Hva skal jeg velge?

[Gjest Gurimor]

Jeg er sammen med en mann som er ti år eldre enn meg, jeg er 35. Han har tre barn fra 10 til 15. Jeg har en datter på 11. Problemet er at vi bor 4 timer unna hverandre. Vi har holdt sammen i 3,5 år, men nå begynner avstanden å slite på oss. Han en låst p.g.a. sine barn og jobb der han bor og jeg det samme der jeg bor. Han har veldig god økonomi. Jeg har sånn passe. Han mener jeg er den som må flytte, ettersom han ikke kan flytte langt unna sine barn. Det er jo ikke så vanskelig å forstå. Men jeg har ingen god magefølelse for å flytte på datteren min, vekk fra familie, venner og miljø her som betyr mye for henne og for meg. Hun og jeg har vært alene i alle år, hun har ingen kontakt med faren sin, men mye kontakt med min far og hans kone og min mor. Faren min har en slags papparolle for henne. Han jeg er sammen med har aldri engasjert seg i datteren min, han har jo nok med sine egne tre. Er jeg problemorientert? Jobben min er noe av det morsomste jeg vet. Spennende, utviklende o.s.v. Jeg får overhode ikke denne sjansen igjen. I alle fall ikke der han bor. Han bor på et lite sted, jeg bor i Oslo. Jeg er redd jeg kommer til å mistrives å bo langt unna familie (les: avlastning/støtte), venner og jobb. Jeg er redd for å ta fra datteren min tryggheten, familie og venner her. Dessuten aner jeg ikke hva jeg skal kunne jobbe med der. Ikke har jeg penger til bil, som man er avhengig av der heller. Er jeg feig som ikke bare pakker sammen og satser på kjærligheten? Og kan jeg satse på kjærligheten på bekostning av datteren min? Magen og hjertet sier nei, selvom det gjør inderlig vondt i hjertet. Men jeg har ikke "råd til" å gjøre feil overfor datteren min. Hva synes du?

[Gjest gjesta]

Hm.. Har han aldri og vil aldri engasjere seg når det gjelder datteren din selv om du flytter også? For dere blir jo en familie med dine & mine & VÅRE barn..

Vanskelig å si om du bør flytte. Det vet bare du, hva som er rett. Selv om du flytter fra godt miljø og venner, kommer dere sikkert til å komme til et bra miljø og nye venner også, tror du ikke?

Hva mener datteren din? Har du nevnt det for henne?

Det er viktig at du er lykkelig også..

[Gjest Den rådville...]

Tusen takk for svar!!!

Jeg har nevnt det for datteren min, men hun vil (selvsagt) ikke bytte skole og venner. Hun er en type som bruker lang tid på nye ting, så hun trenger eventuelt mye oppfølging den første tiden. Og når jeg da ikke har de andre voksne personene i hennes liv tilgjengelig, synes jeg det ser ut til å kunne bli en for slitsom forandring.

Vi har vært sammen i 3, 5 år, men i fjor var første gang han ga datteren min en bursdagsgave. Ikke at gaver er så viktig, men han har aldri ønsket å være så tydelig overfor henne.

Jeg tviler så veldig.

[Gjest gjesta]

Tusen takk for svar!!!

Jeg har nevnt det for datteren min, men hun vil (selvsagt) ikke bytte skole og venner. Hun er en type som bruker lang tid på nye ting, så hun trenger eventuelt mye oppfølging den første tiden. Og når jeg da ikke har de andre voksne personene i hennes liv tilgjengelig, synes jeg det ser ut til å kunne bli en for slitsom forandring.  

Vi har vært sammen i 3, 5 år, men i fjor var første gang han ga datteren min en bursdagsgave. Ikke at gaver er så viktig, men han har aldri ønsket å være så tydelig overfor henne.  

Jeg tviler så veldig.

Så trist at han ikke viser mer engasjement overfor datteren din. Det sårer nok både deg og henne..

Viser han aldri interesse overfor henne?

Uff, dette kan ikke være lett. Og at datteren din trenger lang tid på nye ting..

Men hvis du flytter, skal dere da flytte sammen?

Så mye som jeg elsker typen min, så vet jeg at jeg klarer ikke leve uten ham.. Så er det bare du som vet om du klarer å leve uten ham, eller om han er den rette for deg

[Gjest Den rådville...]

Tusen takk for at du tar deg tid til å svare.

Han ser jo at datteren min er der, og han bryr seg nok om henne, men han har mer enn nok med sine egne. Samtidig føles det så vondt å forestille seg å ta datteren min vekk fra vår familie her, for hun er så knyttet til de. Jeg elsker han, men jeg elsker henne mer. Hun er mitt ansvar.

Akkurat nå føles det litt håpløst, men tiden og magen og hjertet finner sikkert ut av det.

Take care...

[Laban]

I virkeligheten overvinner ikke kjærligheten alt (i motsetning til i eventyrene). Det hjelper ikke å være veldig glad i hverandre hvis omstendighetene rundt er for vanskelige. Det du må spørre deg om er;

Vil du klare å trives på stedet der han kommer fra?

Vil du takle overgang fra by til land, fra liv rundt deg til isolasjon (hvis du ikke får ordnet deg en bil), fra en bra jobb til enten arbeidsledighet eller en ikke fullt så bra jobb?

Hvis du tror du kommer til å klare å trives der, så flytt. Hvis du er usikker, finn ut av det før du flytter (ingen vits å ta sjanser med tanke på datteren din).

[Gjest rådvill]

Jeg har ikke lyst til å flytte. Jeg har ikke lyst til å bo der, til å roe ned nå i forhold til jobb. Jeg har ikke lyst til å ødelegge noe som fungerer så bra. Vi har hatt noen slitsomme år, min datter og jeg. Tøft å være alene om alt, men nå smiler solen til oss. Vi fikk det til, datteren min er blitt en flink og smart jente, vi har det veldig godt i hverdagen vår, hun og jeg. Klart jeg savner noen å dele med, men jeg vil dele her...

[Gjest Anonymous]

Ikke flytt... Det er lettere for ham som ikke trenger å ta med seg barna på flyttelasset. Dessuten er det helt topp å bo i Oslo :-)

[Cata]

:trøste:

Lytt til magen din du, den har som oftest rett. Det å flytte fra et stort sted til et lite kan være svært vanskelig. Så tenk deg godt om. Uansett hvor glad dere er i hverandre så kan forholdene rundt dere bli så vanskelige hvis du og datteren din flytter at kjærligheten tæres bort.

Så tenk deg godt om før du pakker koffertene.

(Har du forresten mulighet til å ta permisjon, leie ut leiligheta og "prøvebo" der en periode? I så fall kunne du jo teste det ut, -med returrett så og si.)