Bør vi komme over,eller er det vi som er ment for hverandre?

[Gjest hva er best?]

(La meg aller først presisere at vi ikke har barn å ta hensyn til.)

Oss to det gjelder var sammen noen år, det tok slutt, og vi er nå stormforelsket på hver vår kant.

Vi var veldig unge da vi møttes, og hadde en del ballast begge to som var med på å resultere i at vi kom skjevt ut og at det mellom oss ble destruktivt. Jeg med dårlig selvtillit og han med temperament og ustabile tendenser. Mye vondt skjedde, men vi elsket virkelig hverandre. Vi hadde også mange veldig gode stunder og opplevelser sammen. Til slutt så jeg meg nødt til å bryte, av den grunn at jeg ikke maktet mer. Jeg var singel lenge og grublet mye på hva vi kunne gjøre annerledes for å komme ut av denne sirkelen. Han fant en ny etter noen måneder uten at jeg fikk vite om det, men ga meg hele veien signaler om at det fremdeles var oss. Både før og etter bruddet hadde han en tendens til å i det ene øyeblikket ha selvinnsikt og se våre problemer på en voksen og balansert måte, og her utviklet han seg enormt mye på tiden vi var sammen, men like fort kunne han skifte til å legge all skyld på meg og beskylde meg for ting som ikke var sant.

Nå er vi som nevnt forelsket på hver vår kant, i to fantastiske mennesker. Disse to er meget attraktive mennesker på alle måter, mens jeg og x er høyst ordinære. (Det er kanskje de som burde være sammen :-) Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg føler ofte at min nye på en måte er for god for meg. Det blir foresten kanskje feil måte å beskrive hvordan jeg føler det på, men jeg er redd for å vise mine mindre sjarmerende sider, fordi han virker tilnærmet perfekt. X var jeg mer trygg på, og vårt forhold føltes på en måte mer ekte. Og tar jeg ikke mye feil, føler x det på samme måte med sin nye.

Ingen av oss opplever det samme styret i våre nye forhold som da vi var sammen, men jeg tror ikke dette har noe å gjøre med at vi passer bedre sammen med våre nye, snarere at vi har fått balasten som gjorde at vi kom ute av sync mer på avstand. Hadde vi møttes for første gang den dag i dag når vi ikke står midt oppe i det vi stod oppe i første gang, hadde utfallet blitt et helt annet, er jeg sikker på.

Har vi forelsket oss i disse fantastiske menneskene for å unngå å ta et oppgjør med oss selv og hverandre? De vi har funnet oss er kort sagt sånne som går sammen med nært sagt hvem som helst, og har vide rammer for feil og mangler. Kanskje for vide?

Han har tatt kontakt noen ganger. På en måte gir han signaler om at det fremdeles er oss, men samtidig vil han på en barnslig hovererende måte la meg vite at han har det mye bedre med henne, og at hun er bedre enn meg. Han innrømmer at han spiller spill, og svinger mellom hva han mener og ikke mener, og han er ikke kommet over meg selv om han noen ganger sier det.

Jeg holder ikke ut stort lenger at han skal straffe meg for noe han innerst inne vet er uriktig, eller prøve å komme over meg ved å tråkke på meg. Å ta en samtale og løse ting mellom oss går heller ikke så lenge han svinger. Det føles på en måte som om jeg lar livet gå videre på feil grunnlag, når dette ikke er ryddet opp i og så mange følelser fremdeles ligger i luften. Hva synes dere?

[Gjest gjesta]

Hvis han er temperamentsfull og har voldelige tendenser, er det da så lurt å være sammen med en sånn type? Det var jo en grunn til at du ikke maktet mer...?

Høres kanskje ikke ut som du er helt over eksen..

Men at dere skal være sammen, det vet bare du...

[jepady]

Hvor gammel er dere egentlig?

Synes hele opplegget virker barnslig og lite voksent. Ha slike tanker, og drive på bakryggen på de dere er sammen med nå. Det synes jeg er skikkelig dårlig opplegg altså.

Dette er min personlige oppfatning da, synes også din x høres lite moden ut egentlig.

Drive å fiske med gamle flammer bare for å holde en viss spenning vedlike synes jeg ikke noe om.

Fortsett livene deres, eller finn tilbake til hverandre om dere ønsker det. Ikke spill spill

[Gjest hva er best?]

Hvis han er temperamentsfull og har voldelige tendenser, er det da så lurt å være sammen med en sånn type? Det var jo en grunn til at du ikke maktet mer...?

Høres kanskje ikke ut som du er helt over eksen..

Men at dere skal være sammen, det vet bare du...

Jeg nevnte ikke noe om voldelige tendenser, da. Men jeg tror det var omstendighetene som gjorde til at han ble sånn, pluss det negative som ble dannet mellom oss mye på grunn av omstendighetene.

For de som vet hvordan han holder på, er det ikke tvil om at han ikke er over meg og at det fremdeles kanskje er meg han aller helst vil ha. Men han er så stolt... :-( han vil heller presse seg selv til å like noen andre enn å gå i seg selv og forholde seg til de motstridende følelsene i seg så han kan innrømme ovenfor seg selv at det han tror om meg når han er sint ikke er sant (Dette dreier seg om faktafeil, blant annet konkrete hendelser jeg kan bevise at ikke har skjedd. Altså ikke type ting som kan ha subjektive meninger).

Jeg er som sagt veldig forelsket i min nye, og nyter han og forholdet i fulle drag, noe jeg er sikker på at x også gjør. Men x er i tankene mine stort sett hele tiden, og i følge han selv har han også det sånn. Dvs, helt til han snur alt på hodet og sier han ikke mente det han sa, da.

Det blir så vanskelig å vite hva man skal gjøre når han har dette svære forsvarsverket som kaster han fra den ene meningen til den andre på kort tid. Og det er vanskelig å vite hva jeg vil uten å ha ordnet opp i dette, når han skurrer i bakhodet mitt hele tiden.

Jeg kan til tider føle meg veldig sikker på at det er min nye som er rett for meg og min nye jeg virkelig vil ha, men jeg er redd det bare er noe jeg lurer meg selv med.

[Gjest hva er best?]

Hvor gammel er dere egentlig?

Synes hele opplegget virker barnslig og lite voksent. Ha slike tanker, og drive på bakryggen på de dere er sammen med nå. Det synes jeg er skikkelig dårlig opplegg altså.

Dette er min personlige oppfatning da, synes også din x høres lite moden ut egentlig.

Drive å fiske med gamle flammer bare for å holde en viss spenning vedlike synes jeg ikke noe om.

Fortsett livene deres, eller finn tilbake til hverandre om dere ønsker det. Ikke spill spill

Jeg er enig, men hva hjelper det. Jeg tok avgjørelsen å gå videre hver for oss. Det var det riktige ut fra et voksent synspunkt, selv om det føltes feil. Jeg forsøkte å ta initiativ til å få en voksen og verdig avslutning på vårt forhold, men han svingte og var bitter. Hva han føler han har gjort, kan ikke jeg uttale meg om.

Jeg driver ikke bak ryggen på min nye. Jeg respekterer han høyt, er svært glad i han. Jeg har hele tiden styrt unna slike tanker, har moral i bøtter og spann, og synes heller ikke tanken på x er særlig spennende eller pirrende eller noe i den dur. Denslags har jeg nok av sammen med min nye, så det er ikke det som driver meg.

Jeg ønsker ikke å spille spill, vil tørre å påstå det er han som står for den biten.

For å fortsette livet mitt uten å ha han i bakhodet hele tiden (dette er både ufrivillig og plagsomt), trenger jeg i det minste en avklaring. Og for at avklaringen skal komme på riktig grunnlag, er den avhengig av at vi begge er 110% ærlige med oss selv og hva vi egentlig vil. Hvis ikke vil nok dette bare dukke opp igjen og igjen. Skjønner du hva jeg mener?

[jepady]

Hei,

Ok hører at du reflekterer litt rundt dette på en måte som samsvarer mer med hvordan jeg ville ha gjort det :-) Sier ikke at det er bra for det altså :-)

Jeg er jo ikke følelses messig innvolvert i dette så da har man lettere bastante meninger.

Tenkt situasjon: Du er leder for en bedrift, du skal til og ansette en ny person. En av søkerne sier den ene dagen at han har brenner for denne jobben og har virkelig lyst på den. Den andre dagen sier han at han ikke er inntressert i jobben i det hele tatt. Også en uke etter er inntressen like brennende for å jobbe i din bedrift igjen.

Hvordan hadde du vurdert denne personen da?

Personlig hadde jeg ville avsluttet all kontakt, jeg hadde forstått at denne personen ikke ville tilføre noe godt for meg. Skjønner at dette kan være vanskelig, da følelser og slikt er en greie vi ikke helt klarer å styre med fornuften.

Alikevel synes jeg dette virker som et tilfelle du må være hard med deg selv. Tror din X bare er ute etter å tukle med hodet ditt, er hevngjerrig eller har noe slags annet markerings eller bekreftelses behov.

Så stålsett deg og hold deg unna han totalt er mitt råd altså!!

[Gjest hva er best?]

Tror din X bare er ute etter å tukle med hodet ditt, er hevngjerrig eller har noe slags annet markerings eller bekreftelses behov.

Det trodde jeg også lenge, men nå tror jeg mer på at han har det som meg, spekulerer like mye, men prøver å presse seg selv til å tukle og være hevngjerrig fordi han ikke takler de motstridende følelsene han sitter med. Klart, jeg skulle gjerne likt å tro det var så lett som du her skisserer.

Kanskje har han ikke tatt skikkelig hånd om det som gjorde til at han ble ustabil i utgangspunktet, før vi møttes altså, og at det trigges når han kommer til å tenke på det mellom oss som er uoppgjort. Jeg ble fortalt at han hadde en ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg hadde også mine problemer, men de har jeg tatt hånd om, og tror derfor jeg skal være i stand til å -hvordan skal jeg forklare det mon tro- foreta en rasjonell utsortering og (evt.) avslutning mellom oss uten at det blir overflatisk. Dette ble vanskelig å forklare.

[Gjest Gjesten]

Jeg forstår ikke helt hva det er DU vil oppi dette.

Du skriver at du tror at det er deg x-en din helst vil ha, men at han er for stolt.

Samtidig så sier du at du er kjempeforelsket og har det helt topp i det forholdet du har.

Du styrer hele tiden med hva x-en din vil ha, men hva vil DU ha?

Enten slår du deg til med din nye flamme og har det godt, noe jeg egentlig lurer på om du har. Hvorfor mener du at han er for god for deg? Har du det bra når du tenker slike tanker?

Ellers så gjør du det slutt og blir singel. Kanskje du hadde hatt godt av å være alene litt?

Det må jo ikke plent være den ene eller den andre.....

Finn ut hva du innerst inne vil ha og gå for det eller ta en pause. Synes ikke det er rettferdig overfor din nye at du tenker på x-en hele tiden. Uansett om du tenker på hvem han tenker på eller om det er fordi du heller vil tilbake til x-en....??

HVA VIL DU?

:-?

[jepady]

Helt ening med forrige skriver.

Skjønner bare ikke hvorfor det har betydning hva han vill eller ikke altså.

Du sier jo at du har det bra selv!

[Gjest Anonymous]

Du skriver ganske klart at du har hatt dårlig selvtillit. Kanskje det er derfor, og fordi du er redd for å havne i noe destruktivt igjen, at du er redd for å falle til ro i ditt nåværende forhold. Du bør da bare være glad for at din nye kjæreste har vide rammer og tolererer noen av "feilene" dine. det finnes faktisk folk som er trygge nok til å ikke ta seg nær av usikkerhet og luner hos den andre. Og det tror jeg du skal være glad for - hvis den nye kjæresten din virkelig er en sånn bra fyr kommer du HELT sikkert til å ha det bedre med han enn den forrige. Jeg tror du klynger deg til det gamle og egentlig uaktuelle fordi du er redd for å "overgi" deg til det nye. eller noe sånt

[Gjest hva er best?]

HVA VIL DU?

:-?

Det er nettopp det som er problemet! Jeg er redd jeg ikke kan ta den rette beslutningen uten at jeg og x har fått ordnet opp i dette!! :-(

[Gjest Anonymous]

Skjønner bare ikke hvorfor det har betydning hva han vill eller ikke altså.  

Du sier jo at du har det bra selv!

Jeg har det på mange måter bra ja, er forelsket og sånn, men samtidig har jeg en uro inni meg, og forholdet føles ikke "ekte", det er for perfekt!! Forstå det den som kan.

Hadde han vært ærlig og slutta å svinge sånn, hadde vi nok vært sammen enda. Og da tror jeg jeg hadde hatt det mye bedre med x.

[Gjest hva er best?]

Den over her var meg da.

Du skriver ganske klart at du har hatt dårlig selvtillit. Kanskje det er derfor' date=' og fordi du er redd for å havne i noe destruktivt igjen, at du er redd for å falle til ro i ditt nåværende forhold. Du bør da bare være glad for at din nye kjæreste har vide rammer og tolererer noen av "feilene" dine. det finnes faktisk folk som er trygge nok til å ikke ta seg nær av usikkerhet og luner hos den andre. Og det tror jeg du skal være glad for - hvis den nye kjæresten din virkelig er en sånn bra fyr kommer du HELT sikkert til å ha det bedre med han enn den forrige. Jeg tror du klynger deg til det gamle og egentlig uaktuelle fordi du er redd for å "overgi" deg til det nye. eller noe sånt[/quote']

Ja jeg har tenkt tanken.

Men det er mer. Jeg og x hadde en helt annen kjemi når vi begynte å få det vonde på avstand, en helt egen humor. Det kjennes mer "meg" ut å være sammen med han, skal jeg være ærlig med meg selv, selv om jeg virkelig vil passe sammen med han andre og vil like å tro at det er sammen med en sånn fantastisk person jeg hører hjemme. Jeg vet det er forferdelig å tenke tanken, men på en måte hadde det nesten vært bedre om x var død, fordi da kunne jeg sørge i vissheten om at han var borte for alltid, og ha en grav og gå til. Nå vet jeg aldri, siden han spiller spill og svinger (og jeg regner med han kommer dithen at dette catch22 forsvarsverket hans løses opp en dag), hva vil skje den dagen vi endelig får snakket ut. Jeg vil i gjennom den prosessen nå, synes det er på høy tid, ikke når jeg eventuelt har fått barn og alt med en annen, og høre på at x sitter og er etterpåklok - alt for sent.