Småsliten i hodet...

[AnonymBruker]

Barnet sover nå. To venniner på overnatting i går og i dag. Jeg har jobbet med noe riving utenfor som må til for at bygningseier skal kunne legge nytt tak. Har gått i ett med jobbing, matlaging, rydding, underholdning, trøsting. Egentlig helt greit og litt koselig. Er ikke aktivitet som gjør meg sliten, det er huet når jeg tar pauser fra aktivitetene. Da vandrer tankene og jeg klarer ikke å la være å titte innom her. En uvane, på et vis. En besettelse, jeg vet.

Hun savnet mor igjen i dag. Er på slutten av uka. Hun savner meg når hun er hos moren også. Slik er det bare å være 50/50 -barn. Det er fortsatt vondt å høre hver gang. Vondt å bli minnet på at man ikke klarte å gi barnet en familie med mor og far sammen. Jeg savner mor også, eller rettere sagt samlivet. Men det er over.

Søkte om skillsmisse for noen dager siden, på året og fikk vedtak kort tid etter. Har ikke fortalt det til hun jeg har truffet de siste månedene ennå. Holder det tilbake. Vil ikke at det skal sende for mange signaler. Liker henne godt og vi passer godt sammen, men jeg sliter med de store følelsene ennå. Håper de utvikler seg med tid og samvær, men frykter at dette at jeg ikke savner henne nok er et tegn på at det ikke er nok. At jeg må skuffe henne og fortelle at vi må roe ned. Forsøke å gå tilbake til vennskap. Har hatt det fint i sommer. Kjente at ting virket lysere utover våren. Var i mye aktivitet og var mindre trist. Hadde mange fine opplevelser og det fortsatte gjennom sommeren, med henne. Men det er kanskje ikke nok.

Tenker på at det kanskje aldri blir nok igjen. At jeg kanskje er så følelsesmessig avstumpet nå at jeg ikke klarer å elske på nytt. Kanskje jeg burde holde meg unna kvinner. Innta posisjon som en "damaged" og avstå fra bekjentskaper med kvinner jeg liker for å skåne dem. Være ensom. Vil så gjerne gi barnet en familie, gode minner som medfører at hun vil ha det også. At hun forstår verdien av samlivet og jobber for det. Ikke blir som sin mor. Det siste der skremmer meg veldig. At hun skal få en familie, barn - jeg skal bli bestefar, så skal det rives vekk, eller hun skal ødelegge det selv, som moren gjorde. Utsette seg og sine for slikt. Vet jo innerst inne at jeg kan gi henne en god oppvekst og gode verdier, men hodet, bekymringene og tungsinnet fyrer opp under negative tanker og dystre framtidsvisjoner. Hverdagen, nuet, er blitt hult. Fortid og framtid tar alt for mye plass framme i panna.

Hørte om faren til en av hennes venninner i dag, som akkurat var blitt operert for alvorlig kreft. Setter ting i perspektiv. Samlivsbrudd blekner litt i forhold. Han har gode prognoser, heldigvis.  

Jeg får kjempe videre og holde meg i aktivitet. Det blir nok bedre etter hvert, selv om det kanskje aldri blir helt bra. Jeg fungerer godt på jobb og sosialt. Er en god far. Gir henne masse fine opplevelser i fjell, strand, sjø, hverdag. Rydder og vasker, lager mat og oppdrar. Vi har det veldig fint, egentlig. Mangler ikke noe, egentlig. Det er vondt å gi henne fra seg hver mandag - tror ikke det blir å forandre seg. Tvungen meg-tid annenhver uke er nok bra for batteriene. Viktig å lade de slik at jeg kan være god far neste uke også.

Beklager at jeg ikke har noen spørsmål. Poster nå alikevel. God helg, og god høst :-)

Anonymkode: eb274...ad4

[AnonymBruker]

Sender deg en klem! 

Anonymkode: 27c74...b2e