Kutte all kontakt med mor

[Escape]

Hei! Jeg vil ikke ha kontakt med Mamma lenger. Vi bor i ulik by og jeg bor hos mormor, får heller ingen penger fra henne. Hun har fått ny kjæreste og vil at jeg skal komme på besøk, og hver gang jeg ser henne legger hun ut bilde på facebook/instagram for å opprettholde fasaden... Jeg er bare redd for at jeg kommer til å sitte igjen med hat eller et stort hull i hjertet, men kan ikke akkurat si at jeg er så lykkelig når jeg ser hun heller  

Jeg ønsker bare å høre erfaringer fra andre. Har noen her kuttet all kontakt med et familiemedlem?

[AnonymBruker]

Har ikke kontakt med foreldrene mine. Angrer ikke. Har det vesentlig bedre uten dem enn med dem.

 

Det kan dog by på problemer med familiesammenkomster som bryllup, begravelse og slikt. Har ikke skjedd enda, så vet ikke hvordan det vil gå...

Anonymkode: 94e09...193

[AnonymBruker]

Har ikke kontakt med noen familiemedlemmer. Det var og er vanskelig, men jeg har det bedre uten dem. Det savnet jeg føler er savnet etter en familie, men jeg har ingen tro på at de noen gang vil utfylle denne rollen. 

Anonymkode: 8ca58...c73

[AnonymBruker]

Gjør det som føles riktig for deg. En pause fra henne er nok uansett lurt. Håper du har en psykolog eller lignende å snakke med, og få litt støtte fra. 

Anonymkode: b5abb...3dc

[lokmeister2016]

Har ikke kontakt me familie selv . Glad for det egentlig 

[jabx]

Hva er grunnen til at du ikke vil ha kontakt med henne?

[Christensen]

  Escape skrev (På 11.9.2017 den 22.30):

Hei! Jeg vil ikke ha kontakt med Mamma lenger. Vi bor i ulik by og jeg bor hos mormor, får heller ingen penger fra henne. Hun har fått ny kjæreste og vil at jeg skal komme på besøk, og hver gang jeg ser henne legger hun ut bilde på facebook/instagram for å opprettholde fasaden... Jeg er bare redd for at jeg kommer til å sitte igjen med hat eller et stort hull i hjertet, men kan ikke akkurat si at jeg er så lykkelig når jeg ser hun heller  

Jeg ønsker bare å høre erfaringer fra andre. Har noen her kuttet all kontakt med et familiemedlem?

Ekspander  

Hvor gammel er du?

Hva er årsaken til at du ikke vil ha kontakt med din mamma?

Har du snakket med din mormor om dette? Hva sier hun? Hvordan er relasjonen mellom mor og mormor?

Hvilken relasjon har du med din far - og hvilken relasjon har din pappa og din mamma (til hverandre)?

Får du penger fra far?

Er årsaken til at du vil kutte ut kontakten med mor at du ikke får viljen din/ikke får penger?

Får du penger av din pappa?

Misliker du at mamma legger ut bilder på sosiale medier når hun har vært med deg - fordi du tror eller vet at det kanskje emosjonelt gjør noe med din pappa?

Er du sjalu fordi mamma har fått seg kjæreste og føler du får for liten oppmerksomhet fra din mamma?

Er du sint og/eller trist fordi mamma og pappa skilte seg eller på en av dem (eller begge) pga. årsaken til at de ble skilt? Er du sint på en eller begge foreldrene dine men synes det er vanskelig å erkjenne/innrømme at du har disse følelsene? Føler du at du er sint på en av dem - men at du logisk sett «egentlig» burde vært sint på den andre...så ender det opp med at du lar det gå ut over noen som egentlig ikke er årsaken til sinnet ditt?

Det er veldig drastisk å kutte ut kontakten med egne foreldre, søsken, barn eller andre i nær familie. Før du gjør det, bør du oppsøke profesjonell hjelp. Da kan du gå igjennom ting som har skjedd, få en bedre forståelse av hva som skjer inni deg, rydde i dine tanker, sortere ut hva som er hva, få hjelp til å se årsakssammenhenger og få hjelp til å stake ut veien din videre. Om det innebærer at du kan få hjelp til å bedre din relasjon til mammaen din, at du må ta en pause eller sette relasjonen på «hold» eller kanskje må bryte relasjonen, vil du i det minste få gode råd, støtte og veiledning. 

Lykke til!

[AnonymBruker]

  Christensen skrev (På 12.9.2017 den 15.34):

Hvor gammel er du?

Hva er årsaken til at du ikke vil ha kontakt med din mamma?

Har du snakket med din mormor om dette? Hva sier hun? Hvordan er relasjonen mellom mor og mormor?

Hvilken relasjon har du med din far - og hvilken relasjon har din pappa og din mamma (til hverandre)?

Får du penger fra far?

Er årsaken til at du vil kutte ut kontakten med mor at du ikke får viljen din/ikke får penger?

Får du penger av din pappa?

Misliker du at mamma legger ut bilder på sosiale medier når hun har vært med deg - fordi du tror eller vet at det kanskje emosjonelt gjør noe med din pappa?

Er du sjalu fordi mamma har fått seg kjæreste og føler du får for liten oppmerksomhet fra din mamma?

Er du sint og/eller trist fordi mamma og pappa skilte seg eller på en av dem (eller begge) pga. årsaken til at de ble skilt? Er du sint på en eller begge foreldrene dine men synes det er vanskelig å erkjenne/innrømme at du har disse følelsene? Føler du at du er sint på en av dem - men at du logisk sett «egentlig» burde vært sint på den andre...så ender det opp med at du lar det gå ut over noen som egentlig ikke er årsaken til sinnet ditt?

Det er veldig drastisk å kutte ut kontakten med egne foreldre, søsken, barn eller andre i nær familie. Før du gjør det, bør du oppsøke profesjonell hjelp. Da kan du gå igjennom ting som har skjedd, få en bedre forståelse av hva som skjer inni deg, rydde i dine tanker, sortere ut hva som er hva, få hjelp til å se årsakssammenhenger og få hjelp til å stake ut veien din videre. Om det innebærer at du kan få hjelp til å bedre din relasjon til mammaen din, at du må ta en pause eller sette relasjonen på «hold» eller kanskje må bryte relasjonen, vil du i det minste få gode råd, støtte og veiledning. 

Lykke til!

Ekspander  

Les de andre trådene hennes så forstår du hvorfor. Ikke prøv å gi henne skyldfølelse, hun har allerede hatt det vanskelig nok og trenger støtte. 

Anonymkode: b5abb...3dc

[Christensen]

  AnonymBruker skrev (På 12.9.2017 den 17.52):

Les de andre trådene hennes så forstår du hvorfor. Ikke prøv å gi henne skyldfølelse, hun har allerede hatt det vanskelig nok og trenger støtte. 

Anonymkode: b5abb...3dc

Ekspander  

Skal se på det. Tusen takk for tipset.

[jabx]

  AnonymBruker skrev (På 12.9.2017 den 17.52):

Les de andre trådene hennes så forstår du hvorfor. Ikke prøv å gi henne skyldfølelse, hun har allerede hatt det vanskelig nok og trenger støtte. 

Anonymkode: b5abb...3dc

Ekspander  

Det kunne vært greit å forklart situasjonen i tråden så man slipper å lete rundt hele forumet.

[Escape]

  jabx skrev (På 12.9.2017 den 19.19):

Det kunne vært greit å forklart situasjonen i tråden så man slipper å lete rundt hele forumet.

Ekspander  

Beklager, jeg burde tenkt på det...

Jeg har skrevet denne tråden tidligere (fant ikke flere):

 

[mikrobe]

Kan du ikke starte med å kalle det en pause? På den måten "kjøper" du deg litt tid til å kjenne etter hva du føler og hva du har behov for, uten at du slipper å forklare/forsvare overfor andre hvorfor du ikke har kontakt. Det er ingenting i veien for å ha pause i 10 år om du vil det, du må nesten kjenne etter hva som gjør deg godt. 

Folk fra A4-hjem viser sjelden forståelse for slike avgjørelser, men jeg tror du vil bli overrasket over hvor mange mennesker som faktisk har pause (eller har kuttet ut) familiemedlemmer av ulike årsaker. Du er definitivt ikke alene, uansett hva du velger.  

Endret 12. september 2017 av mikrobe

[Escape]

  Christensen skrev (På 12.9.2017 den 15.34):

 

Ekspander  

Hvor gammel er du?

17

Hva er årsaken til at du ikke vil ha kontakt med din mamma?

Hun kastet meg ut hjemmefra, og hun har vært "etter" meg og kjeftet og lett etter alle feil med meg siden jeg gikk i 8. klasse, det var samtidig som hun begynte å få mange problemer og identitetskrise. Og så snakker hun så stygt om meg til alle i slekta, mormor sin søster fortalte mormor at hun kaller meg "syk" og at jeg trenger medisiner for å roe meg ned... Og så forteller hun overdrevne historier til barnevernet, og de tvingte meg nærmest til å dra til BUP, og de mener det ikke er noe galt med meg annet enn depresjon pga. omstendighetene.. og jeg er hvertfall ikke tilbudt medisiner...(jeg har kanskje en søvnlidelse men vet ikke enda) Hun er også helt uinteressert i livet mitt. Jeg holdt på å stryke hele VG2, og hun sier at det er med på å ødelegge for henne som om jeg gjorde det med vilje mot hun! Jeg har knapt hatt en eneste samtale med hun de siste årene uten at hun hisser seg. Hun flyttet for noen mnd siden til en ny by, men før det når jeg bodde hos mormor såg jeg hun knapt på 1 år annet enn på butikken... I julen da mormor var innlagt på sykehus, var jeg alene hele tiden annet enn kvelden på julaften... Det året var så jævlig, og det eneste hun mener er at jeg må "skjerpe meg". 

Hun hadde knapt kontakt med meg og mormor det året.. Hun sa hun måtte fjerne "energislukende" personer fra livet hennes (dvs. meg og mormor)... 

 

Har du snakket med din mormor om dette? Hva sier hun? Hvordan er relasjonen mellom mor og mormor?

Hun er kjempe skuffet og kjenner ikke igjen sin egen datter, som tidligere var verdens roligste person.Mamma er kjempebitter på mormor fordi hun selv hadde en dårlig far. Og hun ringer til barnevernet og ber de fjerne meg fra mormor gjentatte ganger, og forteller dem at jeg er sykepleieren hennes og at hun er alkoholiker... Hun vil jeg skal flytte alene på en hybel og ha det forferdelig og ensomt.. Barnevernet maser på meg hele tiden om å flytte på hybel. Og så sjekker hun kontoen min (pengene der har jeg tjent selv eller fått av andre enn hun) og "siste bevegelser" og ringer meg rasende for at jeg har overført penger til mormor, siden jeg lånte hun penger... 

Hvilken relasjon har du med din far - og hvilken relasjon har din pappa og din mamma (til hverandre)?

Pappa var veldig fæl mot mamma da de var gift og meg da jeg var liten, så har ikke hatt samvær med han etter de skilte seg... Han er ikke helt normal, men ingen vet hva. Mamma og Pappa krangler hele tiden om penger, han er også den gjerrigste personen jeg kjenner. Så pass mye at vi ikke hadde lampe på soverommet mitt da jeg var liten.. 

Får du penger fra far?

Nei, har knapt fått det så lenge jeg har levd (utenom barnebidrag til mamma, men tror det er 400kr mnd?)

Er årsaken til at du vil kutte ut kontakten med mor at du ikke får viljen din/ikke får penger?

Nei

Misliker du at mamma legger ut bilder på sosiale medier når hun har vært med deg - fordi du tror eller vet at det kanskje emosjonelt gjør noe med din pappa?

Nei, men det er bare så rart at hun legger ut bilder av meg og skriver ting som : besøk av skatten min <3 når det er helt unaturlig iforhold til hvordan hun er mot meg..

Er du sjalu fordi mamma har fått seg kjæreste og føler du får for liten oppmerksomhet fra din mamma?

Nei ikke i det hele tatt, jeg håpte at hun kom til å endre seg og roe seg når hun nå har sjansen til å bli "lykkelig" . Jeg håpte hun oppførte seg sånn mot meg fordi hun er så ulykkelig av andre ting enn meg

Er du sint og/eller trist fordi mamma og pappa skilte seg eller på en av dem (eller begge) pga. årsaken til at de ble skilt? Er du sint på en eller begge foreldrene dine men synes det er vanskelig å erkjenne/innrømme at du har disse følelsene? Føler du at du er sint på en av dem - men at du logisk sett «egentlig» burde vært sint på den andre...så ender det opp med at du lar det gå ut over noen som egentlig ikke er årsaken til sinnet ditt?

Nei, jeg er ferdig med alle problemene mine etter faren min, og jeg har tilgitt ham helt og ser han av og til... Men mamma er verre enn det pappa noensinne har vært... Veldig ironisk når mamma i over 10 år har malt bilde av Pappa som en psykopat og hun har baksnakket han så mye, ikke bare til familie, men til alle som har villet hørt på..

Eneste synd med å ikke ha kontakt med henne er at jeg har et så stort savn etter en familie. Ikke hun. En familie. 

Endret 13. september 2017 av Escape

[Christensen]

 

  På 12.9.2017 den 23.45, Escape skrev:

  Escape skrev (På 12.9.2017 den 21.45):

Hvor gammel er du?

17

Hva er årsaken til at du ikke vil ha kontakt med din mamma?

Hun kastet meg ut hjemmefra, og hun har vært "etter" meg og kjeftet og lett etter alle feil med meg siden jeg gikk i 8. klasse, det var samtidig som hun begynte å få mange problemer og identitetskrise. Og så snakker hun så stygt om meg til alle i slekta, mormor sin søster fortalte mormor at hun kaller meg "syk" og at jeg trenger medisiner for å roe meg ned... Og så forteller hun overdrevne historier til barnevernet, og de tvingte meg nærmest til å dra til BUP, og de mener det ikke er noe galt med meg annet enn depresjon pga. omstendighetene.. og jeg er hvertfall ikke tilbudt medisiner... Hun er også helt uinteressert i livet mitt. Jeg holdt på å stryke hele VG2, og hun sier at det er med på å ødelegge for henne som om jeg gjorde det med vilje mot hun! Jeg har knapt hatt en eneste samtale med hun de siste årene uten at hun hisser seg. Hun flyttet for noen mnd siden til en ny by, men før det når jeg bodde hos mormor såg jeg hun knapt på 1 år annet enn på butikken... I julen da mormor var innlagt på sykehus, var jeg alene hele tiden annet enn kvelden på julaften... Det året var så jævlig, og det eneste hun mener er at jeg må "skjerpe meg". 

Hun hadde knapt kontakt med meg og mormor det året.. Hun sa hun måtte fjerne "energislukende" personer fra livet hennes (dvs. meg og mormor)... 

Kjære deg!

Først og fremst gjør det meg trist å lese at du tydeligvis er sviktet av dem som skulle gi deg mest trygghet i livet - dine foreldre. Det er vanskelig å få oversikt over hva som har skjedd i oppveksten din, men moren din høres ut som om hun enten er ressurssvak og/eller har gitt opp, for slik du beskriver det - er det ikke en ressurssterk mamma som viser normal omsorg/interesse for egen datter og egen mor. Misbruker din mor rus og/eller medisiner? Er hun psykisk syk? Selv om hun evt. har hatt en vanskelig oppvekst selv, er ikke det et argument for at hun ikke skulle ta godt vare på deg. Det er voksnes ansvar å søke profesjonell hjelp for å bearbeide egne opplevelser, da spesielt om man har planer om å sette barn til verden. Å få barn og ikke få hjelp er ekstremt egoistisk, for da ender det opp med at barna må betale prisen (for at foreldrene ikke vil ha profesjonell hjelp). Din mor møter deg på en svært lite tillitsfull måte. Hun skaper null tillit hos deg med måten hun behandler deg på. Det er svært ødeleggende at hun har gått bak ryggen din og snakker om deg og bak ryggen din på en så respektløs måte. For meg hører det nesten ut som om hun er sjalu på den omsorgen du viser for din mormor. Er din mormor på sykehus enda? Hvorfor måtte mormor låne penger av deg? Er det pga. rusproblematikk barnevernet ønsket at du skal flytte for deg selv? Hvis din mormor hadde vært en ressurssterk kvinne som hadde tatt gode valg - ville jeg trodd at barnevernet synes det var en grei ordning om du bodde hos din mormor - så lenge du enda ikke er voksen. Apropos alder. Din mor har ikke lov til å blande seg inn i hva du bruker dine penger på - så lenge det er penger du selv har tjent eller fått (såfremt du ikke bruker pengene på noe som skader seg eller er farlig for deg). Selv en 15-åring har lov å bruke penger som barnet har tjent selv - på det de selv ønsker. Du bør gå i banken og opprette en konto og underrette banken om at ingen andre skal ha tilgang og innsyn i den - så holder du din mamma utenfor. Hvorfor flyttet din mamma? Hva lever hun av og bor hun alene eller flyttet hun pga. en kjæreste? Hva tror du moren din mener med at du må «skjerpe» deg? Når moren din sier hun må fjerne seg fra deg og sin egen mor - høres det for meg ut som om hun ikke kan ha det bra i sitt eget liv - for det er ikke en normal måte å snakke om sin egen datter og mor på. 

 

Har du snakket med din mormor om dette? Hva sier hun? Hvordan er relasjonen mellom mor og mormor?

Hun er kjempe skuffet og kjenner ikke igjen sin egen datter, som tidligere var verdens roligste person da hun var i det kristne miljøet hun var i.Mamma er kjempebitter på mormor fordi hun selv hadde en dårlig far. Og hun ringer til barnevernet og ber de fjerne meg fra mormor gjentatte ganger, og forteller dem at jeg er sykepleieren hennes og at hun er alkoholiker... Hun vil jeg skal flytte alene på en hybel og ha det forferdelig og ensomt.. Barnevernet maser på meg hele tiden om å flytte på hybel. Og så sjekker hun kontoen min (pengene der har jeg tjent selv eller fått av andre enn hun) og "siste bevegelser" og ringer meg rasende for at jeg har overført penger til mormor, siden jeg lånte hun penger... 

Hva slags kristent miljø var din mor i? Hvis moren din er bitter på egen oppvekst høres det ut som om hun ikke har søkt profesjonell hjelp for å bearbeide dette - noe hun absolutt bør gjøre. At hun evt. har hatt en dårlig oppvekst skal hun ikke la gå ut over deg. Hva sier mormor om mamma sin oppvekst? Det høres ut for meg som om din mamma er sjalu på den nærhet og oppmerksomhet/omsorg du har for din mormor. Det er sikkert vanskelig for henne at du søker din mormor - istedenfor henne. Selv om hun kanskje selv er årsaken til at det nettopp blir slik, blir hun dermed hele tiden påminnet sin egen utilstrekkelighet....Hun blir minnet på at hun ikke klarer å være en mamma som datteren ønsker å være hos og sammen med...kanskje hun også synes det er flaut at «alle andre» ser at du velger mormor fremfor henne - og det opplever hun ganske sikkert som ydmykende og vanskelig. Når det er sagt er det du som har vært/er barnet her - så det er de voksne som skulle tatt ansvar her - først og fremst. 

Hvilken relasjon har du med din far - og hvilken relasjon har din pappa og din mamma (til hverandre)?

Pappa var veldig fæl mot mamma da de var gift og meg da jeg var liten, så har ikke hatt samvær med han etter de skilte seg... Han er ikke helt normal, men ingen vet hva. Mamma og Pappa krangler hele tiden om penger, han er også den gjerrigste personen jeg kjenner. Så pass mye at vi ikke hadde lampe på soverommet mitt da jeg var liten.. 

Det var trist å høre. Hva vet du om at pappa var «fæl» mot mamma? Er det noe du vet eller noe du har blitt fortalt? Jeg sier ikke at det nødvendigvis har skjedd i ditt tilfelle, men det er mange mødre som hjernevasker barna sine etter en bitter skilsmisse - faktisk så grovt og mye at barna til slutt ikke vil ha noe med fedrene sine å gjøre. I mange situasjoner blir fedrene sittende igjen maktesløse og kan lite gjøre. Det mødrene gjør når de gjør dette - er ikke barnas beste. De blir mer opptatt av sin egen sjalusi, bitterhet og vanskelige følelser - enn å fokusere på og gjøre det som er best for barna. Å stjele barns muligheter til å utvikle og beholde en nær, sunn og god relasjon til sin egen far er ikke bare fryktelig galt - det er også utilgivelig....for uansett om man som voksen skulle klare å lage en slags relasjon til sin pappa, får man da aldri disse barne og ungdoms-årene igjen. Forskning har vist at de som etter samlivsbrudd vokser opp nesten bare hos den ene foreldrene (som regel mor) istedenfor å ha jevn kontakt med begge - og få vokse opp med begge foreldre...(selv om disse ikke bor sammen) vil være mer utsatt for psykiske problemer som voksen - da spesielt angst og depresjoner (som du sier du har hatt/har). I Danmark har de tatt konsekvensene av disse forskningsresultatene. De ser at siden det skader barna så mye - så har de laget noen nye lover som skal forhindre og påvirke foreldre til å ikke gjøre det slik. Det den nye loven i Danmark handler om - er at hvis en mor (det er som regel mødre som gjør dette siden det ofte er de som har den daglige «omsorgen» - altså barna på sin adresse) driver og baksnakker faren til barna og påvirker barna slik at de ikke lenger ønsker å være hos fedrene sine, så kan det offentlige bestemme at det skal bli «omsorgsovertagelse». Dvs. at da tar de barna fra moren - og faren får omsorgen. Dansk lov sier med det at hvis mødrene snakker stygt og systematisk baksnakker fedrene til barna og påvirker dem på denne måten - er det så skadelig for barna at de mister retten til å ha omsorgen for barna. En annen lov de har laget er at hvis en av foreldrene (oftest også mødre som gjør) saboterer barna sin rett til samvær med den andre forelderen (oftes fedrene), så får mødrene bøter og risikerer også fengselsstraff. Jeg leste om at det nå var en dansk kvinnelig prest som sitter i fengsel etter å ha blitt dømt i retten - fordi hun saboterte barna sin rett til samvær med hennes eksmann (faren til barna). Jeg er veldig spent på om Norge og Sverige også vil vurdere slike endringer i loven. Barn forstår ikke og skjønner ikke hvor skadelig det er for dem - og hvor skadelig det blir for dem når de blir voksne - hvis de bare får lov til å vokse opp med en av foreldrene - istedenfor å ha jevn kontakt med begge. Siden barn ikke kan styre dette selv, synes jeg det er bra det de har gjort i Danmark. Da vil foreldre skjerpe seg og bli tvunget til å gjøre mer det som er best for barna - istedenfor å la seg styre av sin egen sjalusi, bitterhet...andre vanskelige følelser. Jeg lurer på hvor mye av det du tenker/føler om din pappa og hvordan han har vært...hvor mye av dette er din objektive opplevelse og hvor mye av det er påvirkning av din mor? Jeg lurer spesielt på dette fordi du sier at din mamma nå er mye «verre» enn din pappa - og at du nå har opprettet en slags kontakt med han. Hvordan lever din pappa livet sitt nå? Hvordan synes du han er? Hvem bestemte at du ikke skulle få ha samvær med din pappa? Ønsket du det i starten? Hvor gammel var du da de skilte seg? Var det noen nøytrale mennesker som snakket med deg - uten at din mamma eller pappa hørte på - eller følte du deg presset til å føye den som var tilstede når du pratet? Det hørtes veldig sært ut med den lampen...har du spurt din pappa om akkurat den tingen? Når det gjelder økonomi etter skilsmisser når det er barn i bildet, tror jeg de færreste barn får en ærlig historie fra sine mødre om dette. Loven ble endret i Norge for noen år siden. Loven skulle bidra til at flere barn fikk samvær og mer samvær med sine fedre...Dessverre så var det mange mødre som skjønte at hvis de saboterte samværet og/eller baksnakket og påvirket barna så mye at de til slutt ikke orket/ville/hadde lyst til å være med sine fedre - så tjente mødrene veldig mye på dette økonomisk. Slik er det dessverre i dag også. Jo mindre barna er med sine fedre - jo mer penger får mødrene. Da skjønner du at en del mødre dessverre gjør alt de kan for at barna ikke skal være hos fedrene sine - fordi da får de mer penger selv. Dette er fryktelig tragisk for alle barna som blir rammet - fordi det er så skadelig og uheldig at barna ikke får vokse opp - også med sine pappaer. Hvordan vil du beskrive din relasjon til han i dag? Føler du at du kan være åpen mot din pappa? Har din pappa etablert seg på ny? 

Ekspander  

 

  På 12.9.2017 den 23.45, Escape skrev:

Får du penger fra far?

Nei, har knapt fått det så lenge jeg har levd (utenom barnebidrag til mamma, men tror det er 400kr mnd?) 

Det er ikke unaturlig om du ikke har fått noe særlig økonomisk fra din pappa - hvis du ikke har vokst opp med han(hatt noen kontakt. For meg høres det ikke ut som noe du har bestemt - men at noen voksne har bestemt at du ikke skulle være hos han. Jeg lurer på om det har vært vold/rus e.l. i bildet siden du ikke har vært på samvær med han - eller om det er noe moren din har fått til (at du ikke skal være hos han)? Hvor mye barnebidrag han betaler har med inntekten til dine foreldre å gjøre. Hvis det blir lite barnebidrag (liten sum) så kan det tyde på at din mamma og pappa kanskje har ganske lik inntekt. Det er ikke mamma som bestemmer hvor mye bidrag pappa skal betale - ikke pappa heller...Det er NAV som har klare regler på hvordan dette regnes ut - og disse reglene/lovene er like for alle i Norge. Barn får ofte servert historier om at «pappa vil ikke betale...pappa vil ikke bidra». Det som er sannheten er at pappaer kan ikke velge selv om de vil betale barnebidrag eller ikke.  Hvis noen som er såkalt «bidragspliktige» (altså dem som må betale bidrag - som ofte er fedrene) ikke betaler barnebidrag, har det offentlige lov til å kontakte arbeidsgiveren til fedrene slik at det som skal betales til mødrene (barnebidraget) blir trekt direkte fra lønnene...før fedrene får lønnen sin. Din mamma har ikke bare fått barnebidrag fra din pappa. Hun har trolig også fått ALL barnetrygden.  Hun har også fått skatteklasse 2 slik at hun får mye lavere skatt enn pappa - siden hun har hatt deg på sin adresse. De som har barn og de som er gift er bl.a. mennesker som får skatteklasse 2. Hvis hun har vært enslig mor (ikke hatt samboer eller vært gift med en ny mann mens du bodde der) så har hun også fått annen økonomisk hjelp fra det offentlige (som jeg ikke har så inngående kunnskaper om). Det oppleves veldig urettferdig og underlig for mange fedre - at de skal betale barnebidrag - men ikke få lov til å være en del av barns liv. Hvis foreldre ikke oppfører seg bra og de er skadelig for barna, er det selvsagt en helt annen sak. Da bør de finne seg i at de må bidra og betale - selv om de ikke får ha barna hos seg. Det som er trist i Norge er at det er mange barn som vokser opp...blir ungdommer (som du er nå)...og voksne...og har gått rundt i hele barndommen sin...og trodd at deres pappaer ikke er glad i dem...ikke har villet ha dem hos seg...ikke har villet bidra i livet deres (både økonomisk og ellers på alle andre måter).....fordi deres mødre har hjernevasket dem til å tro det...Ofte er sannheten en helt annen. Det er mange mødre som får et veldig stort problem når barna blir større...kanskje ungdommer...kanskje de venter til de blir voksne...men mange av disse barna tar selv initiativ til å kontakte deres fedre...og sakte men sikkert bygger opp en relasjon....Da blir de ofte kjent med en helt annen versjon av historien....Bitene begynner å falle på plass....barna som da har blitt voksne klarer mer å sette sammen puslespillet...og får plutselig et helt annet bilde av historien...enn den historien mødrene har servert barna i alle år...Det som ofte skjer da er naturlig nok at barna forstår at de faktisk er frarøvet sin pappa i alle disse årene...og blir veldig sinte, forvirret, triste etc. Mange kjenner det da som en sorg...De sørger over den relasjonen de aldri fikk, og mange kan kjenne dårlig samvittighet overfor fedrene når de skjønner hva som egentlig har skjedd. Da er det viktig at barna - selv som voksne - forstår at det ikke er deres skyld - men de voksne som har skyld i at ting ble som det ble. Mange mødre blir konfrontert ganske brutalt av egne barn som blir voksne og skjønner dette, noen får ødelagt relasjonen til sine døtre for kortere eller lengre tid - noen for alltid. Dette tror jeg ikke mødrene ser for seg at kan skje - når barna er små og de er mest opptatt av sin egen sjalusi og bitterhet....hvor de dessverre ofte lar seg styre av disse vanskelige følelsene...og for å «straffe» sine ekser (fedrene til barna)..istedenfor å holde fokus på det som er best for barna - også på lang sikt. Hva ønsker du for relasjonen du har med din pappa?

Er årsaken til at du vil kutte ut kontakten med mor at du ikke får viljen din/ikke får penger?

Nei

Dette skjønner jeg nå. Etter å ha lest mer av historien din beklager jeg at jeg stilte spørsmålet slik

Misliker du at mamma legger ut bilder på sosiale medier når hun har vært med deg - fordi du tror eller vet at det kanskje emosjonelt gjør noe med din pappa?

Nei, men det er bare så rart at hun legger ut bilder av meg og skriver ting som : besøk av skatten min <3 når det er helt unaturlig iforhold til hvordan hun er mot meg..

Dessverre blir sosiale medier ofte brukt til å skape og opprettholde en fasade som har veldig lite med virkeligheten/sannheten å gjøre. Hvor mange legger ut på FB, Snap eller Insta...at de har ligget og dratt seg i senga en lørdag...til kl. 13.00 eller til 14.00? Ikke mange...men har de gått på en fjelltopp før klokken er 09.00 så kan du være sikkert på at alle sosiale medier er tapetsert med bilder  Slik er det også med relasjoner. Jeg tipper din mamma synes det er veldig flaut og at hun skammer seg over at hu ikke klarer å skape og ha en bedre relasjon til deg (som hun sikkert egentlig innerst inne ønsker seg)...Derfor vil hun gi et inntrykk for alle utad...for omgivelsene...at hun har en slags normal relasjon til deg...Jeg skjønner at du blir provosert av det...Det er ikke enkelt, men kanskje du kan prøve å tenke at det hun skriver - er faktisk slik hun egentlig skulle ønske at det var? Det er jo en fantasi på en måte...Hun hadde nok aldri skrevet det slik - om hun ikke egentlig hadde et ønske om at det skulle vært slik i virkeligheten...Istedenfor å ta seg selv i nakken, få profesjonell hjelp og gjøre det som skal til for å bygge opp en god, sunn og ærlig relasjon med deg - så velger hun å være egoistisk og «pynte» på fasaden med å legge ut slikt på sosiale medier. 

Er du sjalu fordi mamma har fått seg kjæreste og føler du får for liten oppmerksomhet fra din mamma?

Nei ikke i det hele tatt, jeg håpte at hun kom til å endre seg og roe seg når hun nå har sjansen til å bli "lykkelig" . Jeg håpte hun oppførte seg sånn mot meg fordi hun er så ulykkelig av andre ting enn meg

Det er prisverdig at du unner henne ny partner og at hun således kan gå videre i livet. Når det er sagt blir ingenting løst av at hun får en ny kjæreste - om hun ikke jobber med seg selv og får hjelp til dette. Jeg håper du vet at det er IKKE ditt ansvar om din mamma eller pappa er lykkelige eller ikke. Det er deres ansvar. Du har mer enn nok med å ha fokus på å stake ut kursen på ditt eget liv - og ta ansvar for det...ta gode valg for din skyld...for din fremtid sin skyld...Er hun ulykkelig - så er det ikke ditt ansvar. Du bør prøve å oppføre deg respektfullt overfor dine foreldre, men hvis moren din (som du skriver) møter deg med en så stor mistillit - så forstår jeg at det kan sitte langt inne...og være veldig vanskelig å gjøre i praksis. Da er det viktig at du setter grenser for deg selv. 

Er du sint og/eller trist fordi mamma og pappa skilte seg eller på en av dem (eller begge) pga. årsaken til at de ble skilt? Er du sint på en eller begge foreldrene dine men synes det er vanskelig å erkjenne/innrømme at du har disse følelsene? Føler du at du er sint på en av dem - men at du logisk sett «egentlig» burde vært sint på den andre...så ender det opp med at du lar det gå ut over noen som egentlig ikke er årsaken til sinnet ditt?

Nei, jeg er ferdig med alle problemene mine etter faren min, og jeg har tilgitt ham helt og ser han av og til... Men mamma er verre enn det pappa noensinne har vært... Veldig ironisk når mamma i over 10 år har malt bilde av Pappa som en psykopat og hun har baksnakket han så mye, ikke bare til familie, men til alle som har villet hørt på..

Det virker som om du har jobbet deg igjennom mye av dette - det er bra. Når det er sagt leser jeg av det du skriver at ting plutselig har blitt snudd litt «på hodet»...Det kan gjøre en forvirret og mange nye spørsmål dukker opp. Jeg tror du hadde hatt god nytte av å bruke litt tid med en psykolog...Ikke fordi det er noe galt med deg - tvert i mot - men fordi du er en intelligent, oppegående ung dame som ønsker å stake ut din egen kurs for ditt eget liv. Når de voksne som skulle være den trygge plattformen svikter så grundig som dine har gjort, er det veldig godt og nyttig i noen perioder i livet - å ha noen utenfor..å «spille ball» med. Da får en noen man kan tenke litt høyt sammen med, og du får støtte på dine tanker, følelser og refleksjoner...og ikke minst støtte på de avgjørelsene du evt. tar  I USA har alle superstjerner en «shrink» de «spiller ball» med...I Norge har dessverre mange en veldig høy terskel for å søke hjelp. Det er veldig synd - fordi det er noe av det beste man kan investere tid på. Jeg vet ikke om du er kjent med det tilbudet, men i kommunen finnes det familie-rådgivere. Disse har lang og bred erfaring og er vant til slike situasjoner som kan oppleves fryktelig vanskelig, stressende og ikke minst utmattende for den som står midt oppi det. Det er et et gratis tilbud - og hvis du må være borte fra skolen for å gå dit (det er jo på dagtid) så gir det såkalt «gyldig fravær»  

Eneste synd med å ikke ha kontakt med henne er at jeg har et så stort savn etter en familie. Ikke hun. En familie. 

Det er veldig forståelig. Ord blir en mager trøst her. Dessverre er det slik at noen ganger i livet så må vi innse at familien ikke møter oss slik vi ønsker og har behov for. Da kan vi lage vår «egen» familie...Familie behøver ikke være familie i blodet...Familie er dem man elsker som vi vet elsker oss tilbake...Dem som ville hoppet i sjøen for oss - og vi for dem  

Jeg synes det virker som om du er en veldig reflektert, ung dame som dessverre er utsatt for omsorgssvikt - og dine foreldre har absolutt ikke vært de foreldrene de burde vært for deg. Husk at du nå ikke vil gjøre det samme som din mor gjorde...Hun er enda bitter på sin egen oppvekst...Ikke gå i samme sporet. Du har alle muligheter foran deg til å få et godt liv. Dette forutsetter at du tar ansvar for det du har opplevd med å få hjelp på veien, at du får hjelp til å sette deg store mål og mindre mål underveis, får støtte til å nå disse...og at du hele tiden forsøker å ta gode valg for deg selv. 

Lykke til så lenge

Ekspander  

 

Ekspander