Akutt psykisk sykdom, hva kan man forvente?

[AnonymBruker]

Jeg var hos legen min og sa jeg hadde tanker om å ta livet mitt pga enormt mye angst for noen mnd siden. Trodde h*n sendte henvisning til psykolog, men det var visst ikke blitt gjort (fant jeg ut nylig, og h*n vet at jeg har hatt det veldig dårlig siden desember og har nevnt det i mellomtiden siden jeg trodde henvisningen ble sendt også). 

Så da jeg fikk vite det brøt jeg sammen og en pårørende tok meg med til legevakt med et helt ekstremt angstanfall og jeg ville bare ta livet av meg. Fikk da tilbud om en time med psykiater neste kveld. Gikk på den etter at min pårørende satt våken hele natten og passet meg og h*n skulle sende henvisning og vektlegge at jeg trengte hjelp før en spesiell dato pga noe som skal skje da.

Ringte der henvisningen var sendt og de får ikke behandlet henvisningen før den datoen en gang.

Så da brøt jeg totalt sammen igjen, ekstremt angstanfall og krystallklar på at jeg ikke orket mer - og kontaktet legevakt. Fikk beskjed om å komme ned og var så hysterisk at jeg fikk komme rett inn og jeg fikset ikke at sykepleier gikk fra meg en gang (helt krakilsk..). 

Så kom legen og hun sa ambulant akutt-team skulle ringe meg i dag og lage en avtale. De ringte ikke, så jeg ringte de, og senere min pårørende fordi jeg nok en gang brøt totalt sammen hjemme. De sa da at de tar kontakt på mandag...

Jeg vet seriøst ikke om jeg klarer helt til mandag. Føles jævlig lenge til.
Er det noe mer man kan gjøre?
Skjønner at jeg er krevende og sikkert spør om mye her, men jeg KLARER.IKKE.MER.
Har ikke hatt et liv siden august i fjor....

Anonymkode: 286c4...16e

[Sol-2]

Det er trist å høre at du har det slik😔

Du kan ringe Mental Helse Hjelpetelefon, den er døgnåpen. Nummeret er 116 123

Masse god bedring😊

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Spesialpedagog skrev:

Det er trist å høre at du har det slik😔

Du kan ringe Mental Helse Hjelpetelefon, den er døgnåpen. Nummeret er 116 123

Masse god bedring😊

Er nok forbi det punktet der jeg ringer dit  Har nok med å komme meg til og fra do, prøve å ikke hyperventilere og når jeg ikke er på do ligger jeg bare i fosterstilling tross inntak av store mengder benzo. Dessverre.

Anonymkode: 286c4...16e

[WubWub]

Kan bare snakke av personlig erfaring men i situasjoner hvor jeg blir akutt psykisk syk så kommer politi på døren. I juni skrev jeg meldinger til ei psykiater ; jeg orker ikke mer. 

10 minutter senere var politiet på døren min. Det ble mange møter og jeg skal nå legge inn på DPS nok en gang. 

Endret 1. september 2017 av WubWub

[AnonymBruker]

7 minutter siden, WubWub skrev:

Kan bare snakke av personlig erfaring men i situasjoner hvor jeg blir akutt psykisk syk så kommer politi på døren. I juni skrev jeg meldinger til ei psykiater ; jeg orker ikke mer. 

10 minutter senere var politiet på døren min. Det ble mange møter og jeg skal nå legge inn på DPS nok en gang. 

Bor du alene? Er redd de "blåser det bort" fordi jeg ikke bor alene (eller fordi jeg ikke har forsøkt selvmord tidligere?).
Uansett, som jeg også sa rett ut til både psykiater og lege: Jeg drar jo bare når vedkommende sover. Da får ingen stoppet meg heller.

Anonymkode: 286c4...16e

[WubWub]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Bor du alene? Er redd de "blåser det bort" fordi jeg ikke bor alene (eller fordi jeg ikke har forsøkt selvmord tidligere?).
Uansett, som jeg også sa rett ut til både psykiater og lege: Jeg drar jo bare når vedkommende sover. Da får ingen stoppet meg heller.

Anonymkode: 286c4...16e

Jeg tenker at - du bør ringe legevakten først som sist. Når jeg gjør meg til så handler det bare om søken etter oppmerksomhet og ikke et genuint ønske om å miste muligheten til å leve i dette fantastiske universet. Om du har selvmordstanker så ring legevakten! Fortell dem hva som plager deg.

[AnonymBruker]

37 minutter siden, WubWub skrev:

Jeg tenker at - du bør ringe legevakten først som sist. Når jeg gjør meg til så handler det bare om søken etter oppmerksomhet og ikke et genuint ønske om å miste muligheten til å leve i dette fantastiske universet. Om du har selvmordstanker så ring legevakten! Fortell dem hva som plager deg.

Men leste du HI? Jeg har vært hos fastlege først, og siden 3 ganger på legevakten på under en uke  

Anonymkode: 286c4...16e

[WubWub]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men leste du HI? Jeg har vært hos fastlege først, og siden 3 ganger på legevakten på under en uke  

Anonymkode: 286c4...16e

Ring pånytt, forklar situasjonen din og at det haster

[AnonymBruker]

Kjære ts dette er ikke din feil. Dette er hvor jævla brutalt håpløst, kynisk og bedritent helsevesenet er. Gå på legevakten igjen og ta med deg pårørende dit også inn til lege. Få hjelp av dem til å snakke din sak. Legen har mulighet til å legge deg inn akutt i natt. 

Anonymkode: 283a7...a57

[fregnefjeset]

Ring legevakt igjen, du kan ikke ha det sånn ❤

[Gjest supernova_87]

Uff, dette er forferdelig å lese!

Merkelig at du ikke ble tilbudt frivillig innleggelse. 

Dra til legevakten, si at du trenger hjelp. Det er kjempebra at du ikke har skadet deg selv eller prøvd å ta livet ditt for å bli tatt seriøst. Det skal ikke være nødvendig! Man bør bli kreditert for å oppsøke hjelp, for å be om det, og da bør man få den, i stedet for å kjenne det som at man blir drevet til å skade seg sånn at man endelig skal bli sett. Det er hjelp å få! Uansett hva det er som skal skje på denne datoen så er det ikke så ille at det er verdt å dø for. 

Send meg en PM om du ønsker. Og ring Mental Helse, du sier du ikke klarer, men de kan snakke med folk selv om de bare griner og er usammenhengende. Du kan snakke om selvmordstankene der. Ta en dusj. Sitt i dusjen og kjenn strålene treffe ryggen din. Fokuser på en sanselig opplevelse utenfor deg selv. Gjør noe helt annet. 

Dette vet du sikkert, men benzoene kan gjøre deg mer engstelig enn du var i utgangspunktet. Kanskje det å tenke at noen av følelsene du har er bivirkninger kan hjelpe? 

Tråden din kommer nok etterhvert til å bli stengt. Jeg ble virkelig forferdet av dette. Man skal ikke ha det sånn, og når man først har det sånn så skal man få hjelp til å komme seg igjennom. Igjen, uansett hva det er som skal skje på datoen, det er ikke verdt å dø for! Livet ditt kan bli mye mer. Det kjennes ut som at livet er uutholdelig nå, men du overlever, og plutselig en dag så kjenner du at oj, dette kan jeg faktisk overleve. 

Jeg tenker på deg. Dette skal du klare! 

(Er det mulig at noen av følelsene kommer av at du føler deg avvist av helsevesenet? Jeg hadde forstått det i alle fall. Jeg hadde følt meg utrolig avvist og blitt såret hvis jeg fortalte at jeg hadde det så vondt og det ikke ble henvist videre, at jeg ikke følte at jeg ble tatt seriøst. Det hadde ikke vært unormalt om du følte deg sviktet og såret på grunn av dette! I tillegg til angsten for alt det andre som du går og bærer på så kan det blir for mye for en rett og slett. Du skulle fått hjelp! Prøv igjen. Vit at det er noen som tar deg seriøst. Vi som leser tråden din tar deg seriøst, og familien/pårørende tar deg seriøst. Helsevesenet gjør feil, men det er ikke personlig ment, det betyr absolutt ikke at du ikke fortjener hjelpen. Du har et liv det er verdt å hjelpe. Og du må hjelpe deg selv. Holde ut.)

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men leste du HI? Jeg har vært hos fastlege først, og siden 3 ganger på legevakten på under en uke  

Anonymkode: 286c4...16e

Vi vet det. Men du har ikke fått noe hjelp slik du ble lovet, og har ikke oppfølging gjennom helga. Det er ikke godt nok når du har det som du har det. Da får de klare å legge deg inn akutt. For den muligheten har de stadig ikke brukt. 

Anonymkode: 283a7...a57

[Saga79]

Du SKAL troppe opp på legevakten å si "jeg SKAL ha hjelp nå!" og ikke Rikke deg av flekken! Jeg har akkurat fått lagt inn min datter pga et alvorlig selvmordsforsøk. Spill psykotisk om så er, du må ha hjelp NÅ!!

[AnonymBruker]

3 timer siden, WubWub skrev:

Ring pånytt, forklar situasjonen din og at det haster

Får vurdere tilstanden imorgen. Greit neddopet for øyeblikket. Har sovet de fleste timene av dagen idag.

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære ts dette er ikke din feil. Dette er hvor jævla brutalt håpløst, kynisk og bedritent helsevesenet er. Gå på legevakten igjen og ta med deg pårørende dit også inn til lege. Få hjelp av dem til å snakke din sak. Legen har mulighet til å legge deg inn akutt i natt. 

Anonymkode: 283a7...a57

Problemet er at jeg er livredd for å gå ut... Det var sånn det hele begynte og det er det som er en av hovedgrunnen til at jeg føler jeg ikke orker mer. Ser ikke for meg hvordan samtaler på DPS skal hjelpe når jeg ikke tør å dra dit...  

2 timer siden, Rainstorm skrev:

Uff, dette er forferdelig å lese!

Merkelig at du ikke ble tilbudt frivillig innleggelse. 

Dra til legevakten, si at du trenger hjelp. Det er kjempebra at du ikke har skadet deg selv eller prøvd å ta livet ditt for å bli tatt seriøst. Det skal ikke være nødvendig! Man bør bli kreditert for å oppsøke hjelp, for å be om det, og da bør man få den, i stedet for å kjenne det som at man blir drevet til å skade seg sånn at man endelig skal bli sett. Det er hjelp å få! Uansett hva det er som skal skje på denne datoen så er det ikke så ille at det er verdt å dø for. 

Send meg en PM om du ønsker. Og ring Mental Helse, du sier du ikke klarer, men de kan snakke med folk selv om de bare griner og er usammenhengende. Du kan snakke om selvmordstankene der. Ta en dusj. Sitt i dusjen og kjenn strålene treffe ryggen din. Fokuser på en sanselig opplevelse utenfor deg selv. Gjør noe helt annet. 

Dette vet du sikkert, men benzoene kan gjøre deg mer engstelig enn du var i utgangspunktet. Kanskje det å tenke at noen av følelsene du har er bivirkninger kan hjelpe? 

Tråden din kommer nok etterhvert til å bli stengt. Jeg ble virkelig forferdet av dette. Man skal ikke ha det sånn, og når man først har det sånn så skal man få hjelp til å komme seg igjennom. Igjen, uansett hva det er som skal skje på datoen, det er ikke verdt å dø for! Livet ditt kan bli mye mer. Det kjennes ut som at livet er uutholdelig nå, men du overlever, og plutselig en dag så kjenner du at oj, dette kan jeg faktisk overleve. 

Jeg tenker på deg. Dette skal du klare! 

(Er det mulig at noen av følelsene kommer av at du føler deg avvist av helsevesenet? Jeg hadde forstått det i alle fall. Jeg hadde følt meg utrolig avvist og blitt såret hvis jeg fortalte at jeg hadde det så vondt og det ikke ble henvist videre, at jeg ikke følte at jeg ble tatt seriøst. Det hadde ikke vært unormalt om du følte deg sviktet og såret på grunn av dette! I tillegg til angsten for alt det andre som du går og bærer på så kan det blir for mye for en rett og slett. Du skulle fått hjelp! Prøv igjen. Vit at det er noen som tar deg seriøst. Vi som leser tråden din tar deg seriøst, og familien/pårørende tar deg seriøst. Helsevesenet gjør feil, men det er ikke personlig ment, det betyr absolutt ikke at du ikke fortjener hjelpen. Du har et liv det er verdt å hjelpe. Og du må hjelpe deg selv. Holde ut.)

Den første dagen sa hun at jeg kunne ligge på vanlig sykdoms-innleggelse til timen hos psykiater, men da valgte jeg å dra hjem fordi jeg ikke hadde planer om å vente til dagen etter med hjelp. Planen gikk jo da i vasken fordi min pårørende satt våken hele natten, men ja.. Ble bare veldig skuffet over at de i det hele tatt sendte meg hjem egentlig.

Foreløpig har benzo bare gjort at jeg har sovet mesteparten av dagen. Jeg går på andre medisiner som forsterker effekten og har vært mye dårlig, så er nok utslitt fra før i tillegg. Jeg har brukt det i mange år (ikke avhengig/fast bruk), så jeg tror ikke det har innvirkning. Følte dette før jeg tok det.

Problemet er nok at dere her inne ikke vet hva slags liv jeg lever og har levd. Jeg har hatt angst siden jeg var 5 år og det er verre enn noen gang nå. Etter 19 år i helvete med kronisk sykdom, uførhet og elendig livskvalitet så har jeg vel kommet til at alle har en grense - og min er vel egentlig nådd. Jeg har hatt bra tider i livet mitt ja, men har jo også vært kvalm, hatt vondt i magen, vært engstelig og verket i leddene mine likevel. Om du skjønner? Det er aldri BRA. Og det blir det vel heller aldri siden ingen gidder å sjekke hva som er galt med meg fordi de tror alt sammen er angst (jada, var angst når jeg hadde prolaps også..). Er virkelig alle liv verdt å leve? Jeg vet ikke om jeg mener det.

Jeg føler meg avvist og jeg føler de ikke tror på det jeg sier. Da hadde de vel gjort noe fortere. Ser det står i brevet jeg fikk med "vurdering: ikke akutt suicidal"....... Da har de jo ikke hørt på hva jeg har sagt. Etter mye grining fortalte jeg jo til og med HVA jeg hadde tenkt meg å gjøre. Uansett, jeg ville fortsatt følt meg nedfor og jeg føler ikke det med helsevesenet egentlig gjorde noen forskjell da jeg slumrer rundt nede på bunnen fra før..

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi vet det. Men du har ikke fått noe hjelp slik du ble lovet, og har ikke oppfølging gjennom helga. Det er ikke godt nok når du har det som du har det. Da får de klare å legge deg inn akutt. For den muligheten har de stadig ikke brukt. 

Anonymkode: 283a7...a57

Jeg vet ikke om jeg tør å bli innlagt. Jeg er livredd for det også nemlig  jeg vet at jeg er håpløs. Og det virket som de på legevakten syns det var mye unødvendig styr med innleggelse. Og forrige gang jeg var innlagt ble jeg skrevet ut igjen før jeg i det hele tatt fikk noen hjelp. Var bare på oppbevaring i 2-3 dager på lukket avdeling og så dro jeg hjem igjen. Uten at noe var forandret. Eller jo, de tok fra meg alle medisinene mine der. Fikk ikke paracet for mensensmerter engang.

2 timer siden, Saga79 skrev:

Du SKAL troppe opp på legevakten å si "jeg SKAL ha hjelp nå!" og ikke Rikke deg av flekken! Jeg har akkurat fått lagt inn min datter pga et alvorlig selvmordsforsøk. Spill psykotisk om så er, du må ha hjelp NÅ!!

Men jeg har ikke hatt selvmordsforsøk. Og ved den metoden jeg har tenkt meg blir det ikke noe forsøk, det blir punktum finale. Ikke mulig å overleve. Jeg har ikke tenkt å spille psykotisk - det følger meg isåfall for resten av livet hvis jeg finner det verdt å leve.

Anonymkode: 286c4...16e

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Får vurdere tilstanden imorgen. Greit neddopet for øyeblikket. Har sovet de fleste timene av dagen idag.

Problemet er at jeg er livredd for å gå ut... Det var sånn det hele begynte og det er det som er en av hovedgrunnen til at jeg føler jeg ikke orker mer. Ser ikke for meg hvordan samtaler på DPS skal hjelpe når jeg ikke tør å dra dit...  

Den første dagen sa hun at jeg kunne ligge på vanlig sykdoms-innleggelse til timen hos psykiater, men da valgte jeg å dra hjem fordi jeg ikke hadde planer om å vente til dagen etter med hjelp. Planen gikk jo da i vasken fordi min pårørende satt våken hele natten, men ja.. Ble bare veldig skuffet over at de i det hele tatt sendte meg hjem egentlig.

Foreløpig har benzo bare gjort at jeg har sovet mesteparten av dagen. Jeg går på andre medisiner som forsterker effekten og har vært mye dårlig, så er nok utslitt fra før i tillegg. Jeg har brukt det i mange år (ikke avhengig/fast bruk), så jeg tror ikke det har innvirkning. Følte dette før jeg tok det.

Problemet er nok at dere her inne ikke vet hva slags liv jeg lever og har levd. Jeg har hatt angst siden jeg var 5 år og det er verre enn noen gang nå. Etter 19 år i helvete med kronisk sykdom, uførhet og elendig livskvalitet så har jeg vel kommet til at alle har en grense - og min er vel egentlig nådd. Jeg har hatt bra tider i livet mitt ja, men har jo også vært kvalm, hatt vondt i magen, vært engstelig og verket i leddene mine likevel. Om du skjønner? Det er aldri BRA. Og det blir det vel heller aldri siden ingen gidder å sjekke hva som er galt med meg fordi de tror alt sammen er angst (jada, var angst når jeg hadde prolaps også..). Er virkelig alle liv verdt å leve? Jeg vet ikke om jeg mener det.

Jeg føler meg avvist og jeg føler de ikke tror på det jeg sier. Da hadde de vel gjort noe fortere. Ser det står i brevet jeg fikk med "vurdering: ikke akutt suicidal"....... Da har de jo ikke hørt på hva jeg har sagt. Etter mye grining fortalte jeg jo til og med HVA jeg hadde tenkt meg å gjøre. Uansett, jeg ville fortsatt følt meg nedfor og jeg føler ikke det med helsevesenet egentlig gjorde noen forskjell da jeg slumrer rundt nede på bunnen fra før..

Jeg vet ikke om jeg tør å bli innlagt. Jeg er livredd for det også nemlig  jeg vet at jeg er håpløs. Og det virket som de på legevakten syns det var mye unødvendig styr med innleggelse. Og forrige gang jeg var innlagt ble jeg skrevet ut igjen før jeg i det hele tatt fikk noen hjelp. Var bare på oppbevaring i 2-3 dager på lukket avdeling og så dro jeg hjem igjen. Uten at noe var forandret. Eller jo, de tok fra meg alle medisinene mine der. Fikk ikke paracet for mensensmerter engang.

Men jeg har ikke hatt selvmordsforsøk. Og ved den metoden jeg har tenkt meg blir det ikke noe forsøk, det blir punktum finale. Ikke mulig å overleve. Jeg har ikke tenkt å spille psykotisk - det følger meg isåfall for resten av livet hvis jeg finner det verdt å leve.

Anonymkode: 286c4...16e

Helsevesenet er et kynisk som system, de handler deretter om du ikke er heldig med enkeltpersoner du møter som virkelig vil hjelpe deg og kjemper for at du skal få hjelp, spesielt når det gjelder psykiatri. Det er brutalt, men sant. Det skal godt gjøres å finne sånne personer f.eks på legevakt med en haug stressete og drittsure leger som helst vil sparke psykiatri pasienter ditt peppern gror så de bare trenger deale med fysiske ting som de anser som mer livstruende en psykisk sykdom. Det er dritt, men det det bare er sånn. Det er ikke noe å ta innover seg, men noe å skrive seg bak øret og forvente så slipper du bli lei deg eller overrasket om de er avvisende. De behandler de fleste like dritt..

De tenker også mye bare kostnader: det er billigere å behandle noen i poliklinikk enn å legge dem inn etc, derfor setter de typisk ambulent akutteam på folk som de har gjort med deg. Det er billigere enn innleggelse og de har sitt på det tørre fordi de har "gitt et akutt-tilbud" selv om tilbudet overhodet ikke fungerer og de som jobber der har liten kompetanse og er sykepleiere og ikke leger. 

Du kan enten gå på legevakten og be om å legges inn akutt nå. Da havner du på en akuttpost som sist, der du kan risikere å bli skrevet ut som sist uten hjelp. Eller: de overfører deg videre på mandag og legger deg inn på f.eks DPS direkte.

Et annet alternativ, ville vært om du kan få akuttime på DPS på mandag, der du vurderes direkte for innleggelse akutt på en DPS. Det kan du gjøre ved å gå på legevakten på dagtid i morgen og be legen gi deg akutt psykiatertime.

Et siste alternativ er å ringe fastlege mandag morgen, be om hastetime, og be fastlege skaffe deg akuttvurderingstime ved DPS. 

Hvis du kan vente ville jeg valgt det siste, fordi det som ser ut som det treigeste alternativet dessverre ofte er det raskeste og mest fruktbare. Der en faktisk kanskje får adekvat hjelp.

Når du ikke klarer møte i poliklinikk for timer, er det kun innleggelse eller hjemmebesøk av psykiatrisk sykepleier som er alternativene. Men psykiatrisk sykepleier har ikke mye kompetanse. Så vurder å ta i mot friviilig innleggelse om du får tilbudet.

Anonymkode: 283a7...a57

[Gjest supernova_87]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Den første dagen sa hun at jeg kunne ligge på vanlig sykdoms-innleggelse til timen hos psykiater, men da valgte jeg å dra hjem fordi jeg ikke hadde planer om å vente til dagen etter med hjelp. Planen gikk jo da i vasken fordi min pårørende satt våken hele natten, men ja.. Ble bare veldig skuffet over at de i det hele tatt sendte meg hjem egentlig.

Foreløpig har benzo bare gjort at jeg har sovet mesteparten av dagen. Jeg går på andre medisiner som forsterker effekten og har vært mye dårlig, så er nok utslitt fra før i tillegg. Jeg har brukt det i mange år (ikke avhengig/fast bruk), så jeg tror ikke det har innvirkning. Følte dette før jeg tok det.

Problemet er nok at dere her inne ikke vet hva slags liv jeg lever og har levd. Jeg har hatt angst siden jeg var 5 år og det er verre enn noen gang nå. Etter 19 år i helvete med kronisk sykdom, uførhet og elendig livskvalitet så har jeg vel kommet til at alle har en grense - og min er vel egentlig nådd. Jeg har hatt bra tider i livet mitt ja, men har jo også vært kvalm, hatt vondt i magen, vært engstelig og verket i leddene mine likevel. Om du skjønner? Det er aldri BRA. Og det blir det vel heller aldri siden ingen gidder å sjekke hva som er galt med meg fordi de tror alt sammen er angst (jada, var angst når jeg hadde prolaps også..). Er virkelig alle liv verdt å leve? Jeg vet ikke om jeg mener det.

Jeg føler meg avvist og jeg føler de ikke tror på det jeg sier. Da hadde de vel gjort noe fortere. Ser det står i brevet jeg fikk med "vurdering: ikke akutt suicidal"....... Da har de jo ikke hørt på hva jeg har sagt. Etter mye grining fortalte jeg jo til og med HVA jeg hadde tenkt meg å gjøre. Uansett, jeg ville fortsatt følt meg nedfor og jeg føler ikke det med helsevesenet egentlig gjorde noen forskjell da jeg slumrer rundt nede på bunnen fra før..

Anonymkode: 286c4...16e

Når du sier at du fikk tilbud om en frivillig innleggelse men ikke tok den og samtidig er skuffet over å bli sendt hjem så høres det ut som at du ønsker deg å bli innlagt på tvang. At hvis de virkelig hadde tatt deg seriøst så hadde de lagt deg inn på tvang? Jeg vet ikke om du oppfyller kriteriene, det kan godt hende legen gjorde en feilvurdering, det vet jeg jo ikke, men jeg kan si noe om at det er godt de ikke misbruker tvangsbruken. Det er et enormt inngrep i noens liv å sperre dem inne på psykiatrisk avdeling mot deres vilje. Det kan føre til nye krenkelser og nye traumer å bearbeide. Det kan være vanskelig også før legevaktsleger å vurdere hva som er bra for en fremmed pasient som gir miksede/vanskelige signal (jeg må få hjelp, ikke gå fra meg/jeg vil ikke ha hjelp, jeg skal hjem og dø). Dersom du ønsker deg å være innlagt må du prøve å klare å ta i mot det på egen hånd. Ta i mot den hjelpen du blir tilbudt selv om du er ambivalent om det er verdt det. Det blir ikke for sent å gi opp selv om du prøver en stund til. Hvis alternativet ditt er å dø skader det ikke å prøve det ut. Prøve ut å gjøre alt for å redde deg selv. 

Du har rett, jeg vet ikke hvordan liv du lever eller hva du har vært igjennom, men du vet heller ikke hvordan liv jeg lever og hva jeg har vært igjennom. Jeg forstår at et ønske om å dø er noe desperat. Du føler det forholdene tatt i betrakning virker som et godt valg. Sett utenfra er det ingenting rasjonelt med det med mindre man f.eks er dømt til livstid i fengsel eller står overfor straff fra regimer som bruker tortur e.l. Hvis det er riktig vil det gjerne være riktig når du ikke har angst også? Det er mulig å gjøre noe med angst. Du skriver du har hatt det siden du var 5 år og det gjør det helt klart vanskeligere å gjøre noe med men det er mulig. Men ikke på egenhånd. Du må gå i behandling. Jobbe målrettet med det over tid. Ta små steg. Bruke noen år. Det er mange som lever med kroniske smerter, det kan lett gjøre dem deprimerte. Mange kjenner på det at helsevesenet ikke tar dem alvorlig. Ofte fordi helsevesenet faktisk ikke har nok peiling når det kommer til muskel- og skjelettlidelser. Men det er hjelp å få. Og i tillegg så er det faktisk mulig at det kommer fra angst. Eller fra barndomstraumer. Kroppen kan reagere på psykiske traumer med smerter. Angst er en veldig fysisk og kroppslig lidelse. Det betyr heller ikke at du ikke skal få hjelp for det. Å ha det sånn du har det er ikke et OK liv eller noe mange ville tolerert over tid, men du har muligheten til noe mer. Mer liv, et liv som du også ville synes var verdt det. 

Langtidsbruk av benzo kan føre til mer angst. Og selv om det blir brukt som angstdempende ender en del opp med mer angstproblemer som er enda vanskeligere å gjøre noe med etter at de har brukt benzo. Du kan vurdere en avrusning (i samråd) med lege. Det er også noe det er verdt å prøve før du gir opp. Det finnes mange muligheter. Mangt som ikke er gjort og prøvd enda. 

Føler du at du er i en sinnstilstand der du kan ta et så viktig valg? Har det alltid vært så ille? (Problemet med å bli syk som barn er ofte at man nettopp ikke har de lysglimtene man kan se at "jeg vet at livet kan være godt også".) Ting kan bli bedre, med hjelp og aktiv innsats fra deg. Jeg tror du kan klare det! 

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helsevesenet er et kynisk som system, de handler deretter om du ikke er heldig med enkeltpersoner du møter som virkelig vil hjelpe deg og kjemper for at du skal få hjelp, spesielt når det gjelder psykiatri. Det er brutalt, men sant. Det skal godt gjøres å finne sånne personer f.eks på legevakt med en haug stressete og drittsure leger som helst vil sparke psykiatri pasienter ditt peppern gror så de bare trenger deale med fysiske ting som de anser som mer livstruende en psykisk sykdom. Det er dritt, men det det bare er sånn. Det er ikke noe å ta innover seg, men noe å skrive seg bak øret og forvente så slipper du bli lei deg eller overrasket om de er avvisende. De behandler de fleste like dritt..

De tenker også mye bare kostnader: det er billigere å behandle noen i poliklinikk enn å legge dem inn etc, derfor setter de typisk ambulent akutteam på folk som de har gjort med deg. Det er billigere enn innleggelse og de har sitt på det tørre fordi de har "gitt et akutt-tilbud" selv om tilbudet overhodet ikke fungerer og de som jobber der har liten kompetanse og er sykepleiere og ikke leger. 

Du kan enten gå på legevakten og be om å legges inn akutt nå. Da havner du på en akuttpost som sist, der du kan risikere å bli skrevet ut som sist uten hjelp. Eller: de overfører deg videre på mandag og legger deg inn på f.eks DPS direkte.

Et annet alternativ, ville vært om du kan få akuttime på DPS på mandag, der du vurderes direkte for innleggelse akutt på en DPS. Det kan du gjøre ved å gå på legevakten på dagtid i morgen og be legen gi deg akutt psykiatertime.

Et siste alternativ er å ringe fastlege mandag morgen, be om hastetime, og be fastlege skaffe deg akuttvurderingstime ved DPS. 

Hvis du kan vente ville jeg valgt det siste, fordi det som ser ut som det treigeste alternativet dessverre ofte er det raskeste og mest fruktbare. Der en faktisk kanskje får adekvat hjelp.

Når du ikke klarer møte i poliklinikk for timer, er det kun innleggelse eller hjemmebesøk av psykiatrisk sykepleier som er alternativene. Men psykiatrisk sykepleier har ikke mye kompetanse. Så vurder å ta i mot friviilig innleggelse om du får tilbudet.

Anonymkode: 283a7...a57

Jeg syns tre av fire av de jeg har møtt i denne omgangen har vært veldig hyggelige og jeg har ikke problemer med helsevesenet eller syns de er kyniske egentlig.

Som sagt er jeg veldig redd for innleggelse (se nederst). Tenker å prøve å holde ut til mandag og høre hva AAT sier da. Er det lang ventetid får jeg kanskje finne på noe annet. Jeg har allerede legetime på mandag iallefall. 

1 time siden, Rainstorm skrev:

Når du sier at du fikk tilbud om en frivillig innleggelse men ikke tok den og samtidig er skuffet over å bli sendt hjem så høres det ut som at du ønsker deg å bli innlagt på tvang. At hvis de virkelig hadde tatt deg seriøst så hadde de lagt deg inn på tvang? Jeg vet ikke om du oppfyller kriteriene, det kan godt hende legen gjorde en feilvurdering, det vet jeg jo ikke, men jeg kan si noe om at det er godt de ikke misbruker tvangsbruken. Det er et enormt inngrep i noens liv å sperre dem inne på psykiatrisk avdeling mot deres vilje. Det kan føre til nye krenkelser og nye traumer å bearbeide. Det kan være vanskelig også før legevaktsleger å vurdere hva som er bra for en fremmed pasient som gir miksede/vanskelige signal (jeg må få hjelp, ikke gå fra meg/jeg vil ikke ha hjelp, jeg skal hjem og dø). Dersom du ønsker deg å være innlagt må du prøve å klare å ta i mot det på egen hånd. Ta i mot den hjelpen du blir tilbudt selv om du er ambivalent om det er verdt det. Det blir ikke for sent å gi opp selv om du prøver en stund til. Hvis alternativet ditt er å dø skader det ikke å prøve det ut. Prøve ut å gjøre alt for å redde deg selv. 

Du har rett, jeg vet ikke hvordan liv du lever eller hva du har vært igjennom, men du vet heller ikke hvordan liv jeg lever og hva jeg har vært igjennom. Jeg forstår at et ønske om å dø er noe desperat. Du føler det forholdene tatt i betrakning virker som et godt valg. Sett utenfra er det ingenting rasjonelt med det med mindre man f.eks er dømt til livstid i fengsel eller står overfor straff fra regimer som bruker tortur e.l. Hvis det er riktig vil det gjerne være riktig når du ikke har angst også? Det er mulig å gjøre noe med angst. Du skriver du har hatt det siden du var 5 år og det gjør det helt klart vanskeligere å gjøre noe med men det er mulig. Men ikke på egenhånd. Du må gå i behandling. Jobbe målrettet med det over tid. Ta små steg. Bruke noen år. Det er mange som lever med kroniske smerter, det kan lett gjøre dem deprimerte. Mange kjenner på det at helsevesenet ikke tar dem alvorlig. Ofte fordi helsevesenet faktisk ikke har nok peiling når det kommer til muskel- og skjelettlidelser. Men det er hjelp å få. Og i tillegg så er det faktisk mulig at det kommer fra angst. Eller fra barndomstraumer. Kroppen kan reagere på psykiske traumer med smerter. Angst er en veldig fysisk og kroppslig lidelse. Det betyr heller ikke at du ikke skal få hjelp for det. Å ha det sånn du har det er ikke et OK liv eller noe mange ville tolerert over tid, men du har muligheten til noe mer. Mer liv, et liv som du også ville synes var verdt det. 

Langtidsbruk av benzo kan føre til mer angst. Og selv om det blir brukt som angstdempende ender en del opp med mer angstproblemer som er enda vanskeligere å gjøre noe med etter at de har brukt benzo. Du kan vurdere en avrusning (i samråd) med lege. Det er også noe det er verdt å prøve før du gir opp. Det finnes mange muligheter. Mangt som ikke er gjort og prøvd enda. 

Føler du at du er i en sinnstilstand der du kan ta et så viktig valg? Har det alltid vært så ille? (Problemet med å bli syk som barn er ofte at man nettopp ikke har de lysglimtene man kan se at "jeg vet at livet kan være godt også".) Ting kan bli bedre, med hjelp og aktiv innsats fra deg. Jeg tror du kan klare det! 

Tvangsinnleggelse er min største skrekk, så da misforstår du. Det vil si, jeg vet jo ikke helt selv hva jeg vil, men jeg tør ikke innlegges og samtidig orker jeg ikke å vente på hjelp lenger. Da finnes det jo ikke noen andre alternativer, men tror det er større fare for at jeg tar livet av meg ved innleggelse enn hjemme sånn som det er nå.

Altså, jeg har gått til psykolog masse i mitt liv, og jeg har vært innlagt. Derfor begynner jeg vel å miste troen på at jeg kan bli bedre. Dvs. jeg har jo hatt mange, lange angstfrie perioder, men det er faen ikke verdt det når jeg må så langt ned som jeg er nå i en dårlig periode. Vet at man kan få plager av barndom og angst, og det har jeg nok også, men det er funnet div. ting på blodprøver, avf. prøver og mr osv som tyder på at det er noe annet også. 

Jeg har ikke brukt mye benzo. Siden januar ca 5-7 ggr pr mnd. 2-4 mg. Jeg har altså ikke noe behov for avrusning (overhodet).  Jeg er LIVREDD for å misbruke piller og har tatt dette opp med både apotek, lege og psykiater og de sier man må ta det hver dag i 4-5 uker for å bli avhengig. Så det er jeg nok ikke. Jeg har hovedsaklig brukt det til å klare ting jeg MÅ gjøre, og de siste to dagene for ekstreme panikkanfall.

Det har ikke alltid vært så ille nei, men jeg har altså vært syk siden jeg var 3 mnd gammel, fikk angst som 5-åring og barndommen har ikke vært spesielt kjekk.

Innleggelse er veldig skremmende for meg. For det første er jeg veldig nøye på rutiner, og spesielt når jeg har det som nå. I tillegg har jeg forsinket søvnfasesyndrom og blir elendig form hvis jeg må legge meg (ikke få sove) tidlig og stå opp tidlig som man må på psyk. Jeg har kronisk migrene og de verste anfallene jeg får er når jeg må stå opp tidlig. Har prøvd flere behandlinger uten hell. I tillegg har jeg enormt mye diarè. Kan IKKE stå i dokø, sliter med å komme meg på do (blir så dårlig) selv, syns det er flaut foran andre osv. Får ikke i meg særlig mat da ingenting frister og på innleggelse må man jo spise det man får servert til gitte tider. Ellers er jeg livredd for å være alene og jeg er livredd for mennesker som er psykisk syke.

Anonymkode: 286c4...16e

[lillesky]

Jeg må dessverre stenge tråden din fordi vi ikke tillatter at man skriver om selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). 

Vi vil oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Vennlig hilsen
lillesky (mod)