Gruppeterapi

[Gjest Anonymous]

Jeg går hos psykolog nå og h*n mente at jeg ville hatt god nytte av gruppeterapi. Må innrømme at tanken skremmer meg litt, jeg vet ikke helt hva det går ut på eller om jeg våger det. Noen som vil dele sine erfaringer?

[Rapitap]

Det er nemlig det du skal i gruppeterapi for. Å finne andre likesinnede og dele erfaringer...

[Gjest Anonymous]

Nå tenkte jeg mest på erfaring med gruppeterapi da. Hva gjør man? Hvordan fungerer det?

[Minerva]

Man sitter i en gruppe og deler og diskuterer sine problemer med andre som sliter med det samme som deg (eller lignende), i tillegg til en terapeut eller flere som også bidrar.

Hensikten med gruppeterapi er å dele erfaringer og hjelpe hverandre på veien.

[Gjest har prøvd..]

Ja, det er som de over her sier - du skal møte andre og både gi og få hjelp til å komme videre. Men du bør også være klar over at folk kommer til gruppene med så ulik bagasje - som raseri, frustrasjon, angst, osv.. I de gruppene jeg har vært i var det ofte høy temperatur, konflikter, krangler! Folk (meg selv inkludert) reagerte på så forskjellige vis.. En var kanskje misbrukt som barn og en var selv misbruker, en var eks-alkoholiker og en var barn av en alkoholiker.. ulike såre punkter, = mye tråkking på hverandres føtter og mye bråk, mye såre følelser. Jeg mener ikke å skremme deg fra gruppeterapi, men vit at det også kan fortone seg vanskelig! Det er ikke nødvendigvis BARE støtte å få..

Selv ble jeg mye sterkere og friskere ved hjelp av gruppeterapi, men ikke uten et betydelig innsats fra min egen side. På en måte er gruppeterapi mye mer krevende enn individualterapi, siden det er mange å ta hensyn til, seg selv inkludert. Det fins mange måter å lede gruppeterapi på - men der jeg gikk, var det opptil pasientene selv å ta ordet. Så hvis du har vanskeligheter med å "breie deg", ta ordet, snakke om deg selv.. så får du en utfordring der. (kanskje bra for deg, men bra trenger ikke være det samme som lett..) Men du får gjerne hjelp, altså, av andre medlemmer i gruppa, til å komme frem..! Så det ER hjelp å få... men kanskje noen i gruppa tar helt over, suger til seg alles oppmerksomhet, osv osv.. Det er ganske komplekst, og i bunn og grunn blir du den som har ansvaret for deg selv (som ellers her i livet).

Jeg syntes det var vanskelig å forutsi gruppas reaksjoner på det jeg kom med. Noen ganger ble noen sint på meg uten at jeg i det hele tatt hadde sett muligheten for det (men for dem, med sin historie og såre punkter var det jo en selvfølge at de ble sinte), andre ganger var jeg livredd for å si noe, men fikk bare støtte når jeg trodde jeg skulle få meg en i fleisen.. Så - det er mye mer uforutsigbart. En kan føle seg både mye mer ensom og forlatt, og mye mer støttet og hjulpet og i fellesskap, i gruppeterapi enn i individual-. Det er i hvert fall slik jeg hadde det. (Then again, det er jo bare, som vi vet, bare meg..)

Altså - jeg vil som sagt ikke nødvendigvis skremme deg fra å gå i gruppe - for min del hadde det som sagt gode resultater. Men - vit at det KAN bli veldig mye mer nakent og uforutsigbart og til tider helt jævlig - så du bør være motivert til å gå gjennom en del smerte på din vei mot bedring..

Lykke til!

Hilsen en som håper dette ikke ble altfor svart..

[Gjest Har også prøvd]

Jeg vil ikke anbefale gruppeterapi som nevnt ovenfor. Det høres ut som en ren samtalegruppe, og det kan bli tøft å sitte og høre andres forferdelige historier. Til gjesten over (og trådstarter) vil jeg si at jeg ville slutte med en gang hvis jeg fikk "en i fleisen" og ble overkjørt av andre i gruppa. Dette høres ikke ut som god gruppedynamikk!

Jeg har derimot prøvd gruppeterapi med øvelser, tegning og hvor de andre skulle gi den som var "i ilden" råd. Dette var veldig utviklende. Så sørg for at du kommer i en slik gruppe. Hvis ikke psykologen har en slik gruppe, så finn en selv. Såpass bør du samle deg sammen til å gjøre for å få det bedre.

[Gjest Anonymous]

Takk for alle svar. Jeg er fortsatt i tvil om jeg skal bli med på det. Jeg trives godt med individualterapien jeg går i og ser for meg en gruppe litt som "har prøvd.... " beskriver. Det er sikkert forskjell på grupper, psykologen antydet at alle i gruppen slet med det samme som jeg gjør. Men som sagt, jeg er fortsatt i tvil om jeg har nytte av det og om jeg egentlig har lyst.

[Gjest har prøvd]

Ja, "har også prøvd" har rett i at det var ren samtaleterapi-gruppe jeg refererte til. Og også helt rett i at det finnes andre former for gruppeterapi! Jeg har vært innom billedterapi også, det var mye med de samme folka som var i de andre gruppene, så det kunne bli temperatur der også, siden vi kjente hverandre (og noen var mer eller mindre i tottene på hverandre hele tiden, andre var mer eller mindre støttende, hele tiden!). MEN - i tråd med det "har også prøvd" sier - så var det faktisk roligere og "snillere" og ikke så tøft i billedterapi! Har også prøvd litt psykodrama - og her er det også litt mer styring og øvelser, noe å samle seg om, slik at ikke alt slippes helt, slik det gjorde på disse samtalegruppene.

Så jeg syns forslaget til "har også prøvd" var bra - å finne en noe mer styrt gruppe??

Ønsker som sagt ikke skremme deg vekk fra gruppeterapi, men syns det ville være fælt hvis jeg lot som alt _jeg_ erfarte bare var rosenrødt..

Men.. "gjennom slit til stjernene" sa min gamle tysklærer alltid.. (sukkh..baaah)

ok.. håper du finner noe som ordner seg for deg. Og - grupper kan være snille også altså!! :-)

[Gjest Anonymous]

Jeg har også gått i gruppeterapi. For meg fungerte det kjempefint, og opplevde ikke noe av det en av gjestene her nevner.

I min gruppe hadde vi alle samme diagnosen, så likhetene mellom oss var veldig store, og jeg møtte en gjeng som visste hvordan jeg hadde det, som jeg ikke trengte forklare meg for å få de til å forstå, og vi hjalp hverandre med støtte og råd.