Ok å "mase" om å starte prøvingen?

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min fikk et barn for 4 år siden, og allerede før vi fikk henne hadde vi laget en plan for hvor mange år det skulle bli mellom barna og sånt. Vi bestemte oss for at vi skulle begynne prøvingen igjen da datteren vår var fyllt 2 år. 

Rundt denne tiden fant vi ut at vi var nødt til å flytte på grunn av avstanden til hans nye jobb, og av de årsakene la vi baby-planene midlertidig på hylla. Jeg har vært babysyk siden frøkna ble født omtrent, så for noen måneder siden fortalte jeg at jeg ønsket å starte prøvingen. Han som alltid har vært veldig med på planen vår, virket plutselig uinteressert og begynte å snakke om at det nye huset var litt lite, og at vi kanskje burde vente noen år, slik at vi kunne kjøpe større hus. Det eneste som er "problemet" med vårt nye hus er at det er ett stort barnerom istedenfor to, og plassering gjør det håpløst å dele det. 

Han sier at dette er eneste grunn til at han er usikker, og vi har en veldig god dialog oss imellom. Tror ikke han skjuler noe for meg. 

Er det greit å mase litt, eller må jeg bare respektere hans mulige ønske om å vente NOEN ÅR til? Har ingen planer om å lure han eller tvinge han, men ønsker å få han til å forstå hvor mye jeg ønsker dette så mye. 

Anonymkode: 5539e...998

[occultatum]

Ikke mas på han, snakk heller mer med han. Og ta tiden til hjelp. Det er den beste måten å oppnå det du avslutter innlegget ditt med: å få han til å forstå hvor mye du ønsker dette.

Masing har lite godt for seg. Han kan føle på mye som han ikke har delt med deg enda, som f.eks økonomiske bekymringer, eller andre ting som dere kan løse sammen. 

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere?

Vi er 36/38 - og ifjor var det mannen som "satte ned foten"(altså; han ble ganske irritert når jeg backet ut av vår plan og var veldig frem og tilbake fordi vi hadde en trøblete tid under graviditet/frem til barnet var 2 år med både forhold og krevende permisjonstid, særskilt for meg).

Jeg synes det var helt rimelig at han viste tydelig skuffelse, vi hadde jo faktisk en plan - og det var ingen alvorlige grunner til at jeg var tilbakeholden. 

Jeg synes det er nokså drøyt å backe bort fra en plan fordi hjemmet ikke er optimalt, men jeg tror nok også kanskje det egentlig er noe mer som ligger i bunn her? Jeg ville kanskje startet med det først? Fått ut av ham hva som egentlig er årsaken - og om dere kanskje skal ta tak i det sånn uavhengig av n¨r barn nummer 2 planlegges?

Anonymkode: c9a80...976

[AnonymBruker]

Hvis jeg aldri hadde mast på min mann hadde vi aldri fått barn.nå er han 2barns far og lykkelig med status quo. 

Syntes det er innafor å mase. 

Anonymkode: 7464c...78f

[AnonymBruker]

Sett en frist og foten ned. Starter dere nå er yngste barnet alt 5, minst når dere får barn. Å drive å lage stor alderforskjell mellom søsken eller la dem bli enebarn fordi man skal ha større hus er dundrende absurd. 

Anonymkode: dae3f...168

[AnonymBruker]

Jeg måtte sette foten ned. Gav grei beskjed om at nå vil jeg ha barn, så jeg sluttet på prevensjon så fikk han stå for kondom. Da gikk det ikke lang tid før jeg ble gravid  han ville vist heller ha barn enn å bruke kondom 😂 

(Det skal sies at vi hadde snakket om det lenge og han var litt av og på). Han ble kjempe glad når jeg ble gravid  

Anonymkode: cc32d...4f1

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, alle sammen. Jeg har følt meg som en gneldrekjerringa som krever for mye av mannen min. Da har jeg bestemt meg for å droppe masingen, og heller sette meg ned å fortelle han nettopp hvorfor vi må få ut fingern nå. Så skal jeg si at jeg kommer til å slutte med p-piller, og da er det opp til han. 

Er veldig sikker på at det kun er huset/plassen som bekymrer han. Han er veldig bestemt på hvordan ting skal være før man får seg en familie. Han har allerede dårlig samvittighet for at vi måtte flytte forrige gang. 

Anonymkode: 5539e...998