Barnet blir skremt av egne tanker

[AnonymBruker]

Et barn på seks år som i det siste tenker mange skumle/ekle/fæle tanker. Katastrofetanker og tanker om døden. Vi er veldig opptatt av at barnet skal kunne fortelle alt mulig til oss så det slipper å ha vonde følelser alene. 

Barnet har vært redd for at personer rundt oss skal dø, inkludert oss foreldre. Her en dag kom barnet å sa at det hadde tenkt litt og det var ikke helt sikker på om det ville blitt lei seg eller glad hvis pappaen døde. Og ikke lenge etterpå lurte det på det samme om mammaen sin, om det ville blitt lei seg eller glad hvis mamma døde. 

Barnet har for noen år siden opplevd død i nær familie, og veit sånn sett hva det er at noen er død innebærer. Men vet det likevel ikke fullt ut når slike tanker kommer? Vi er en helt vanlig familie uten noe særlig konflikter. Er dette vanlige tanker? Både barnet og vi ble litt skremt av dette.

Anonymkode: 5fd81...793

[AnonymBruker]

Jeg tenkte selv på det når jeg var på den alderen, men det var jo fordi jeg var redd for å miste noen nære.

Anonymkode: 3c6a9...af0

[AnonymBruker]

Ganske vanlig med slike tanker i den alderen ja.

De begynner å oppdage at det finnes en større verden utenfor deres, til nå, egen lille. De ser mye mer sammenhenger og at de er en del av og kan bli påvirket av den store verdenen utenfor. Og det kan jo virke stort og skremmende

Gutten min som snart er ni, merket vi godt var gjennom denne fasen i 6 årsalderen, spesielt etter at han begynte på skolen. Tenkte og grublet mye. Han er en litt forsiktig skeptisk type.

Med jenta mi  som er 6 1/2 har vi ikke merket det så mye enda, men godt mulig det kommer. Men hun er samtidig en litt annen type enn broren. Generelt mye tøffere og modigere.

Anonymkode: 32edf...a80

[AnonymBruker]

Barnet har frem til nå nylig vært redd for at vi skal dø, og det er jo veldig forståelig. Det som nå er nytt er at barnet lurer på om det kanskje blir glad hvis vi dør, istedenfor lei seg.

Ellers godt å høre det er alderen. 

Anonymkode: 5fd81...793

[AnonymBruker]

Dette høres ut som "vanlig" bekymring for døden, koblet med litt tvangstanker? Tvangstanker er skremmende tanker og omhandler ofte alvorlige temaer. Ikke så sjeldent hos barn det heller. Jeg hadde OCD for flere år siden (gikk i terapi og ble helt frisk), og hadde lignende tanker som det du beskriver da jeg var mindre - ville jeg blitt lei meg hvis mamma/pappa døde? Tenk hvis jeg ikke ville blitt lei meg? Osv. Disse tankene medførte sterk angst, og ja, jeg ble redd for de. 

Dødsangst hos barn er vanlig, og ikke sykelig. Men de andre tankene du beskriver, med mer tvangstankepreg, kan være en del av f. eks OCD, og da er det viktig å få behandling. Kanskje ta det opp med fastlege? 

Anonymkode: 87b8d...8ae

[AnonymBruker]

Helt vanlig.  Jobber i barnehage og noen av samtalene de eldre ungene har kan være så mørke at vi går inn og lurer de med på lek istedet. Er my snakk om død og fordervelse innimellom.

Anonymkode: 3df7f...735

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres ut som "vanlig" bekymring for døden, koblet med litt tvangstanker? Tvangstanker er skremmende tanker og omhandler ofte alvorlige temaer. Ikke så sjeldent hos barn det heller. Jeg hadde OCD for flere år siden (gikk i terapi og ble helt frisk), og hadde lignende tanker som det du beskriver da jeg var mindre - ville jeg blitt lei meg hvis mamma/pappa døde? Tenk hvis jeg ikke ville blitt lei meg? Osv. Disse tankene medførte sterk angst, og ja, jeg ble redd for de. 

Dødsangst hos barn er vanlig, og ikke sykelig. Men de andre tankene du beskriver, med mer tvangstankepreg, kan være en del av f. eks OCD, og da er det viktig å få behandling. Kanskje ta det opp med fastlege? 

Anonymkode: 87b8d...8ae

Barnet har noe av de samme tankene som du hadde. Det vil jo ikke at vi skal dø, men lurer likevel på om det ville blitt glad hvis det skjedde.

Barnet tenker det er ondt, slemt og et monster. Barnet har vonde tanker om at det ønsker å gjøre andre vondt. Barnet tenker på litt skumle ting som har skjedd tidligere, som har gått helt fint, og tenker "hva om noe annet hadde skjedd" "tenk om jeg ville gjort det med vilje" 

Vi skal til legen snart. 

Anonymkode: 5fd81...793

[AnonymBruker]

Sønnen min hadde også en periode med dette. Ca fra 6 år.   Han er en "tenker" han er sensitiv og smart.  I denne alderen begynner de jo å bli smartere.   De tenker mye mer på alt mulig rart. Ikke rart det er skremmende for dem.  Det gikk over!  😊  Nå er han en smart og glad 14 åring😌  fortsatt en "tenker" og fortsatt sensitiv.   Men ikke sånn angst-fylt lenger.

Anonymkode: acdd9...cf1

[Vera Vinge]

Det høres jo ut som helt vanlige tanker for alderen. Samtidig som barnet er ganske kritisk til seg selv og blir skremt av hva som kunne blitt? Det å tenke noe, f.eks. noe "slemt", er jo langt unna å gjøre det. Jeg har sagt til 5-åringen min at alle tanker er lov og at tanker bare er tanker. Hva man gjør er noe helt annet, men tanker og det man gjør er to helt forskjellige ting.

Han tenker også mye og snakker jevnlig om døden. Dette ble veldig aktuelt da bestefaren hans døde da han var nesten fire. Da snakket han mye om døden og var en stund redd for at vi foreldre også skulle dø. Han sier dette i blant fortsatt, og spør f.eks. om vi kan dø. Siden sannsynligheten er så liten, sier jeg at det ikke er vanlig å dø før man blir gammel. Men jeg syns det er viktig å la ham prate og lufte tankene, uten å si han må slutte å tenke sånn og sånn. Selv om noen ting kan høres makabert ut fra en liten barnemunn. De holder jo å å oppdage en hel masse kompliserte ting om livet og verden, så det er ikke rart de har mange rare tanker. Jeg syns det er greit å finne en balanse mellom å lytte og berolige, men ikke si noe som kan virke avfeiende. For da sitter de gjerne bare der med tankene helt selv.

[AnonymBruker]

Det er fint å høre andre barn også er sånn.

Det jeg har glemt å nevne at barnet vårt tenker og prater om dette hver dag, og mange ganger om dagen. 

Anonymkode: 5fd81...793

[AnonymBruker]

Men barn fantaserer så mye, husker jeg dagdrømte om at hvis foreldrene mine døde, hvor havner man da, kanskje flytte til et nytt sted (kule onkel i Nord-Norge?), bli adoptert av en prins/pirat/austronaut/noe interessant kan skje, komme på kostskole ala Harry Potter, klare seg selv og bli en superhelt, bo på en stillehavsøy, leve som Pippi? Det er helt normalt, og samtidig vet de jo at det ville vært trist, det er bare spennende å spekulere i alt som kan skje en her i livet. Barnelitteratur og -film er full av foreldreløse barn. Så er en seksåring gammel nok til å innse at  nei, at foreldre dør ville være det verste, veldig trist, er det galt å tenke slik? Så har vel ditt barn tenkt for mye i den retningen, at det er en reell mulighet for at dere kan dø, hva da?

Jeg tror vel jeg ville trygget han/henne på at det er like sannsynlig/usannsynlig at han/hun blir foreldreløs som at han/hun blir prinsesse eller Zlatan (det KAN skje), og hvis man blir trist og redd av å tenke på det, er det bedre å tenke på noe morsommere, som at man kan flytte til en romstasjon på Mars, og be dere dit på ferie når man blir stor.

Anonymkode: 30fee...3d2

[AnonymBruker]

Jeg har mye erfaring med barn, og det er påfallende vanlig med tanker om død i 6- årsalderen. Min egen datter hadde ikke så dype tanker og spørsmål rundt temaet, men brukte ord som omhandlet død litt slepphent da hun var rundt 6. Men hun hadde en sykdomsangst- periode i den alderen. Og ble plutselig redd for ting hun hadde taklet fint tidligere. Det gikk over et par mnd før hun ble 7. 

Anonymkode: ea3ac...b15

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har mye erfaring med barn, og det er påfallende vanlig med tanker om død i 6- årsalderen. Min egen datter hadde ikke så dype tanker og spørsmål rundt temaet, men brukte ord som omhandlet død litt slepphent da hun var rundt 6. Men hun hadde en sykdomsangst- periode i den alderen. Og ble plutselig redd for ting hun hadde taklet fint tidligere. Det gikk over et par mnd før hun ble 7. 

Anonymkode: ea3ac...b15

Hvor ofte vil du anse at det er vanlig å snakke om dette? Barnet vårt snakker om det flere ganger om dagen og sier det ikke klarer å slutte med det..

Anonymkode: 5fd81...793

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor ofte vil du anse at det er vanlig å snakke om dette? Barnet vårt snakker om det flere ganger om dagen og sier det ikke klarer å slutte med det..

Anonymkode: 5fd81...793

Kjenner til tilfeller der det har vært hele dagen. Kjenner et foreldrepar som gikk til psykolog for å få hjelp med dette. Et av rådene var å sette av avmålt tid pr dag til å snakke om døden osv. Utenfor dette tidsrommet, skulle det snakkes om andre ting. Det fungerte veldig fint.

Barn i den alderen har en tendens til å snakke ekstremt mye om det de er opptatt av, på godt og vondt. Det går over. Hvis du er bekymret, søk hjelp på helsestasjonen o.l. 

Anonymkode: ea3ac...b15