Min mor og jeg

[Gjest Anonymous]

Jeg er ei jente på 19, som fortsatt bor hjemme sammen med mine to brødre (på 13 og 8 ) og mine to foreldre.

Jeg har helt siden begynnelsen av tenårene hatt et heller anstrengt forhold til min mor. Dette er nok et normalt fenomen i enhver husstand, men jeg mener å tro at dette er et litt mer uvanlig tilfelle. Vi krangler hele tiden. Ofte gjelder det småting (spesielt husarbeid, som jeg ikke alltid har tid til ettersom jeg går på en skole med ufattelig krav), som utvikler seg til enorme krangler. Det er en kamp om hvem som kan såre hverandre mest, noe som fører med seg en hel del sårende ord. Det har liksom blitt en vane etterhvert, noe jeg vil si er et faresignal.

Mye av grunnen til de stadige kranglene oss i mellom tror jeg har med at vi er så forskjellige. Så utrolig forskjellige, med ulik tankegang og perspektiv. Uansett hva det gjelder, tenker vi annerledes og det vil jeg tro er med på å skape krangler.

Jeg går ut av videregående til høsten, men har av økonomiske årsaker tenkt å bli værende hjemme et år til. Gruer meg i hjel, men finner dessverre ingen annen løsning. Kjæresten min skal reise å studere en annen plass i Norge, og jeg er veldig fristet til å bli med ham. Igjen, kan jeg ikke det, siden jeg ikke har nok inntekter for å dekke husleie, mat og klær. Det gjør at jeg mistet motet allerede nå, orker bare ikke tanken på enda et år sammen med henne....

Noen som har vært i en likedan situasjon?? Hva bør jeg gjøre??

[Far til 2]

Hva med å søke videre studier der din kjæreste skal studere ? Da får du sansynligvis både studielån og div stipend. Du får mer utdannelse, slipper konflikter med moren din og får mulighet til å være sammen med kjøresten din.

Far til 2

[Gjest Gjesten]

1. Begynne på eit studium, flytte og leve på studielån.

2. Bli au pair (?skrivest det slik??) og komme deg til utlandet eit år.

3. Finne deg jobb på ein annan plass og bu på hybel

Ein er sjelden nøydd til noko i Noreg dersom ein er ung, fri og frank!! Lykke til

[Gjest the imp]

Jeg er ei jente på 19, som fortsatt bor hjemme sammen med mine to brødre (på 13 og 8 ) og mine to foreldre.  

Jeg har helt siden begynnelsen av tenårene hatt et heller anstrengt forhold til min mor. Dette er nok et normalt fenomen i enhver husstand, men jeg mener å tro at dette er et litt mer uvanlig tilfelle. Vi krangler hele tiden. Ofte gjelder det småting (spesielt husarbeid, som jeg ikke alltid har tid til ettersom jeg går på en skole med ufattelig krav), som utvikler seg til enorme krangler. Det er en kamp om hvem som kan såre hverandre mest, noe som fører med seg en hel del sårende ord. Det har liksom blitt en vane etterhvert, noe jeg vil si er et faresignal.  

   

Mye av grunnen til de stadige kranglene oss i mellom tror jeg har med at vi er så forskjellige. Så utrolig forskjellige, med ulik tankegang og perspektiv. Uansett hva det gjelder, tenker vi annerledes og det vil jeg tro er med på å skape krangler.  

Jeg går ut av videregående til høsten, men har av økonomiske årsaker tenkt å bli værende hjemme et år til. Gruer meg i hjel, men finner dessverre ingen annen løsning. Kjæresten min skal reise å studere en annen plass i Norge, og jeg er veldig fristet til å bli med ham. Igjen, kan jeg ikke det, siden jeg ikke har nok inntekter for å dekke husleie, mat og klær. Det gjør at jeg mistet motet allerede nå, orker bare ikke tanken på enda et år sammen med henne....

Noen som har vært i en likedan situasjon?? Hva bør jeg gjøre??

Jeg har vært i en lignende situasjon. Jeg hadde et uhyre anstrengt forhold til min mor de siste 4 årene jeg bodde hjemme. Hun skyldte alt på at det var jeg som var den typisk vanskelige tenåringen osv. Til og med søsteren min gjorde det, hun som hadde noen helt vanvittige diskusjoner med min mor da hun bodde hjemme selv. Jeg vet nå at det ikke bare var min skyld, det er sjelden bare tenåringen sin skyld når noe går galt mellom foreldre og ungdommer.

Jeg løste problemet med å være minst mulig hjemme siste året jeg bodde hjemme. Jeg flyktet til kjæresten min, til jobb og trening. Deretter flyttet jeg hjemmefra og fikk avstand, dro hjem til moren min så sjelden jeg kunne og unngikk dem generelt når jeg hadde muligheten. Nå har vi et bedre forhold, men jeg kommer aldri til å ha et venninneforhold til moren min. Jeg kommer aldri til å støtte henne 100%.

Jeg velger nå selv hvor mye jeg har kontakt med moren min og på hvilket nivå, og da fungerer det greit. Trist at jeg ikke kan gi deg noe bedre råd. Å svelge irritasjonen hjelper dessverre ikke hvis du er som meg. Hadde jeg faktisk latt være å si imot moren min, latt være å være meg selv da jeg bodde hjemme hadde jeg sannsynligvis ikke orket å ha kontakt med moren min i dag.

[Gjest Anonymous]

Ta vare på deg selv og kom deg unna! Du kan vel begynne å studere og ta opp studielån? Det er ikke lukrativt, men du sulter ikke i hjel.

[Varja]

Må bare slutte meg til de andre her. Synes du flytte hjemmefra og begynne å studere. Klart det er dumt å måtte ta opp studielån hvis man kan bo gratis hjemme mens man studerer, men det er jo ikke bare økonomi som er viktig. Du skal ha en god hverdag og konsentrere deg om det nye du skal lære. Å bo på studenthybel er billig og sosialt (hvis du har sjansen til det). Selvom det er endel å betale tilbake når man begynner å jobbe så synes vel de fleste at det er absolutt verdt det, når man tenker på utdannelsen man har fått!

[Gjest Anonymous]

Ærlig talt, flytt hjemmefra! Du er myndig, så moren din har faktisk ingen plikt til å underholde deg lenger, selv om det er kjekt for deg å spare penger på det. Om du ikke klarer å bo sammen med moren din får du flytte ut, det er faktisk HENNES hjem.

Ikke råd til å flytte hjemmefra? Jeg flyttet hjemmefra som 15-åring for å gå vgs og det fikk jeg stipend for. Vi har noe som heter Statens Lånekasse i Norge.

[Gjest Mayamor]

Jeg hadde et godt forhold til min mor, men hun flyttet 3 timer bort fra Bergen og da valgte jeg å flytte på hybel.

Da var jeg nettopp fylt 18 år, men fikk meg utdannelse og studielån.

Mange på 17-18-19-20 år som klarer det...

Må du så må du!

Men da må du huske at det blir mer husarbeid

enn om du bare hjelper til litt mer hjemme...

Å bo for seg selv er en erfaring en vokser på og kanskje ser mors urettferdige krav gjennom andre briller.

Uten at jeg sier din mor er verken rimelig eller urimelig i sine krav!

Lykke til.

Mayamor