Klarer ikke tro på det folk sier...

[AnonymBruker]

Jeg har helt klart dårlig selvbilde etter en barndom med mobbing og en ungdomstid med utestenging og følelsen av å ikke passe inn. 

Nå på Universitetet har jeg det kjempe bra. Har fått mange nye venner og vi er sammen flere ganger i uka. I den anledning har jeg jo fått komplimenter ang. utsemde, møtt gutter på fest som har hatt lyst til å bli kjent med meg etc.

Greia er at jeg ikke klarer å tro på det folk sier... Hvis jeg får komplimenter på utsende føler jeg at folk bare er hyggelige, og at de ikke mener det. Og kommer gutter bort til meg på fest for å snakke/bli kjent, føler jeg de har én eneste baktanke, og det er å komme i buksa på meg - Ingenting annet.

Det er vanskelig å ikke stole på folk, alltid tenke på det negative og ikke klare å bli oppriktig glad når folk er hyggelige. Jeg er jo ikke vant til dette, så er muligens derfor...

Det jeg lurer på er om flere har det lignende? Evt om det er noe jeg kan gjøre for å ikke være som dette...?

Anonymkode: f00fd...127

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn.

Anonymkode: 4dc29...161

[AnonymBruker]

Når guttene er kommet i den alderen at de går på universitet, endrer ofte også preferansene seg. Pluss at de som i det hele tatt går på universitetet er som regel oppegående og reflekterte. De går ikke lenger blindt etter utseende og status, men fokuserer mer på utstråling og personlighet. Jeg sier ikke at du ikke er pen, for det er du sikkert, men du blir lagt merke til nå, når gutta ikke lenger har fokus bare på de mest populære jentene.

Anonymkode: 9c696...26e

[Gjest Mass]

Kanskje du kan tenke at folk endrer seg veldig mye fra barn/tenåring til ung voksen? Man blir mer moden og reflektert, og det som var 'kult' å gjøre som barn/tenåring ikke er like 'kult' nå. 

Viss de som mobbet deg som barn og stengte deg ute som tenåring har utviklet seg normalt, så vil de nok kjenne en del på hva de gjorde mot deg. Det er de som må leve med det. Det er ikke akkurat noen gode referanser det med å ha vært en mobber en gang i livet. 

Det er vel få personer som gir komplimenter uten å mene det. Viss du er redd for at guttene bare vil i buksen din så kan du jo forholde deg til dine prinsipper. F.eks tenke "vi kan gjerne bli kjent, men jeg bestemmer selv når jeg er klar for mer". 

Det er det som er så fint, vi har retten til å bestemme over oss selv og vårt liv. De fleste ordentlige guttene setter nok pris på jenter som ikke 'gir alt' med en gang. 

Er det viktig for deg at dere blir kjent først og så tar steget videre etterhvert, så fokuserer du på det. Da tiltrekker du deg de guttene som verdsetter deg og din moral. 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det også sånn.

Anonymkode: 4dc29...161

Anonymkode: 71a23...875

[AnonymBruker]

Har det helt likt. Tar det som løgn og setter opp en isfront så fort noen gir meg komplimenter.

Anonymkode: 15bb0...343

[emilie123]

Jeg har hatt det slik i mange år, men nå begynner jeg å stole på hva enkelte sier. Det er en begynnelse.

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Anonymkode: 71a23...875

TS lurer på om flere har det lignende og jeg svarer at jeg har det også sånn, ser ikke hva som er galt med det? 

Anonymkode: 4dc29...161

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS lurer på om flere har det lignende og jeg svarer at jeg har det også sånn, ser ikke hva som er galt med det? 

Anonymkode: 4dc29...161

Dette er de kjedeligste svarene man får her inne. Ts er som regel ute etter andre med erfaring og råd. Ikke bare "jeg har det også sånn". Har dått disse svarene selv, det erbare så....kjedelig. Vi vet at mange "også har det sånn" når du skriver om ditt problem. 

Anonymkode: 71a23...875

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Når guttene er kommet i den alderen at de går på universitet, endrer ofte også preferansene seg. Pluss at de som i det hele tatt går på universitetet er som regel oppegående og reflekterte. De går ikke lenger blindt etter utseende og status, men fokuserer mer på utstråling og personlighet. Jeg sier ikke at du ikke er pen, for det er du sikkert, men du blir lagt merke til nå, når gutta ikke lenger har fokus bare på de mest populære jentene.

Anonymkode: 9c696...26e

Du har helt rett i det du sier, men jeg tenker ofte på det at guttene gjerne har drukket mye før festene. Kanskje har de "ølbriller", eller kanskje er de mer modige, evt. kan noem være desperate (uten å mene det på en frekk måte). Uansett så husker de meg ikke dagen etter hvis vi møtes på Universitetet... Jeg kan jo være glad der og da, men når jeg kjenner de igjen, og de ikke kjenner meg igjen/ikke ser på meg/ignorerer meg, så kjenner jeg alltid et lite stikk i hjertet...

1 time siden, Mass skrev:

Kanskje du kan tenke at folk endrer seg veldig mye fra barn/tenåring til ung voksen? Man blir mer moden og reflektert, og det som var 'kult' å gjøre som barn/tenåring ikke er like 'kult' nå. 

Viss de som mobbet deg som barn og stengte deg ute som tenåring har utviklet seg normalt, så vil de nok kjenne en del på hva de gjorde mot deg. Det er de som må leve med det. Det er ikke akkurat noen gode referanser det med å ha vært en mobber en gang i livet. 

Det er vel få personer som gir komplimenter uten å mene det. Viss du er redd for at guttene bare vil i buksen din så kan du jo forholde deg til dine prinsipper. F.eks tenke "vi kan gjerne bli kjent, men jeg bestemmer selv når jeg er klar for mer". 

Det er det som er så fint, vi har retten til å bestemme over oss selv og vårt liv. De fleste ordentlige guttene setter nok pris på jenter som ikke 'gir alt' med en gang. 

Er det viktig for deg at dere blir kjent først og så tar steget videre etterhvert, så fokuserer du på det. Da tiltrekker du deg de guttene som verdsetter deg og din moral. 

Tusen takk for utfyllende og godt svar. Du har mange gode poeng. 

En del av problemet mitt er jo at jeg ikke stoler på folk; så jeg tenker alltid at folk er hyggelige mot meg fordi de har en baktanke, og så fort de er ferdige med meg så kaster de meg til side... 

Anonymkode: f00fd...127

[Gjest Mass]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Tusen takk for utfyllende og godt svar. Du har mange gode poeng. 

En del av problemet mitt er jo at jeg ikke stoler på folk; så jeg tenker alltid at folk er hyggelige mot meg fordi de har en baktanke, og så fort de er ferdige med meg så kaster de meg til side... 

Anonymkode: f00fd...127

Jeg forstår godt hvordan du har det. Noe jeg selv har lært er at de fleste mennesker jeg møter (på både godt og vondt) og situasjoner jeg står i er en brikke i livet mitt som utvikler meg som menneske. Har jeg barrierer og murer på alle kanter så kan du være sikker på at jeg ender opp i en situasjon hvor jeg blir tvunget til å rive dem ned. Har jeg problemer med å kommunisere med mennesker, så kan du være sikker på at jeg alltid vil møte mennesker som tvinger meg til å lære å kommunisere på best mulig måte. Som regel er slike situasjoner svært tøffe for det er kun på den harde måten man lærer, men likevel gagner det meg godt videre i livet.

Viss du kan stole på at enhver situasjon du befinner deg i, og jo tøffere dem er, så er det fordi at du skal lære noe i dem som vil gagne deg godt videre i livet? 

At du har vanskelig for å stole på mennesker f.eks., vil føre deg inn i situasjoner som gjør at du blir nødt til å lære deg det. 

Alle mennesker vil gå gjennom krevende mentale reiser i løpet av livet for å utvikle seg som menneske. For å få på plass ting man trenger å få på plass. For å gi slipp på byrder man bærer på. For å lage rom for noe nytt. 

Så kanskje du kan begynne å stole på at livet vil føre deg i riktig retning? Menneskene du treffer og situasjonene du kommer til å stå i er kun fordi at du skal lære noe du trenger å lære. 

Magefølelsen din vil alltid være din venn som du kan stole på uansett hva. Det er din guide på din reise gjennom livet.