Jeg har det ikke bra, vennene mine trekker seg unna

[AnonymBruker]

Jeg har ikke hatt det så lett det siste året. Surra meg borti en gutt som ikke visste hva han ville, noe som har endt i uttallige kjærlighetssorger hver gang vi gjorde det "slutt." Når ting var bra med oss var jeg imidlertid verdens lykkligste. Vennene mine har hatt mye meninger om mitt forhold til han, noe jeg skjønner fordi han har såret meg så vanvittig. Det ble "slutt" på ordentlig for ca 3 mnd siden da han hadde ligget med en annen. Da måtte jeg sette strek for min egen del. Vi har hatt kontakt også etter dette, men ikke møttes annet enn noen ganger tilfeldig på byen. Han holder nå på med hu han lå med mens vi fortsatt hadde en slags relasjon og det har virkelig knust meg. Jeg prøver å begrense hvor mye jeg snakker om det fordi de er dritt lei av å høre på, noe jeg forstår. Likevel føler jeg de trekker seg mer og mer unna , noe jeg synes er utrolig vondt fordi det er jo nå jeg virkelig trenger de. Jeg er på jobb på dagen og trener alltid etter jobb, likevel savner jeg å ha noen og henge med på kveldene også i ukedagene og ikke bare i helgene. Men alle er så forbanna opptatte hele tiden. Jeg blir gående en del alene og det gjør alt bare verre. Hva kan jeg gjøre for å bli den lykkelige og glade jenta jeg var før? Og hvordan kan jeg få de til å ville være med meg igjen? 

Dette ble ett langt innlegg men jeg trenger å få det ut ett sted. 

Anonymkode: 7817d...8c8

[AnonymBruker]

Har du foreldre du kan snakke med? Psykolog?  Jeg er også mye trist nå pga ulykkelig forelske. Har bare innsett at det er mine følelser og de må få gå over av seg selv. Har snakket med venner, men vil ikke prate hull i huet på dem. Så er litt alene. 

Anonymkode: 1373b...9df

[AnonymBruker]

Venner kalles venner av en grunn, og hvis alle venninnene dine ikke "orker" å høre på deg når du faktisk trenger en støttende venn å snakke med, da ville jeg prøvd å komme i kontakt med noen andre du kan bli kjent med, for eksempel da noen du kan trene med og/eller gjøre ting sammen med, prate sammen (det er ikke lett, men noe jeg har lært av egen erfaring at det er mye vanskeligere å fortsette å være venn med noen som ikke er en venn for deg)

Forresten, veldig trist og leit å høre om det som har skjedd deg, ønsker deg lykke til videre og håper at du får det bedre etterhvert, er ikke lett å gå gjennom slikt og føle seg ensom, klem 

Anonymkode: b8ca6...97b

[BeautyBox]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Venner kalles venner av en grunn, og hvis alle venninnene dine ikke "orker" å høre på deg når du faktisk trenger en støttende venn å snakke med, da ville jeg prøvd å komme i kontakt med noen andre du kan bli kjent med, for eksempel da noen du kan trene med og/eller gjøre ting sammen med, prate sammen (det er ikke lett, men noe jeg har lært av egen erfaring at det er mye vanskeligere å fortsette å være venn med noen som ikke er en venn for deg)

Forresten, veldig trist og leit å høre om det som har skjedd deg, ønsker deg lykke til videre og håper at du får det bedre etterhvert, er ikke lett å gå gjennom slikt og føle seg ensom, klem 

Anonymkode: b8ca6...97b

Tror det er dårlig deal å prøve å innlede nye vennskap med å snakke mye om kjærlighetssorgen sin. Man må liksom ha noe å tilby for at noen skal være interessert i å bli vennen din i startfasen. 

[BeautyBox]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke hatt det så lett det siste året. Surra meg borti en gutt som ikke visste hva han ville, noe som har endt i uttallige kjærlighetssorger hver gang vi gjorde det "slutt." Når ting var bra med oss var jeg imidlertid verdens lykkligste. Vennene mine har hatt mye meninger om mitt forhold til han, noe jeg skjønner fordi han har såret meg så vanvittig. Det ble "slutt" på ordentlig for ca 3 mnd siden da han hadde ligget med en annen. Da måtte jeg sette strek for min egen del. Vi har hatt kontakt også etter dette, men ikke møttes annet enn noen ganger tilfeldig på byen. Han holder nå på med hu han lå med mens vi fortsatt hadde en slags relasjon og det har virkelig knust meg. Jeg prøver å begrense hvor mye jeg snakker om det fordi de er dritt lei av å høre på, noe jeg forstår. Likevel føler jeg de trekker seg mer og mer unna , noe jeg synes er utrolig vondt fordi det er jo nå jeg virkelig trenger de. Jeg er på jobb på dagen og trener alltid etter jobb, likevel savner jeg å ha noen og henge med på kveldene også i ukedagene og ikke bare i helgene. Men alle er så forbanna opptatte hele tiden. Jeg blir gående en del alene og det gjør alt bare verre. Hva kan jeg gjøre for å bli den lykkelige og glade jenta jeg var før? Og hvordan kan jeg få de til å ville være med meg igjen? 

Dette ble ett langt innlegg men jeg trenger å få det ut ett sted. 

Anonymkode: 7817d...8c8

TS, jeg skjønner at dette er vanskelig og at du føler deg såret av vennene dine som trekker seg unna. Jeg har selv lignende erfaringer bare at det ikke har handlet om kjærlighetssorg, men andre ting. Jeg har bare måttet innse at det finnes svært få mennesker som jeg kan bli et "radarpar" med, og at det ikke er så veldig mange som orker vennskap der man stiller opp for hverandre i tykt og tynt, rett og slett. Jeg har inntrykk av at de fleste ønsker enkle vennskap der vennene betyr positivitet og moro. Selv om de selv skulle ha det vondt på et tidspunkt. Det skjønner jeg jo også egentlig godt, fordi det krever en del å bruke mye energi på å prate om det negative en selv sliter med eller å høre på mye negativitet hos andre. Det kan rett og slett hende at venninnene dine opplever at de ikke får så mye positivt ut av å være venn med deg lengre, siden du "bare" snakker om det negative. Det høres kynisk ut, ja, og jeg synes man burde stille opp, men som sagt tror jeg ikke at det noe alle bryr seg så veldig om. 

Jeg har måttet lære meg å takle ting selvstendig og IKKE snakke med vennene mine om det negative, for da vet jeg at jeg mest sannsynlig mister dem. Jeg snakker med familiemedlemmer, og hvis det blir ille så benytter jeg meg heller av lavterskeltilbud for psykologtimer i kommunen, enn å belaste folk i familien min alt for mye. 

[BeautyBox]

Jeg har nok forøvrig fått den innsikten etter at jeg selv opplevde å ha en venninne som KUN snakket om negative ting. Både baksnakking og ting hun selv slet med. Etter det har jeg blitt mer bevisst på å unngå slikt negativt fokus når jeg er sammen med venner og nye folk jeg blir kjent med. 

[AnonymBruker]

Det må vel bare gå seg til etterhvert. Og jeg skjønner at de er dritt lei, samtidig som det er sårt å føle at ingen bryr seg. Tror jeg aldri har følt meg så alene. Snakker litt med mamma om det, men vil ikke prate hull i hodet på henne heller. 

Ja, min bestevenninne har virkelig støttet meg og vært der for meg i all denne dritten,men føler nå at selv hun prioriterer veldig mange andre ting, og jeg skjønner det jo. Må vel bare gå i meg selv, gråte ut og bli ferdig med det. Har alltid hatt ett stort nettverk og mange venner, og det er jo fordi jeg alltid har vært en enkel person å ha med og gjøre. Men jeg savner både de og han så veldig. Og ikke minst å være den lykkelige og glade jenta jeg var før alt dette startet.. Bare skjønner ikke hvordan jeg skal klare å bli helt ferdig med han, han legger alltid igjen ett håp om at det skal ordne seg og det forsterkere bare alle følelsene mine. Har bestemt meg for å kutte helt kontakt nå og det har vart i 6 dager, de første dagene var helt jævlig, så to gode dager og nå er det bare jævlig igjen .. 

Anonymkode: 7817d...8c8

[Ananas.]

Som venn blir man til slutt lei når en person bruker de fleste anledninger til å "snakke ut" om store problemer med en person man selv velger å fortsette å være sammen med. Etter hvert blir det rett og slett veldig, veldig nok, når noen klager og klager, men selv sitter med løsningen til å gjøre noe med det - helt uten å gidde å ta valget. Jeg er ganske sikker på at de fremdeles vil være sammen med deg hvis du kan oppleves som en positiv ressurs i livene deres. Om målet er å være sammen med dem igjen for å få snakket mer om utfordringene med denne mannen du snakker om, så tror jeg det er dødfødt. Om målet er å være sammen med dem igjen for å ha det gøy, bruke tiden på andre ting og gjenfinne det vennskapet der dere kan snakke om (andre) ting, så tror jeg døra står åpen for deg. Men da kan det godt hende du må legge deg flat ovenfor dem, si at han er ute av livet ditt og at du gjerne vil tilbake til å finne på hyggelige ting sammen. 

[Mari Y]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke hatt det så lett det siste året. Surra meg borti en gutt som ikke visste hva han ville, noe som har endt i uttallige kjærlighetssorger hver gang vi gjorde det "slutt." Når ting var bra med oss var jeg imidlertid verdens lykkligste. Vennene mine har hatt mye meninger om mitt forhold til han, noe jeg skjønner fordi han har såret meg så vanvittig. Det ble "slutt" på ordentlig for ca 3 mnd siden da han hadde ligget med en annen. Da måtte jeg sette strek for min egen del. Vi har hatt kontakt også etter dette, men ikke møttes annet enn noen ganger tilfeldig på byen. Han holder nå på med hu han lå med mens vi fortsatt hadde en slags relasjon og det har virkelig knust meg. Jeg prøver å begrense hvor mye jeg snakker om det fordi de er dritt lei av å høre på, noe jeg forstår. Likevel føler jeg de trekker seg mer og mer unna , noe jeg synes er utrolig vondt fordi det er jo nå jeg virkelig trenger de. Jeg er på jobb på dagen og trener alltid etter jobb, likevel savner jeg å ha noen og henge med på kveldene også i ukedagene og ikke bare i helgene. Men alle er så forbanna opptatte hele tiden. Jeg blir gående en del alene og det gjør alt bare verre. Hva kan jeg gjøre for å bli den lykkelige og glade jenta jeg var før? Og hvordan kan jeg få de til å ville være med meg igjen? 

Dette ble ett langt innlegg men jeg trenger å få det ut ett sted. 

Anonymkode: 7817d...8c8

Få en besøksvenn:) via Røde kors, f eks:)

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Ananas. skrev:

Som venn blir man til slutt lei når en person bruker de fleste anledninger til å "snakke ut" om store problemer med en person man selv velger å fortsette å være sammen med. Etter hvert blir det rett og slett veldig, veldig nok, når noen klager og klager, men selv sitter med løsningen til å gjøre noe med det - helt uten å gidde å ta valget. Jeg er ganske sikker på at de fremdeles vil være sammen med deg hvis du kan oppleves som en positiv ressurs i livene deres. Om målet er å være sammen med dem igjen for å få snakket mer om utfordringene med denne mannen du snakker om, så tror jeg det er dødfødt. Om målet er å være sammen med dem igjen for å ha det gøy, bruke tiden på andre ting og gjenfinne det vennskapet der dere kan snakke om (andre) ting, så tror jeg døra står åpen for deg. Men da kan det godt hende du må legge deg flat ovenfor dem, si at han er ute av livet ditt og at du gjerne vil tilbake til å finne på hyggelige ting sammen. 

Jeg er veldig enig i alt du skriver, er bare enklere sagt enn gjort. Har bestemt meg nå for at han skal ut av livet mitt og jeg må være lei meg når jeg er alene. Skal ikke snakke noe mer om det til de og prøve å være i "øyeblikkene" også mentalt når jeg er sammen med dem. Jeg har ikke klaget så mye og ikke snakket så mye om det med mindre de har spurt. Men så klart , mulig jeg har snakket mye mer om det enn hva jeg selv har vært klar over eller tenkt over. Jeg har vært mye lei meg og det har de merket på hele meg når jeg ikke har hatt det bra.. Itilegg har jeg vært dum nok til og bare være med han hver eneste gang vi har vært ute og møtt på han. Det liker de ikke og det skjønner jeg! 

Anonymkode: 7817d...8c8

[AnonymBruker]

Jeg hadde en venninne som hadde et tilsvarende "forhold". Fyren var og er en drittsekk mot alle damer han treffer. Jeg advarte henne om dette i utgangpunktet fordi jeg hadde hørt mye dårlig om han, men så klart trodde hun at hun ville være unntaket som smeltet det heller manglende hjertet hans.

Han plukket henne med seg fra byen eller bootycalla henne akkurat når det passet han typisk når alle var ute der jeg ofte endte med å bare være wingman for henne. Og ble stående alene igjen hver gang han var i humør til å ta henne med seg hjem.

Dette holdt på i minst ett år. Hun var i skyene når han gav henne oppmerksomhet, i helvete når han overså meldinger eller ikke gadd treffe henne. Det var mest av det siste. Men alle vi andre ble nedprioritret sekundet han plystret og var den som trøstet neste sekund.

Jeg var nøytral lenge, men til slutt så jeg helt svart én kveld og skjelte henne huden full for å la seg behandle på den måten og hylte rett og slett til henne: "Hva faen er det du driver med? Har du ingen jævla selvrespekt? Han er en helt ordinær fyr, med et helt jævla enormt ego som i tillegg er kjedelig, ikke spesielt skarp og i tillegg ondskapsfull og manipulerende! Du prioriterer den jævla dritten foran alle oss andre som faktisk er her for deg sekundet den skittviktige dritten finner det for godt å pule deg for én kveld nå og da??".

Hun ble så fornærma at hun aldri mer snakket til meg og blokkerte meg overalt samme dag og klagde til de andre hvor forbanna kald og kjip person jeg var..

Men det var ikke jeg som ødla det vennskapet. Det var hun selv. Hun prioriterte konsekvent en fyr som ikke brydde seg foran alle oss som gjorde det, hver gang han gav et livstegn, for å bruke oss som sutreklut etterpå. Igjen og igjen og igjen. 

Vet ikke om det samme gjelder deg, men kanskje du kan ha gjort vennene dine frustrert fordi du ikke har hørt på dem og bare fortsetter å gjøre noe som helt åpenbart er bare destruktivt?

Anonymkode: 1b587...bf1

[AnonymBruker]

Jeg ville sendt vennene mine en melding der du skriver rett ut at du nå har kuttet kontakten med ham, at du forstår at de er lei av å høre om ham, men at du savner dem og ønsker at dere kan gjøre ting sammen slik at kjærlighetssorgen vil gå raskere over.  

Anonymkode: 68054...fa2

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde en venninne som hadde et tilsvarende "forhold". Fyren var og er en drittsekk mot alle damer han treffer. Jeg advarte henne om dette i utgangpunktet fordi jeg hadde hørt mye dårlig om han, men så klart trodde hun at hun ville være unntaket som smeltet det heller manglende hjertet hans.

Han plukket henne med seg fra byen eller bootycalla henne akkurat når det passet han typisk når alle var ute der jeg ofte endte med å bare være wingman for henne. Og ble stående alene igjen hver gang han var i humør til å ta henne med seg hjem.

Dette holdt på i minst ett år. Hun var i skyene når han gav henne oppmerksomhet, i helvete når han overså meldinger eller ikke gadd treffe henne. Det var mest av det siste. Men alle vi andre ble nedprioritret sekundet han plystret og var den som trøstet neste sekund.

Jeg var nøytral lenge, men til slutt så jeg helt svart én kveld og skjelte henne huden full for å la seg behandle på den måten og hylte rett og slett til henne: "Hva faen er det du driver med? Har du ingen jævla selvrespekt? Han er en helt ordinær fyr, med et helt jævla enormt ego som i tillegg er kjedelig, ikke spesielt skarp og i tillegg ondskapsfull og manipulerende! Du prioriterer den jævla dritten foran alle oss andre som faktisk er her for deg sekundet den skittviktige dritten finner det for godt å pule deg for én kveld nå og da??".

Hun ble så fornærma at hun aldri mer snakket til meg og blokkerte meg overalt samme dag og klagde til de andre hvor forbanna kald og kjip person jeg var..

Men det var ikke jeg som ødla det vennskapet. Det var hun selv. Hun prioriterte konsekvent en fyr som ikke brydde seg foran alle oss som gjorde det, hver gang han gav et livstegn, for å bruke oss som sutreklut etterpå. Igjen og igjen og igjen. 

Vet ikke om det samme gjelder deg, men kanskje du kan ha gjort vennene dine frustrert fordi du ikke har hørt på dem og bare fortsetter å gjøre noe som helt åpenbart er bare destruktivt?

Anonymkode: 1b587...bf1

Jeg forstår virkelig frustrasjonen din over det der. Jeg har ikke vært like ille, har aldri avlyst noe pga han, men når vi har vært ute alle sammen har jeg alltid prioritert å "henge" med han hele kvelden. "Min" har nok heller ikke vært like ille som drittsekken til venninna di, men han har vært ett rasshøl til tider han jeg har vært med og. Jeg har vært fryktelig langt nede og fryktelig høyt oppe, og skjønner jo selv at jeg har oppført meg som en idiot og ringt gråtende til flere av de flere ganger. Den eneste som har kunnet gjøre noe med situasjonen er jo meg selv, men jeg har rett og slett ikke klart å stå i mot. Hver gang jeg sa at nok var nok hanket han meg inn igjen, alt var supert en periode også samme dritten igjen. Skjønner ikke en gang hvordan jeg havnet så langt ned i den smørja hans, men jeg har heller aldri vært så forelska .. Nå er jeg veldig bestemt på å stå i mot, for jeg vet han kommer til å kontakte meg og gir jeg etter for lett er det rett tilbake. Med mindre han virkelig har endret mening og er villig til å gi det en ordentlig sjanse skal jeg holde meg laaangt unna, fokusere på meg selv og komme meg videre. 

Anonymkode: 7817d...8c8

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår virkelig frustrasjonen din over det der. Jeg har ikke vært like ille, har aldri avlyst noe pga han, men når vi har vært ute alle sammen har jeg alltid prioritert å "henge" med han hele kvelden. "Min" har nok heller ikke vært like ille som drittsekken til venninna di, men han har vært ett rasshøl til tider han jeg har vært med og. Jeg har vært fryktelig langt nede og fryktelig høyt oppe, og skjønner jo selv at jeg har oppført meg som en idiot og ringt gråtende til flere av de flere ganger. Den eneste som har kunnet gjøre noe med situasjonen er jo meg selv, men jeg har rett og slett ikke klart å stå i mot. Hver gang jeg sa at nok var nok hanket han meg inn igjen, alt var supert en periode også samme dritten igjen. Skjønner ikke en gang hvordan jeg havnet så langt ned i den smørja hans, men jeg har heller aldri vært så forelska .. Nå er jeg veldig bestemt på å stå i mot, for jeg vet han kommer til å kontakte meg og gir jeg etter for lett er det rett tilbake. Med mindre han virkelig har endret mening og er villig til å gi det en ordentlig sjanse skal jeg holde meg laaangt unna, fokusere på meg selv og komme meg videre. 

Anonymkode: 7817d...8c8

"med mindre han virkelig han virkelig har endret mening..." Du tuller nå ? Du kan gjøre så mye bedre. Glem ham. Kom deg på beina. Finn deg en ny. Det er sååå mange okey menn der ute. Du går glipp av flotte muligheter. Oh, jente.. du høres virkelig ut som du tro på du kan forlange å bli behandlet bra. Og om du skal tippe på noens oppførsel fremover i tid er det bare å se på fortidens oppførsel. Skjerpings. Og klem.

Anonymkode: 9d734...ac1

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

"med mindre han virkelig han virkelig har endret mening..." Du tuller nå ? Du kan gjøre så mye bedre. Glem ham. Kom deg på beina. Finn deg en ny. Det er sååå mange okey menn der ute. Du går glipp av flotte muligheter. Oh, jente.. du høres virkelig ut som du tro på du kan forlange å bli behandlet bra. Og om du skal tippe på noens oppførsel fremover i tid er det bare å se på fortidens oppførsel. Skjerpings. Og klem.

Anonymkode: 9d734...ac1

Mente selvsagt : Jente, du må tro på at du kan forlange å bli behandlet bra.... (Skrivefeil... en ganske fatal en.. sorry).

Anonymkode: 9d734...ac1

[AnonymBruker]

På ‎09‎.‎09‎.‎2017 den 19.06, BeautyBox skrev:

TS, jeg skjønner at dette er vanskelig og at du føler deg såret av vennene dine som trekker seg unna. Jeg har selv lignende erfaringer bare at det ikke har handlet om kjærlighetssorg, men andre ting. Jeg har bare måttet innse at det finnes svært få mennesker som jeg kan bli et "radarpar" med, og at det ikke er så veldig mange som orker vennskap der man stiller opp for hverandre i tykt og tynt, rett og slett. Jeg har inntrykk av at de fleste ønsker enkle vennskap der vennene betyr positivitet og moro. Selv om de selv skulle ha det vondt på et tidspunkt. Det skjønner jeg jo også egentlig godt, fordi det krever en del å bruke mye energi på å prate om det negative en selv sliter med eller å høre på mye negativitet hos andre. Det kan rett og slett hende at venninnene dine opplever at de ikke får så mye positivt ut av å være venn med deg lengre, siden du "bare" snakker om det negative. Det høres kynisk ut, ja, og jeg synes man burde stille opp, men som sagt tror jeg ikke at det noe alle bryr seg så veldig om. 

Jeg har måttet lære meg å takle ting selvstendig og IKKE snakke med vennene mine om det negative, for da vet jeg at jeg mest sannsynlig mister dem. Jeg snakker med familiemedlemmer, og hvis det blir ille så benytter jeg meg heller av lavterskeltilbud for psykologtimer i kommunen, enn å belaste folk i familien min alt for mye. 

Jeg tror de fleste vennskap tåler negativt fokus over en viss tid om noen av vennene skulle slite med noe. Det er når det negative fokuset blir et mønster at mennesker begynner å trekke seg unna.

Anonymkode: 80aa1...309

[AnonymBruker]

Da jeg sleit psykisk fikk jeg et vanskelig men riktig tips. Ikke bruk venner og kollegaer til å dele problemer med. Bruk heller psykolog, det er den eneste som faktisk kan hjelpe deg. 

Tips fra meg. Vær med venner når du har overskudd til å ikke ta opp det du syns er vanskelig, folk har som regel nok med sitt eget. Og noe jeg har lært er at du vet aldri hva dine venner kan slite med. Fortalte en graviditet tidlig til ei venninne, det ble hun kjempe sint på meg for. Grunnen visste jeg ikke før lang tid senere, men det dro opp hennes minner med en tidligere abort. Du vet aldri hva den du snakker med sliter med, det har hendt meg at jeg ødelegger deres dag pga egne minner. 

Anonymkode: 6bc7f...8b4

[BeautyBox]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror de fleste vennskap tåler negativt fokus over en viss tid om noen av vennene skulle slite med noe. Det er når det negative fokuset blir et mønster at mennesker begynner å trekke seg unna.

Anonymkode: 80aa1...309

Det tror jeg kommer veldig an på styrken på vennskapet i utgangspunktet, hvor nære man er og hvor lenge man har kjent hverandre. 

[WubWub]

De fleste vennskap tåler fint en periode med motgang og fokus på vanskeligheter, til en viss grad. Om dette vedvarer over lengre tid og alt handler om en enkelt kjip sak så vil summen av misnøye overstige summen av det motparten føler hen får ut av relasjonen - folk flest vil strekke seg langt for å hjelpe en venn men alle har en toleransegrense.

Etterhvert vil vedkommende begynne tenke "Vedkommende trekker meg ned som et anker. Jeg gruer meg til vi møtes/prates da jeg alltid sitter igjen med en vond følelse etterpå. Hva får jeg ut av denne relasjonen?". Når man har begynt tenke i disse baner er veien kort for å trekke seg unna/avslutte vennskapet. 

Vennskap handler om å gi og ta, om en part føler hen bare gir og gir over lengre tid men ikke får noe positivt i retur vil vedkommende føle seg overkjørt og neglisjert. 

Om man sliter så mye at man ikke greier tenke på noe annet og alt handler om bruddet så tenker jeg det vil være mye bedre å bestille hos en time med en psykolog fremfor å laste venner med dette. En psykolog er forøvrig også uendelig mer kvalifisert for å hjelpe deg bearbeide det som har rammet deg enn vennene dine.