Har så trøbbel med vennskapelige relasjoner

[vyzvyz]

Nå har jeg tenkt til å være dønn ærlig her. Er i slutten av 20-årene. Har en bestevenn, som er så god og omtenksom. Bor et stykke unna, men vi snakker sammen nesten daglig. Er gift, og har vært det i 4 år med en fyr jeg også har en god, trygg og nær relasjon til men der stopper det. 

De andre såkalte vennene mine, er et under at jeg i det hele tatt kaller venner. Må være såpass ærlig og si at jeg gjør det fordi jeg synes det er så jævlig kleint å innrømme for meg selv og andre at jeg nesten ikke har venner. 

Hadde en traumatisk opplevelse da jeg var 16 år, som gjorde at jeg mistet mine 4 nærmeste venner - og hele nettverket mitt. Helt objektivt sett så var ikke den utløsende årsaken til at vi ble uvenner min skyld. Det var en i vennegjengen som lurte meg trill rundt, og som lurte meg inn i en helt absurd situasjon for å redde sitt eget skinn. De andre fulgte flertallet, bare. Men det å miste sine nærmeste, nettverket sitt, de man hang med, alt av sosialt liv egentlig, har tydeligvis skadet meg noe helt jævlig. Og det skjønner jeg først nå. 

Etter dette fikk jeg noen nye venner fra vgs, funka ikke. Noen nye venner fra en arbeidplass, men funka ikke. Nye venner fra høyskole - funker i hvertfall ikke. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men tror noe av det handler om at jeg har valgt litt venner ifht "den jeg synes har sett kulest ut" eller "hu peneste"

At jeg har fått en selvtillit som gjør at jeg ikke stoler på at folk faktisk bare vil meg vel, må vel være en grunn til at jeg ikke takler venne-greier? Og at jeg aldri sender en melding eller ringer venner eller folk jeg blir kjent med. Må bokstavelig talt tvinge meg ut for å møte folk, dukke opp i bursdager eller i sosiale arenaer. 

Da jeg var singel hadde jeg derimot null problemer med uforpliktende forhold til menn! Det føltes bare befriende, og tankene mine dras stadig ditover. 

Okay, en lang monolog! Her kommer det tragiske. Hvis man ser bort i fra ektemannen min, og bestevennen min, har jeg bare tre venner! Hun ene tror jeg lider av en eller annen personlighetsforstyrrelse og har en personlig agenda MOT meg (føler jeg selv). Ser hun kanskje to-tre ganger i året, og vi hadde nok ikke hatt kontakt hadde det ikke vært for at mødrene våres er kusiner. 

Hun andre er en barndomsvenn av familien min, og vi snakker sammen på telefon kanskje en gang i året, i tillegg til at vi møtes i ny og ne. 

Den tredje er også en barndomsvenn som er en ekstremt komplisert person, som heller ikke har andre venner. Vi har hatt det veldig fint sammen i mange år, men hun sliter veldig med destruktive tanker og får ikke til noe her i livet. Hun flytter annethvert år dvs hun har bodd i alle de skandinaviske landene + flere fylker ila en 5-årsperiode. Hun er ekstremt egoistisk, negativ og voldsomt sta. Det er som om hun er bitter på alt og alle. Jeg prøver mitt beste å hjelpe, og har gjort det de siste årene. 

Er så lei av å ha dårligere venner, venner jeg må ha fordi jeg er så dårlig på vennskapelige relasjoner, folk jeg føler jeg tviholder på som ikke gir NOE tilbake. 

Kanskje er det no alvorlig galt meg meg. Har siden barneskolen hatt litt rare vennerelasjoner. Noen ganger er jeg helt sikker på at det er noe jeg bare ikke er skapt for. Alltid vært ganske ærlig og direkte men får også komplimenter fra oppegående kollegaer som sier de liker meg, og som vil finne på noe med meg på fritiden. Det tør jeg selvsagt ikke, bare snakker det bort. Hadde jeg vært helt bak mål, og en kjiping som ikke fortjente venner, så hadde jeg visst det selv? Eller? 

Damene til venner av mannen min er også veldig på og vil finne på ting. Tar kontakt med meg, og ikke mannen min. Må vel bety at jeg ikke er så jævlig som jeg tror jeg er? 

 

Endret 9. september 2017 av vyzvyz

[AnonymBruker]

Liker du ikke de vennene du har med andre ord?

Når jeg var barn valgte jeg også venner ut i fra hvem som hadde kuleste leker, de fineste farger på klærne, hvem jeg syntes var penest og sånn, men det sluttet jeg med når jeg var rundt 7-8 år gammel. Dette var noe jeg gjorde når jeg var barn. Hvis du har valgt venner fordi de er de peneste (ut i fra hva du mener er pent vel og merke, for det har ingen et fasitsvar på - ikke jeg heller) i noe som er i voksen alder, så er det ikke så rart at det ikke fungerer for noen av dere.

Venner er ikke noe man bare kan plukke på trær og velge og vrake i heller. Det må nok være litt mer til dine vennskap enn hva du mener er de peneste, eller de du mener ser kulest ut.  

Nå skal jo vennskap være noe som går begge veier. Det virker veldig overfladisk i fra din side så da er det overhode ikke rart at de du har plukket deg ut som venner oppfører seg sånn i mot deg. 

3 timer siden, vyzvyz skrev:

Nå har jeg tenkt til å være dønn ærlig her. Er i slutten av 20-årene. Har en bestevenn, som er så god og omtenksom. Bor et stykke unna, men vi snakker sammen nesten daglig. Er gift, og har vært det i 4 år med en fyr jeg også har en god, trygg og nær relasjon til men der stopper det. 

De andre såkalte vennene mine, er et under at jeg i det hele tatt kaller venner. Må være såpass ærlig og si at jeg gjør det fordi jeg synes det er så jævlig kleint å innrømme for meg selv og andre at jeg nesten ikke har venner. 

Hadde en traumatisk opplevelse da jeg var 16 år, som gjorde at jeg mistet mine 4 nærmeste venner - og hele nettverket mitt. Helt objektivt sett så var ikke den utløsende årsaken til at vi ble uvenner min skyld. Det var en i vennegjengen som lurte meg trill rundt, og som lurte meg inn i en helt absurd situasjon for å redde sitt eget skinn. De andre fulgte flertallet, bare. Men det å miste sine nærmeste, nettverket sitt, de man hang med, alt av sosialt liv egentlig, har tydeligvis skadet meg noe helt jævlig. Og det skjønner jeg først nå. 

Etter dette fikk jeg noen nye venner fra vgs, funka ikke. Noen nye venner fra en arbeidplass, men funka ikke. Nye venner fra høyskole - funker i hvertfall ikke. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men tror noe av det handler om at jeg har valgt litt venner ifht "den jeg synes har sett kulest ut" eller "hu peneste"

At jeg har fått en selvtillit som gjør at jeg ikke stoler på at folk faktisk bare vil meg vel, må vel være en grunn til at jeg ikke takler venne-greier? Og at jeg aldri sender en melding eller ringer venner eller folk jeg blir kjent med. Må bokstavelig talt tvinge meg ut for å møte folk, dukke opp i bursdager eller i sosiale arenaer. 

Da jeg var singel hadde jeg derimot null problemer med uforpliktende forhold til menn! Det føltes bare befriende, og tankene mine dras stadig ditover. 

Okay, en lang monolog! Her kommer det tragiske. Hvis man ser bort i fra ektemannen min, og bestevennen min, har jeg bare tre venner! Hun ene tror jeg lider av en eller annen personlighetsforstyrrelse og har en personlig agenda MOT meg (føler jeg selv). Ser hun kanskje to-tre ganger i året, og vi hadde nok ikke hatt kontakt hadde det ikke vært for at mødrene våres er kusiner. 

Hun andre er en barndomsvenn av familien min, og vi snakker sammen på telefon kanskje en gang i året, i tillegg til at vi møtes i ny og ne. 

Den tredje er også en barndomsvenn som er en ekstremt komplisert person, som heller ikke har andre venner. Vi har hatt det veldig fint sammen i mange år, men hun sliter veldig med destruktive tanker og får ikke til noe her i livet. Hun flytter annethvert år dvs hun har bodd i alle de skandinaviske landene + flere fylker ila en 5-årsperiode. Hun er ekstremt egoistisk, negativ og voldsomt sta. Det er som om hun er bitter på alt og alle. Jeg prøver mitt beste å hjelpe, og har gjort det de siste årene. 

Er så lei av å ha dårligere venner, venner jeg må ha fordi jeg er så dårlig på vennskapelige relasjoner, folk jeg føler jeg tviholder på som ikke gir NOE tilbake. 

Kanskje er det no alvorlig galt meg meg. Har siden barneskolen hatt litt rare vennerelasjoner. Noen ganger er jeg helt sikker på at det er noe jeg bare ikke er skapt for. Alltid vært ganske ærlig og direkte men får også komplimenter fra oppegående kollegaer som sier de liker meg, og som vil finne på noe med meg på fritiden. Det tør jeg selvsagt ikke, bare snakker det bort. Hadde jeg vært helt bak mål, og en kjiping som ikke fortjente venner, så hadde jeg visst det selv? Eller? 

Damene til venner av mannen min er også veldig på og vil finne på ting. Tar kontakt med meg, og ikke mannen min. Må vel bety at jeg ikke er så jævlig som jeg tror jeg er? 

 

 

Anonymkode: 0081b...176

[AnonymBruker]

Mener du da at de som ikke er venner med deg er stygge da?  

Anonymkode: 0081b...176

[Gjest Mass]

Du var opptatt av status tidligere i livet? Men er du forbi det nå? 

Er det slik at du egentlig er redd for at mennesker du møter .. dømmer deg .. slik du en gang dømte andre? Med tanke på at du var veldig opptatt at de var pen og kul. 

Er du redd for å ikke være god nok for dem siden noen mennesker en gang i tiden ikke var god nok for deg?

Skammer du deg litt over at du endte opp med .. 3 venner .. hvor hvertfall 2 av dem virker å være "påtvungete" venner gjennom familiære relasjoner?

Der har du en blokkering i deg selv.

[AnonymBruker]

Hvorfor er du redd for å finne på noe med de på jobb? Jeg har bare én venninne og skammer meg over det, men når jeg begynner å tenke på å skaffe meg flere/være sosial så friker jeg ut. Orker ikke tanken, trives best alene. Kan det vært at du egentlig liker deg best alene du også? 

 

Anonymkode: 52244...454

[vyzvyz]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå skal jo vennskap være noe som går begge veier. Det virker veldig overfladisk i fra din side så da er det overhode ikke rart at de du har plukket deg ut som venner oppfører seg sånn i mot deg. 

Takk for konstruktiv melding. Jeg er enig, faktisk. Jeg er veldig dyp og sier hvordan ting er, men samtidig er jeg nok overfladisk. 

[vyzvyz]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er du redd for å finne på noe med de på jobb? Jeg har bare én venninne og skammer meg over det, men når jeg begynner å tenke på å skaffe meg flere/være sosial så friker jeg ut. Orker ikke tanken, trives best alene. Kan det vært at du egentlig liker deg best alene du også? 

 

JA! Jeg er nok som deg. Jeg liker meg så veldig godt alene. Men samtidig er jeg så veldig glad i å ha mennesker rundt meg, og få oppmerksomhet og sånt no  

Jeg får bare hoppe i det, og tvinge meg litt til å være sosial når anledningen byr seg. Kanskje du og skal det? I lengden trenger man nettverk, og kjenne at folk bryr seg og at folk vet hvem du er!