Klarer ikke være tilstede..

[AnonymBruker]

Har ei nydelig lita jente på 2 og venter nr 2 om 5 mnd. Jeg er kjempestresset av alt og føler ikke tiden strekker til. Har vært dårlig og alt ligger derfor å blør. Når vi er hjemme fra jobb og barnehage vasker jeg klær, rydder i skaper og ommøblerer.  dette orker jeg sjeldent etter leggetid, da må jeg enten sove eller ligge strekk ut. Når vi har "kosetid" med film klarer jeg ikke å sitte uten å gjøre noe, men må strikke eller gjøre noe annet, ellers føler jeg at jeg bruker tid på "ingenting". og hver kveld griner jeg av dårlig samvittighet.  Har dere det slik? eller må jeg bare"gi f" og være mer tilstede? vi leker og koser hver dag, men ila kanskje 1 time på ettermiddagen, så tar faren over eller så leker hun alene... 

Anonymkode: ab14a...b4d

[bib_84]

Jeg kan kjenne meg igjen til en viss grad. I begge mine svangerskap (er nå gravid med nummer to) har jeg hatt perioder hvor jeg har følt meg svært rastløs og vært avhengig av å ha "prosjekter" - det være seg husarbeid, ommøblering, planlegge oppussing osv. Jeg tolker dette som et uttrykk for stress og engstelse, og har nå fokus på å gi litt mer f***. Jeg forsøker å tenke på alt det fine jeg har - en fantastisk og frisk familie, et hjem, gode venner og god nok økonomi. Da er det ikke så farlig at huset ikke er shinet eller ser ut som det er hentet fra et interiørmagasin. Eller om rommet til babyen står ferdig eller ikke.

Jeg kan også kjenne at jeg har lite overskudd til å leke med treåringen på ettermiddagene - når jeg er sliten takler jeg så dårlig at han også er sliten og får sine raserianfall for alt og ingenting. Da må jeg bare melde meg ut av og til også får han leke alene eller sammen med pappaen. 

Jeg tenker at jenta di helt sikkert klarer seg fint så lenge du gjør det du kan og hun har en pappa som er flink til å delta i leken sammen med henne. Men det er jo ikke noe særlig at du går rundt og har det vondt. Jeg ville tatt det opp med jordmor - min jordmor var en veldig god støtte da jeg ble deprimert i starten av dette svangerskapet. Prøv å huske at dette er midlertidig. Du har lov til å være sliten, det er ingen dans på roser å gå gravid (for mange av oss iallfall).

Men når det er sagt er det sikkert lurt å prøve å legge bort de store prosjektene og gi deg selv "lov" til å gjøre ingenting - det er iallfall helt nødvendig for at jeg skal kunne fungere. Ofte vil det dukke opp ubehagelige følelser og tanker i starten, dette behovet for å gjøre noe hele tiden kan være et uttrykk for at du har undertrykte følelser du helst ikke vill deale med. Men tillat deg selv å kjenne på de, følelser er ikke farlige og for meg hjelper det enormt bare å si til meg selv "Nå har jeg det vondt og jeg føler meg redd, uten at jeg skjønner hvorfor. Men det er helt greit. Nå skal jeg slappe av litt på sofaen, og hvis det ikke går over skal jeg snakke med mannen min om det". Bare denne lille bekreftelsen og trøsten i mitt eget hode gjør ofte at de vanskelige følelsene forsvinner og at de kommer sjeldnere og sjeldnere.

Dette ble alt for langt, men jeg synes dette med psykisk helse i svangerskapet er så viktig. Kort oppsummert: ta vare på deg selv, tillat deg å gjøre ingenting og snakk med noen om de vonde følelsene <3

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat likedan, har en jente på 2 og er gravid i 3.måned. Er veldig dårlig og kvalm, orker ingenting av husarbeid. Orker ikke å leke med 2-åringen etter barnehagen, alt faller på samboer (som ikke heller er særlig fornøyd). Håper inderlig jeg blir bedre etter disse 3 første månedene, ellers vet jeg ikke hvordan det skal gå...

Anonymkode: 93c50...9c5

[Minlillelykke]

Er lite tilstede selv, har en gutt på 2.5 år som gjerne vil ha mamma på gulvet for lek, men bekkenet sier stopp. Er 27 uker på vei. Gleder meg til å kunne leke meg han igjen kjenner jeg