Har møtt veggen. Å feile i utdanning og jobb. 28 år.

[AnonymBruker]

Kvinne, fra Oslo her. Jeg er virkelig oppskriften på ei som har feilet hardt når det kommer til utdanning.

Jeg har studert i 8 år uten å fullføre noe. Begynte på helse og sosialfag men tok ingen lærling-tid, da jeg ønsket å studere videre. Kom meg så vidt gjennom allmenn-påbygg med stryk i to fag, noe jeg tok opp.

Så begynte jeg på Medisinstudiet i Krakow, men etter ett semester sluttet jeg fordi jeg ikke mestret fagene, og det sosiale. Jeg savnet hjembyen Oslo, og vennene mine, så jeg flyttet hjem med tungt hjerte. Jeg brukte 3 år på å komme inn på studiet, og det føltes verdiløst og tapt at jeg ikke klarte å fullføre noe jeg hadde jobbet så hardt for å få til. 

Jeg ble psykisk syk, fikk meg en skikkelig knekk og havnet på NAV. Fikk AAP i 1,5 år slik at jeg kunne gå i behandling, også fikk jeg behandling for vonde minner fra barndommen. Fikk vite at jeg hadde diagnosen ADHD, noe jeg hadde mistenkt hele livet med tanke på kaos og konsentrasjonsproblemer. Etter en stund ble jeg oppfordret til å studerer videre av NAV-veileder, da jeg selv også mente at sykepleien kunne være en fin utdanning, siden jeg likte å hjelpe andre.

Avsluttet så AAP, og begynte på sykepleien. Var ganske usikker på om dette var riktig for meg, da jeg var redd for å feile igjen. Men med mye støtte fra familie, og venner gjorde jeg alt jeg kunne for å fullføre. Jeg klarte to år, helt til jeg strøk på samme eksamen 4 ganger, og derfor ble kastet ut av utdanningen. Jeg brøt sammen, og gråt i flere dager. Familien og svigers er veldig skuffet, og jeg føler jeg får veldig lite støtte.

Så ble jeg sykmeldt, og siden jeg ikke har noe fast jobb og bare jobber som ringevikar på sykehjem står jeg nå på stedet hvil. 

Nå er jeg er langt nede, og jeg er sykmeldt fordi jeg er utslitt og deprimert. Legen sier jeg har nedsatt arbeidsevne, og at jeg har krav på 50% uføretrygd, men jeg synes dette er noe folk som virkelig er syke skal få, og ikke jeg som bare har feilet. Alle vennene mine sitter på endt utdanning, og faste jobber. Folk rundt meg har fått barn, og folk ser ut til å ha orden på livet. Jeg har innsett at jeg trenger skikkelig hjelp av NAV til å komme meg på beina igjen. Er jeg så heldig å få en fast stilling innenfor helsevesenet så blir jeg glad, men jeg er usikker på om jeg skal gjøre dette... Jeg vet ikke om det er sunt for meg å jobbe i et yrke der jeg stadig vekk blir påmint om at jeg feilet. 

Drømmen er å ta ett kurs innenfor interiør, der jeg kan jobbe med noe kreativt, noe jeg virkelig er flink i. Men det er igjen vanskelig å få til, men jeg vet der er mulig. Ønsker å få ro og orden på livet, og barn før jeg er 35, men framtiden ser ikke lys ut. Heldig er jeg som har en samboer som er støttende, og en katt jeg elsker over alt på jord. Ofte føler jeg at samboer fortjener bedre, og jeg skjønner virkelig ikke at han ønsker å være sammen med meg, da jeg ser på meg selv om en taper. 

Jeg kommer ikke til å gå mer skole, men kurs går greit, og jeg ønsker bare å få en jobb jeg kan trives i. Det å jobbe i helsevesenet kan være en ide, men ikke på lang sikt da jeg ikke ønsker å bli påmint hver dag om at jeg aldri ble det jeg utdannet meg som de jeg jobber med. 

 

Håper noen kan gi meg noen råd? 

 

Anonymkode: 6cff8...4fd

[ajarRun]

Bli trafikklærer?

Hvis du er pen kan du jo få barn uten jobb.

[NewInTown]

Jeg vil bare anbefale deg å slutte å fokusere på utdanning, og begynne å fokusere på å finne en jobb du kan trives i. Da tenker jeg både med tanke på selve jobben og de arbeidsoppgavene du skal utføre i løpet av dagen, men og det arbeidsmiljøet du er i. Det er åpenbart at du kanskje tar på deg "for mye" for kjapt ofte, og det knekker deg. Du må lære deg å ta babysteg i første omgang. Lære å kravle før du kan gå. Utdanning og skole er ikke et krav for å kunne lykkes i livet, eller for å være fornøyd. Det fins andre oppnåelser som gir lykke og tilfredshet. 

Hvis jeg var deg hadde jeg søkt på jobber jeg trodde jeg kunne mestre, omså deltidsstillinger, bare for å teste det ut. Hvis du drømmer om å jobbe i helsevesenet, kan du jo det. Du må bare huske at du er en like viktig brikke på sykehuset som leger, sykepleier, etc. Et helsevesen og et sykehus eller en institusjon er satt sammen av mange viktige brikker som alle må være på plass for god fungering. Du gav kanskje opp drømmen som lege eller sykepleier, men du trenger ikke gi opp drømmen om å jobbe i helsevesenet. Du kan fortsatt være en omsorgsperson, ta vare på mennesker, etc.... Det er bare din egen holdning om at "det ikke er godt nok" som holder deg tilbake. Med en fast jobb, fast inntekt og lignende kan du jo også starte familie etter hvert. Brikkene kan sakte men sikkert falle på plass om du bare bestemmer deg for at du er god nok, du kan gjøre noe viktig med livet ditt - du må bare finne ut hva det er.

[AnonymBruker]

24 minutter siden, amativeReflection skrev:

Bli trafikklærer?

Hvis du er pen kan du jo få barn uten jobb.

Ikke særlig smart med tanke på automatisering av kjøretøy i framtiden...

Anonymkode: a3718...ac3

[ajarRun]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ikke særlig smart med tanke på automatisering av kjøretøy i framtiden...

Anonymkode: a3718...ac3

Verden vil alltid trenge lærere.

[Hermine Grang]

Hei, utrolig leit å høre.  Har en venn som opplevde noe veldig lignende. Egentlig nesten identisk. 

Så da tenker jeg at situasjonen din ikke er så uvanlig. Det er uansett ikke sånn at alle har alt på stell i en alder av 28.  Synes du har fått fine råd av brukeren @NewInTown og har ikke så mye å tilføye. Ville bare si at det du opplever ikke er så uvanlig. I tillegg, husk du er bare 28. Du har jo god tid på deg til å få ting på plass før du blir 35 om det er målet ditt. Du har samboer, du klarer nok å få fast stilling og klarer du ikke det så er det jo ikke så ille å ha 50% uføretrygd.  Man har fortsatt ting på stell selv om man er uføretrygdet! Barn ordner seg nok også. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, amativeReflection skrev:

Verden vil alltid trenge lærere.

Etterspørselen vil gå kraftig ned når det blir mer automatisering av bilder.

Anonymkode: a3718...ac3

[ajarRun]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Etterspørselen vil gå kraftig ned når det blir mer automatisering av bilder.

Anonymkode: a3718...ac3

Bilder?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, amativeReflection skrev:

Bilder?

Biler, prøv å se sammenhenten i det som skrives...

Anonymkode: a3718...ac3

[Gjest Mass]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kvinne, fra Oslo her. Jeg er virkelig oppskriften på ei som har feilet hardt når det kommer til utdanning.

Jeg har studert i 8 år uten å fullføre noe. Begynte på helse og sosialfag men tok ingen lærling-tid, da jeg ønsket å studere videre. Kom meg så vidt gjennom allmenn-påbygg med stryk i to fag, noe jeg tok opp.

Så begynte jeg på Medisinstudiet i Krakow, men etter ett semester sluttet jeg fordi jeg ikke mestret fagene, og det sosiale. Jeg savnet hjembyen Oslo, og vennene mine, så jeg flyttet hjem med tungt hjerte. Jeg brukte 3 år på å komme inn på studiet, og det føltes verdiløst og tapt at jeg ikke klarte å fullføre noe jeg hadde jobbet så hardt for å få til. 

Jeg ble psykisk syk, fikk meg en skikkelig knekk og havnet på NAV. Fikk AAP i 1,5 år slik at jeg kunne gå i behandling, også fikk jeg behandling for vonde minner fra barndommen. Fikk vite at jeg hadde diagnosen ADHD, noe jeg hadde mistenkt hele livet med tanke på kaos og konsentrasjonsproblemer. Etter en stund ble jeg oppfordret til å studerer videre av NAV-veileder, da jeg selv også mente at sykepleien kunne være en fin utdanning, siden jeg likte å hjelpe andre.

Avsluttet så AAP, og begynte på sykepleien. Var ganske usikker på om dette var riktig for meg, da jeg var redd for å feile igjen. Men med mye støtte fra familie, og venner gjorde jeg alt jeg kunne for å fullføre. Jeg klarte to år, helt til jeg strøk på samme eksamen 4 ganger, og derfor ble kastet ut av utdanningen. Jeg brøt sammen, og gråt i flere dager. Familien og svigers er veldig skuffet, og jeg føler jeg får veldig lite støtte.

Så ble jeg sykmeldt, og siden jeg ikke har noe fast jobb og bare jobber som ringevikar på sykehjem står jeg nå på stedet hvil. 

Nå er jeg er langt nede, og jeg er sykmeldt fordi jeg er utslitt og deprimert. Legen sier jeg har nedsatt arbeidsevne, og at jeg har krav på 50% uføretrygd, men jeg synes dette er noe folk som virkelig er syke skal få, og ikke jeg som bare har feilet. Alle vennene mine sitter på endt utdanning, og faste jobber. Folk rundt meg har fått barn, og folk ser ut til å ha orden på livet. Jeg har innsett at jeg trenger skikkelig hjelp av NAV til å komme meg på beina igjen. Er jeg så heldig å få en fast stilling innenfor helsevesenet så blir jeg glad, men jeg er usikker på om jeg skal gjøre dette... Jeg vet ikke om det er sunt for meg å jobbe i et yrke der jeg stadig vekk blir påmint om at jeg feilet. 

Drømmen er å ta ett kurs innenfor interiør, der jeg kan jobbe med noe kreativt, noe jeg virkelig er flink i. Men det er igjen vanskelig å få til, men jeg vet der er mulig. Ønsker å få ro og orden på livet, og barn før jeg er 35, men framtiden ser ikke lys ut. Heldig er jeg som har en samboer som er støttende, og en katt jeg elsker over alt på jord. Ofte føler jeg at samboer fortjener bedre, og jeg skjønner virkelig ikke at han ønsker å være sammen med meg, da jeg ser på meg selv om en taper. 

Jeg kommer ikke til å gå mer skole, men kurs går greit, og jeg ønsker bare å få en jobb jeg kan trives i. Det å jobbe i helsevesenet kan være en ide, men ikke på lang sikt da jeg ikke ønsker å bli påmint hver dag om at jeg aldri ble det jeg utdannet meg som de jeg jobber med. 

 

Håper noen kan gi meg noen råd? 

 

Anonymkode: 6cff8...4fd

Har du tenkt på at du feiler pga at du egentlig er på vei i feil retning i livet? 

Jeg ser ikke på deg som en som feiler. Jeg ser på deg som en som mangler engasjement for retningen du var tatt.

Tror du må gi slipp på tanken om at du har "feilet" og heller utforske mulighetene for det du egentlig brenner for. Og lær deg å sette pris på at du fant det ut nå og ikke siden.

 

[ajarRun]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Biler, prøv å se sammenhenten i det som skrives...

Anonymkode: a3718...ac3

En trafikklærer kan undervise andre greier også da.

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke en som feiler her. Jeg ser en som gang på gang reiser seg opp igjen etter motgang. Det er sterkt! 

Du er jo absolutt brukanes for å si det på den måten. 

Dersom du ønsker å fullføre sykepleien så kan kanskje dette gjøres ved en annen skole? 

Eller hva med å bare få en jobb du tror du kan klare? Hva med i bolig for utviklingshemmede eller som assistent for en som trenger hjelp i hverdagen? Eller hva med en jobb innen et helt annet felt? Resepsjon eller administrasjon på en skole? Prøve noe helt nytt? 

 

Anonymkode: 443a9...d7c

[AnonymBruker]

Det er lov å sette seg ned, ta en pust i bakken, og -gjøre noe helt annet. 

Om du får lyst til å begynne på studiene igjen om noen år så gjør du det og, det er det mange som har gjort før deg, og du kan du og.

Men det er greit -å sette seg ned ved et tre og bare la verden suse litt forbi. Det er sånn tankene dine klarner. 

Om du har lyst til å gjøre noe relatert så anbefaler jeg frivilligseksjonen til Røde Kors -da kan du og jobbe i redningstjenesten, side om side med deres ambulansetjeneste. Kan være mye bra å lære igjennom dem.

Anonymkode: 4ce01...d8b

[AnonymBruker]

59 minutter siden, amativeReflection skrev:

Bli trafikklærer?

Hvis du er pen kan du jo få barn uten jobb.

Trafikklærer er noe jeg kunne ha tenkt meg, men jeg vet ikke om jeg får kjøre bil for alltid da jeg skal begynne på nye medisiner.

Er heller ikke spesielt pen, men har et normalt utseendet.

Ts

Anonymkode: 6cff8...4fd

[AnonymBruker]

56 minutter siden, NewInTown skrev:

Jeg vil bare anbefale deg å slutte å fokusere på utdanning, og begynne å fokusere på å finne en jobb du kan trives i. Da tenker jeg både med tanke på selve jobben og de arbeidsoppgavene du skal utføre i løpet av dagen, men og det arbeidsmiljøet du er i. Det er åpenbart at du kanskje tar på deg "for mye" for kjapt ofte, og det knekker deg. Du må lære deg å ta babysteg i første omgang. Lære å kravle før du kan gå. Utdanning og skole er ikke et krav for å kunne lykkes i livet, eller for å være fornøyd. Det fins andre oppnåelser som gir lykke og tilfredshet. 

Hvis jeg var deg hadde jeg søkt på jobber jeg trodde jeg kunne mestre, omså deltidsstillinger, bare for å teste det ut. Hvis du drømmer om å jobbe i helsevesenet, kan du jo det. Du må bare huske at du er en like viktig brikke på sykehuset som leger, sykepleier, etc. Et helsevesen og et sykehus eller en institusjon er satt sammen av mange viktige brikker som alle må være på plass for god fungering. Du gav kanskje opp drømmen som lege eller sykepleier, men du trenger ikke gi opp drømmen om å jobbe i helsevesenet. Du kan fortsatt være en omsorgsperson, ta vare på mennesker, etc.... Det er bare din egen holdning om at "det ikke er godt nok" som holder deg tilbake. Med en fast jobb, fast inntekt og lignende kan du jo også starte familie etter hvert. Brikkene kan sakte men sikkert falle på plass om du bare bestemmer deg for at du er god nok, du kan gjøre noe viktig med livet ditt - du må bare finne ut hva det er.

Hei, og takk for svar. 

Ja, jeg kan tenke meg å jobbe i helsevesenet, men er usikker. 

 

Anonymkode: 6cff8...4fd

[AnonymBruker]

47 minutter siden, Hermine Grang skrev:

Hei, utrolig leit å høre.  Har en venn som opplevde noe veldig lignende. Egentlig nesten identisk. 

Så da tenker jeg at situasjonen din ikke er så uvanlig. Det er uansett ikke sånn at alle har alt på stell i en alder av 28.  Synes du har fått fine råd av brukeren @NewInTown og har ikke så mye å tilføye. Ville bare si at det du opplever ikke er så uvanlig. I tillegg, husk du er bare 28. Du har jo god tid på deg til å få ting på plass før du blir 35 om det er målet ditt. Du har samboer, du klarer nok å få fast stilling og klarer du ikke det så er det jo ikke så ille å ha 50% uføretrygd.  Man har fortsatt ting på stell selv om man er uføretrygdet! Barn ordner seg nok også. 

Hei, og takk for svar. 

Så godt å høre at det ikke er bare jeg som feiler, men jeg føler meg alene om dette, spesielt når jeg er inne på sosiale medier å ser hvordan alle rundt meg lykkes, eller ser ut å "lykkes". 

Om jeg må krype til korset å ta imot 50% uføretrygd så er det kanskje ikke verdens undergang, men kanskje noe som kan hjelpe meg mye med å endelig slappe av. Så jeg ser ikke så mørkt på det. Det er bare synd at jeg ikke nådde målene mine, da jeg hadde sett for meg en 100% jobb som sykepleier etter endt utdanning. 

Ja, jeg ønsker å få ting på stell å ro i livet. Jeg kommer til å være åpen for nye muligheten, og kanskje velger jeg en helt annen retning enn hva jeg har gjort hittil. Først og fremst må jeg må frisk, å komme meg opp igjen. Er ganske deprimert, så må bare ta en dag av gangen. 

Ts.

 

Anonymkode: 6cff8...4fd

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Etterspørselen vil gå kraftig ned når det blir mer automatisering av bilder.

Anonymkode: a3718...ac3

Er usikker på om yrket som lærer passer meg.. Er ikke spesielt glad i skole, så vet ikke om jeg er riktig person til å undervise..  Å legen frarådet meg å gå mer skole med det første.. 

Jeg har jo ikke gjort noe annet enn å gå skole i 8 år. Jeg klarer ikke å fullføre uansett. 

Anonymkode: 6cff8...4fd

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser ikke en som feiler her. Jeg ser en som gang på gang reiser seg opp igjen etter motgang. Det er sterkt! 

Du er jo absolutt brukanes for å si det på den måten. 

Dersom du ønsker å fullføre sykepleien så kan kanskje dette gjøres ved en annen skole? 

Eller hva med å bare få en jobb du tror du kan klare? Hva med i bolig for utviklingshemmede eller som assistent for en som trenger hjelp i hverdagen? Eller hva med en jobb innen et helt annet felt? Resepsjon eller administrasjon på en skole? Prøve noe helt nytt? 

 

Anonymkode: 443a9...d7c

Ja, jeg kan vel bruker til noe men usikker på hva..

Jeg er ikke interessert i å flytte for å fullføre, og jeg har heller ikke lov til å fullføre utdanningen da man ved 4 forsøk er ute av utdanningen samme hva. 

Kan godt tenke meg å prøve noe helt annet, og jeg kunne gjerne tenkt meg å jobbe i bolig for utviklinghemmede, men er usikker på om jeg har tålmodighet til dette dessverre. Vil liksom ikke jobbe med noe som jeg ikke føler jeg virkelig ikke ønsker. 

Kunne gjerne tenkt meg å jobbe med noe kreativt etter vært, gjerne innenfor interiør eller noe..

 

 

Anonymkode: 6cff8...4fd

[AnonymBruker]

TS her. 

Har mistet troen på fast jobb, da jeg aldri har hatt en fast jobb. Fikk heller ikke fast på sykehjemmet, så regner med at hvis jeg skal få noe fast så meg jeg gå gjennom NAV.

Fikk vite av sjefen på forrige arbeidsplass at jeg ikke dugde til fast ansettelse.. 

Anonymkode: 6cff8...4fd

[Hermine Grang]

Just now, AnonymBruker said:

Hei, og takk for svar. 

Så godt å høre at det ikke er bare jeg som feiler, men jeg føler meg alene om dette, spesielt når jeg er inne på sosiale medier å ser hvordan alle rundt meg lykkes, eller ser ut å "lykkes". 

Om jeg må krype til korset å ta imot 50% uføretrygd så er det kanskje ikke verdens undergang, men kanskje noe som kan hjelpe meg mye med å endelig slappe av. Så jeg ser ikke så mørkt på det. Det er bare synd at jeg ikke nådde målene mine, da jeg hadde sett for meg en 100% jobb som sykepleier etter endt utdanning. 

Ja, jeg ønsker å få ting på stell å ro i livet. Jeg kommer til å være åpen for nye muligheten, og kanskje velger jeg en helt annen retning enn hva jeg har gjort hittil. Først og fremst må jeg må frisk, å komme meg opp igjen. Er ganske deprimert, så må bare ta en dag av gangen. 

Ts.

 

Anonymkode: 6cff8...4fd

Ja, jeg tror også at å ta i mot 50% uføretrygd kan hjelpe deg med å slappe av.  Ja, synd å ikke nå  målene en har satt, men tenker at du har jo fortsatt målet om å få ting på stell og ro i livet. Det tror jeg er det viktigste målet og noe du kan nå også med uføretrygden. 

Håper du blir frisk fra depresjonen snart.