Jeg trenger tips til å slutte være så kontrollerende

[AnonymBruker]

Jeg er kontrollerende overfor kjæresten gjennom 3 år. Jeg er 26, og han er 32. Det er noe som har skjedd i barndommen min, så jeg er redd for å miste folk jeg er glad i. 

Nå vil jeg virkelig endre på dette. Så jeg trenger tips/råd som kan hjelpe meg på veien. Ikke er det bare ufint mot han, men det er virkelig slitsomt å ha det slik selv. 

Tingene det går i er en trang til å stille unødige spørsmål om ting og tang: "hvem snakker du med" "hvor er du nå" osv. I tillegg så har jeg uttrykket hvor sterkt jeg misliker at han drar på guttetur osv, jeg har lyst til å hindre han, men han har vært på det  et par turer i løpet av forholdet vårt. Men når han er der så har jeg mast veldig på han. 

Jeg har ingen grunn til å ikke stole på kjæresten min. Han er den snilleste jeg har møtt, og han er forståelsesfull, men han er enig i at dette må jeg endre på. Han sier han kanskje tolerer det nå, når jeg er slik, men kanskje han ikke orker mer om 5 år. 

Håper helst jeg slipper stygge kommentarer. Det er ikke det jeg trenger, jeg vet at jeg ikke bør holde på slik, men jeg ønsker råd... 

Psykolog har jeg prøvd noen ganger, men til nå har jeg ikke opplevd at det er særlig effektivt, da jeg er veldig reflektert over egen personlighet og oppførsel. Vet feks hvorfor jeg oppfører meg "sånn" og "sånn". Psykologene forteller bare ting jeg allerede vet med meg selv. Dyrt er det også, så jeg har ikke råd til å holde på slik. 

 

Anonymkode: a0edb...771

[Gjest supernova_87]

Har du lest om tilknytningsteori? 

Jeg ville anbefalt deg å starte der. 

Når han er på guttetur og du bestemmer deg for å ikke mase men gjør det likevel, hvilken følelse er det som driver deg? En slags "jeg bare må"-desperasjon, følelse av å bli forlatt, at du må klamre deg fast eller hva? 

[AnonymBruker]

Hver gang du skal til å stille spørsmål, så tenk; "Dette er et dytt mot kanten av stupet! Han er god mot meg, han er stabil. Hvis jeg velger å spørre nå, så dytter jeg forholdet utfor. Hvis jeg dropper å spørre nå, så bidrar jeg til et sunt og godt forhold."

Etterhvert vil du merke at du bidrar til å beholde et godt forhold, og da er det enda lettere å avstå fra å spørre.

Anonymkode: 32f67...a12

[AnonymBruker]

Start i det små. Send ham ut på noe som bare tar et par timer (en kaffe hos kompis el.lign). Så finner du noe annet du kan gjøre og holde deg opptatt av. Når du kjenner trangen til å sende melding og kontrollere, så igjenkjenn trangen for hva den er og ignorer den. Jobb aktivt med å IKKE sende noe som helst til han er tilbake igjen. 

Så kan dere gjerne avtale at han sier kort hvordan det var når han kommer hjem igjen (ikke for at han skal bli tvunget til å gi deg et referat hver gang han kommer hjem, men bare i en overgangsperiode slik at du kan få noen svar å roe deg på uten å måtte stille masse spørsmål).

Det er da også viktig at han i denne perioden samarbeider med deg. Dvs at han holder avtaler og tider, kommer hjem når han sier han skal osv, sånn at alt går etter planen og du ikke føler du får "grunn" til å kontrollere. 

Jobb sammen om dette og øk gradvis tiden han er borte og ting han er med på uten at du kontrollerer.

Anonymkode: 3f382...631

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Rainstorm skrev:

Har du lest om tilknytningsteori? 

Jeg ville anbefalt deg å starte der. 

Når han er på guttetur og du bestemmer deg for å ikke mase men gjør det likevel, hvilken følelse er det som driver deg? En slags "jeg bare må"-desperasjon, følelse av å bli forlatt, at du må klamre deg fast eller hva? 

Det er "bare-må" følelsen. Føler meg truffet der. Hadde egentlig tenkt å forklare det i hovedinnlegget men følte det var vanskelig for folk å forstå. Jeg tenker at jeg ikke bør holde på sånn, men så gjør jeg det likevel, fordi det er forventet av meg på en måte? Selv om jeg egentlig ikke tenker å gjøre det. Men når jeg først har begynt så klarer jeg ikke stanse, og da kan ting gå over stokk og stein. Kan ringe mange ganger på rad og skrive mange meldinger, hvis han ikke har svart der og da. Jeg prøver å få kontroll, men det er jo akkurat i de øyeblikkene jeg mister kontrollen over meg selv til og med. 

 

Ts

Anonymkode: a0edb...771

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hver gang du skal til å stille spørsmål, så tenk; "Dette er et dytt mot kanten av stupet! Han er god mot meg, han er stabil. Hvis jeg velger å spørre nå, så dytter jeg forholdet utfor. Hvis jeg dropper å spørre nå, så bidrar jeg til et sunt og godt forhold."

Etterhvert vil du merke at du bidrar til å beholde et godt forhold, og da er det enda lettere å avstå fra å spørre.

Anonymkode: 32f67...a12

 

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Start i det små. Send ham ut på noe som bare tar et par timer (en kaffe hos kompis el.lign). Så finner du noe annet du kan gjøre og holde deg opptatt av. Når du kjenner trangen til å sende melding og kontrollere, så igjenkjenn trangen for hva den er og ignorer den. Jobb aktivt med å IKKE sende noe som helst til han er tilbake igjen. 

Så kan dere gjerne avtale at han sier kort hvordan det var når han kommer hjem igjen (ikke for at han skal bli tvunget til å gi deg et referat hver gang han kommer hjem, men bare i en overgangsperiode slik at du kan få noen svar å roe deg på uten å måtte stille masse spørsmål).

Det er da også viktig at han i denne perioden samarbeider med deg. Dvs at han holder avtaler og tider, kommer hjem når han sier han skal osv, sånn at alt går etter planen og du ikke føler du får "grunn" til å kontrollere. 

Jobb sammen om dette og øk gradvis tiden han er borte og ting han er med på uten at du kontrollerer.

Anonymkode: 3f382...631

Takk. Veldig gode tips! Men det føles som det kommer til å være veldig vanskelig i starten. Mye av grunnen er nok fordi jeg må "fake till you make it". Har i noen tilfeller klart å heller si "så kjekt da at du skal være med kompiser på byen" og da blir han overrasket, siden han forventet at jeg skulle reagere annerledes. 

Jeg har jo så lyst til å vise at jeg er glad på hans vegne (det er han alltid på mine vegne, og det misunner jeg). Jeg er jo veldig glad i han og ønsker han alt godt, men så klarer jeg ikke la være bekymre meg og oppfører meg heller forkastelig. 

Ts

Anonymkode: a0edb...771

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er "bare-må" følelsen. Føler meg truffet der. Hadde egentlig tenkt å forklare det i hovedinnlegget men følte det var vanskelig for folk å forstå. Jeg tenker at jeg ikke bør holde på sånn, men så gjør jeg det likevel, fordi det er forventet av meg på en måte? Selv om jeg egentlig ikke tenker å gjøre det. Men når jeg først har begynt så klarer jeg ikke stanse, og da kan ting gå over stokk og stein. Kan ringe mange ganger på rad og skrive mange meldinger, hvis han ikke har svart der og da. Jeg prøver å få kontroll, men det er jo akkurat i de øyeblikkene jeg mister kontrollen over meg selv til og med. 

 

Ts

Anonymkode: a0edb...771

Det kalles tvangstanker.

En jeg kjenner sliter med angst. Han sier at han oppsøker situasjoner som vanligvis fremkaller angst, og roper på den. F.eks. i en folkemengde, så tenker han på alt som kan gå galt, at han gjør i buksen eller klapper sammen eller begynner å gråte. Det å påkalle angsten gjør at man viser at man er ikke redd for den, og paradoksalt nok går den bort.

Det kan du også gjøre. Tenk at hver gang du ikke spør, så er han utro og svikter deg og gjør alt du er redd for. Rop på angsten! Rop at den må bare komme og si alt som kan gå galt, bare kom igjen nå!

Og se, den kan faktisk ikke styre verken deg eller han  

Angsten er dum! Teit. Idiotisk! Bare si det til den, så innser den det nok.

Anonymkode: 32f67...a12

[Gjest supernova_87]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er "bare-må" følelsen. Føler meg truffet der. Hadde egentlig tenkt å forklare det i hovedinnlegget men følte det var vanskelig for folk å forstå. Jeg tenker at jeg ikke bør holde på sånn, men så gjør jeg det likevel, fordi det er forventet av meg på en måte? Selv om jeg egentlig ikke tenker å gjøre det. Men når jeg først har begynt så klarer jeg ikke stanse, og da kan ting gå over stokk og stein. Kan ringe mange ganger på rad og skrive mange meldinger, hvis han ikke har svart der og da. Jeg prøver å få kontroll, men det er jo akkurat i de øyeblikkene jeg mister kontrollen over meg selv til og med. 

Ts

Anonymkode: a0edb...771

Som sagt, jeg ville lest om tilknytningsteori. 

Det jeg tenker utifra slik jeg kjenner til det temaet så handler det om et tilknytningsbehov som trigget når du blir "forlatt", skal si ha det eller er borte fra den du vil være tilknyttet. Selv om dette bare kan handle om at han har fokus på noen amdre enn deg. Vanligvis trigges ikke denne reaksjonen hos trygge mennesker (i slike situasjoner! Alle har selvsagt et tilknytningssystem). De vet at personen kommer tilbake, de vet at man er elsket, de føler seg trygg. Noen som har utrygg tilknytning føler seg utrygg på dette. Andre vil vanligvis også bli forsikret etter en bekreftelse. "Jeg har det fint, vi koser oss på hytta", og man tenker okei og shnes det er OK. Men for noen med et overaktivt tilknytningsystem (feil ord, husker ikke riktig ord per nå) blir man ikke trygget av bekreftelsen og man fortsetter desperat å kreve den. Nesten uansett hva som blir sagt skrur det ikke tilknytningssystemet av. 

Kjenner du deg igjen i å gråte, klage eller kjefte for å få oppmerksomhet?  Føler du deg stadig redd for at han skal finne noen andre og forlate deg? Har du vanskelig for å være trygg på at han elsker deg og at det han sier er sant? 

Endret 13. september 2017 av Rainstorm

[AnonymBruker]

40 minutter siden, Rainstorm skrev:

Som sagt, jeg ville lest om tilknytningsteori. 

Det jeg tenker utifra slik jeg kjenner til det temaet så handler det om et tilknytningsbehov som trigget når du blir "forlatt", skal si ha det eller er borte fra den du vil være tilknyttet. Selv om dette bare kan handle om at han har fokus på noen amdre enn deg. Vanligvis trigges ikke denne reaksjonen hos trygge mennesker (i slike situasjoner! Alle har selvsagt et tilknytningssystem). De vet at personen kommer tilbake, de vet at man er elsket, de føler seg trygg. Noen som har utrygg tilknytning føler seg utrygg på dette. Andre vil vanligvis også bli forsikret etter en bekreftelse. "Jeg har det fint, vi koser oss på hytta", og man tenker okei og shnes det er OK. Men for noen med et overaktivt tilknytningsystem (feil ord, husker ikke riktig ord per nå) blir man ikke trygget av bekreftelsen og man fortsetter desperat å kreve den. Nesten uansett hva som blir sagt skrur det ikke tilknytningssystemet av. 

Kjenner du deg igjen i å gråte, klage eller kjefte for å få oppmerksomhet?  Føler du deg stadig redd for at han skal finne noen andre og forlate deg? Har du vanskelig for å være trygg på at han elsker deg og at det han sier er sant? 

Ja til siste avsnitt, kanskje særlig mer på det siste. Hadde en eks da jeg var yngre, som ville forandre alt på meg. Hvordan jeg så ut, snakket, kledde meg osv. Han slo også opp med meg hele tiden uten at jeg fikk noe svar på hvorfor. Det var ofte helt uventet, når vi hadde det veldig godt sammen. 

Så av og til tar jeg meg selv i å lure på hvorfor samboer (som er en pen mann, penere og mer mandig enn eksen) liker meg som jeg er. Men jeg synes likevel at jeg er fin nok. Det er bare i perioder at jeg virkelig trenger veldig mye bekreftelse for å vite at han ikke bare plutselig forlater meg/slår opp. 

Ts

Anonymkode: a0edb...771

[AnonymBruker]

Først og fremst, vil jeg si det er veldig bra at du ser sammenheng i reaksjonsmønstrene dine, dette er det første og viktigste skrittet mot en bedre livssituasjon. Utover det, så anbefaler jeg deg veldig til å prøve behandlingsmuligheter en gang til. Skjønner at du vet mye om deg selv, men da er det best at du informerer om hva du vet (og eventuelt ikke har funnet ut av enda), og tar det derfra. Å bygge opp nye tilnærmingsmetoder og reaksjonsmønstre er VANSKELIG. Fryyyktelig fryktelig vanskelig. For all del kan det hende at du klarer ordne opp i dette selv, men om du står på såpass bar bakke at du spør på kvinneguiden om råd (ikke ment som kritikk), så anbefaler jeg deg en seriøs veileder. Psykologer i offentlig tjeneste får du frikort til etter 2500kr (eller noe sånt), så med mindre du har ekstremt trang økonomi, så er det er alternativ å anbefale. Ulike former for coaching har jeg også god tro på, men dette vil igjen være dyrt. Lykke til, håper det ordner seg for deg. Er slitsomt å ha det sånn.

Anonymkode: 3227c...6cc

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Først og fremst, vil jeg si det er veldig bra at du ser sammenheng i reaksjonsmønstrene dine, dette er det første og viktigste skrittet mot en bedre livssituasjon. Utover det, så anbefaler jeg deg veldig til å prøve behandlingsmuligheter en gang til. Skjønner at du vet mye om deg selv, men da er det best at du informerer om hva du vet (og eventuelt ikke har funnet ut av enda), og tar det derfra. Å bygge opp nye tilnærmingsmetoder og reaksjonsmønstre er VANSKELIG. Fryyyktelig fryktelig vanskelig. For all del kan det hende at du klarer ordne opp i dette selv, men om du står på såpass bar bakke at du spør på kvinneguiden om råd (ikke ment som kritikk), så anbefaler jeg deg en seriøs veileder. Psykologer i offentlig tjeneste får du frikort til etter 2500kr (eller noe sånt), så med mindre du har ekstremt trang økonomi, så er det er alternativ å anbefale. Ulike former for coaching har jeg også god tro på, men dette vil igjen være dyrt. Lykke til, håper det ordner seg for deg. Er slitsomt å ha det sånn.

Anonymkode: 3227c...6cc

Jeg har flere jeg kan spør men jeg har ikke lyst til å innrømme hvor kontrollerende jeg er, til nære venner/familie. Vi har noen slektninger på den ene siden i familien som sliter med psykiske lidelser i større grad enn meg, og jeg vil ikke bli sammenlignet med de. En slektning er bipolar, og en annen (yngre enn meg) har personlighetsforstyrrelse (borderline). 

Jeg forstår at det jeg sliter med ikke er lett, men det går mer på angst/frykt og kontroll. Det er sårbart for meg å måtte innrømme det til og med til samboer, selv om vi begge vet at jeg har et behov for å kontrollere. 

 

Ts

Anonymkode: a0edb...771

[AnonymBruker]

Du er redd for å bli forlatt. Du er redd for å finne ut noe som skulle såre deg eller at han gjør noe i uviten ovenfor deg. Jeg har vært der selv og jeg sitter i det enda. Ikke like dypt, men det er der. I motsetning til deg så HAR jeg grunn til å ikke stole på kjæresten min, og det har vært tillitsbrudd på tillitsbrudd. Likevel klarer jeg det bedre nå. Jeg gikk til psykolog og fant ut av hovedgrunnen til at jeg er sånn er fordi pappa var utro mot mamma, svigersøster var utro mot broren min, svigerbror var utro mot søsteren min og eksen min var utro mot meg. Jeg har veldig vanskelig for å stole på mennesker etter at jeg har sett så mye tillitsbrudd og utroskap rundt meg. 

Kjæresten min har langt i fra vært perfekt. Det var vært andre jenter han har snakket med og det har vært psykisk vold. Likevel var den største overgangen når jeg klarte å få opp min egen selvtillit. Når jeg var i situasjoner der jeg ville sende han en melding så tenkte jeg ''er ikke jeg bedre?'', og slik fortsatte jeg å tenke og det ble mye bedre. Uheldigvis har han drukket så mye at jeg har sett han gjort diverse som å ta på en annen jentes rompe osv. Men nå har jeg det mye bedre med meg selv.

Så punkt nr 1: start å bygge opp selvtilliten din!

Anonymkode: 23878...426

[AnonymBruker]

Har ikke lest gjennom alle svarene, men har ett tips. Ikke ring han eller sende meldinger når han er borte på noe. Ring eller send melding til vennene dine istedenfor. Og finn på noe som opptar deg, gjerne med venner mens han også er opptatt.  Så prates dere senere og bare øv på å kunne prate om hvordan dagen har vært etc. 

Anonymkode: af55d...a92