Noen blir nesten helt kvitt symptomene på Asperger

[AnonymBruker]

Sitat

 

Svenske forskere har fulgt en gruppe gutter med Asperger syndrom i 20 år. Livet deres tok ulike retninger. En femtedel vokste av seg de fleste symptomene.

Forskerne intervjuet guttene om deres fysiske og psykiske helse og deres opplevelse av livskvalitet. De undersøkte også hvordan de levde, om de hadde jobb, partner og venner.

Noen hadde store problemer og trengte mye hjelp fra omgivelsene. Andre hadde betydelig færre problemer som 30-åringer enn som 11-åringer. 20 prosent var så godt som symptomfrie.

Selv om de i denne siste gruppen fortsatt hadde visse autistiske trekk, så begrenset det ikke dem i livet deres. De hadde jobb, kjæreste, venner og egen bolig.

Forskerne kan ikke forklare hvorfor de hadde denne positive utviklingen. Men de ser at de som i dag ikke lenger oppfyller Asperger-diagnosen i 30-årsalderen, har hatt færre psykiatriske tilleggsproblemer enn de andre.

 

http://forskning.no/psykiske-lidelser/2016/08/noen-blir-nesten-kvitt-symptomene-pa-aspergers-syndrom

Det er mulig det er de psykiatriske tilleggsproblemene som ødelegger for de fleste.

Anonymkode: 3d4bf...8d1

[Gjest Esperanza98]

Nettopp! Det var dette jeg siktet til i en tidligere tråd! Mulig å bli kvitt symptomene og bli "friskmeldt"

[Nyttig]

Asperger er jo en meget omstridt diagnose. Men psykiatrien i dag fokuserer kun på en ting i dag; å finne en diagnose som passer til pasienten.  Personlig er jeg motstander av merkelappsystemet i samfunnet, sosial trening kan kanskje være en ting som hjelper en menneske videre? Alle kan trene seg opp sosialt, å forstå hvordan ting kan være rundt seg. Oppleve nye miljøer.

Mennesket blir et produkt av omgivelsene sine.

[Gjest Esperanza98]

2 minutter siden, Nyttig skrev:

Asperger er jo en meget omstridt diagnose. Men psykiatrien i dag fokuserer kun på en ting i dag; å finne en diagnose som passer til pasienten.  Personlig er jeg motstander av merkelappsystemet i samfunnet, sosial trening kan kanskje være en ting som hjelper en menneske videre? Alle kan trene seg opp sosialt, å forstå hvordan ting kan være rundt seg. Oppleve nye miljøer.

Mennesket blir et produkt av omgivelsene sine.

Noen ganger kan en diagnose hjelpe pasienten til å forstå bedre seg selv. 

[Nyttig]

Ja, men i mange tilfeller er diagnosen feil. Hva med å snakke med pasienten? Noen blir rett og slett oversett.

[AnonymBruker]

58 minutes ago, Nyttig said:

Ja, men i mange tilfeller er diagnosen feil. Hva med å snakke med pasienten? Noen blir rett og slett oversett.

Snakke med pasienten, ja. For det gjør dem nok aldri..! 

Anonymkode: 31d03...c7e

[AnonymBruker]

1 time siden, Esperanza98 skrev:

Noen ganger kan en diagnose hjelpe pasienten til å forstå bedre seg selv. 

Veldig enig her. Jeg gikk gjennom puberteten og tenårene uten å føle meg som de andre på noen som helst måte, veldig vanskelig å skaffe seg venner og skjønne de ulike sosiale situasjonene som foregikk. Diagnosen ga meg utrolig mye mer selvtillit og hjelp til å vite hva jeg burde jobbe mer med.

 

Anonymkode: 48996...9b8

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig enig her. Jeg gikk gjennom puberteten og tenårene uten å føle meg som de andre på noen som helst måte, veldig vanskelig å skaffe seg venner og skjønne de ulike sosiale situasjonene som foregikk. Diagnosen ga meg utrolig mye mer selvtillit og hjelp til å vite hva jeg burde jobbe mer med.

 

Anonymkode: 48996...9b8

Da er vi forskjellige. For meg å få denne diagnosen var å ødelegge selvbildet mitt. Det var som å få et slag i magen som hele tiden minnet meg på at jeg ikke var som andre, at jeg måtte forandre meg- og siden det har jeg kompensert. Jeg har aldri tillatt meg å være meg selv. 

 

Anonymkode: 85aec...873

[AnonymBruker]

Vi er jo forskjellige, men for meg er diagnoser byråkrati. Jeg sliter ikke noe mer eller mindre med det jeg sliter med bare fordi det står en diagnose i papirene mine. Diagnosene gir meg derimot rettigheter i de tilfellene hvor  jeg trenger hjelp, som jeg ikke har uten. Jeg er jo den samme vriompeisen uansett. 

Anonymkode: cf1c6...e4d

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi er jo forskjellige, men for meg er diagnoser byråkrati. Jeg sliter ikke noe mer eller mindre med det jeg sliter med bare fordi det står en diagnose i papirene mine. Diagnosene gir meg derimot rettigheter i de tilfellene hvor  jeg trenger hjelp, som jeg ikke har uten. Jeg er jo den samme vriompeisen uansett. 

Anonymkode: cf1c6...e4d

Hva trenger en voksen asperger hjelp med?

Anonymkode: 3d4bf...8d1

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da er vi forskjellige. For meg å få denne diagnosen var å ødelegge selvbildet mitt. Det var som å få et slag i magen som hele tiden minnet meg på at jeg ikke var som andre, at jeg måtte forandre meg- og siden det har jeg kompensert. Jeg har aldri tillatt meg å være meg selv. 

 

Anonymkode: 85aec...873

Diagnoser er ikke eksakt vitenskap. Hvem vet hva som er riktig.

Anonymkode: 3d4bf...8d1

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva trenger en voksen asperger hjelp med?

Anonymkode: 3d4bf...8d1

Jeg kan bare svare for meg selv, men jeg fungerer ikke over lengre tid hvis jeg må forholde meg til flere mennesker i løpet av en dag. Jeg fungerer svært dårlig sosialt, og når jeg har forsøkt å stå i ordinære jobber som innebærer "normal sosial kontakt" blir jeg så utslitt av den belastningen det har på meg at jeg bokstavelig talt ikke gjør noe annet enn å gå på jobb, og sove. Lager ikke mat engang, spiser bare lunsj på jobben som jeg kjøper. Sover hele helgen, og alle hverdager etter jobb. Kan rett og slett ikke ta vare på meg selv, fordi jeg blir så utmattet av å skulle fungere sosialt.

Etter at jeg fikk diagnose og rettigheter har jeg fått tilpasset livet mitt så jeg faktisk kan få et liv utenom søvn og jobb også. Jeg ble diagnostisert i voksen alder, etter å ha falt av hver gang jeg har forsøkt å være "normal". Det var utrolig deilig å endelig "få lov" til å slutte å jage etter idealet, når det ga meg så dårlig livskvalitet. 

Anonymkode: cf1c6...e4d

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

http://forskning.no/psykiske-lidelser/2016/08/noen-blir-nesten-kvitt-symptomene-pa-aspergers-syndrom

Det er mulig det er de psykiatriske tilleggsproblemene som ødelegger for de fleste.

Anonymkode: 3d4bf...8d1

Det er utrolig mange som blir feildiagnostisert med asperger, det har blitt en slags motediagnose. Men autisme er faktisk en hjerneskade, og den blir IKKE borte. Jeg stiller meg sterkt tvilende til at folk som "nesten har blitt kvitt alle symptomene" egentlig fikk rett diagnose.

Anonymkode: c1dd0...90e

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan bare svare for meg selv, men jeg fungerer ikke over lengre tid hvis jeg må forholde meg til flere mennesker i løpet av en dag. Jeg fungerer svært dårlig sosialt, og når jeg har forsøkt å stå i ordinære jobber som innebærer "normal sosial kontakt" blir jeg så utslitt av den belastningen det har på meg at jeg bokstavelig talt ikke gjør noe annet enn å gå på jobb, og sove. Lager ikke mat engang, spiser bare lunsj på jobben som jeg kjøper. Sover hele helgen, og alle hverdager etter jobb. Kan rett og slett ikke ta vare på meg selv, fordi jeg blir så utmattet av å skulle fungere sosialt.

Etter at jeg fikk diagnose og rettigheter har jeg fått tilpasset livet mitt så jeg faktisk kan få et liv utenom søvn og jobb også. Jeg ble diagnostisert i voksen alder, etter å ha falt av hver gang jeg har forsøkt å være "normal". Det var utrolig deilig å endelig "få lov" til å slutte å jage etter idealet, når det ga meg så dårlig livskvalitet. 

Anonymkode: cf1c6...e4d

Du mener du ble ufør? Fikk tilrettelagt arbeidet? 

Anonymkode: c1dd0...90e

[WubWub]

Det kan tenkes at de ble feildiagnostisert i ung alder - det er ikke så uvanlig at det skjer da psykiatri ikke er en eksakt vitenskap. Jeg ble feildiagnostisert som tenåring selv (ikke med autisme/asperger) men den diagnosen ble senere fjernet av en psykolog som fulgte meg opp over flere år. 

Faktum er flesteparten med diagnosen asperger står utenfor ordinært arbeid. I vestlige land er 70-80% av de med asperger arbeidsledige til tross for at de selv ønsker jobbe. 

Verst står det til i USA, med unntak av store IT bedrifter som aktivt headhunter enkelte mennesker med autisme - de såkalte autistiske savantene, men de er det få av.

https://no.wikipedia.org/wiki/Autistisk_savant

Savantsyndromet beskrives som det å både ha en graverende utviklingspsykologisk eller mental hemmelse og samtidig ekstraordinære mentale ferdigheter. Savantsyndromferdigheter dreier seg om ekstraordinær hukommelseskraft og omfatter ofte aritmetisk kalkulus og noen ganger kunst og musikk. Bare rundt 50-100 mennesker i verden er anerkjent som autistiske savanter.^[2]

Tilstanden kan være både genetisk betinget og skyldes en skade i hjernen, men årsaken bak er ikke fullt ut forstått. En fellesnevner synes å være et fokus på detaljer og evne til å huske disse, som for eksempel å huske en rekke av tall eller å ha et fotografisk minne. Autistiske savanter, som andre med diagnosen autisme, har ofte problemer med andre typer mentale evner, som kan gjøre hverdagslige gjøremål vanskelige. 6 av 7 autistiske savanter er menn.

Ordet «savant» kommer fra fransk og betyr «lærd».

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du mener du ble ufør? Fikk tilrettelagt arbeidet? 

Anonymkode: c1dd0...90e

Nei, jeg er ikke ufør. Jeg fikk rett og slett hjelp til å finne ut av ting jeg sleit med å finne ut av på egenhånd. Jeg har en som hjelper meg å finne ut av praktiske ting jeg syns var vanskelig. Jeg fikk blant annet hjelp til å kjøpe meg et hus litt i utkanten av alt. Det var noe jeg lenge hadde ønsket og spart til, men det stoppet opp fordi jeg ikke klarte å forholde meg til alt styret rundt. Jeg fikk hjelp til å finne ut av dette med lån, hun hjalp meg så jeg fikk til en visning alene med bare oss to og megler, og hun hjalp meg igjennom budrunden. Hun hjalp meg også med å finne ut av, og få gjennomført ting jeg trengte for å få en arbeidsplass som passer meg bedre.

Noe av problemet mitt er at det stokker seg veldig i situasjoner hvor jeg må være "på", sånn som når man skal søke jobb eller kjøpe bolig. Jeg klarer aldri helt å lese situasjonen, så jeg sier feil ting, også blir jeg så sliten og lei når jeg ikke får det til at jeg bare gir opp. Og da er det godt å ha en jeg kan ringe til som får sagt de riktige tingene, og som kan hjelpe til så jeg får gjort det jeg skal på en minst mulig belastende måte. En sånn person hadde jeg ikke "krav på" når jeg på papiret var frisk, bare sinnsykt keitete. 

Anonymkode: cf1c6...e4d

[Gjest Esperanza98]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er utrolig mange som blir feildiagnostisert med asperger, det har blitt en slags motediagnose. Men autisme er faktisk en hjerneskade, og den blir IKKE borte. Jeg stiller meg sterkt tvilende til at folk som "nesten har blitt kvitt alle symptomene" egentlig fikk rett diagnose.

Anonymkode: c1dd0...90e

Mulig at jeg har fått feil diagnose da, men det virker usannsynlig etter som at de ikke var noe i tvil da de satt den. Nå stiller både kommune, lege og psykiatri spørsmålstegn. Men jeg har kompleks PTSD da etter omsorgssvikt så mulig at jeg at symptomene på AS kom av det. Jeg er fortsatt ikke frisk, men jeg har helt andre symptomer (ustabilitet, sårbarhet, kronisk tretthet, manglende matlyst, problemer med vekt, selvskading om jeg får veldig sterke svingninger i humøret), problemer med søvn, angst for avvisning/kritikk og bli forlatt, nervøsitet, konstant skyldfølelse, tanker om at jeg er til bry osv, problemer med kroppskontakt og angst for avkledning + problemer med høye lyder (som jeg er sikker på er traumetriggere)). 

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Det er utrolig mange som blir feildiagnostisert med asperger, det har blitt en slags motediagnose. Men autisme er faktisk en hjerneskade, og den blir IKKE borte. Jeg stiller meg sterkt tvilende til at folk som "nesten har blitt kvitt alle symptomene" egentlig fikk rett diagnose.

Anonymkode: c1dd0...90e

Hjernen er ganske plastisk. Det finnes mennesker som har fått hjerneskade, der andre områder av hjernen har etter en stund gått inn og tatt over de arbeidsoppgavene den skadede eller ødelagte delen av hjernen pleide ha. I noen tilfeller blir man aldri helt den samme, men hvordan hjernen kan tilpasse seg er ganske fantastisk. Jeg ser ikke på det som usannsynlig at når du har for eks vært sosial i 30år vil noe av det begynne å komme ganske automatisk fordi hjernen er vant til å håndtere den informasjonen. Man bruker da mindre tid og krefter på å gjøre det bevisst og man får på det området noe mindre symptomer. 

Anonymkode: 82175...189

[AnonymBruker]

2 timer siden, Esperanza98 skrev:

Mulig at jeg har fått feil diagnose da, men det virker usannsynlig etter som at de ikke var noe i tvil da de satt den. Nå stiller både kommune, lege og psykiatri spørsmålstegn. Men jeg har kompleks PTSD da etter omsorgssvikt så mulig at jeg at symptomene på AS kom av det. Jeg er fortsatt ikke frisk, men jeg har helt andre symptomer (ustabilitet, sårbarhet, kronisk tretthet, manglende matlyst, problemer med vekt, selvskading om jeg får veldig sterke svingninger i humøret), problemer med søvn, angst for avvisning/kritikk og bli forlatt, nervøsitet, konstant skyldfølelse, tanker om at jeg er til bry osv, problemer med kroppskontakt og angst for avkledning + problemer med høye lyder (som jeg er sikker på er traumetriggere)). 

Alle de symptomene du ramser opp der er symptomer på borderlone (og den kommer ofte etter omsorgsvikt), det har ingenting med AS å gjøre..

Symptomer:

1. forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier (inkludert seksuell orientering);
2. tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise;
3. overdreven innsats for å unngå å bli forlatt;
4. tilbakevendende trusler om eller handlinger med selvskading;
5. kronisk følelse av tomhet.

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Borderline_personlighetsforstyrrelse

Anonymkode: c1dd0...90e

[Gjest Esperanza98]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle de symptomene du ramser opp der er symptomer på borderlone (og den kommer ofte etter omsorgsvikt), det har ingenting med AS å gjøre..

Symptomer:

1. forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier (inkludert seksuell orientering);
2. tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise;
3. overdreven innsats for å unngå å bli forlatt;
4. tilbakevendende trusler om eller handlinger med selvskading;
5. kronisk følelse av tomhet.

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Borderline_personlighetsforstyrrelse

Anonymkode: c1dd0...90e

Jeg vet dette. Ble utredet for det, men har ikke nok symptomer. Jeg har forhøyninger på mange diagnoser, men symptomer på så mange områder at kompleks PTSD var mer beskrivende.

Ellers så har jeg symptomer på AS også: Problemer med kommunikasjon, faller ut av samtaler, tenker svart/hvitt og blir sliten av sosiale situasjoner. Men nå er jo dette ting som kan forklares utfra barndommen også. Mistolkning av andre, tretthet som fører til at jeg ikke henger med i samtaler og sliten i sosiale situasjoner fordi jeg er redd for å gjøre noe galt eller bli avvist for oppførselen min.