Småbarnslivet er et slit på godt og vondt

[AnonymBruker]

Min datter er 21 mnd. Hun har blitt så trasig og skal teste alle grenser. Jeg er alene om omsorgen og DET ER SÅ JÆVLA SLITSOMT! Har fantastiske besteforeldre som passer henne ofte. Jeg elsker barnefri. Nesten litt for godt. Nesten så jeg gruer meg litt til å få henne hjem igjen. Er ikke det fælt? Og nå har hun begynt i barnehage også, og jeg elsker det. Misforstå meg rett, jeg ville aldri vært foruten henne og jeg elsker henne over alt. Men noen ganger HATER jeg å være mamma. Flere som har det sånn? 

Anonymkode: e06d8...a9f

[AnonymBruker]

Det er jævla slitsomt å være alene. Man er alene 24 timer i døgnet. Alt ansvar alene. Det er knallhardt. Og så verdt det 😊

Anonymkode: 872f7...3f9

[AnonymBruker]

Det løsnet her nå nettopp. Fylte 3 år. Jeg syns det høres ut som du hadde hatt godt av en cos kurs på helsestasjonen. 

Anonymkode: 48ca2...f42

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det løsnet her nå nettopp. Fylte 3 år. Jeg syns det høres ut som du hadde hatt godt av en cos kurs på helsestasjonen. 

Anonymkode: 48ca2...f42

Ja jeg har etterspurt det for over et år siden men de gjør ingenting med det dessverre. 

Anonymkode: e06d8...a9f

[AnonymBruker]

Høres jo litt trist ut det du beskriver! Jeg var helt alene med min til han var 4 år.  Ja det er slitsomt, men hadde ALDRI  barnevakt. Og han begynte i barnehage når han var 3  1/2  år, det var så trist og fælt å være uten han noen timer!   Så alle har det ikke slik som deg nei. Men du er nok ikke alene om det heller.   Min var en som aldri aldri sov, prøvde ut grenser som alle barn gjør, ikke et lett barn! Men du må huske at dette er ikke for alltid denne småbarnstiden.  Nyt den!!  Tenåringer er mye verre å ta vare på/følge opp.

Anonymkode: 64407...482

[Suss80]

Selv om enkelte andre ikke har opplevd de samme utfordringene som deg, er nok mange som deg også ts! Selv synes jeg småbarnstiden var utrolig slitsom, og det til tross for at jeg hadde mye hjelp fra samboer og besteforeldre. Jeg elsker barna mine over alt på jord, men innimellom har jeg også ønsket de dit peppern gror. 

Basert på mine erfaringer, så blir det lettere etterhvert, særlig når du kan snakke mer med barna og man får en dialog med de. Forsøk å ikke ha dårlig samvittighet for tankene dine, men blir hverdagen for tøff, så snakk med noen profesjonelle om det, som eksempelvis helsesøster eller lege. 

Endret 15. september 2017 av Suss80

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Høres jo litt trist ut det du beskriver! Jeg var helt alene med min til han var 4 år.  Ja det er slitsomt, men hadde ALDRI  barnevakt. Og han begynte i barnehage når han var 3  1/2  år, det var så trist og fælt å være uten han noen timer!   Så alle har det ikke slik som deg nei. Men du er nok ikke alene om det heller.   Min var en som aldri aldri sov, prøvde ut grenser som alle barn gjør, ikke et lett barn! Men du må huske at dette er ikke for alltid denne småbarnstiden.  Nyt den!!  Tenåringer er mye verre å ta vare på/følge opp.

Anonymkode: 64407...482

Såklart nyter jeg den også  men jeg syns også det høres helt forferdelig trist ut og aldri ha barnevakt. Og aldri kunne forlate barnet sitt uten å savne det syns jeg høres litt voldsomt ut. 

Ts 

Anonymkode: e06d8...a9f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Såklart nyter jeg den også  men jeg syns også det høres helt forferdelig trist ut og aldri ha barnevakt. Og aldri kunne forlate barnet sitt uten å savne det syns jeg høres litt voldsomt ut. 

Ts 

Anonymkode: e06d8...a9f

Bra du nyter også!  Ville ikke ha barnevakt. Trengte det ikke, fordi om det nok hadde vært "bra" for meg.  Nå er denne gutten min stor tenåring, og eneste gangen vi har vært fra hverandre er når han dro på leirskole.  Og en natt her og der når han har overnattet hos venner.  Har aldri forstått dette med å vøre så mye borte fra barnet sitt jeg da...     han er mitt alt. De andre barna mine også! Vil tilbringe all min tid med De, snart flytter de ut! Da er man alene/med mannen resten av livet.   DA kan man sove og reise alene...    

Anonymkode: 64407...482

[Tanuki]

Hold ut, kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. Heldigvis blir det bedre, syns det ble lettere da min nærmet seg 3 år. men ja 20+ månder var en sliiitsom tid, gjelder å være flink med aktivisering. Hos oss var det å være ute så mye som mulig den letteste måten å få tiden til å gå i helgene.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Bra du nyter også!  Ville ikke ha barnevakt. Trengte det ikke, fordi om det nok hadde vært "bra" for meg.  Nå er denne gutten min stor tenåring, og eneste gangen vi har vært fra hverandre er når han dro på leirskole.  Og en natt her og der når han har overnattet hos venner.  Har aldri forstått dette med å vøre så mye borte fra barnet sitt jeg da...     han er mitt alt. De andre barna mine også! Vil tilbringe all min tid med De, snart flytter de ut! Da er man alene/med mannen resten av livet.   DA kan man sove og reise alene...    

Anonymkode: 64407...482

Vi er forskjellige alle mann  jeg liker og ha et eget sosialt liv selvom jeg har barn. Gå på byen, slappe av med venninner/venner, eller bare lade opp alene. Tenker det er godt for barnet mitt også og ikke bli for avhengig av meg. Det har vist seg i barnehagen også. Hun har aldri blitt lei seg for at jeg reiser  

Anonymkode: e06d8...a9f

[AnonymBruker]

jeg hadde en slik dag i dag.. Jeg tenkte at jeg aldri skulle dra tilbake i barnehagen for å hente barnet mitt  hehe.. jeg var sur lenge etterpå, og føles som verdens dårligste mamma...

Anonymkode: c689e...bcd

[våren14]

Absolutt..og jeg har en mann  19 mnd her og på vei inn i det samme. Utviklingssprang tror jeg. Sur, klengete, anfall for alt mulig (feks får jeg ikke ta av meg genser når vi kommer inn og jeg er kjempevarm... da blir det sammenbrudd.) og virkelig ikke så sjarmerende for tiden. Vi krangler snart om hvem som skal være så "heldige" å rydde opp etter middag, for da må den andre underholde vår lille solstråle (ironi)... 

Tipper det er ganske vanlig å føle det sånn når man når denne alderen. Må bare sørge for å få litt egentid innimellom så man ikke blir helt gal. Og holde det ut  Går i faser og jeg vet at den faktiske solstråla nok kommer tilbake om noen uker.

[Surriball]

Å, som jeg elsker dattera mi, som er utrolig herlig og nydelig. Men jeg har også stunder hvor jeg tenker som deg. Selv om jeg får litt barnevakt innimellom (men har aldri overnattet borte fordi hun er lita ennå og veldig puppoman nattestid). Men det er tøft å være alene med alle kamper og tøffe stunder. Det er kjekt når man ser at man klarer det og man har en trygg og aktiv unge, men det hadde vært sååå godt å ha noen å dele det med også. Så hang in there, du er ikke den eneste! 

[AnonymBruker]

Kjære deg! Det er ikke bare bare å være alenemor, og du er inne i den mest krevende perioden også. 1,5-2- årsalderen er helt klart den mest slitsomme synes jeg. 

Jeg har det helt som deg. Etter en helg gleder jeg meg til mandag og litt voksentid på jobb. Sommerferie over mange uker er ofte lange og dryge når man har så små. Jeg synes også at barnehagen er verdens beste oppfinnelse. Hadde jeg vært hjemme med den begge konstant hadde jeg klikka.

Jeg ser for meg at det er mye lettere å være rundt barna uten å bli utslitt når de er 6 år og oppover, og kan leke med venner, aktivisere seg selv litt..

Anonymkode: 27b46...b98

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bra du nyter også!  Ville ikke ha barnevakt. Trengte det ikke, fordi om det nok hadde vært "bra" for meg.  Nå er denne gutten min stor tenåring, og eneste gangen vi har vært fra hverandre er når han dro på leirskole.  Og en natt her og der når han har overnattet hos venner.  Har aldri forstått dette med å vøre så mye borte fra barnet sitt jeg da...     han er mitt alt. De andre barna mine også! Vil tilbringe all min tid med De, snart flytter de ut! Da er man alene/med mannen resten av livet.   DA kan man sove og reise alene...    

Anonymkode: 64407...482

Stakkars din kommende svigerdatter sier nå jeg. Vedder ganske mye på at det kommer til å bli knute på tråden for å si det sånn...,

Anonymkode: c3d28...e1f

[malicious]

Helt normalt det du beskriver der, altså! Elsker barnet mitt, men er evig takknemlig for barnefri i helg innimellom og barnehagen. Er bare tøys at du må være med barnet ditt 24/7 for å elske det "MEST"  

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Stakkars din kommende svigerdatter sier nå jeg. Vedder ganske mye på at det kommer til å bli knute på tråden for å si det sånn...,

Anonymkode: c3d28...e1f

Herregud! Må være vondt og gå rundt å være så dømmende.  Alle mine barn er helt vanlige sosiale unger som sover hos venner og leker hjemme hos andre osv.  Ikke har de hatt problemer på barnehage og skole heller! Oppdratt til å være snille og respektere andre. Så NEI det blir ikke noe monster svigermor her Nei!  Da tar du feil.

Anonymkode: 64407...482

[AnonymBruker]

Du høres veldig ung ut ts. Var alene med min i 14 år. Spesielle behov (autisme ) hadde han og.  Nå er jeg småbarnsmor igjen i voksen alder og en verdsetter det mer. Syntes det er trist å høre at man bare vil ha fri.

Anonymkode: 97dc9...c85

[AnonymBruker]

Det å aldri la andre passe barna sine er usunt. Tenk om man blir alvorlig syk eller dør, så har barnet ingen andre trygge voksenpersoner. Det er usunt å være så knyttet til barna at man ikke lar dem være litt borte fra seg selv. 

Ts: Alle har ulikt behov for alenetid. Noen har større behov for pauser enn andre. Ingenting du skal føle er feil. 

Anonymkode: e733d...2d4

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg har etterspurt det for over et år siden men de gjør ingenting med det dessverre. 

Anonymkode: e06d8...a9f

Jeg hadde tilgang på ganske mye barnevakt på den tiden, og fremdeles. Må si jeg er veldig takknemlig for det. Du hadde nok fått mye ut av det kurset, så håper du får det. Jeg vil anbefale deg å søke opp www.folkom.no og se noen av videoene om det der. Særlig videoene om haimusikk syns jeg var veldig nyttige. 

Det er ikke feil å nyte å ha barnefri, men det løsner etterhvert altså. Jeg hadde egentlig lyst på flere barn, men det skal jeg ikke ha. Ikke alle er laget for småbarnslivet og jeg må virkelig si at jeg er en av de, selvom jeg elsker barnet mitt over alt på jord. 

 

Alle snakker om dette med 3 års trass, men det har jeg merket lite til. Nå er han et barn som jeg kan snakke med og han forstår og kan svare. Det er så deilig! 

 

Etter jeg så videoene på folkom fikk jeg et nytt perspektiv. Isteden for å bli irritert, ble det nye synet å gi oppmerksomhet og gjøre det jeg kunne for å møte barnets behov, som hos oss viste seg å være et behov for mer nærhet og ro, da spesielt etter bhg. Dette gjorde for meg at mye av stresset ble mindre. Håper det hjelper for deg også.

Anonymkode: 48ca2...f42