Angst og jobb, hvor hardt burde jeg presse meg?

[AnonymBruker]

De siste tre årene har kort sagt vært helt jævelig, og det føles som om jeg har gått fra å ha en lovende fremtid til å bli en totalt utslitt, psykisk syk og svak liten jente som ikke engang klarer å stå i kassa på butikken. Dette ble en sånn dag igjen. Jeg våknet opp med angsten helt opp i halsen, spiste frokost, kledde meg og pusset tennene mens tårene rant, og måtte bare droppe sminken. På jobb står jeg i kassen, klarer ikke å møte blikket til kundene, har konstant tårer i øynene mens jeg prøver å ikke tenke. Jeg nynner for meg selv, snakker til meg selv for å trøste meg selv. Når jeg endelig får lunsjpause bruker jeg hele pausen på å gjemme meg på toalettet og gråte hysterisk. Resten av dagen er like ille, og jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.

Jeg har vært hos fastlegen og han driver og ordner med henvisning til psykolog, men jeg får jo ikke det med en gang, og jeg blir ikke frisk med en gang, så hva i alle dager gjør jeg i mellomtiden? Hva gjør dere andre med kraftig angst og depresjon? Jeg klarer ikke å kontrollere det og jeg er så sliten av å prøve, og av å føle at jeg bare feiler og ødelegger

Anonymkode: 546b2...78b

[AnonymBruker]

Kan du snakke med sjefen din om tilrettelegging for en periode? Er det muligheter for at du jobbe mindre eksponert for en periode, lager, kontorarbeid el?

Anonymkode: 4c856...71b

[granolagirl]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De siste tre årene har kort sagt vært helt jævelig, og det føles som om jeg har gått fra å ha en lovende fremtid til å bli en totalt utslitt, psykisk syk og svak liten jente som ikke engang klarer å stå i kassa på butikken. Dette ble en sånn dag igjen. Jeg våknet opp med angsten helt opp i halsen, spiste frokost, kledde meg og pusset tennene mens tårene rant, og måtte bare droppe sminken. På jobb står jeg i kassen, klarer ikke å møte blikket til kundene, har konstant tårer i øynene mens jeg prøver å ikke tenke. Jeg nynner for meg selv, snakker til meg selv for å trøste meg selv. Når jeg endelig får lunsjpause bruker jeg hele pausen på å gjemme meg på toalettet og gråte hysterisk. Resten av dagen er like ille, og jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.

Jeg har vært hos fastlegen og han driver og ordner med henvisning til psykolog, men jeg får jo ikke det med en gang, og jeg blir ikke frisk med en gang, så hva i alle dager gjør jeg i mellomtiden? Hva gjør dere andre med kraftig angst og depresjon? Jeg klarer ikke å kontrollere det og jeg er så sliten av å prøve, og av å føle at jeg bare feiler og ødelegger

Anonymkode: 546b2...78b

Det er som å høre meg selv! :-( lurer på akkurat det samme! Sender deg varme tanker <3 

vet ikke hvordan jeg skal klare å gjennomføre noe som helst lenger... og jeg har alltid vært "spådd en lovende fremtid", hatt toppkarakterer, har alle forutsetninger for å få til ting... føler jeg bare spenner ben på meg selv :-(

[Prinsesse788]

Hvis du er så syk at du ikke mestrer din egen jobb har du krav på sykemelding. Jeg fikk sykemelding i påvente av svar fra psykologtjeneste. 

[AnonymBruker]

Jeg ligger hjemme alene. 
Klarer bite det i meg litt å komme meg på butikken, men det stopper der. 
Har vært sykemeldt siden jeg ble dårlig. 

Anonymkode: 33d3a...7a0

[SiMa]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De siste tre årene har kort sagt vært helt jævelig, og det føles som om jeg har gått fra å ha en lovende fremtid til å bli en totalt utslitt, psykisk syk og svak liten jente som ikke engang klarer å stå i kassa på butikken. Dette ble en sånn dag igjen. Jeg våknet opp med angsten helt opp i halsen, spiste frokost, kledde meg og pusset tennene mens tårene rant, og måtte bare droppe sminken. På jobb står jeg i kassen, klarer ikke å møte blikket til kundene, har konstant tårer i øynene mens jeg prøver å ikke tenke. Jeg nynner for meg selv, snakker til meg selv for å trøste meg selv. Når jeg endelig får lunsjpause bruker jeg hele pausen på å gjemme meg på toalettet og gråte hysterisk. Resten av dagen er like ille, og jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.

Jeg har vært hos fastlegen og han driver og ordner med henvisning til psykolog, men jeg får jo ikke det med en gang, og jeg blir ikke frisk med en gang, så hva i alle dager gjør jeg i mellomtiden? Hva gjør dere andre med kraftig angst og depresjon? Jeg klarer ikke å kontrollere det og jeg er så sliten av å prøve, og av å føle at jeg bare feiler og ødelegger

Anonymkode: 546b2...78b

Det høres ut som du trenger å hente deg litt inn igjen. Snakk med legen din, be om sykmelding en uke eller to. 

Har du snakket med legen om medisiner? Det kan være det er en god hjelp for deg. 

Har legen din sendt henvisning til psykolog? Det bør ikke ta så lang tid å skrive. "Han driver og ordner med henvisning til psykolog" får det til å høres ut som dette er noe som har pågått en stund, at han kanskje ikke har forstått hvor mye du sliter. Hvis det tar lang tid å bli henvist kan det virke som legen ikke tar problemene dine på alvor, og da ville jeg vurdert å bytte fastlege. 

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du snakke med sjefen din om tilrettelegging for en periode? Er det muligheter for at du jobbe mindre eksponert for en periode, lager, kontorarbeid el?

Anonymkode: 4c856...71b

Jeg jobber primært som tilkallingsvikar, og er dermed nødt til å ta de vaktene jeg får, i de avdelingene det trengs. Egentlig er jeg ferdig utdannet (master), men jeg tør ikke begynne å søke jobber når jeg fungerer så dårlig som jeg gjør nå. Så jeg har bare beholdt deltidsjobben, og er også veldig avhengig av denne inntekten.

34 minutter siden, granolagirl skrev:

Det er som å høre meg selv! :-( lurer på akkurat det samme! Sender deg varme tanker <3 

vet ikke hvordan jeg skal klare å gjennomføre noe som helst lenger... og jeg har alltid vært "spådd en lovende fremtid", hatt toppkarakterer, har alle forutsetninger for å få til ting... føler jeg bare spenner ben på meg selv :-(

32 minutter siden, Prinsesse788 skrev:

Hvis du er så syk at du ikke mestrer din egen jobb har du krav på sykemelding. Jeg fikk sykemelding i påvente av svar fra psykologtjeneste. 

Jeg er ikke fast ansatt, så en sykemelding hadde nok i praksis gjort meg lutfattig tror jeg, men jeg kan ikke så mye om dette.

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ligger hjemme alene. 
Klarer bite det i meg litt å komme meg på butikken, men det stopper der. 
Har vært sykemeldt siden jeg ble dårlig. 

Anonymkode: 33d3a...7a0

Uff, jeg føler sånn med deg, og jeg er så redd for at det går den veien uten at jeg vet hvordan jeg skal stoppe det.

13 minutter siden, SiMa skrev:

Det høres ut som du trenger å hente deg litt inn igjen. Snakk med legen din, be om sykmelding en uke eller to. 

Har du snakket med legen om medisiner? Det kan være det er en god hjelp for deg. 

Har legen din sendt henvisning til psykolog? Det bør ikke ta så lang tid å skrive. "Han driver og ordner med henvisning til psykolog" får det til å høres ut som dette er noe som har pågått en stund, at han kanskje ikke har forstått hvor mye du sliter. Hvis det tar lang tid å bli henvist kan det virke som legen ikke tar problemene dine på alvor, og da ville jeg vurdert å bytte fastlege. 

Ja, vi snakket om medisiner, men jeg har en uavklart bipolar-utredning som gjør at de ikke ønsker å sette meg på antidepressiva. Grunnen til at henvisningen tar tid er at han ville vente på epikrisen min fra forrige behandlingssted, så prosessen ble litt forsinket, også litt fordi jeg slet med å legge frem på en konkret måte hva jeg ville ha hjelp til, alt føles kaotisk og vanskelig akkurat nå. Men han tok meg absolutt seriøst, han sa til og med at han kunne trekke i noen tråder hvis jeg trengte en innleggelse. Han sa også at jeg bare måtte ta kontakt hvis jeg trengte hjelp underveis, jeg synes bare det er vanskelig å avgjøre når jeg burde be om slik hjelp. Jeg kom meg tross alt på jobb i dag også, så jeg vil ikke at det skal virke som om jeg ikke prøver eller bare klager og vil ha hjelp.

Anonymkode: 546b2...78b

[himmeloghav]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

De siste tre årene har kort sagt vært helt jævelig, og det føles som om jeg har gått fra å ha en lovende fremtid til å bli en totalt utslitt, psykisk syk og svak liten jente som ikke engang klarer å stå i kassa på butikken. Dette ble en sånn dag igjen. Jeg våknet opp med angsten helt opp i halsen, spiste frokost, kledde meg og pusset tennene mens tårene rant, og måtte bare droppe sminken. På jobb står jeg i kassen, klarer ikke å møte blikket til kundene, har konstant tårer i øynene mens jeg prøver å ikke tenke. Jeg nynner for meg selv, snakker til meg selv for å trøste meg selv. Når jeg endelig får lunsjpause bruker jeg hele pausen på å gjemme meg på toalettet og gråte hysterisk. Resten av dagen er like ille, og jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.

Jeg har vært hos fastlegen og han driver og ordner med henvisning til psykolog, men jeg får jo ikke det med en gang, og jeg blir ikke frisk med en gang, så hva i alle dager gjør jeg i mellomtiden? Hva gjør dere andre med kraftig angst og depresjon? Jeg klarer ikke å kontrollere det og jeg er så sliten av å prøve, og av å føle at jeg bare feiler og ødelegger

Anonymkode: 546b2...78b

Hvorfor velger du servicejobb bak kassen når du har angst? Bytt til noe annet hvor du ikke er så eksponert. Slik skal du ikke ha det.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, himmeloghav skrev:

Hvorfor velger du servicejobb bak kassen når du har angst? Bytt til noe annet hvor du ikke er så eksponert. Slik skal du ikke ha det.

Jeg ble ikke født med angst, og har jobbet innen service siden jeg var 13. Angsten har kommet snikende, og periodevis blitt bedre av å jobbe med mennesker faktisk. Jeg har også tatt en høy utdannelse med gode resultater nettopp for å slippe serviceyrket. Så ja, jeg har tenkt å bytte jobb, men det kan ikke bli akkurat nå =/ 

Anonymkode: 546b2...78b

[himmeloghav]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble ikke født med angst, og har jobbet innen service siden jeg var 13. Angsten har kommet snikende, og periodevis blitt bedre av å jobbe med mennesker faktisk. Jeg har også tatt en høy utdannelse med gode resultater nettopp for å slippe serviceyrket. Så ja, jeg har tenkt å bytte jobb, men det kan ikke bli akkurat nå =/ 

Anonymkode: 546b2...78b

Snakk med fastlegen om hvordan dere skal gjøre det. 

[AnonymBruker]

10 timer siden, himmeloghav skrev:

Snakk med fastlegen om hvordan dere skal gjøre det. 

Klarer ikke helt å se for meg hva han kan hjelpe meg med uttover en henvisning, men jeg skal vurdere en ny time om jeg ikke blir litt bedre snart.

 

Anonymkode: 546b2...78b

[Gjest Sisti]

Ved sykemelding skal du få utbetalt beløp tilsvarende et eller annet snitt du har tjent, siden du er vikar. Du bør kontakte nav og høre, og så diskutere dette med legen. Du tjener ikke mer om du møter veggen fullstendig. 

[AnonymBruker]

Jeg har vært borte i noe av det samme. Ikke så ille som vurdering av innleggelse, men uansett. 

I starten var det kun det sosiale det gikk utover, men etterhvert så gikk det utover jobben. Bare det å gå ut av senga var en prøvelse og tårene kom fort. Det hjalp ikke at jeg fikk mer ansvar fordi halvparten av de som jobbet der ikke gjorde oppgavene sine. Tilslutt sa det stopp og jeg var sykemeldt i 2 uker. Prøvde å få henvisning til psykolog, men siden det var midten av juli så tok det tid. Skjønte etterhvert at legen ikke hadde gjort det, for fikk aldri svar! (Noe jeg har fått vite at man skal få uansett)

Kom tilbake på jobben og jobbet de siste to ukene, ting gikk bedre (takket være en god venninne) og jeg startet også i ny jobb etterhvert. Dette hjalp litt og jeg klarte å holde angsten i sjakk en god periode. Dessverre smalt det to måneder senere og jeg var like langt. Jobben var ikke slik jeg hadde tenkt og anfallene kom hyppigere. Heldigvis hadde jeg fått ny fastlege som var verdens beste, fikk innkalling til psykologtime 4 dager etter henvendelse. Dessverre fikk jeg ikke time før 2 mnd senere, så dette ble en prøvelse. Jeg hadde også startet i en jobb som krever mye psykisk og fysisk, og jeg hadde ansvar for masse mennesker. Jeg pushet og pushet i en god stund, men tilslutt går det bare ikke. Som sagt fikk jeg heldigvis en fantastisk fastlege som skjønte min situasjon. Hadde egentlig ingen lyst til sykemelde meg, men etter anbefaling om det så måtte jeg bare. Selvfølgelig hjelper det ikke å være hjemme hver dag i en lang  periode, men det hjelper der og da. Jeg skal være ærlig at jeg la på bittelitt sånn at hun skulle ta meg seriøst og få prosessen til å gå litt fortere. Dessverre så er ikke helse Norge kjent for å være så raske :/ 

Nå hadde jeg en fast heltidsstilling, så det er enklere med inntekten. Allikevel så var egentlig det det siste jeg tenkte på for jeg hadde det ikke bra. Jeg skiftet etterhvert stilling som gjorde det enklere for meg å takle hverdagen. Første dag på jobb tok jeg en prat med sjefen for avdelingen og forklarte hele situasjonen. Dette var rett og slett for å få det ut av systemet og for at hun skulle skjønne min situasjon. Sjefen var super snill og tok godt vare på meg hele veien, og det gjorde at jeg følte meg tryggere. Det gjorde dette også lettere om jeg hadde en veldig dårlig dag og gjøre det lille ekstra for å prøve å bli. Ble det for ille så hadde jeg uansett vist at jeg ville på jobb og prøvde. Jeg følte ihvertfall at dette hjalp meg til å takle hele situasjonen bedre. Nå vet jeg ikke om du har gjort dette eller ikke? Men absolutt et forslag! 

 

 

Anonymkode: 9b45a...a65

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå hadde jeg en fast heltidsstilling, så det er enklere med inntekten. Allikevel så var egentlig det det siste jeg tenkte på for jeg hadde det ikke bra. Jeg skiftet etterhvert stilling som gjorde det enklere for meg å takle hverdagen. Første dag på jobb tok jeg en prat med sjefen for avdelingen og forklarte hele situasjonen. Dette var rett og slett for å få det ut av systemet og for at hun skulle skjønne min situasjon. Sjefen var super snill og tok godt vare på meg hele veien, og det gjorde at jeg følte meg tryggere. Det gjorde dette også lettere om jeg hadde en veldig dårlig dag og gjøre det lille ekstra for å prøve å bli. Ble det for ille så hadde jeg uansett vist at jeg ville på jobb og prøvde. Jeg følte ihvertfall at dette hjalp meg til å takle hele situasjonen bedre. Nå vet jeg ikke om du har gjort dette eller ikke? Men absolutt et forslag! 

 

 

Anonymkode: 9b45a...a65

TS her.

Jeg vet ikke hvordan jeg skulle gjort det. Dessuten kan jeg egentlig ikke kommer på jobb å "prøve" for så å dra hjem uten at dette medfører masse ekstraarbeid og vanskeligheter for andre. Takk for at du deler erfaringene dine.

Nå har jeg tatt meg en uke fri, hadde i utgangspunktet ingen vakter og sa nei til alle forespørsler. Fra i morgen jobber jeg 6 av 7 dager og jeg kjenner at jeg gruer meg helt ekstremt mye. Tenkte jeg skulle bruke denne uken på å hente meg inn igjen men både i dag og i går bare gråter jeg og klarer ikke å stoppe. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Men det kan jo hende det hjelper å dra på jobb i morgen.

Anonymkode: 546b2...78b

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Jeg vet ikke hvordan jeg skulle gjort det. Dessuten kan jeg egentlig ikke kommer på jobb å "prøve" for så å dra hjem uten at dette medfører masse ekstraarbeid og vanskeligheter for andre. Takk for at du deler erfaringene dine.

Nå har jeg tatt meg en uke fri, hadde i utgangspunktet ingen vakter og sa nei til alle forespørsler. Fra i morgen jobber jeg 6 av 7 dager og jeg kjenner at jeg gruer meg helt ekstremt mye. Tenkte jeg skulle bruke denne uken på å hente meg inn igjen men både i dag og i går bare gråter jeg og klarer ikke å stoppe. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Men det kan jo hende det hjelper å dra på jobb i morgen.

Anonymkode: 546b2...78b

Har legen din sendt henvisning til DPS?

Jeg tenker kanskje det er mer rett for deg enn ordinær psykolog? Sålenge du klarer å stå i jobb synes jeg du skal gjennomføre, for å kanksje tjene opp noe grunnlag. Eventuelt så kan det tenkes at det på et vis er med å holde enkelte ting i sjakk for deg.

 

Anonymkode: 8e983...63e

[jealhk94]

 

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hvordan jeg skulle gjort det. Dessuten kan jeg egentlig ikke kommer på jobb å "prøve" for så å dra hjem uten at dette medfører masse ekstraarbeid og vanskeligheter for andre. Takk for at du deler erfaringene dine.

Nå har jeg tatt meg en uke fri, hadde i utgangspunktet ingen vakter og sa nei til alle forespørsler. Fra i morgen jobber jeg 6 av 7 dager og jeg kjenner at jeg gruer meg helt ekstremt mye. Tenkte jeg skulle bruke denne uken på å hente meg inn igjen men både i dag og i går bare gråter jeg og klarer ikke å stoppe. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Men det kan jo hende det hjelper å dra på jobb i morgen.

Jeg skjønner absolutt hva du mener.. for jeg slet med de samme tankene tidligere selv. Man ble mer opptatt av hva alle andre tenkte og at de fikk ekstra jobb. Etterhvert så skjønte jeg at for min egen del så måtte jeg nesten drite litt i det, rett og slett være egoistisk. Høres sikkert litt ekstremt ut, men sånn er det. 

Det å ta seg en uke fri føler jeg kan gå begge veier. Allikevel når man i utgangspunktet ikke har det så bra så følte jeg selv at det egentlig ikke hjalp noen ting. Det hjalp akkurat den dagen å slippe å være på jobb, men i det lange løp ble jobbsituasjonen vanskeligere og vanskeligere. Så skjønner absolutt at et er tungt å skulle gå tilbake i morgen. Samtidig må du tenke på at det er en ny dag og finne småting som er positivt. 

Når man er ekstravakt så er det kanskje vanskelig å redusere stillingen sin. Tenker at noen ganger kan det hjelpe å jobbe litt kortere dager! 

Sender deg en god klem og håper det ordner seg for deg etterhvert. Når man står midt så er det veldig vanskelig og det er ikke lett å se at ting kan bli bedre. Men med hjelp og en god porsjon tålmodighet så ordner det seg forhåpentligvis! 

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: e8fd5...ba5