Krevende familieforhold og sykdom

[AnonymBruker]

For 14 år siden døde dessverre min søster brått og uventet.  Hun var på det tidspunktet gift og hadde en sønn på ett år, "Erik".  Mine foreldre kom egentlig aldri over dette, men tenkte nok på Erik som sin store trøst.  (Han ble deres eneste barnebarn, da min mann og jeg oppdaget at han var steril i vår prøveprosess).

Det tok imidlertid ikke lang tid før min svoger flyttet med Erik til sine foreldres bosted, cirka 4 timers kjøring unna mine foreldre.  Det ble også klart at besøk skulle skje i min svogers hjem, ikke hos mine foreldre.  Mine foreldre er nokså engstelige typer som verken turte (eller burde!) kjøre så langt i egen bil eller ta kollektivtrafikk til denne byen.  De ble da avhengige av at jeg eller min mann kjørte dem dette stykket.  Vi hadde ikke bestandig mulighet, min svoger ba dem ikke inn så ofte og det ble dyrt fordi vi måtte sove på hotell.

Så mine foreldre måtte innse at de ikke fikk den tette kontakten med barnebarnet som de ønsket.  Besøkene skjedde hele tiden på bortebane for dem, i tillegg til at farmor og farfar bestandig var med.  Det ble farmor og farfar som var favorittene.  De har grått mye over dette og forsøkt å kompensere ved å være særdeles generøse med gaver/penger.

For en liten stund siden fikk min svoger ny partner og i vår ble de foreldre.  Hans nye kone er overhodet ikke interessert i å ha Eriks mormor og morfar på besøk nå.  Det låste seg fullstendig den ene gangen de traff hverandre.

Nå er min far alvorlig syk og har ikke lang tid igjen å leve.  Stort sett det eneste han snakker om og det eneste som kan lindre sorg og smerte nå, er å få Erik på besøk.  Ønsket deres er at Erik reiser til dem og blir der i høstferien.  Erik er nå 15 år, så selve reisen (tog+buss) vil nok gå fint.  Men Erik har ikke noe nettverk overhodet på mormor og morfars hjemsted og kjenner dem egentlig ikke så veldig godt.

Jeg må bare legge til at min far nå ikke er frisk nok til å reise til Eriks hjem, selv om stemor hadde godtatt det.

Så - det er meg de trygler om å legge dette fram slik at det blir noe av.  Min svoger har aldri vært særlig interessert i å snakke med meg, så jeg er usikker på hvordan jeg eventuelt kan nå fram til ham.  Ei hel høstferieuke blir uansett for voldsomt, tenker jeg, Spørsmålet blir både om Erik i det hele tatt er villig, om far og stemor vil la ham reise aleine, eller om far er villig til å dra fra baby+mor en stund for å være sammen med ham - eller om hans kone i det hele tatt er villig til å la ham reise.

Tips?

Anonymkode: 46c09...c2b

[AnonymBruker]

Hvis Erik er 15 år, kan ikke morfaren spørre han om han vil komme på besøk selv? 

Anonymkode: daa1f...ec2

[AnonymBruker]

Dette var en lei situasjon, og jeg føler med dine foreldre her.  (Jeg føler med deg også, men jeg fokuserer på foreldrene dine nå)
Det er grusomt at de ikke bare mistet sin datter, men at de på  mange måter har mistet barnebarnet også.  Her har far gjort en stor feil ved å ikke legge tilrette for at barnet ikke skulle ha god kontakt med sin biologiske familie på morssiden.  Det verste er likevel fars nye livsledsager som er så lite voksen og fleksibel at hun ikke klarer å godta at hun må leve med mannen og stesønnens fortid.

Det er vel ikke så mye du kan gjøre, annet enn å kontakte far, og/eller fars foreldre, legge frem saken slik den står i dag, spille litt på samvittigheten deres, og håpe på at de har såpass mye medmenneskelighet i seg at de tillater at gutten besøker bestefaren før han dør.  Jeg synes ikke det er riktig å gå rett på gutten uten å snakke med far først.
Og jeg håper også at gutten er såpass moden at han tar turen, selv om han egentlig ikke har lyst.

Jeg er enig med deg i at en uke kan være litt for lenge, jeg tenker at 2 overnattinger er mer enn nok slik situasjonen er.

Jeg ønsker dere alt det beste i tiden fremover, og at din far får sitt høyeste ønske oppfylt.

Anonymkode: 7e382...df7

[skjerpings]

Leser jeg det riktig når jeg tror at du og din mann bor i nærheten av disse besteforeldrene? En måte å legge det fram på ville jo være at gutten først og fremst skal besøke dere. Ettersom du er søster av hans avdøde mor er det jo naturlig at dere skal ha et forhold. 

Det jeg tror er et veldig dårlig utgangspunkt er så gjøre dette til en "Erik må komme og trøste sin døende morfar"-greie. Det er ikke hans feil at de har hatt lite kontakt, det er ikke hans jobb å reparere forholdet, og det vil neppe føles naturlig for han å være der. Dersom han i tillegg skal treffe tante og onkel så blir det kanskje ikke en så "klein" tur, og det åpner seg flere aktivitetsmuligheter utover det å holde en nesten fremmed mann i hånda. Nå setter jeg det på spissen, selvfølgelig, men jeg tror at du/dere kan være nøkkelen her. Jeg skjønner kjempegodt at det er sårt for mormor og morfar at forholdet til barnebarnet ikke ble slik de ønsket seg, men de må også være voksne nok til å forstå at dette kan være mye å hanskes med selv for en veldig moden 15-åring. 

Når alt dette er sagt, så synes jeg det er MEGET spesielt hvis stemor og far har problemer med at gutten reiser dit. Dersom de ikke lar han reise alene, så synes jeg det er helt minimum at far klarer å rive seg løs fra ny kone og ny unge for å støtte sønnen sin gjennom dette. Stemor kan også ta seg en bolle med den isfronten mot besteforeldrene. Gutten mistet mammaen sin da han var baby, så den kontakten med familien burde hun virkelig være villig til å unne ham uavhengig av hvor slitsomt hun synes det er (off topic, beklager, men grrrrr). 

Uansett, kjempefint at du er villig til å hjelpe foreldrene dine med dette. Jeg ville snakket med svogeren din først, og vinklet det til at du gjerne vil ha besøk av nevøen din (og svoger om det blir slik), forklare situasjonen med faren din, og så foreslå et opphold på noen dager med koselige aktiviteter i nærområdet og selvfølgelig treff hos besteforeldrene. Jeg tror Erik vil være glad for at han tok den turen når han blir voksen. Lykke til! 

Endret 7. september 2017 av skjerpings

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode innlegg, AB3 og Skjerpings.

Jeg og mannen min bor halvannen time fra mine foreldre.  Det er klart at hvis han/de kommer på besøk, vil vi også komme en av dagene, men det er ikke realistisk at Erik kan bo hos oss og kjøres fram og tilbake til mine foreldre ved overnatting (Jeg og mannen har ikke høstferie og jeg skal jobbe ei av helgene).

Jeg føler så absolutt at jeg må gå via min svoger først.  Skal jeg være ærlig, tror jeg nok Erik vil trenge en del overtalelse for å gjøre dette.  Det å være på besøk hos noen han ikke har et veldig nært forhold til, ingen kompiser i nærheten, dårlige internettforhold, langt til "alt" vil ikke være supergøy for en tenåring.  De siste gangene vi har truffet ham, har han kjedet seg litt sammen med mormor og morfar, og de møtene har jo vært på hans hjemmebane, så og si.  Så jeg har mest lyst til at hans far blir med, føler jeg.

Er enig i at stemor bør skjerpe seg.  Dette ender jo ikke her, min mor er frisk og rask og ønsker veldig kontakt.  Samtidig må jeg si at mine foreldre har en tendens til å være ekstremt invaderende i graviditet og barneoppdragelse.  De var overklare for å bli besteforeldre og det ble et enormt trykk på min søster fra det øyeblikket hun sa hun var gravid.  Jeg vet min søster og svoger syntes det var for mye.  Og sist gang de traff Erik, far og stemor var stemor gravid.  Og de begynte på samme måte og spørre, mase og mene mye.  En ting er å gjøre dette med sin egen datter, en helt annen å gjøre det med en fremmed kvinne som er svært privat av seg.  Min mor kan tråkke ganske mye over grenser angående dette.  Hun vil bare vise at hun vet, forstår og ønsker å være en "ressurs" som erfaren mamma.  Stemoren trengte så absolutt ikke dette.

Anonymkode: 46c09...c2b

[skjerpings]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for gode innlegg, AB3 og Skjerpings.

Jeg og mannen min bor halvannen time fra mine foreldre.  Det er klart at hvis han/de kommer på besøk, vil vi også komme en av dagene, men det er ikke realistisk at Erik kan bo hos oss og kjøres fram og tilbake til mine foreldre ved overnatting (Jeg og mannen har ikke høstferie og jeg skal jobbe ei av helgene).

Jeg føler så absolutt at jeg må gå via min svoger først.  Skal jeg være ærlig, tror jeg nok Erik vil trenge en del overtalelse for å gjøre dette.  Det å være på besøk hos noen han ikke har et veldig nært forhold til, ingen kompiser i nærheten, dårlige internettforhold, langt til "alt" vil ikke være supergøy for en tenåring.  De siste gangene vi har truffet ham, har han kjedet seg litt sammen med mormor og morfar, og de møtene har jo vært på hans hjemmebane, så og si.  Så jeg har mest lyst til at hans far blir med, føler jeg.

Er enig i at stemor bør skjerpe seg.  Dette ender jo ikke her, min mor er frisk og rask og ønsker veldig kontakt.  Samtidig må jeg si at mine foreldre har en tendens til å være ekstremt invaderende i graviditet og barneoppdragelse.  De var overklare for å bli besteforeldre og det ble et enormt trykk på min søster fra det øyeblikket hun sa hun var gravid.  Jeg vet min søster og svoger syntes det var for mye.  Og sist gang de traff Erik, far og stemor var stemor gravid.  Og de begynte på samme måte og spørre, mase og mene mye.  En ting er å gjøre dette med sin egen datter, en helt annen å gjøre det med en fremmed kvinne som er svært privat av seg.  Min mor kan tråkke ganske mye over grenser angående dette.  Hun vil bare vise at hun vet, forstår og ønsker å være en "ressurs" som erfaren mamma.  Stemoren trengte så absolutt ikke dette.

Anonymkode: 46c09...c2b

Hm... Dette er virkelig ikke lett! Men du må nok prøve å gå via svoger, fri til samvittigheten hans, og understreke at dere selvfølgelig vil være der (når dere kan), tilrettelegge og kanskje fungere som "buffere" hvis det blir vanskelig. Jeg kjenner ikke denne gutten og dermed ikke hans venner, men en mulig løsning kunne jo vært at han tok med seg en kompis? Sett at hans far setter seg på bakbeina, eller sliter med å motivere gutten til å reise. 

Har du, eller noen andre, snakket med din mor om hennes væremåte? Det er jo tydelig at hun i hvert fall delvis selv er skyld i at det har blitt såpass betent, men hun er vel neppe klar over det. Jeg tror hun kunne trenge en realitetsorientering, også med tanke på at gutten faktisk ikke kjenner dem særlig godt og må motiveres for å reise dit. Dette gjelder jo ikke bare nå, som du sier, men også om hun ønsker å ha et godt forhold til barnebarnet senere.

Det er ikke meningen å legge alt over på deg nå, TS, men jeg tror du er avgjørende for at dette skal bli noe av. Hør med svoger, kanskje han overrasker deg og går med på å finne en løsning. Og ta vare på deg selv oppi alt!