Hvordan vise at jeg liker han når alt låser seg og hvordan dater man?

[AnonymBruker]

 

Jeg er så rådvill! Hvem skal jeg forsøke å komme nærmere?

Jeg har kjent dem en tid, den ene fra vi var små og den andre siden vi gikk på videregående. Jeg har ingen forhold bak meg, mens begge de to har et forhold bak seg. 

Den ene har jeg truffet nå flere ganger, vi har hatt filmkvelder og møttes og spist ute. Som venner. Trodde jeg da. Jeg er vel den som har tatt initiativ, men han har også kommet og sagt at "det har vært hyggelig og vi får gjøre dette igjen en gang!". Så har jeg spurt flere ganger om forskjellige aktiviteter. På den siste kvelden så merket jeg en litt annen stemning mellom oss. jeg ble plutselig klar over hva han gjorde og hvordan han sa ting. Han satt blant annet med armen rundt meg en stund. Noe som jo var koselig, men det var først da jeg tenkte på dette som kanskje dating? Men jeg freaker litt ut. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør dette. Og jeg vet ikke hva jeg føler for jeg har stengsler i meg som har hindret meg nettopp fra dating. Jeg har angst, og jobber mye med meg selv for i det hele tatt å møte folk utendørs. Gå på sosiale tilsettinger og slikt. Dette vet han ingenting om. Derfor stivnet jeg også helt til da han la armen rundt meg! Og jeg er litt redd for at han tok det som avvising. Jeg hater kleine situasjoner, også fordi jeg har denne angsten. Jeg har vært så fri rundt ham fordi jeg har kjent ham så godt. Ingenting for meg går lett rundt det å være sosial. Jeg sliter til og med med å være med mine aller beste venner ut på ting, og syntes det har gått så bra. 

Den andre har jeg nettopp truffet igjen etter jeg flyttet tilbake etter høyskolen. jeg har bare truffet ham på sosiale tilsettinger før dette. Og vi var bare venner. Og er vel det fremdeles. Men han har sa noe på kafeen vi møttes på, som gjør at jeg ikke får ro på meg. Vi snakket om alt og ingenting og kom inn på flere litt følsomme og dype temaer. Faktisk også angsten min. Det gjorde det så lett å fortelle ham det da han sa at han var på vei til å få det av en ganske traumatisk opplevelse for ham. Jeg forsto han jo så godt! Derfor ble samhørigheten med ham så lett og jeg fikk bare den tilitten til ham! Han har forandret seg veldig siden jeg så ham sist. Til det bedre. Vi hadde en lett kjemi. Og da temaet kom inn på forhold fortalte jeg om han jeg er god venn med, som la armen rundt meg. Og jeg fortalte om sperrene mine. Han forsto for han hadde det slik han også under det forrige forholdet. men at for han så gikk det lett fordi ting plutselig skjedde. For meg så klarer jeg ikke å få ting til bare å skje. Jeg får ikke bare følelser for noen slik. Jeg har sperrer som hindrer meg i det. Dype arr og store fjell jeg må over. og jeg klatrer og det er en stor bragd om jeg klarer å klatre over et hinder. Og det er så fort gjort at jeg blir kastet utfor dette fjellet om noe skjærer seg. Jeg har et stort problem med å stole på folk. Jeg er så redd for at dette med den andre skal skjære seg. Også pga vennskapet. Jeg vil ikke ødelegge det. Og han jeg møtte på kafeen forsto meg. Men etter at jeg hadde fortalt han om han andre, så mente han at vi ikke passet sammen. Og da jeg på tøys fortalte hva min bestevenninne tror og mener om hvilken mann jeg skal ha og kommer til å ende opp med, så fortalte han at det var som å høre om seg selv... Hva mente han med det? Og vi har like interesser. Vi ligner veldig på hverandre, og forstår hverandre så godt. Og det var lett for meg å gi ham en klem til farvel da vi etter 5 timer på kafe. Den klemmen var vennskapelig btw. Han forsøkte å gi meg råd ang. den andre jeg er litt interessert i. Men nå er jeg i tvil fordi jeg kanskje heller burde satse på denne mannen som jeg nå har møtt igjen.. Jeg skal treffe ham igjen og gå en tur med ham, men jeg kastet ballen til ham om han vil vi skal treffes og gå den turen. Jeg sa at han var en slik mann man vil ende opp med i et langt forhold, fordi han er en keeper. Han er trygg, og behagelig å være rundt, og han gir 100% av seg selv, og han har blitt voksen. Han er en mann man gifter seg med og ikke bare dater og har et forhold med i 5 år. Og jeg er ute etter nøyaktig det.  Men det sa jeg jo ikke da. Han mente det samme om meg og inviterte meg deretter på en spasertur...  

Det er ikke sånn at jeg bare freaker ut fordi han ene la armen rundt meg og jeg ikke likte det. Jeg freaker ut fordi... nå ble alt komplisert og det blir vanskelig for meg å ha det like ledig og lett rundt ham. Og fordi jeg har sperrer og vansker som gjør det vanskelig for meg å være med ham, og besvare han. Og jeg freaker ut fordi denne andre kanskje liker meg? Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke det. Han gav så miksa signaler. Og jeg hadde lett for å tolke han som la armen rundt meg. Jeg er forvirra. Og redd. Hva gjør jeg egentlig nå?

Anonymkode: 8b6da...43d

[AnonymBruker]

Han andre kan du hvertfall bare glemme. Du friendzonet han jo ved å begynne å snakke om en annen gutt til han. Og han syntes jo det var turnoff selv og derfor sa han til deg at du og han ikke passet sammen uansett. Ingen gutt vil holde på med en dame som egentlig holder på med en annen.  Men jeg syntes du skal si til han at du ser på han som forholdsemne om du faktisk vil date han og kanskje gå i forhold med han, men det krever jo at du kutter ut han andre som la armen rundt deg! Du kan ikke få begge! Det er et godt tegn at dere skal gå tur sammen, og det er en fin mulighet tfor deg å si hva du tenker om han. Hold temaet til HAN og ikke snakk om han andre gutten!

Han første tok det nok ikke avvisende på noe måte med mindre du vred deg ut av armene hans, ble du sittende i armkroken hans så tok han det som et bra tegn for han kan jo ikke lese tankene i hodet ditt om at du syntes det var skummelt.

Anonymkode: ddd23...544

[Perle]

Nr. 2 prøver jo å "selge" seg inn her ved å disse nr.1 og fremsnakke seg selv. Lite sjarmerende.

Synes det er rart at du ikke vet hvem av de du liker, eller om du i det hele tatt er forelsket eller er betatt av noen av de. Det er jo akkurat slik at fordi det er disse to som viser deg interesse, må velge en av de.

 

[AnonymBruker]

På 4.9.2017 den 0.19, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er så rådvill! Hvem skal jeg forsøke å komme nærmere?

Jeg har kjent dem en tid, den ene fra vi var små og den andre siden vi gikk på videregående. Jeg har ingen forhold bak meg, mens begge de to har et forhold bak seg. 

Den ene har jeg truffet nå flere ganger, vi har hatt filmkvelder og møttes og spist ute. Som venner. Trodde jeg da. Jeg er vel den som har tatt initiativ, men han har også kommet og sagt at "det har vært hyggelig og vi får gjøre dette igjen en gang!". Så har jeg spurt flere ganger om forskjellige aktiviteter. På den siste kvelden så merket jeg en litt annen stemning mellom oss. jeg ble plutselig klar over hva han gjorde og hvordan han sa ting. Han satt blant annet med armen rundt meg en stund. Noe som jo var koselig, men det var først da jeg tenkte på dette som kanskje dating? Men jeg freaker litt ut. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør dette. Og jeg vet ikke hva jeg føler for jeg har stengsler i meg som har hindret meg nettopp fra dating. Jeg har angst, og jobber mye med meg selv for i det hele tatt å møte folk utendørs. Gå på sosiale tilsettinger og slikt. Dette vet han ingenting om. Derfor stivnet jeg også helt til da han la armen rundt meg! Og jeg er litt redd for at han tok det som avvising. Jeg hater kleine situasjoner, også fordi jeg har denne angsten. Jeg har vært så fri rundt ham fordi jeg har kjent ham så godt. Ingenting for meg går lett rundt det å være sosial. Jeg sliter til og med med å være med mine aller beste venner ut på ting, og syntes det har gått så bra. 

Den andre har jeg nettopp truffet igjen etter jeg flyttet tilbake etter høyskolen. jeg har bare truffet ham på sosiale tilsettinger før dette. Og vi var bare venner. Og er vel det fremdeles. Men han har sa noe på kafeen vi møttes på, som gjør at jeg ikke får ro på meg. Vi snakket om alt og ingenting og kom inn på flere litt følsomme og dype temaer. Faktisk også angsten min. Det gjorde det så lett å fortelle ham det da han sa at han var på vei til å få det av en ganske traumatisk opplevelse for ham. Jeg forsto han jo så godt! Derfor ble samhørigheten med ham så lett og jeg fikk bare den tilitten til ham! Han har forandret seg veldig siden jeg så ham sist. Til det bedre. Vi hadde en lett kjemi. Og da temaet kom inn på forhold fortalte jeg om han jeg er god venn med, som la armen rundt meg. Og jeg fortalte om sperrene mine. Han forsto for han hadde det slik han også under det forrige forholdet. men at for han så gikk det lett fordi ting plutselig skjedde. For meg så klarer jeg ikke å få ting til bare å skje. Jeg får ikke bare følelser for noen slik. Jeg har sperrer som hindrer meg i det. Dype arr og store fjell jeg må over. og jeg klatrer og det er en stor bragd om jeg klarer å klatre over et hinder. Og det er så fort gjort at jeg blir kastet utfor dette fjellet om noe skjærer seg. Jeg har et stort problem med å stole på folk. Jeg er så redd for at dette med den andre skal skjære seg. Også pga vennskapet. Jeg vil ikke ødelegge det. Og han jeg møtte på kafeen forsto meg. Men etter at jeg hadde fortalt han om han andre, så mente han at vi ikke passet sammen. Og da jeg på tøys fortalte hva min bestevenninne tror og mener om hvilken mann jeg skal ha og kommer til å ende opp med, så fortalte han at det var som å høre om seg selv... Hva mente han med det? Og vi har like interesser. Vi ligner veldig på hverandre, og forstår hverandre så godt. Og det var lett for meg å gi ham en klem til farvel da vi etter 5 timer på kafe. Den klemmen var vennskapelig btw. Han forsøkte å gi meg råd ang. den andre jeg er litt interessert i. Men nå er jeg i tvil fordi jeg kanskje heller burde satse på denne mannen som jeg nå har møtt igjen.. Jeg skal treffe ham igjen og gå en tur med ham, men jeg kastet ballen til ham om han vil vi skal treffes og gå den turen. Jeg sa at han var en slik mann man vil ende opp med i et langt forhold, fordi han er en keeper. Han er trygg, og behagelig å være rundt, og han gir 100% av seg selv, og han har blitt voksen. Han er en mann man gifter seg med og ikke bare dater og har et forhold med i 5 år. Og jeg er ute etter nøyaktig det.  Men det sa jeg jo ikke da. Han mente det samme om meg og inviterte meg deretter på en spasertur...  

Det er ikke sånn at jeg bare freaker ut fordi han ene la armen rundt meg og jeg ikke likte det. Jeg freaker ut fordi... nå ble alt komplisert og det blir vanskelig for meg å ha det like ledig og lett rundt ham. Og fordi jeg har sperrer og vansker som gjør det vanskelig for meg å være med ham, og besvare han. Og jeg freaker ut fordi denne andre kanskje liker meg? Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke det. Han gav så miksa signaler. Og jeg hadde lett for å tolke han som la armen rundt meg. Jeg er forvirra. Og redd. Hva gjør jeg egentlig nå?

Anonymkode: 8b6da...43d

Har også hatt (sosial)angst da man en lengre periode gikk arbeidsledig og isolert. Har en litt lignende situasjon, med kun en. Kjente også til hverandre fra når man var yngre. Snakket i flere måneder på datingchat. Hadde også litt problemer de få gangene vi møttes pga angst. Var veeldig nervøs før vi skulle møtes, og måtte nesten "drages" ut når vi skulle møtes. Ikke fordi jeg ikke ville, men litt pga jeg syntes det var litt skummelt og han er litt "skummel" ut på utseende, og var i den "tøffe gjengen" når vi var yngre, så man følte seg alltid litt "skremt" av han og gjengen de var sammen med i yngre dager. Men personligheten er helt `normal`, og vi snakket i timesvis når vi møttes. Og er like på endel områder. Problemet her er bare at det ikke er kontinuerlig. Det er alltid unnskyldninger osv når man skal møtes. Det er alltid vanskelig når vi skal møtes. Og det skal da ikke være slik, om det er interesse der. Jeg likte han ikke først, og er ikke min typiske smak, men med all den chattingen døgnet rundt i flere mnd ble man kjent og tenkte at man kunne prøve å bli kjent. Fortalte også om den sosiale angsten, og fikk veldig forståelse og medfølelse, og at han ville hjelpe å mykne enn opp osv.  Vi har ikke vært intime, vi skulle det noen ganger, men ble utsatt pga litt angst fra min side, og utsettelser fra han. Han er på alle datingapper/sider tror eg. Han har også et laangt forhold bak seg, mens jeg har endel småforhold, men veldig labert de siste 5 årene, det er også en av grunnene til jeg er ekstra nervøs for intimitet osv, selv om man ønsker det veldig for tiden. Han har sagt tidligere at han var veldig intr,og har lyst å møtes å lage mat, se film osv osv men når det komnmer til stykket så blir det ingenting. Vi hadde en liten "feide" der jeg konfronterte med en løgn,når vi skulle møtes for en mnd tid siden, og han nektet og har ignorert meg siden. Vet at mannfolk ikke liker krangler, at de trekker seg hvis dama blir for konfronterende/anklager. Men den unnskyldningen han kom med var obvious ikke var sann, tror jeg da.  Men han har virket veldig giret og ville treffes osv, men så blir det ikke liksom. Jeg bare føler vi har noe "uoppgjort", men har trekt meg unna lenge. Vi har mange felles venner på facebook også, så "ser" han titt og ofte sende bursdagshilsninger eller kommenterer på folk jeg kjenner, sine ting osv. Jeg får stadig opp på chatteappen, når han har vært eller er i nærheten av der jeg har vært. Så jeg veit ikke..han har også skiftet bilder på datingapper ift å bli kjent med nye, så jeg veit ikke..men føler som sagt man har noe "uoppgjort"..Trenger også råd/tips til hva man bør gjøre? Klarer ikke å finne roen, men har som bevisst holdt meg unna i flere uker. Føler at vi burde får til det man har planlagt i lang tid. Om det så er kun for hook-ups. Da begge hadde lyst til det for en stund siden, men da må det prioriteres fra den andre sitt ståsted. Råd??

Anonymkode: c824f...137

[AnonymBruker]

På 4.9.2017 den 2.35, AnonymBruker skrev:

Han andre kan du hvertfall bare glemme. Du friendzonet han jo ved å begynne å snakke om en annen gutt til han. Og han syntes jo det var turnoff selv og derfor sa han til deg at du og han ikke passet sammen uansett. Ingen gutt vil holde på med en dame som egentlig holder på med en annen.  Men jeg syntes du skal si til han at du ser på han som forholdsemne om du faktisk vil date han og kanskje gå i forhold med han, men det krever jo at du kutter ut han andre som la armen rundt deg! Du kan ikke få begge! Det er et godt tegn at dere skal gå tur sammen, og det er en fin mulighet tfor deg å si hva du tenker om han. Hold temaet til HAN og ikke snakk om han andre gutten!

Han første tok det nok ikke avvisende på noe måte med mindre du vred deg ut av armene hans, ble du sittende i armkroken hans så tok han det som et bra tegn for han kan jo ikke lese tankene i hodet ditt om at du syntes det var skummelt.

Anonymkode: ddd23...544

Vel... han jeg møtte på kafeen (vi kaller han Per) sa at jeg og han som la armen rundt meg, ikke passet sammen! Og jeg og Per fra kafeen skal kanskje gå tur, hvis han tar kontakt med meg igjen da. 

Per og jeg er veldig like, og har opplevd mye av det samme som har satt preg på oss. Vi forstår hverandre derfor også veldig godt.

Han som la armen rundt meg (vi kaller han Ole), vet ikke om mange av de tingene jeg nå har fortalt Per. Jeg synes det er vanskelig å snakke om, fordi andre forstår det så dårlig! Og Ole er en helt annen type enn Per. Han er ikke selvstendig og søker ofte hjelp fra foreldrene sine om ting, og jeg holder ikke ut tanken på at han forteller om meg til dem! 

På 4.9.2017 den 2.47, Perle skrev:

Nr. 2 prøver jo å "selge" seg inn her ved å disse nr.1 og fremsnakke seg selv. Lite sjarmerende.

Synes det er rart at du ikke vet hvem av de du liker, eller om du i det hele tatt er forelsket eller er betatt av noen av de. Det er jo akkurat slik at fordi det er disse to som viser deg interesse, må velge en av de.

 

Jeg liker Ole veldig godt. Derfor synes jeg det er veldig vanskelig og skummelt å snakke om sånne følsomme greier til ham. 

Og Per fikk jeg en sånn samhørighet med nå da han og jeg forstod hverandre veldig godt pga. like opplevelser. Han forsto veldig hvordan ting var for meg ettersom han selv har disse sperrene og fordi han har opplevd noe svært traumatisk og går til terapeut for å få hjelp ang. Det. Så han vet hva angst er for noe og hva det vil si for meg å ha det. Og jo, han disset kanskje ned Ole og fremsnakket seg selv litt. Men vi møtte hverandre litt liksom. Og han vet at jeg treffer Ole! Jeg fører ingen bak lyset da jeg også har fortalt sole at jeg møtte igjen Per nå. 

Greia er at jeg ikke helt vet om det er lurt av meg å fortelle Ole om "vanskene" mine. For det gjør det jo også utfordrende for han. Han må snu litt om på ting... og jeg liker ikke tanken på at han deler dette med foreldrene. Som er omgangsvenner med mine foreldre! 

Anonymkode: 8b6da...43d

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har også hatt (sosial)angst da man en lengre periode gikk arbeidsledig og isolert. Har en litt lignende situasjon, med kun en. Kjente også til hverandre fra når man var yngre. Snakket i flere måneder på datingchat. Hadde også litt problemer de få gangene vi møttes pga angst. Var veeldig nervøs før vi skulle møtes, og måtte nesten "drages" ut når vi skulle møtes. Ikke fordi jeg ikke ville, men litt pga jeg syntes det var litt skummelt og han er litt "skummel" ut på utseende, og var i den "tøffe gjengen" når vi var yngre, så man følte seg alltid litt "skremt" av han og gjengen de var sammen med i yngre dager. Men personligheten er helt `normal`, og vi snakket i timesvis når vi møttes. Og er like på endel områder. Problemet her er bare at det ikke er kontinuerlig. Det er alltid unnskyldninger osv når man skal møtes. Det er alltid vanskelig når vi skal møtes. Og det skal da ikke være slik, om det er interesse der. Jeg likte han ikke først, og er ikke min typiske smak, men med all den chattingen døgnet rundt i flere mnd ble man kjent og tenkte at man kunne prøve å bli kjent. Fortalte også om den sosiale angsten, og fikk veldig forståelse og medfølelse, og at han ville hjelpe å mykne enn opp osv.  Vi har ikke vært intime, vi skulle det noen ganger, men ble utsatt pga litt angst fra min side, og utsettelser fra han. Han er på alle datingapper/sider tror eg. Han har også et laangt forhold bak seg, mens jeg har endel småforhold, men veldig labert de siste 5 årene, det er også en av grunnene til jeg er ekstra nervøs for intimitet osv, selv om man ønsker det veldig for tiden. Han har sagt tidligere at han var veldig intr,og har lyst å møtes å lage mat, se film osv osv men når det komnmer til stykket så blir det ingenting. Vi hadde en liten "feide" der jeg konfronterte med en løgn,når vi skulle møtes for en mnd tid siden, og han nektet og har ignorert meg siden. Vet at mannfolk ikke liker krangler, at de trekker seg hvis dama blir for konfronterende/anklager. Men den unnskyldningen han kom med var obvious ikke var sann, tror jeg da.  Men han har virket veldig giret og ville treffes osv, men så blir det ikke liksom. Jeg bare føler vi har noe "uoppgjort", men har trekt meg unna lenge. Vi har mange felles venner på facebook også, så "ser" han titt og ofte sende bursdagshilsninger eller kommenterer på folk jeg kjenner, sine ting osv. Jeg får stadig opp på chatteappen, når han har vært eller er i nærheten av der jeg har vært. Så jeg veit ikke..han har også skiftet bilder på datingapper ift å bli kjent med nye, så jeg veit ikke..men føler som sagt man har noe "uoppgjort"..Trenger også råd/tips til hva man bør gjøre? Klarer ikke å finne roen, men har som bevisst holdt meg unna i flere uker. Føler at vi burde får til det man har planlagt i lang tid. Om det så er kun for hook-ups. Da begge hadde lyst til det for en stund siden, men da må det prioriteres fra den andre sitt ståsted. Råd??

Anonymkode: c824f...137

TS

det høres absolutt ut som om dere har noe uoppgjort. Slik føler jeg det med han nr 1, som jeg har kalt Ole. Jeg skulle veldig gjerne ha snakket med ham om angsten min. Men jeg vet ikke om jeg tør. Av mange grunner. Men siden du har snakket med denne fyren om det, kanskje han prøver å unngå deg fordi han tror det ikke blir noe av uansett? 

Plager det deg at dere ikke har fått gjort det? Tenker du mye på det? For da må du vel ville det ganske mye også? Sånn at du tør når det kommer til stykket? 

Kanskje han føler seg ferdig? Avvist?

Det er så vanskelig å tolke! Man blir liksom så lei av å analysere hele tiden. Jeg for min del kommer ingen vei hverken den ene eller den andre veien. Jeg står og stamper i myra. Og jeg skjønner ingenting av det jeg har rota meg borti. Og ikke kommer jeg noen vei med angsten min heller. Får bare panikk. 

Anonymkode: 8b6da...43d