Alenemødre?

[AnonymBruker]

Hei, 

Er det noen alenemødre her som har lyst til å fortelle litt om hvordan det er?

Hvor gammel var du da du ble alenemor, evt fra starten? Hva har vært vanskeligst? Hva har gått bedre enn forventet? Hvordan er det å være alenemor?

Jeg blir på en måte alenemor, far er i bildet, men vi kommer ikke til å bo sammen så mye/det meste kommer til å falle på meg. Venter mitt første barn. 

Anonymkode: e8f8b...a85

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, 

Er det noen alenemødre her som har lyst til å fortelle litt om hvordan det er?

Hvor gammel var du da du ble alenemor, evt fra starten? Hva har vært vanskeligst? Hva har gått bedre enn forventet? Hvordan er det å være alenemor?

Jeg blir på en måte alenemor, far er i bildet, men vi kommer ikke til å bo sammen så mye/det meste kommer til å falle på meg. Venter mitt første barn. 

Anonymkode: e8f8b...a85

Jeg ble alenemor når frøkna var 2, men har følt meg som alenemor siden starten da bf aldri hjalp til, han byttet vel 2 bleier på henne ila den tiden vi bodde sammen, matet henne aldri, la henne aldri, lekte aldri med henne osv.. jeg har fått meg ny samboer så jeg er ikke alene nå lenger, men jeg syns ikke det var noe problem å være alene. Eneste var at tiden for å lese ble knapp(jeg er student). Men jeg var jo ikke vandt til annet.

Anonymkode: b69f2...361

[Surriball]

Ble alenemor da dattera mi var 7 måneder. Det er tøft, men det går. Det er lite avlastning, og alle kvelder og netter faller på meg. Det betyr at jeg må gi avkall på sosialt liv på kveldstid, for far har ikke overnattingssamvær ennå siden hun ennå er lita. Men det er også fint å være alenemor. Det er jeg som får all kosen, er hennes klippe og får med meg alle gulløyeblikk. Klart det fineste hadde vært å dele dem, men sånn er det bare ikke. Det meste går når man bare bestemmer seg for det, og det enkleste er å bare akseptere at man er alene og at det er tøft i perioder. Jeg synes det vanskeligste har vært søvnmangelen og at det ikke er noen å dele det med de periodene hvor legginga tar evigheter. Og at jeg aldri får sovet sammenhengende netter eller sove ut på morgenen. Selv ved samvær er jeg oppe en par-tre timer først før far henter barnet, før jeg eventuelt kan legge meg igjen. Jeg synes det er mye som har gått bedre enn forventet. 

[AnonymBruker]

Jeg har vært alene siden barnet mitt var ca ett år. Hadde vært kjæreste med far i 10 år, så et brudd så fort etter barnet var født var jeg ikke foreberedt på. Han har ikke noe samvær, så jeg er 100% alene. Det kan selvfølgelig være hardt til tider, men jeg syns egentlig det er ganske greit. Jeg studerer fulltid ved høgskole, og jeg gjør det bedre enn mange andre fordi jeg er flinkere til å prioritere tiden min feks. Det som er "verst" er vel at jeg ikke kan være med på ting jeg vil som regel siden jeg ikke har nettverk her jeg bor. Men tenker at det er sånn det er, og jeg tar det ikke så tungt. Setter pris på tiden jeg har sammen med barnet, og vi finner på mye gøy syns jeg, ofte mer enn andre kanskje. Jeg syns det er viktig, og når det likevel bare er oss to kan vi gjerne finne på noe spesielt gøy så ofte som mulig. Vi koser oss kjempe masse sammen vi to. Har noen venninner som også er alene med barna, de fleste har jeg møtt på skolen jeg går på, og det hjelper at vi er i samme situasjon  

Anonymkode: c451b...b6a

[AnonymBruker]

Jeg var 100% alene fra fødsel til barnet var fem år. Det gikk helt fint  Det å være alene er selvsagt en del jobb, og mye ansvar. Men du har også et annet fokus på barnet, siden du ikke skal dele din oppmerksomhet mellom barn og mann. 

Nå er jeg gift og har fått flere barn, men det skjer ofte at jeg savner alenemortilværelsen. Ikke fordi jeg vil bort fra mannen, men fordi jeg hadde et veldig fint liv som alenemor  

(jeg var aldri en partyløve elns. Det var mer det å ha 100% kontroll over livet, oppdragelsen og økonomien som tiltalte meg)

Anonymkode: ce014...fc4

[GLADIATORE]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, 

Er det noen alenemødre her som har lyst til å fortelle litt om hvordan det er?

Hvor gammel var du da du ble alenemor, evt fra starten? Hva har vært vanskeligst? Hva har gått bedre enn forventet? Hvordan er det å være alenemor?

Jeg blir på en måte alenemor, far er i bildet, men vi kommer ikke til å bo sammen så mye/det meste kommer til å falle på meg. Venter mitt første barn. 

Anonymkode: e8f8b...a85

Kanskje ingenting med saken å gjøre men etter 10 år i militæret og sånn sett kommer jeg litt sent ut på arenaen, kunne jeg godt tenkt meg en alenemor som partner selv. Vinn vinn-situasjon:) 

[AnonymBruker]

Ble alene da barnet var fire. Etter å ha hatt en mann som ikke stilte opp så mye samt snyltet på meg økonomisk så var det enklere på alle måter. 

Anonymkode: 2e23f...124

[AnonymBruker]

Ble alene da barna var 4, 6 og 8. Det første året hadde vi 60/40 fordeling av samvær, men nå er jeg alene med dem 100%

Jobber fullt, og det er for å være helt ærlig ganske tøft innimellom. Samtidig slipper jeg å måtte forholde meg til barnefaren, og det er i grunnen ganske greit.Tanken på å skulle være alene med barna var først dritskummel, men det har gått veldig bra. Jeg er nok nødt til å ha litt mer struktur enn i familier hvor man er to som kan dele på alt, og barna er nødt til å ta en del ansvar, men det tror jeg de bare har godt av.

Anonymkode: 769ef...eaa

[AnonymBruker]

Ble alene når babyen var 3 mnd og har veldig lite avlastning. Trives veldig godt som mamma, men tror hverdagen blir litt lettere når han begynner i barnehagen. 

Var ikke forberedt på bruddet og trodde bf skulle stille opp litt mer. Nå når babyen nærmer seg 1 år har bf møtt litt mer opp, men jeg vil si 99,9% av alt ligger fortsatt på meg. 

Anonymkode: 1f996...f7d

[AnonymBruker]

Ble alene da barnet var 1,5 år. Synes det gikk veldig greit, slapp å ha et ekstra stort barn i huset (far hjalp aldri til med noe, hverken husarbeid eller barn). 

Har nå vært alene i 13 år (ingen kjæreste på disse årene, så vi har bodd alene hele tiden). 

Det som er vanskeligst er å ikke ha noen å dele gledene og bekymringene med. Det er jo ingen andre enn nær familie som synes det er stas når barnet feks. lærer seg å sykle. Så det å ikke kunne juble sammen med noen synes jeg var sårt. Det var også litt kjedelig å ha så mye tid alene. Et par år la jo barnet seg før kl. 19 om kvelden, og da ble det mange timer alene. Bodde usentralt, så fikk heller aldri besøk kveldstid. 

Anonymkode: e0c5f...410