Mitt barns autistiske venn - som slår...

[AnonymBruker]

Hei!

 

Jeg tenkte jeg kunne spørre dere om et råd, eller deres tanker rundt denne situasjonen.

Vår datter, som er snart 6 år, leker endel med en nabojente som er noen måneder yngre. De har det gøy sammen, og kan ha fin lek over flere timer, til glede for dem begge. 

Det har vært tydelig for oss foreldre gjennom alle år at denne jenta ikke er helt som alle andre, og hun har nå blitt diagnostisert med autisme ++. Det spiller jo ingen rolle så lenge leken er god, og vi synes det er flott og riktig at hun skal bli inkludert, særlig fordi vi vet at vår datter er hennes eneste venn. Jenta har altså ingen venner i barnehagen, og ingen andre hjemme.

Utfordringen, og grunnen til at jeg skriver her, er at denne jenta blir voldelig noen ganger, og slår og dytter. Jeg har forståelse for mekanismene bak hvorfor dette kan skje, men poenget er jo at jeg ikke ønsker å lære min datter at hun skal godta vold. Det finnes aldri en unnskyldning for vold, selv om det kan finnes en forklaring.

Jeg blir veldig dratt inni meg fordi jeg ønsker å være inkluderende, og at de tross alt har fin lek sammen og glede av hverandre, jeg er stolt av datteren min som tar vennen sin som hun er uten å dømme. Samtidig knuser det både hennes og vårt hjerte når hun kommer hjem med rødt kinn og hyler. Da får jeg rett og slett lyst til å si at hun heller burde leke med noen andre. Man kan i alle fall ikke forvente av henne at hun skal ønske å leke med denne jenta fremover.

Hva er riktig å gjøre her? Vi har tatt det opp med foreldrene, men de bortforklarer og minimerer problemet, og kommer med uttalelser som "barn tåler mer enn man tror" etc. 

Anonymkode: aac4d...4ed

[MajorasMaske]

Fin anledning til å lære jenta at ikke alle vennskap er verdt å ta vare på.

[Cata]

Vanskelig å si. Finnes det noen tegn som din datter kan lære slik at hun kan trekke seg ut av leken hvis det brygger opp til "voldsepisoder"? Basert på det jeg har lest så vil jeg gjette på at venninnen i slike tilfeller får det som kalles "meltdown" og som er ukontrollerte raserianfall forårsaket av overbelastning/frustrasjoner. Sannsynligvis er dette ikke noe hun kan kontrollere i så ung alder. Etterhvert som hun blir eldre kan hun kanskje selv lære å gjenkjenne tegnene på at et slikt anfall er i anmarsj så hun selv kan trekke seg unna, men det hjelper ikke det minste på situasjonen nå. 

Samtidig er jeg helt enig i at din datter ikke skal behøve å være punchingball for venninnen. Jeg vil foreslå at dere tar en prat med jentas foreldre igjen og prøver å finne ut hva det kan være som trigger disse anfallene og om man på noen måte kan unngå dem. Men siden barna er så små så tror jeg ikke det kommer til å bli 100% sikkert uansett. Det eneste som garantert vil forhindre at deres datter blir slått er å holde henne unna denne jenta, og det er kanskje også litt drastisk dersom begge to har glede av leken når den fungerer godt. Muligens kan du også snakke mer med din datter om hva de gjorde rett før venninnen slo, slik at dere kanskje kan finne ut når det er greit å stoppe/trekke seg unna. Det kommer helt an på hvor moden din datter er for alderen. Det må jo ikke bli sånn at hun oppfatter det som "sin skyld"  eller sitt ansvar at venninnen slår.

[Horten Market]

... Og om noen år skriver denne autistiske jenta på KG om diskriminering gjennom oppveksten, ingen ville leke med henne, ingen forsto, alle hater henne:

Hvorfor stort sett aspergers som skal gjennomgå?

Ingen forstår meg (asperger)

Hvorfor er det fordommer mot mennesker som har Aspergers?

Dette er vanskelig. Noen gode råd har jeg ikke, jeg vil bare si at vi kan ikke forvente at et barn skal ha en omsorgsrolle for andre jevnaldrende barn. Normal utvikling av barnets egne emosjonelle og sosiale evner forutsetter eksponering mot normale mennesker. Hvis barnet omgås unormale i for stor grad, er det betydelig risiko for at det selv får en skjevutvikling, med emosjonelle vansker i voksen alder. Det er vanskelig nok for voksne å forstå og forholde seg til andre med aspergers/autisme, tenk da utfordringen et barn står overfor som er i en utviklingsprosess nettopp for å forstå hva normal adferd er.

Jeg ville ikke slått meg til ro hvis mitt barn hadde en venn med diagnoser som sin eneste lekekamerat. Da ville jeg heller forsøkt å inkludere den med diagnoser i en større venneflokk. Dette sikrer normal eksponering, samtidig blir den autistiske personen tatt vare på, og som bonus lærer ungene å forholde seg til folk som er annerledes.

[AnonymBruker]

Takk for gode svar, jeg er forsåvidt enig i alt her.

Denne jenta er altså ikke min datters eneste venn- hun har heldigvis mange både på skolen der hun nettopp har startet, og hjemme i nabolaget. Det er vanskelig å inkludere venninnen i lek med flere barn, da de ikke er like inkluderende, og synes hun er "rar", dessuten oppstår det oftere problemer når de er flere som leker sammen. Volden har aldri skjedd når det bare er de to som leker.

Jeg har selvfølgelig snakket med datteren min, og jentas foreldre, om hva som skjer i forkant av en slik utagering. Den siste hendelsen skjedde mens faren til jenta var tilstede, og de var 3 som lekte fint sammen. Han kunne ikke se noen forklaring på hva som hadde skjedd, og de andre barna skjønte heller ikke hva som var årsaken. Jenta selv har knapt språk, og kan på ingen måte redegjøre for hva hun tenkte eller følte. Jeg satt meg ned med begge to og snakket lenge med dem etter hendelsen, men det virker som om jeg ikke når gjennom til henne overhodet. Det eneste hun reagerte på var da jeg sa "vil du ikke ha venner"? Jo, for det ville hun, og ble veldig overrasket over spørsmålet, for hun så jo ikke dette i sammenheng med det å kline til de man leker med...

 

Anonymkode: aac4d...4ed

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

 

Jeg tenkte jeg kunne spørre dere om et råd, eller deres tanker rundt denne situasjonen.

Vår datter, som er snart 6 år, leker endel med en nabojente som er noen måneder yngre. De har det gøy sammen, og kan ha fin lek over flere timer, til glede for dem begge. 

Det har vært tydelig for oss foreldre gjennom alle år at denne jenta ikke er helt som alle andre, og hun har nå blitt diagnostisert med autisme ++. Det spiller jo ingen rolle så lenge leken er god, og vi synes det er flott og riktig at hun skal bli inkludert, særlig fordi vi vet at vår datter er hennes eneste venn. Jenta har altså ingen venner i barnehagen, og ingen andre hjemme.

Utfordringen, og grunnen til at jeg skriver her, er at denne jenta blir voldelig noen ganger, og slår og dytter. Jeg har forståelse for mekanismene bak hvorfor dette kan skje, men poenget er jo at jeg ikke ønsker å lære min datter at hun skal godta vold. Det finnes aldri en unnskyldning for vold, selv om det kan finnes en forklaring.

Jeg blir veldig dratt inni meg fordi jeg ønsker å være inkluderende, og at de tross alt har fin lek sammen og glede av hverandre, jeg er stolt av datteren min som tar vennen sin som hun er uten å dømme. Samtidig knuser det både hennes og vårt hjerte når hun kommer hjem med rødt kinn og hyler. Da får jeg rett og slett lyst til å si at hun heller burde leke med noen andre. Man kan i alle fall ikke forvente av henne at hun skal ønske å leke med denne jenta fremover.

Hva er riktig å gjøre her? Vi har tatt det opp med foreldrene, men de bortforklarer og minimerer problemet, og kommer med uttalelser som "barn tåler mer enn man tror" etc. 

Anonymkode: aac4d...4ed

Først, som mamma til et barn med ASF, må jeg få lov til å takke deg for at du tenker sånn, det ble jeg skikkelig glad for å lese.  Håper mitt barn, som er litt yngre, møter like forståelsesfulle mennesker som deg når han blir større og skal mer ut blant folk!

Når det er sagt, skal jo selvsagt ikke datteren din akseptere å bli slått, og jeg synes absolutt foreldrene til den andre jenta burde ta tak i det. Det er jo deres ansvar at datteren skal lære seg å fungere i samfunnet. 

Rådet Cata kom med over her er godt, selv om det nok vil kreve litt av datteren din; å lære seg å forutse når det rett og slett blir litt for mye for venninnen, sånn at hun kan trekke seg tilbake i tide. Vi har i hvert fall opplevd noe av det samme med vår sønn, han er stort sett verdens blideste unge, men når det blir for mye inntrykk kan han respondere med å utagere overfor dem som er i nærheten, uten at han egentlig er sint på vedkommende. Vi forsøker å være i forkant, og avlede når vi ser et meltdown nærmer seg.

Leker jentene mye ute/for seg selv, eller er det voksne i nærheten som kan veilede litt? Skjønner det er vanskelig når foreldrene til den andre jenta ikke ser at det er et problem, da. 

Anonymkode: e0e3c...af8

[AnonymBruker]

Veldig synd at foreldrene ikke tar det på alvor. Og det sier jeg som forelder til et barn med spesielle behov. Jeg mener at når barn er voldelig mot andre barn må det tas på alvor og man må tilrettelegge slik at det er minst mulig sjanse for at det skjer. Dersom man ikke gjør dette vil jo andre trekke seg unna og man ender opp med å ikke ha noen å leke med. Så jeg tenker at man her faktisk må ha voksentilsyn under leken slik at en oppmerksom voksen raskt kan gripe inn og gjerne før det har eskalert til at barnet slår. 

Anonymkode: d3c7b...8fc

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

[...] Han kunne ikke se noen forklaring på hva som hadde skjedd, og de andre barna skjønte heller ikke hva som var årsaken.[...]

 

Anonymkode: aac4d...4ed

Det er nettopp det som er så vanskelig, for som jeg forsøker å beskrive ovenfor er det ikke nødvendigvis noe spesifikt som utløser sinnet, det er mer summen av inntrykk over en periode som gir seg utslag i utagering, og det er helt klart vanskelig å fange opp akkurat hva som får det til å tippe over.  

Anonymkode: e0e3c...af8

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er nettopp det som er så vanskelig, for som jeg forsøker å beskrive ovenfor er det ikke nødvendigvis noe spesifikt som utløser sinnet, det er mer summen av inntrykk over en periode som gir seg utslag i utagering, og det er helt klart vanskelig å fange opp akkurat hva som får det til å tippe over.  

Anonymkode: e0e3c...af8

Det er akkurat det... Da hjelper det jo lite å være tilstede...

Dette er bare så trist, vår datter er den eneste vennen hun har i hele verden liksom... 

Anonymkode: aac4d...4ed

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er akkurat det... Da hjelper det jo lite å være tilstede...

Dette er bare så trist, vår datter er den eneste vennen hun har i hele verden liksom... 

Anonymkode: aac4d...4ed

Det hjelper jo om man kan se tegn til at barnet er slitent, f.eks, og da avbryte leken før det bikker over, selv om det generelt kan være vanskelig å se akkurat når det blir for mye. Og er det voksne til stede kan de jo gripe inn og forklare at det ikke er greit å slå der og da, det har større sjanse for å trenge gjennom enn forklaringer i ettertid.

Men det er selvsagt ikke bra om mye av dette ansvaret blir liggende på dere, selv om det er supert om dere hjelper til! - hovedansvaret bør jo ligge hos de andre foreldrene

Anonymkode: e0e3c...af8

[AnonymBruker]

Min umiddelbare tanke, er voksenveiledning/voksenstyring. Av særlig oppmerksomme voksne som følger med og lærer å se tegnene på at noe er i anmarsj. Man kan ikke unngå absolutt alle tilfeller, men jeg har etter noen år i gamet ennå ikke støtt på et menneske med autisme som ikke viser tegn til overstimulering før katastrofen er et faktum. 

Utfordringen er at det ikke alltid - til og med skjelden - ikke er noen synlig utløsende faktor. Cluet er dermed å lære å kjenne barnets grenser og diskret avbryte leken når grensen nærmer seg. Rett og slett være oppmerksom på og ta hensyn til de (ofte nesten usynlige) individuelle tegnene på snarlig overstimulering. Og dét må være en voksens ansvar. 

Jeg synes det er flott at du ønsker å inkludere. Sammen med venninnens foreldre, er jeg sikker på at du klarer å finne en løsning som både kan ivareta vennskapet og din datters integritet. 

Anonymkode: 7e768...636

[AnonymBruker]

Hei Ts

Da jeg var barn var jeg litt som jenta di og hadde noen venner med diagnoser. Stort sett var dette bare hyggelig og fint for alle. For min del ble det litt mye etterhvert. Foreldre og lærere skulle hele tiden ha meg til å være venn med du som falt utenfor, ofte yngre barn. Det gikk så langt at jeg ikke fikk lekt så mye som jeg ønsket med barn på min egen alder. Jeg fikk en overdreven ansvarsfølelse for hvordan andre har det, det har gjort at jeg har slitt en del som ungdom og ung voksen da jeg alltid handlet ut fra hva andre følte. Om datteren din skal lære seg å tolke hva venninnen kan finne på å gjøre mener jeg det er å ta det alt for langt. 

Jeg har jobbet med autistiske barn og det er ikke nødvendigvis et mønster som er så lett å finne, spesielt ikke når jenta ikke har språk. De som best vil kunne oppdage et mønster/triggere er foreldrene. 

Anonymkode: 517de...bb1

[AnonymBruker]

Jeg er lærer, og har en autist i klassen nå. Jeg har også hatt autister tidligere. Flere av disse har dessverre slått, sparket eller hatt raserianfall, særlig ved oppstart av skole. Det må et samarbeid til for at barnet skal lære studerte ikke er greit. Lærer, foreldre og barn rundt må hjelpe hverandre. Du må prate med foreldrene igjen. Si at du synes datteren deres er en fantastisk jente, men at du er redd din datter vil trekke seg vekk fra henne om hun fortsetter med disse hendelsene, og at du ønsker å hjelpe dem med å unngå disse. Jeg anbefaler virkelig at foreldre og barnehage starter med "Sosiale Fortellinger ". Her kan de ta opp hvordan din datter opplever disse anfallene, uten at det er noe pekefinger og kjefting 

Anonymkode: 368ea...fc4

[AnonymBruker]

TS, kanskje det kan være fint for jenta di å se denne videoen?

https://hjelptilhjelp.no/Autisme/en-herlig-film-om-autisme

 

Kanskje ikke til så stor praktisk nytte ift. slåing, men den forklarer veldig fint hvorfor personer med autisme av og til reagerer litt annerledes enn folk flest.  

Anonymkode: e0e3c...af8

[AnonymBruker]

Det blir feil å presse en autist med utsagn som " vil du ike ha venner du da" klart vil hun ha venner og det vet du nok ts. 

Men hun er autistisk. Hun er annerledes enn mange. Tenk så frustrert hun er når hun slår. Det som skjedde er selvfølgelig at i lek så ble din datter en forstyrrende /frustrerende element for den andre jenta. Forstår godt at du er lei deg når jenta di blir slått og du er snill som vil at hun skal være inkluderende, men du bør nok se om du får en bedre samtale med foreldrene om hvordan du opptrer og håndterer konflikter. De kjenner jenta si og de vet nok hva som skjer i konflikter, så langt de faktisk følger med de da.

Anonymkode: 12584...e74

[AnonymBruker]

Takk for alle tanker, godt å få noen innspill selv om det ikke finnes noen åpenbar fasit her. 

 

Vi har tatt det opp med foreldrene,  dagen etter det skjedde sist gang. Da "presset" vi dem litt på å sette ord på at denne jenta har noen utfordringer. De har faktisk latt som ingenting i alle år, noe jeg mener jenta ikke er tjent med! Jeg ble veldig glad for å høre at de har ekstra oppfølging i barnehagen hver dag av alle slags instanser, siden hun visstnok fungerer veldig dårlig i der. 

Dette er unger som begynner å bli store, de leker inne og ute, hos oss og hos dem. Jeg føler vel at foreldrene kunne fulgt litt bedre med, og at de ikke tar utfordringene rundt barnet helt på alvor. Men de er nok også veldig slitne, og jeg skal ikke dømme dem om de synes det er litt deilig med "fri" når jenta endelig leker med noen- jeg vet ingenting om hvordan det er å ha et barn med sånne utfordringer. Jeg vet bare at jeg ikke vil lære barnet mitt å godta å bli slått! Hun er utrolig empatisk, og kan lett la seg utnytte, og jeg må støtte henne så godt jeg kan i hennes utvikling... 

 

Anonymkode: aac4d...4ed

[AnonymBruker]

Her må du jo bare stille krav til foreldrene. Om de ikke får slutt på den type oppførsel så vil ikke du la din datter leke med deres lenger. Enkelt som det. Din datter skal ikke vokse opp å tro at hun fortjener juling fordi andre er annerledes og at moren støtter opp under dette.

Anonymkode: 720d8...2d6

[AnonymBruker]

Jeg ville snakket *igjen* med foreldrene. Si at du kjenner ikke så godt til autisme, og at dere ønsker veiledning til hvordan dere skal hjelpe henne og tilrettelegge for henne hvis hun skal være alene hos dere. Ellers blir jo alternativet at en av foreldrene er med henne, eller at jenten ikke kommer i det hele tatt fordi dette faktisk går ut over ditt barn.

Jeg vil tro at foreldrene har fått veiledning og kurs innen vanskene/tilstanden til datteren, samtidig som at de selv kjenner sin datter. Denne kunnskapen kan de bringe videre til andre foreldre som skal ha jenten på besøk. Hvis diagnosen er veldig ny kan det hende de ikke har fått kurs/veiledning enda, og dermed ikke helt vet hva de skal gjøre, eller ikke vet hva som gjør at ting bobler over og kommer ut i slag o.l.

Anonymkode: 011e7...6b8

[Perle]

Det er foreldrene til den andre jentas ansvar å sørge for at hun ikke slår. Om dette barnet ikke klarer å leke alene uten og utagere må foreldrene til dette barnet alltid være tilstede overvære leken. 

DIN datter skal ikke lide for at du vil være inkluderende og det andre barnets foreldre er ansvarsløse. Merkelig at de ikke tar dette mer seriøst, om datteren din er den siste og eneste vennen jenta har.

Endret 8. september 2017 av Perle

[AnonymBruker]

Har en gutt selv som har blitt knuffa på og knuffer andre. Han er 5, og er venner med disse. Deres barn er litt større men jeg sier bare, at sånt kan skje. Men klart at ungen som blir slått blir lei seg og klart man får vondt av ungen sin og vil beskytte barnet sitt. Og det er klart at når man er skolebarn så skal man legge av seg barnehage-fakter. Men!!

Jenta er autist. Hun er ikke like langt i utciklingen. Hun har mindre språk, og godt mulig konflikten kan være knyttet til en frustrasjon rundt det at hun ikke kan utrykke seg. 

Det er mulig ja at foreldrene hennes er slitne og priser seg lykkelige over at deres datter får leke med noen, men de er fortsatt hennes største støttespillere. De må nok på banen mer. 

 

Anonymkode: 12584...e74