Har dere angret på å få barn noen gang?

[AnonymBruker]

Jeg og min samboer er i "planleggingsfasen" og gleder oss til den dagen vi sitter med en liten skapning som vi selv har laget. 
Jeg er en slik person som tenker på ALT og derfor er veldig spent og litt redd. 
Har dere noen gang angret på valget med å få barn? Jeg tenker ikke at dere har tenkt "off, hvorfor ble jeg gravid" mitt på natten når barnet ikke vil sove, men sånn generelt..? 
Hvordan ble det i forhold til hva du hadde sett for deg..? 

Anonymkode: f1462...cb0

[AnonymBruker]

Aldri angret på barn men jeg kjenner at jeg angrer litt på to tette og skulle helst gjort om avgjørelsen og fått samme babyen et år senere

Anonymkode: c745e...545

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Aldri angret på barn men jeg kjenner at jeg angrer litt på to tette og skulle helst gjort om avgjørelsen og fått samme babyen et år senere

Anonymkode: c745e...545

Skjønner - er vell stor forskjell på to enn på å ha èn.... 
men foreløbig håper jeg på en baby  hihi

Anonymkode: f1462...cb0

[Daisy_B]

Nei, jeg har aldri angret på det. Selv om jeg aldri var en sånn som så frem til å få barn, slik mange gjør. Jeg var nokså livredd for hvordan det skulle bli, og så ble det bare helt fantastisk. Kunne aldri tenke meg å være foruten. 

[AnonymBruker]

Tanken var der i perioder når søvnmangelen var på sitt verste ja. Gikk vel ca 4 år med elendig søvn jeg da, så man bir jo bare irrasjonell i tankegangen da.

Men sånn innerst inne har jeg aldri angret i den forstand. Man blir bare så fortvilt når man er dønn sliten og skikkelig søvn over tid er det som må til for å komme seg ovenpå igjen.

Og sånn ellers trodde jeg vel det skulle være enklere å ha barn enn det har vært. Men så har eldstemann alltid vært litt over snittet krevende(ingen diagnose, men sta/viljesterk og søvnproblemer), så fikk vel en dårlig start. Nr 2 og 3 har vært langt enklere å ha med å gjøre. Når jeg innimellom er litt fortvilet over eldstemann, så tenker jeg også på at det livet med barn hadde vært noe enklere med bare de to yngste, Men en har jo ingen angrerett, så en må bare mestre situasjonen som best man klarer.

Anonymkode: 45280...62c

[Zinatara]

Nei jeg har aldri angret på noen av barna mine. De er tre veldig ulike, men veldig fine barn. 

Men jeg fikk tre nokså tette barn. Og dersom vi hadde ventet med nummer tre i noen år, så tror jeg kanskje ikke at vi hadde fått tre barn. For jeg vil si at det er ganske mye som skal gjøres med tre skolebarn/ungdommer i hverdagen og det er mye som er tilpasset 2+2 familier. Nå skal jeg iallefall ikke ha flere barn. 

[ekkoet]

Nei, har ikke angret.

Jeg var nervøs i forkant av førstemann, tenkte at dette var en stor jobb og mye ansvar, men tenke samtidig at dette er en jobb så utrolig mange har gjort før meg at det er noe vi kommer til å få til og være flinke til. Så vokser man inn i jobben som forelder.

Jeg kan ikke skjønne at noen skulle angre på dette, men vi har hatt lite motgang og har slik ikke hatt mye grunn til å synes synd på oss selv eller se at barna har "gått ut over" livet vårt, eller enda verre, at vi ikke var gode foreldre.

Jeg ser selvsagt at dersom vi hadde hatt mer motgang og problemer ville veien til å tenke slike tanker være kortere, selv om jeg samtidig ikke kan se for meg problemstillingen slik vi har hatt det.

 

[RoH]

Jada, helt til jeg får en klem, en kaffe på senga, eller et smil. Da er alt glemt. 

[laviniabcn79]

Hadde jeg visst hvor sårbar jeg skulle bli, og hvor redd jeg er for at noe skal skje, og alle timene jeg ligger søvnløs og tenker på fæle ting, fordi jeg elsker den ungen så uendelig mye og hele livet mitt endret seg på alle måter. Akkurat da tenker jeg at "hvorfor gjorde jeg dette. <3"

[AnonymBruker]

3 minutter siden, laviniabcn79 skrev:

Hadde jeg visst hvor sårbar jeg skulle bli, og hvor redd jeg er for at noe skal skje, og alle timene jeg ligger søvnløs og tenker på fæle ting, fordi jeg elsker den ungen så uendelig mye og hele livet mitt endret seg på alle måter. Akkurat da tenker jeg at "hvorfor gjorde jeg dette. <3"

I den grad at du helst skulle sett at du aldri fikk barn..? Jeg spør bare fordi jeg er nysjerrig og litt redd for å angre

Anonymkode: f1462...cb0

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg overhodet ikke barn, sa alltid at jeg ikke skulle ha barn. Fikk min første og så langt eneste i 30-årene. Aldri angret.

Anonymkode: 3be40...b8d

[Hermine3011]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og min samboer er i "planleggingsfasen" og gleder oss til den dagen vi sitter med en liten skapning som vi selv har laget. 
Jeg er en slik person som tenker på ALT og derfor er veldig spent og litt redd. 
Har dere noen gang angret på valget med å få barn? Jeg tenker ikke at dere har tenkt "off, hvorfor ble jeg gravid" mitt på natten når barnet ikke vil sove, men sånn generelt..? 
Hvordan ble det i forhold til hva du hadde sett for deg..? 

Anonymkode: a6ece...0a8

Tror det kommer et punkt i de fleste foreldrenes liv hvor tanken på et barneløst liv ihvertfall streifer hodet. Mye kommer an på hva du har rundt deg. Er du i et godt forhold med en hjelpsom og snill partner som bidrar 100%,  har venner som er på samme stadie som deg og familie i nærhet som stiller opp- ja da kan foreldrelivet være optimalt. 

Blir du derimot alene om omsorgen og mangler støtte i nettverk og familie- ja, da kan foreldrerollen være forferdelig.

Så har du alle tilfellene midt i mellom. Perioder supert, perioder mindre supert. 

Du er dessuten alltid trøtt og sliten. Du må vinke farvel til alle lange søndagsmorgener i senga, rusleturer rundt i butikker, skravleturer til cafe som bare varer og varer, regelmessig trening på akkurat de timene du ønsker og den gode kjærestetiden akkurat når du trenger den. Du vil oppleve at barneløse venner mister interessen, og at det blir et pes å møte dem- fordi de ikke tenker på at du må ta heis, ha tid til bleieskift, være på en cafe som er barnevennlig eller ikke får lyttet fordi den lille krever.

Du må også si hei til verdens søteste smil, glede og ekstrem stolthet, ansvarsfølelse og en vanvittig kjærlighet du ikke visste fantes. Du vil oppleve at stilt ovenfor din manns og barnets behov, vil du med letthet velge barnets. Alltid og igjen og igjen. Du vil dessuten få erfaring med en ny verden, der dine behov ikke eksisterer- men det er kun barnets som er i fokus. Du vil puste, snakke og tenke på baby.

Og når du utslitt dumper ned i sofaen etter at babyen ENDELIG har sovnet, vil du fiske fram iPhonen og se dagens film av babyen om og om og om igjen. Rett og slett fordi ditt eget barn er SÅ verdt det!!

Endret 12. september 2017 av Hermine3011

[AnonymBruker]

Aldri!!! 

 

Anonymkode: f8054...7f5

[AnonymBruker]

Angret den dagen sexlivet ble borte.

Anonymkode: e6da5...a1b

[AnonymBruker]

ja angrer litt. jeg har en liten baby og sliter med tilknyttningen Håper det går over snart. 

Anonymkode: 590d2...088

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

ja angrer litt. jeg har en liten baby og sliter med tilknyttningen Håper det går over snart. 

Anonymkode: 590d2...088

Off.. Håper det går seg til <3 Det er slik jeg også er redd for.. 

Anonymkode: f1462...cb0

[Glød]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Angret den dagen sexlivet ble borte.

Anonymkode: e6da5...a1b

Ville du heller hatt sexlivet enn barna dine?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt mine blaff, men aldri oppriktig angret. 

Hilsen utslitt 100% alenemor til skolestarter med adhd 😉

Anonymkode: ef481...933

[laviniabcn79]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I den grad at du helst skulle sett at du aldri fikk barn..? Jeg spør bare fordi jeg er nysjerrig og litt redd for å angre

Anonymkode: f1462...cb0

ALDRI. Men så sykt det høres ut, ønsker jeg en til.. fordi om noe skulle skje en raser ikke verden slik jeg kjenner den i dag totalt. høres helt fjernt ut og vanskelig å forklare....

[AnonymBruker]

Mange ganger 😂

Anonymkode: 5c659...6d9