"Vondt" å være singel......

[Champagne]

*SUKK*

[Superlammet]

[Gjest Sissi]

Personlig syns jeg det hjelper å lese på samlivsforumet..... Etter en del innlegg om manglende lyst/uenighet om husarbeid/sjalusi/kontrollbehov hos partneren/utroskap etc. etc. etc. så ser jeg at det absolutt har positive sider å leve alene.

Dessuten - man er ikke tiltrekkende på noen mennesker (uten de gode, gamle cumbaya-vennene :klem2: ) når man er sytetete og full av selvmedlidenhet.

Jada- jeg ønsker meg også noen (og har vel akkurat blitt dumpa - igjen..... ).

Men jeg får det faktisk ikke noe bedre av å synke dypt ned i en hengemyr av selvmedlidenhet........Og - bottom line - jeg er det mennesket jeg 100% vet at jeg skal leve med resten av mitt liv.

Så da kan jeg jo prøve å ha det litt hyggelig selv om Mr. Right ikke dukker opp........ (ok - litt krampepositiv )

Sissi surrsurr

[Gjest *Fiona*]

Hengemyr av selvmedlidenhet, faktisk.

Jeg synes det var drøyt å kalle reelle savn og behov for en hengemyr av selvmedlidenhet.

Men du sa selv det var krampepositivt til å spy av, så du ser det jo selv...

Mennesket er faktisk et flokkdyr, man har behov for tilhørighet og samhold. I dag er det ikke så mange som lever tett på sin opprinnelsesfamilie eller som for den saks skyld har et selvsagt, bestandig nettverk - da blir partnerskapet i et forhold desto viktigere. Det er jo innlysende at det merkes godt for de fleste.

Herlig med uavhengigheten. Men med en voksen kjæreste bør det være mulig å være selvstendig i forholdet - og da høres det veldig veldig fint ut å ha et godt forhold.

Men det skal være bedre å være i et forhold enn utenfor et, og inntil den dagen jeg er overbevist, vil jeg være alene. Må bare få helgene til å gå litt fortere... og høytider og sånt... og ferier...

Jaja.

[Gjest Sissi]

At man har reelle savn og behov betyr ikke at man synker ned i en hengemyr av selvmedlidenhet. :o

Personlig syns jeg dog livet blir mer interessant og mer fruktbart og givende på alle områder, hvis fokus stort sett er på det som faktisk er bra.

Jeg har også en bitteliten teori på den biten som går på "savn etter partner". Og da helst den fullkommne - som passer som hånd i hanske og fot i hose og mentalt og alt mulig. Og selvsagt som er der til rett tid. :hjerter2:

Min teori går på det samfunnet vi lever i. Vi blir - føler jeg - stadig møtt med tosomhetskravet. En ting er at vi fortsatt oppdras med eventyrene "så levde de lykkelig alle sine dager.....". (jfr. brudeforumet så ser man jo en god del av det) En annen er at vi stadig får høre at vi først blir "hele" når vi er to (dette kombinert med dagens krav til individualisme er litt vanskelig å kombinere, men, men... :klø: )

I blader og aviser skrives det spalte opp og artikkel ned om samliv, om dating, etc. og det generelle intrykket som fester seg er at man er mislykket som single. Det blir så viktig å være to at alt annet blir uviktig og uvesentlig.

Jeg syns ikke det er det, jeg syns ikke vi er mislykket. Det betyr ikke at jeg ikke ønsker meg noen. Men jeg tror at jeg kan leve et fullverdig liv selv om jeg ikke har en partner. Et annerledes liv - ja absolutt, men ikke mindreverdig.

Derfor blir jeg også litt lei av terping på hvor ille det er å være single. og det er det jeg mener med hengemyr av selvmedlidenhet. Å være ensom er ille, men så lenge man har venner syns jeg iallfall at det er vel så viktig. De er jo der - okke som, en partner kan (realistisk sett) man miste igjen....

Ble visst langt, litt filosofering er kjekt av og til :-)

[Gjest Anonymous]

Mange gode svar da

Jeg er singel, men veldig lykkelig tross alt. Har lyst på kjæreste nå, det skal jeg ærlig innrømme, men ikke fordi jeg føler alle har det. Heller fordi jeg synes det er så utrolig deilig å være ør av forelskelse!

Jenter og gutter: Tørk tårene. Slå av de triste kjærlighetsballadene. Fokuser på morsomme ting!

Jeg synes f.eks. en gode med å være singel er å treffe mange forskjellige menn. Utrolig givende å bli kjent med nye folk, kjekt å føle seg aktiv, å få oppmerksomhet, bli vartet opp, og å få noe å flire av når det gikk skeis. Moro å tilbringe kvalitetstid med venner, ha guttevenner, elskere, og flørte med bussjåføren og rørleggeren uten å få en smule dårlig samvittighet. Spenningen med å være singel er topp! Du vet aldri hvor livet fører deg, eller hva som skjer neste dag. Du kan se kjæresteemner overalt og få fantasien i sving. Du kan sette deg nye mål, flytte, bruke skammelig mye penger, eller utdanne deg - kun på bekostning av deg selv.. Du er sjefen. Du kjører skuta!

Som sagt, setter du på grinemusikk - blir du i grinehumør. Synes du synd på deg selv, blir du bare deprimert. Glem singellivets bunnpunkter! Når du stråler blir du mer attraktiv, og det er større sjanse for å få deg kjæreste

[Gjest Moonshadow]

Synes det er forferdelig å være singel, men det er fordi jeg fortsatt savner exn min. Er jo bare en uke siden det ble slutt og ting er egentlig som før når vi er sammen. SÅ da sliter jeg når jeg er alene..

[Gjest Sissi]

Libertas: veldig godt innlegg

Og til slim: rett etter et brudd er det tungt, men det går seg faktisk til....

Sissi

[Gjest Moonshadow]

Libertas: veldig godt innlegg    

Og til slim: rett etter et brudd er det tungt, men det går seg faktisk til....    

Sissi

Tusen takk.. Jeg vet jo det blir bedre. Men litt søretid må jeg vel bare regne med.

[Gjest gjest1]

Jeg har vært mer eller mindre singel i elleve år jeg, og savner fremdeles ingen kjæreste. Jeg har jo de tre ungene mine, og vennene mine og jobb og... jeg har ikke tid til overs til noen kjæreste jeg.

Det å skulle gå inn i et forhold skremmer vannet av meg... han vil jo nødvendigvis forvente noe av meg, og det vet jeg ikke om jeg kan gi....

Men det skyldes vel kanskje bare at jeg ikke har møtt noen jeg kunne tenkt meg å ha som kjæreste kanskje...? Det er sikkert så enkelt.....

Ellers synes jeg det bare er deilig å sitte her om kvelden uten agenda. Koser meg med bøker og TV jeg, når jeg ikke er ute og jobber eller er på besøk...

Og jeg har jo blitt veldig godt kjent med meg selv på disse årene da....

[Gjest Anonymous]

Ah - endelig en tråd for meg, og ikke en "så kult det er å være singel"-tråd som lister opp mange grunner til å være singel som jeg synes ikke gjelder for meg i det hele tatt.

Jeg tar gjerne til takke med forhold som varer i kansje 3-4 måneder eller enda kortere.

Jeg vil våkne opp i ei seng ved siden av ei jente som jeg er glad i. Ho sover ennå og jeg ser på henne og beundrer skjønnheten hennes mens jeg tenker på hvor heldig jeg er. Det er det jeg fantaserer om, ikke pulings eller alt annet.

*sukk*

:-(

[Gjest Anonymous]

Huff, nå begynte jeg nesten å grine.

Jammen er det synd på oss!

*klem* til alle ufrivillig single.

[Gjest Moonshadow]

Liker ikke å være singel nå jeg. Men så føler jeg meg ikke helt singel eller da, ettersom det liksom forsatt er ett forhold mellom oss, bare ikke sammen på samme måte. Men jeg liker det ikke..

[Gjest Anonymous]

da jeg var singel, synes jeg det ikke var noe vondt i hverdagen, men når jeg skulle på fest, og drakk på vorspiel hendte det mange ganger at jeg fantaserte om at jeg skulle finne den lekre gutten på fest, bli med hjem og ha sex, og deretter ble han vilt forelsket i meg..når dette ikke skjedde, hadde jeg en tomhetsfølelse......men ikke ellers!

[Gjest ikke innlogget nå]

Hm, det er kansje meg det er noe annerledes med.

Jeg synes det faktisk er ganske utrolig hvor lett mennesker faller for hverandre. Det virker ofte på meg som om mange, om satt i en slik situasjon - ville finne et sted mellom 45 til 60 potensielle kjærester ut av hundre, om samlet i et rom.

Jeg har aldri hatt det slik. Det plager meg overhodet ikke. For jeg mener ikke at jeg skulle ønske jeg hadde det slik selv. Jeg synes bare det er litt rart at det ser ut til å være slik. Det er jo bare kjempe flott for de som har det slik, det er det ingen tvil om. Men hvordan de kan 'falle' så lett, det forstår jeg altså ikke.

Jeg faller jo for mennesker jeg også. Nesten hver dag. Men bare ikke slik. Er det fler enn meg som synes det er til det kjedsommlige at folk titt og ofte kommer med sine vante, "har du fått deg noen kjæreste da" - "noen på gang?" etc.. Akkurat som om livet ikke ville gi noen mening uten? Jeg tror mange har vanskelig med det å være alene. Ikke bare forrholdsmessig alene, men alene som for seg selv. Det å kunne kose seg i sitt eget selskap. Lese bok, lytte til musikk, spise god mat.

For meg er det et tegn på styrke. Men jeg mener da ikke at det motsatte er tegn på svakhet. Bare det at man viser personlig styrke ved det å bare kunne være, og det å være alene med seg selv.

Ingenting i livet er så godt som å elske noen, og ha deres kjærlighet gitt tilbake. Det er det ingen tvil om. Men hva er det folk er så redd for ved det å være alene en liten stund?

[Gjest Moonshadow]

Jeg syntes det var godt å være singel før jeg traff gutten min nå i vinter. Men nå liker jeg det ikke og det fordi jeg ikke vil være uten HAN. Vil ikke ha noen andre enda, så det er ikke det å være alene som skremmer meg, men det å være uten akkurat han.

[Gjest Anonymous]

Jeg syntes det var godt å være singel før jeg traff gutten min nå i vinter. Men nå liker jeg det ikke og det fordi jeg ikke vil være uten HAN. Vil ikke ha noen andre enda' date=' så det er ikke det å være alene som skremmer meg, men det å være uten akkurat han.[/quote']

Ah!

Nettopp! Utrolig - haha Du sier det faktisk selv, bare med en litt annen vinkling.

For man kunne godt sagt det slik som du gjør her. At: Hvorfor er folk så redde for å være alene, dvs (altså) uten en *ham eller *henne?

Det blir jo akkurat det samme. Føler man seg ikke hel, alene da eller?

Uten ham.

Du kunne ikke kommet med et bedre innlegg som reply på hva jeg skrev :-)

Man er altså ikke redd for å være alene - m e n man er redd for å være alene, u t e n *h-n

Interessant.

[Gjest Moonshadow]

Jeg er ikke direkte redd for å være uten han eller. Men jeg synes det trist ettersom vi ikke har fått noe særlig tid til å finne ut hva det kunne vært. Men den dagen jeg vet det ikke er noe å hente der, går jeg videre uten problem. Trivdes godt alene jeg i to år før jeg møtte han.

[Gjest Anonymous]

Nå har jeg hatt kjæreste i to år, me er på vei til å bli singel igjen. I de gode kjæresteperiodene har det fineste vært tryggheten og roen man har når man har et annet menneske. Men vi har slitt en del, jeg har forlangt mer av han enn han kan gi meg, og blitt skuffa over han, uten noen direkte gode grunner, og jeg har såret han selv om jeg skulle ønske jeg hadde klart å være snill hele tiden. Dette har vært utrolig kjipt. På det verste har jeg ikke ant hvor i verden jeg skulle gjøre av meg - og jeg har knyttet mye av frustrasjonen til han, selv om han virkelig ikke kunne hjulpet meg med å løse MINE problemer.

Så sånn sett tror jeg det blir greit å være alene igjen. Men jeg vet jeg kommer til å savne han, og savne det å ha en som står en nær. Og jeg håper jeg en dag finner en jeg funker bedre sammen med... eller at vi finner tilbake til hverandre. Men akkurat nå vil jeg være mest alene, faktisk.

[Hildevimsa]

er nyseparert, og den siste tiden jeg var gift gledet jeg meg bare til å bli singel, og nyte alenetilværelsen.

Men "det har vi ikke sett".

Har skikkelig problemer med å være alene, er hele tiden på "jakt".

Blir "forelsket" i et sett

Men venner meg vel til det etterhvert.......... :-)