. Du har ikke tatt en prat med de ansatte på omsorgssenteret? De er jo vandt til sånne ting, så ta en prat med dem. Spør om råd osv. Om ikke de kan gi deg råd, så kan de vel henvende deg til noen? Ta opp problemene ang omsorgssenteret. Far din trenger det lille ekstra, og det må de klare å følge opp. 

Snakk med far din hver gang han ringer. Vær tålmodig og oppmuntre han til å ta kontakt med de ansatte om han lurer på noe/trenger hjelp, for det går raskere enn å ringe deg. For eksempel...

[Arabella]

12 minutter siden, Horten Market skrev:

TS virker kald og ufølsom mot sin gamle far, for de som ikke har vært i hennes sko. Men tro meg, dette er en helt normal reaksjon fra pårørende. Selv den mest rolige og balanserte person kan føle irritasjon når de enkleste ting må gjentas og forklares i detalj, for så å oppdage at alt er glemt i neste øyeblikk. Dette minner om småbarnstiden, med den forskjell at du vet at ungene blir flinkere dag for dag, mens den gamle går andre veien.

Så TS har min fulle forståelse.

Det er ikke ofte jeg er enig med deg, Horten Market, men i slike tilfeller forstår jeg godt at man kan bli irritert iblant. Den gamle, glemske kan ikke lastes, men man må kunne skjerme seg selv ved å la være å svare av og til når vedkommende ringer ofte. 

[AnonymBruker]

TS her. Jeg oppfatter ikke meg selv som kald og ufølsom, og håper ikke andre gjør det heller. Jeg er bare så sliten. De siste 5-6 årene har i stor grad vært preget av mine foreldres sykdom, min mors død for 3 år siden, og etter det en tiltagende hjelpeløshet og glemsomhet hos min far. Jeg har stilt opp i alle sammenhenger - sykehusinnleggelser, legebesøk, fulgt hit og dit, kjempet mange kamper mot et helsevesen som helst vil at eldre mennesker skal bli boende hjemme uansett tilstand. Og kanskje nettopp fordi min far, nå på sine gamle dager, oppfatter meg som hovedomsorgsperson, tar han kontakt for alt mellom himmel og jord.

Å snakke med de ansatte har jeg prøvd. Vet dere hva hun ene svarte meg ??? "Du må ikke høre på alt din far sier.De eldre klager så ofte til de pårørende, bare for å få sympati og oppmerksomhet. Når vi spør om det samme, er alt i orden." Jeg tror rett og slett jeg graderes som en ganske masete og påpassende pårørende, og det er visst ikke helt populært. 

Innlegget mitt var mer for å få en bekreftelse på at andre også har det slik, og at det er ok å bli sliten, irritert og oppgitt. For selvsagt er jeg glad i min far, og som jeg skriver, jeg er hos han annenhver dag. Tror faktisk han får over gjennomsnittet besøk, så jeg har ingen dårlig samvittighet der. At han ringer er også for så vidt greit, det viser i det minste at han fortsatt forstår hvordan en mobil virker, og det er jo veldig bra. Men sliten, det er jeg uansett.

Anonymkode: 5763d...4cf

[AnonymBruker]

Har du prøvd å snakke med lederen på sykehjemmet, eventuelt avdelingsleder i kommunen?

Anonymkode: 3f6cd...b39

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du prøvd å snakke med lederen på sykehjemmet, eventuelt avdelingsleder i kommunen?

Anonymkode: 3f6cd...b39

Ja, jeg har snakket med avdelingsleder og kontaktsykepleieren hans. Resultatet var at han fikk ny kontaktsykepleier, og så lenge hun er på jobb, føler jeg at hun prøver å ordne opp i det jeg henvender meg om.

Hadde min far vært i bedre form, og tålt bedre endringer (nå skal det det ikke mye til før han blir veldig forvirret), så hadde jeg søkt han over til et av de nyere og mer moderne sykehjemmene i bydelen. Hører jo andre fortelle om både større rom, mer aktivitet og bedre tilgang til utearealer. Sykehjemmet min far er på, er veldig gammelt, og både hans rom og felles areal bærer preg av det.

Jeg har sagt til mine barn, at det skal jammen mye til før de får lov å plassere meg på et sykehjem. Da skal de heller få bruke pengene på å skaffe meg hjelp i hjemmet (kommunen trekker 80 % av trygden, så min far betaler ca kr 20 000 i mnd).

Anonymkode: 5763d...4cf

[AnonymBruker]

I min kommune finnes det støttegrupper for pårørende til personer med demens, og de arrangerer også kurs og temakvelder som er svært nyttige. Anbefales! Det er mange der ute som er i samme situasjon som deg, det kan være godt å ha noen å snakke med. 

Anonymkode: 5ad29...0dd

[AnonymBruker]

Hva med besøksvenn fra Røde Kors eller en annen frivillig organisasjon? Du som pårørende kan søke om det

Anonymkode: e2746...258

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

I min kommune finnes det støttegrupper for pårørende til personer med demens, og de arrangerer også kurs og temakvelder som er svært nyttige. Anbefales! Det er mange der ute som er i samme situasjon som deg, det kan være godt å ha noen å snakke med. 

Anonymkode: 5ad29...0dd

Det skal jeg undersøke. Takk for godt forslag.

Anonymkode: 5763d...4cf

[Gjest Mythic]

Da min far begynte å bli eldre, ringte han meg mange ganger om dagen, og han var overhodet ikke glemsk eller dement. Han var bare mye alene, og trengte selskap. Jeg var gjerne hos han 1-2 ganger pr dag, og allikevel ringte han meg flere ganger om dagen. Klart jeg ble lei og irritert i blant. Nå som han er død savner jeg det faktisk litt. Rart det der. Mitt råd må være å være tålmodig og ta deg tid til å snakke med han. Du kommer ikke til å angre på at du gjorde det når han en dag er borte.

[AnonymBruker]

Du er tryggheten til din far. Vær glad han er i stand til å ringe deg..ennå.

Han er 90, og hvor lenge vil du ha han.

Klart det er slitsomt for deg. Irritert og oppgitt. Min mor er gammel, og det er meg hun har. Det er jeg som får alt.Slitomt. 

Du kan forklare de ansatte på sykehjemmet. Er det andre i familien, venner som kan besøke? Røde kors besøkstjeneste? Er det ungdommer i familien? 

Anonymkode: f1327...ef2

[AnonymBruker]

Han henvender seg til deg fordi du er hans nærmeste, og da kan han være seg selv og spørre om ting han kanskje kvier seg for å mase på andre om. Mange eldre vil nødig "plage" personellet unødig, de ser at pleierne ofte har det travelt, og det er ikke sikkert alle pleiere er slik mot de eldre som de er mot deg eller andre pårørende. Det er også naturlig at når en blir såpass gammel så kjenner en seg både hjelpeløs og svekket. Han vet at det kanskje ikke er så lenge til livet er over, og engster seg for hvordan slutten blir. Det med å være kontaktsøkende henger nok sammen med den ensomhetsfølelsen han har på et fremmed sted, som et sykehjem er. 

Selv om du er sliten, så kommer det snart en dag da du ikke har ham lenger, så støtt han gjennom den tiden han har igjen.

Anonymkode: f2735...0fc

[Gjest Solstråletårer]

Ja det er slitsom og ja du blir dritt lei. Men du vil savne det når han er borte . Jeg har vært der. Det var også en lettelse når det stoppet. Pappa var på vei til å bli dement.  Han var redd  , han kjedet seg og var ensom. Han slet med å gjøre seg forstått blant sykepleier og venner.  Men jeg forsto han derfor ringte han meg om fille ting. Men han var også oppmerksomhet syk og sympati syk. Han kunne si noe til meg men noe andet til sykepleier. . Sånn er det bare. Ikke stort du kan gjøre jatte  med . Til slutt stopper det.

 

 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Vel, vi har min demente svigerfar på ca samme alder, boende i huset ved siden av. Han kommer inn og ut hele døgnet. Selv om han kommer inn for 10. ende gang på 4 timer, så smiler vi og snakker vanlig til ham. Han gjør jo det ikke for å være vond, men han er ensom og trenger å snakke med oss. Kommer aldri til å nekte han å bo hjemme, så lenge han ikke er til fare for seg selv når vi er på jobb. 

Anonymkode: d8a30...2f2

[AnonymBruker]

Opplever at svigermor ringer midt på natten. Da har hun middagen klar og lurer på om vi kommer snart. Vi er hos de hver søndag på middag. Men nå er det svidde koteletter eller råe. Så vi har begynt å hjelpe henne med middagen. Hun likte det ikke i starten, og ble litt sint.

 I dag har vi hatt henne med på en lengre gåtur, så da sover hun godt i natt. Skal ikke på middag i morgen. Svigerfar bor der og, men han er som regel dritta.  

Anonymkode: cb070...3a6

[altflyter]

Jeg forstår at det kan være slitsomt. Er det slik at det er veldig vanskelig for deg å ikke ta telefonen når han ringer. Har en bekjent som hadde en mor som var dement og på sykehjem. Moren ringte kontinuerlig. Datteren (min venn) ba om et møte med sykehjemmet og ble rådet til å ikke svare på telefonen mer enn det som føltes naturlig for henne. Moren var trygg og ble godt tatt vare på. Den samtalen hjalp henne veldig.  Kanskje du kan be om råd der han er? 

Endret 16. september 2017 av altflyter

[AnonymBruker]

😢 

Anonymkode: 28944...a75